Om katter og merkelige greier

Kafka på strandenI anledning femtenårsdagen sin flykter Kafka Tamura fra den kalde, rike faren i Tokyo og ender opp på den lille øya Takamatsu. Han har et slags håp om å finne storesøsteren og moren, som flyttet da han var fire år gammel uten å etterlate seg noen spor. Samtidig er han redd for å finne dem, fordi faren har spådd at han vil gjøre som kong Ødipus: Drepe sin far og ligge med sin mor og – i Kafka Tamuras tilfelle – sin søster. På Takamatsu får han flytte inn i et privat bibliotek drevet av den mystiske middelaldrende kvinnen Saeki og den androgyne Oshima. Der skal det diskuteres litteratur og kopuleres med kvinner som kanskje/kanskje ikke er nære slektninger, mellom virkelighet og drøm der tiden er en labyrint.

Parallelt med Kafkas historie følger leseren Nakata, en eldre mann som kan snakke med katter og få det til å regne fisk og igler fra himmelen etter en uforklarlig hendelse i barndommen. Han er en ufør og enkel sjel som verken kan lese eller skrive, men som derimot er en kløpper til å koble seg til verdensånden og utrette skjebnebestemte oppgaver på gefühlen. Dessuten er han svært glad i å spise ål.

Jeg har ennå et par hundre sider igjen av Kafka på stranden, på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll. Den viktigste av dem er at boken inneholder et kapittel hvor en kattemorder dreper tre katter, og da ble boken liggende på vent i to uker før jeg orket å lese videre. Dessuten er boken like mektig som Delfia-kake og jeg blir mett av små porsjoner, selv om den egentlig er lettlest. Bare et av paradoksene med Murakami.

Betyr det at jeg ikke har noe å si om boken? Au contraire. Jeg har ligget våken halve natten i et anfall av ekstrem mental opphisselse og tenkt på Murakami og dekonstruksjonen. Hvordan Murakamis univers kan leses som en dekonstruksjon av en rekke kompliserte filosofiske begreper, og hvordan dette universet danner en labyrint av betydninger som i god postmoderne ånd kun peker tilbake på seg selv. Som karakteren Oshima sier det: Alt er en metafor.

Det er i seg selv ingen liten prestasjon å skrive skjønnlitteratur som bruker alt av litteraturvitenskapelig feinschmeckeri på en gang; teorier av filosofer som Derrida, Barthes og Hegel, de greske tragediene, Franz Kafka og klassisk japansk litteratur. Det som er imponerende av en annen verden er at Murakami har klart å lage bestselgerlitteratur ut av det. At boken ikke engang appellerer til meg som sitter klar med hele mitt arsenal av spissfindige tolkningsteknikker og forstår hva Murakami gjør og hvordan han gjør det, men tvert imot fenger de leserne som aldri har hørt om Derrida. Jeg er stum.

Jeg er stum, men heldigvis kan jeg skrive. Så får vi se om jeg evner å forklare hva Mr. Smartypants Murakami egentlig driver med i Kafka på stranden. Først og fremst: Dekonstruksjon. Den franske filosofen Jacques Derrida utviklet en slags leseteknikk på 1960-tallet som kort sagt går ut på å avsløre tankens begrensninger; hvordan en tekst motsier seg selv og hva leseren tar for gitt. Som menneske og leser er man alltid på utkikk etter sammenhenger, mening og sannhet. Man forutsetter at man vil finne den, og man forutsetter som regel at den vil være logisk.

Dette ønsket om sannhet har ifølge Derrida etablert seg som tre hovedprinsipper i vestlig filosofi. Det første er motsetningsparene. Vi tenker gjennom språklige motsetninger, eller dikotomier: Mann/kvinne, tilstedeværelse/fravær, væren/ikke-væren, sant/falskt, osv. Det andre prinsippet går ut på at disse motsetningsparene gjensidig utelukker hverandre. Man kan ikke være både mann og kvinne, tilstede og fraværende, sann og falsk. Det tredje prinsippet går ut på at den ene delen av motsetningsparet gis høyere verdi enn den andre. Mannen står over kvinnen, sannhet over falskhet, tilstedeværelse over fravær.

Ifølge Derrida er denne fullkomne logikken ikke mulig å gjennomføre i praksis, fordi slike logiske motsetningspar ikke kan opprettholdes på en sammenhengende måte. En tekst med utgangspunkt i slike motsetningspar vil motsi seg selv, og en dekonstruktiv lesning viser hvor disse logiske bristene oppstår.

Slik jeg leser Kafka på stranden, dekonstruerer Murakami faktisk sin egen tekst. Det er sånn han skaper mye av sin magiske realisme, og det er sånn han avslører hva leseren tar for gitt. Ett eksempel er karakteren Oshima. I et av romanens beste kapitler diskuterer Oshima mannssjåvinisme med to sneversynte feminister, og blir beskyldt for å være «et patetisk eksempel på den tradisjonelle fallosentriske mann». Oshima avslører da at han er født som kvinne, men lever som en mann. Kroppen hans er kvinnelig, sjelen hans er mannlig. Han er derfor ikke lesbisk, men en kvinnehomse. Oshima er både kvinne og mann, og teksten forsøker ikke å plassere «Gender Trouble» Oshima i den ene av de to kjønnskategoriene. Det ene utelukker ikke det andre, og derfor blir det heller ikke mulig å gi det ene kjønnet forrang foran det andre. Smooth.

