Om katter og merkelige greier

I anledning femtenårsdagen sin flykter Kafka Tamura fra den kalde, rike faren i Tokyo og ender opp på den lille øya Takamatsu. Han har et slags håp om å finne storesøsteren og moren, som flyttet da han var fire år gammel uten å etterlate seg noen spor. Samtidig er han redd for å finne dem, fordi faren har spådd at han vil gjøre som kong Ødipus: Drepe sin far og ligge med sin mor og – i Kafka Tamuras tilfelle – sin søster. På Takamatsu får han flytte inn i et privat bibliotek drevet av den mystiske middelaldrende kvinnen Saeki og den androgyne Oshima. Der skal det diskuteres litteratur og kopuleres med kvinner som kanskje/kanskje ikke er nære slektninger, mellom virkelighet og drøm der tiden er en labyrint.

Parallelt med Kafkas historie følger leseren Nakata, en eldre mann som kan snakke med katter og få det til å regne fisk og igler fra himmelen etter en uforklarlig hendelse i barndommen. Han er en ufør og enkel sjel som verken kan lese eller skrive, men som derimot er en kløpper til å koble seg til verdensånden og utrette skjebnebestemte oppgaver på gefühlen. Dessuten er han svært glad i å spise ål.

Jeg har ennå et par hundre sider igjen av Kafka på stranden, på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll. Den viktigste av dem er at boken inneholder et kapittel hvor en kattemorder dreper tre katter, og da ble boken liggende på vent i to uker før jeg orket å lese videre. Dessuten er boken like mektig som Delfia-kake og jeg blir mett av små porsjoner, selv om den egentlig er lettlest. Bare et av paradoksene med Murakami.

Betyr det at jeg ikke har noe å si om boken? Au contraire. Jeg har ligget våken halve natten i et anfall av ekstrem mental opphisselse og tenkt på Murakami og dekonstruksjonen. Hvordan Murakamis univers kan leses som en dekonstruksjon av en rekke kompliserte filosofiske begreper, og hvordan dette universet danner en labyrint av betydninger som i god postmoderne ånd kun peker tilbake på seg selv. Som karakteren Oshima sier det: Alt er en metafor.

Det er i seg selv ingen liten prestasjon å skrive skjønnlitteratur som bruker alt av litteraturvitenskapelig feinschmeckeri på en gang; teorier av filosofer som Derrida, Barthes og Hegel, de greske tragediene, Franz Kafka og klassisk japansk litteratur. Det som er imponerende av en annen verden er at Murakami har klart å lage bestselgerlitteratur ut av det. At boken ikke engang appellerer til meg som sitter klar med hele mitt arsenal av spissfindige tolkningsteknikker og forstår hva Murakami gjør og hvordan han gjør det, men tvert imot fenger de leserne som aldri har hørt om Derrida. Jeg er stum.

Jeg er stum, men heldigvis kan jeg skrive. Så får vi se om jeg evner å forklare hva Mr. Smartypants Murakami egentlig driver med i Kafka på stranden. Først og fremst: Dekonstruksjon. Den franske filosofen Jacques Derrida utviklet en slags leseteknikk på 1960-tallet som kort sagt går ut på å avsløre tankens begrensninger; hvordan en tekst motsier seg selv og hva leseren tar for gitt. Som menneske og leser er man alltid på utkikk etter sammenhenger, mening og sannhet. Man forutsetter at man vil finne den, og man forutsetter som regel at den vil være logisk.

Dette ønsket om sannhet har ifølge Derrida etablert seg som tre hovedprinsipper i vestlig filosofi. Det første er motsetningsparene. Vi tenker gjennom språklige motsetninger, eller dikotomier: Mann/kvinne, tilstedeværelse/fravær, væren/ikke-væren, sant/falskt, osv. Det andre prinsippet går ut på at disse motsetningsparene gjensidig utelukker hverandre. Man kan ikke være både mann og kvinne, tilstede og fraværende, sann og falsk. Det tredje prinsippet går ut på at den ene delen av motsetningsparet gis høyere verdi enn den andre. Mannen står over kvinnen, sannhet over falskhet, tilstedeværelse over fravær.

Ifølge Derrida er denne fullkomne logikken ikke mulig å gjennomføre i praksis, fordi slike logiske motsetningspar ikke kan opprettholdes på en sammenhengende måte. En tekst med utgangspunkt i slike motsetningspar vil motsi seg selv, og en dekonstruktiv lesning viser hvor disse logiske bristene oppstår.

Slik jeg leser Kafka på stranden, dekonstruerer Murakami faktisk sin egen tekst. Det er sånn han skaper mye av sin magiske realisme, og det er sånn han avslører hva leseren tar for gitt. Ett eksempel er karakteren Oshima. I et av romanens beste kapitler diskuterer Oshima mannssjåvinisme med to sneversynte feminister, og blir beskyldt for å være «et patetisk eksempel på den tradisjonelle fallosentriske mann». Oshima avslører da at han er født som kvinne, men lever som en mann. Kroppen hans er kvinnelig, sjelen hans er mannlig. Han er derfor ikke lesbisk, men en kvinnehomse. Oshima er både kvinne og mann, og teksten forsøker ikke å plassere «Gender Trouble» Oshima i den ene av de to kjønnskategoriene. Det ene utelukker ikke det andre, og derfor blir det heller ikke mulig å gi det ene kjønnet forrang foran det andre. Smooth.

Et annet eksempel er Saekis nattlige besøk på Kafkas soverom. Oshima og Kafka diskuterer Einsteins relativitetsteori, og at Einstein har bevist at et menneske ikke kan være to steder samtidig. Likevel dukker den femten år gamle Saekis sjel opp på Kafkas soverom mens den middelaldrende kroppen hennes ligger hjemme og sover. Kafka voldtar søsteren i en drøm. Han dreper faren via stedfortreder og våkner med blodet hans på hendene.

De absolutte skillene mellom drøm/virkelighet, fortid/nåtid og tilstedeværelse/nærvær kollapser når teksten ikke lenger insisterer på at de er sanne. Murakami forsøker ikke å skape logiske sammenhenger ut fra klassiske filosofiske prinsipper; han leker seg med dem. Det betyr ikke at teksten mangler logiske sammenhenger, på ingen måte. Alt i teksten henger sammen. Men logikken handler om at dette er en tekst, ikke virkelighet, og at i en tekst kan man gjøre hva faen man vil. Hele boken insisterer på at den er fiksjon, og kommenterer sin egen virkelighet.

Murakamis magiske realisme oppstår gjennom dekonstruksjon av motsetningspar, for man kan ikke gi forrang til det ene foran det andre når man ikke vet hva som er hva. Hva er drøm og hva er virkelighet? Hva er fortid og hva er nåtid? Hvor går grensene mellom karakterene egentlig? Hvordan kan man skille mellom tilstedeværelse og fravær når én mann kan begå drap og den andre våkner opp med blod på hendene? Hva er sant og hva er falskt?

Slik jeg ser det, setter Kafka på stranden opp to feller for leseren. Den ene er å tro at bokens virkelighet skal stå i et en-til-en-forhold med leserens virkelighet. Som leser inviteres man til å tenke at handlingen foregår i den virkelige verden gjennom utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte «virkelighetseffekten». Tanken er at realistiske detaljer og fyllstoff som egentlig ikke har noen verdi i seg selv, i fiksjonen skaper en effekt av virkelighet som blant annet øker troverdigheten. Det er lettere å forestille seg at det man leser er sant når boken sper på med detaljer som man gjenkjenner fra sitt eget liv.

Lange partier av Kafka på stranden er det jeg vil kalle fyllstoff. Man trenger ikke å vite i detalj hva karakterene spiser, når de legger seg, hvilke klær de har på seg, og hvor ofte de vasker seg. Men uten alle disse detaljerte beskrivelsene ville man ikke ha klart å forestille seg at handlingen foregår i virkeligheten, og Murakamis univers ville ha fremstått som en ren fantasiverden. Og det er absolutt nødvendig at leseren bruker sin egen verden som utgangspunkt her, for ellers fungerer ikke Murakamis dekonstruksjon av den.

Den andre fellen er å overse at halvparten av karakterene faktisk forteller leseren hvordan teksten og de selv kan tolkes, spesielt Oshima, Johnnie Walker og Colonel Sanders. Det er et velbrukt postmoderne grep, og man bør være spesielt på vakt når disse karakterene snakker om litteratur, filosofi og/eller idéhistoriske begreper. For eksempel dette med levende sjeler. Oshima forteller Kafka at i den japanske klassikeren Historien om Genji finner man karakterer som blir til levende sjeler på grunn av en eller annen destruktiv følelse. Kafka spør om man også kan bli det på grunn av kjærlighet, ettersom Saekis sjel har besøkt ham på soverommet. Oshima sier at han ikke vet. Men Murakami har allerede besvart spørsmålet ved å sende Saeki til Kafkas soverom i form av en levende sjel, på grunn av kjærlighet. Virkeligheten er ingen referanse her, det er snarere den litterære teksten Kafka på stranden som kommenterer den litterære teksten Historien om Genji.