Et annet eksempel er Saekis nattlige besøk på Kafkas soverom. Oshima og Kafka diskuterer Einsteins relativitetsteori, og at Einstein har bevist at et menneske ikke kan være to steder samtidig. Likevel dukker den femten år gamle Saekis sjel opp på Kafkas soverom mens den middelaldrende kroppen hennes ligger hjemme og sover. Kafka voldtar søsteren i en drøm. Han dreper faren via stedfortreder og våkner med blodet hans på hendene.

De absolutte skillene mellom drøm/virkelighet, fortid/nåtid og tilstedeværelse/nærvær kollapser når teksten ikke lenger insisterer på at de er sanne. Murakami forsøker ikke å skape logiske sammenhenger ut fra klassiske filosofiske prinsipper; han leker seg med dem. Det betyr ikke at teksten mangler logiske sammenhenger, på ingen måte. Alt i teksten henger sammen. Men logikken handler om at dette er en tekst, ikke virkelighet, og at i en tekst kan man gjøre hva faen man vil. Hele boken insisterer på at den er fiksjon, og kommenterer sin egen virkelighet.

Murakamis magiske realisme oppstår gjennom dekonstruksjon av motsetningspar, for man kan ikke gi forrang til det ene foran det andre når man ikke vet hva som er hva. Hva er drøm og hva er virkelighet? Hva er fortid og hva er nåtid? Hvor går grensene mellom karakterene egentlig? Hvordan kan man skille mellom tilstedeværelse og fravær når én mann kan begå drap og den andre våkner opp med blod på hendene? Hva er sant og hva er falskt?

Slik jeg ser det, setter Kafka på stranden opp to feller for leseren. Den ene er å tro at bokens virkelighet skal stå i et en-til-en-forhold med leserens virkelighet. Som leser inviteres man til å tenke at handlingen foregår i den virkelige verden gjennom utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte «virkelighetseffekten». Tanken er at realistiske detaljer og fyllstoff som egentlig ikke har noen verdi i seg selv, i fiksjonen skaper en effekt av virkelighet som blant annet øker troverdigheten. Det er lettere å forestille seg at det man leser er sant når boken sper på med detaljer som man gjenkjenner fra sitt eget liv.

Lange partier av Kafka på stranden er det jeg vil kalle fyllstoff. Man trenger ikke å vite i detalj hva karakterene spiser, når de legger seg, hvilke klær de har på seg, og hvor ofte de vasker seg. Men uten alle disse detaljerte beskrivelsene ville man ikke ha klart å forestille seg at handlingen foregår i virkeligheten, og Murakamis univers ville ha fremstått som en ren fantasiverden. Og det er absolutt nødvendig at leseren bruker sin egen verden som utgangspunkt her, for ellers fungerer ikke Murakamis dekonstruksjon av den.

Den andre fellen er å overse at halvparten av karakterene faktisk forteller leseren hvordan teksten og de selv kan tolkes, spesielt Oshima, Johnnie Walker og Colonel Sanders. Det er et velbrukt postmoderne grep, og man bør være spesielt på vakt når disse karakterene snakker om litteratur, filosofi og/eller idéhistoriske begreper. For eksempel dette med levende sjeler. Oshima forteller Kafka at i den japanske klassikeren Historien om Genji finner man karakterer som blir til levende sjeler på grunn av en eller annen destruktiv følelse. Kafka spør om man også kan bli det på grunn av kjærlighet, ettersom Saekis sjel har besøkt ham på soverommet. Oshima sier at han ikke vet. Men Murakami har allerede besvart spørsmålet ved å sende Saeki til Kafkas soverom i form av en levende sjel, på grunn av kjærlighet. Virkeligheten er ingen referanse her, det er snarere den litterære teksten Kafka på stranden som kommenterer den litterære teksten Historien om Genji.

Det er denne indre logikken som driver handlingen fremover, og den er i stor grad hentet fra andre litterære tekster, ikke fra virkelighetens logikk. De mest åpenbare referansene er selvfølgelig til Franz Kafka og Sofokles’ Kong Oidipus. Kafkas univers er absurd sammenliknet med virkeligheten, men har likevel sin egen finurlige logikk. Karakterene vikler seg inn i en labyrint hvor verden er snudd på hodet, og mye av det absurde oppstår fordi leseren bruker egen virkelighet som sammenlikningsgrunnlag for å finne mening i teksten. Kafkas verden virker realistisk, men samtidig ikke.