Det er denne indre logikken som driver handlingen fremover, og den er i stor grad hentet fra andre litterære tekster, ikke fra virkelighetens logikk. De mest åpenbare referansene er selvfølgelig til Franz Kafka og Sofokles’ Kong Oidipus. Kafkas univers er absurd sammenliknet med virkeligheten, men har likevel sin egen finurlige logikk. Karakterene vikler seg inn i en labyrint hvor verden er snudd på hodet, og mye av det absurde oppstår fordi leseren bruker egen virkelighet som sammenlikningsgrunnlag for å finne mening i teksten. Kafkas verden virker realistisk, men samtidig ikke.

Ødipus-myten handler om skjebne, og det er et skjebnebegrep vi ikke lenger tror på eller regner som sant. Men Kafka Tamura har en skjebne, og den kjenner han til selv. Leseren kan ikke tro på at de to første kvinnene Kafka Tamura treffer på Takamatsu er hans mor og søster. Det er bare ikke mulig. Men som Oshima har sagt det: Alt er en metafor. Og Kafka fullbyrder sin skjebne gjennom en metafor. Det er kattehviskeren Nakata som dreper faren hans. Kafka ligger med moren mens hun er i en drømmeliknende tilstand. Og han voldtar storesøsteren i en drøm.

Det er nettopp det som er poenget her, slik jeg ser det. Ingenting går opp i Kafka på stranden hvis man bruker virkeligheten som målestokk. Da sitter man igjen med noe merkelig og mystisk noe hvor realismen er grei å forstå, mens alt annet må kalles magisk. Men hvis man bruker teksten i seg selv som målestokk, og tenker at det kun er tekstens indre logikk som skal stemme overens med premissene den selv har skapt, så går alt selvfølgelig opp. Ironien her må vel være at det som går opp i teksten, slett ikke går opp i virkeligheten. Som når Colonel Sanders forteller Hoshino om Anton Tsjekhovs påstand: «Hvis det dukker opp en pistol på scenen, må den fyres av».

Det er veldig ironisk, dette, for dekonstruksjonen er ment å skulle vise hvordan våre forestillinger om verden er falske, og ikke går opp. Samtidig bruker Murakami alt dette for å skape et annerledesland hvor alt likevel stemmer idet han viser at det ikke stemmer. Ironisk er bare forbokstaven på denne spissfindige gåten, og jeg vedder på at det er her de begeistrede intellektuelle begynner å tenke at Murakami er Nobelprismateriale: «Det går ikke opp, men så gjør det det likevel!» En fullstendig mangel på logikk erstattet med sin egen kreative logikk; dette er akademikernes G-punkt, Nirvana og happily ever after.

For min del innebærer Murakamis snedighet dessverre at Kafka på stranden blir en morsom intellektuell utfordring, men en leseropplevelse jeg stiller meg revnende likegyldig til. Grepene er så åpenbare som grep at det er helt umulig for meg å leve meg inn i det som skjer, å berøres emosjonelt, eller å tro på noe av det – selv som metaforer. Og selv om jeg synes dekonstruksjon er spennende greier, er jeg ingen dekonstruktiv leser. Jeg vil berøres av litteraturen. Dessuten finner jeg kun kompleksitet på det narrative planet, mens jeg så langt ikke har sett snurten av noe som kan likne på undertekst. Murakamis dekonstruksjon av sitt eget univers er rett og slett så vellykket at boken virker helt meningsløs.

Jeg tror at det er en forutsetning for å få noe glede ut av denne boken at man oppfatter den som magisk realistisk, og ikke som en svært utspekulert litterær tekst. Som leser må man sitte klar med sitt eget følelsesliv og sin egen forestillingsverden for å tilføre romanen underteksten den mangler. Man må kunne ta noe for gitt. Jeg tar ingenting for gitt her, og dermed blir Kafka på stranden for meg utelukkende en avansert skriveøvelse av ypperste klasse.