Ødipus-myten handler om skjebne, og det er et skjebnebegrep vi ikke lenger tror på eller regner som sant. Men Kafka Tamura har en skjebne, og den kjenner han til selv. Leseren kan ikke tro på at de to første kvinnene Kafka Tamura treffer på Takamatsu er hans mor og søster. Det er bare ikke mulig. Men som Oshima har sagt det: Alt er en metafor. Og Kafka fullbyrder sin skjebne gjennom en metafor. Det er kattehviskeren Nakata som dreper faren hans. Kafka ligger med moren mens hun er i en drømmeliknende tilstand. Og han voldtar storesøsteren i en drøm.

Det er nettopp det som er poenget her, slik jeg ser det. Ingenting går opp i Kafka på stranden hvis man bruker virkeligheten som målestokk. Da sitter man igjen med noe merkelig og mystisk noe hvor realismen er grei å forstå, mens alt annet må kalles magisk. Men hvis man bruker teksten i seg selv som målestokk, og tenker at det kun er tekstens indre logikk som skal stemme overens med premissene den selv har skapt, så går alt selvfølgelig opp. Ironien her må vel være at det som går opp i teksten, slett ikke går opp i virkeligheten. Som når Colonel Sanders forteller Hoshino om Anton Tsjekhovs påstand: «Hvis det dukker opp en pistol på scenen, må den fyres av».

Det er veldig ironisk, dette, for dekonstruksjonen er ment å skulle vise hvordan våre forestillinger om verden er falske, og ikke går opp. Samtidig bruker Murakami alt dette for å skape et annerledesland hvor alt likevel stemmer idet han viser at det ikke stemmer. Ironisk er bare forbokstaven på denne spissfindige gåten, og jeg vedder på at det er her de begeistrede intellektuelle begynner å tenke at Murakami er Nobelprismateriale: «Det går ikke opp, men så gjør det det likevel!» En fullstendig mangel på logikk erstattet med sin egen kreative logikk; dette er akademikernes G-punkt, Nirvana og happily ever after.

For min del innebærer Murakamis snedighet dessverre at Kafka på stranden blir en morsom intellektuell utfordring, men en leseropplevelse jeg stiller meg revnende likegyldig til. Grepene er så åpenbare som grep at det er helt umulig for meg å leve meg inn i det som skjer, å berøres emosjonelt, eller å tro på noe av det – selv som metaforer. Og selv om jeg synes dekonstruksjon er spennende greier, er jeg ingen dekonstruktiv leser. Jeg vil berøres av litteraturen. Dessuten finner jeg kun kompleksitet på det narrative planet, mens jeg så langt ikke har sett snurten av noe som kan likne på undertekst. Murakamis dekonstruksjon av sitt eget univers er rett og slett så vellykket at boken virker helt meningsløs.

Jeg tror at det er en forutsetning for å få noe glede ut av denne boken at man oppfatter den som magisk realistisk, og ikke som en svært utspekulert litterær tekst. Som leser må man sitte klar med sitt eget følelsesliv og sin egen forestillingsverden for å tilføre romanen underteksten den mangler. Man må kunne ta noe for gitt. Jeg tar ingenting for gitt her, og dermed blir Kafka på stranden for meg utelukkende en avansert skriveøvelse av ypperste klasse.

44 thoughts on “Om katter og merkelige greier”

  1. Oj, godt og interessant innlegg men jeg er litt glad for at jeg leste romanen først🙂 Jeg opplevde romanen som magisk realisme, og likte den kjempegodt – akkurat som du forutsier.

    Jeg er forøvrig helt enig angående kattemordene, det gjorde fysisk vondt å lese om!

    1. Takk, Silje! Det er i grunnen alltid best å lese romanen først. Kattemord er virkelig en uting i litteraturen (og på ordentlig, selvfølgelig), og jeg innrømmer glatt at Nakata for min del godt kunne ha torturert Johnnie Walker litt før han drepte ham, for å jevne ut voldsbalansen litt. Fysj!

  2. Skulle skrive om denne boken i dag, men endte opp på studiekjøret i stede, så må komme med min mening om boken en annen dag:) har da noen sider igjen og jeg undres hvordan slutten blir. Elsker da boken, storkoser meg faktisk med den! Må da si meg enig etter katte kapitlet var jeg litt fysisk uvel, grusomt!. Satt apatisk etterpå i sofaen! Kom litt plutselig på meg også det kapitlet:) Grøss! Vell skrevet forresten om boken! Blir imponert hvor mye du reflekterer over boken du leser og får ut av den:) Opplever også romanen som magisk realistisk, flott bok:) Ha en fin søndag!

    1. Takk, Isabella! Det er sånt som skjer med tiden, det er så mye annet man har å gjøre. Hvis du blogger om boken senere, kan du heller bare legge igjen lenke da. Men det er godt å høre at du liker boken, ellers er det et slit å komme gjennom den. Det kattekapitlet ble for mye for meg, altså. Jeg måtte ha trøst av min egen lille tigergutt etterpå, for sånt klarer jeg bare ikke å forholde meg til. Ha en fortsatt fin søndag, du også!

  3. Aha – endelig en omtale som forteller meg hvorfor jeg føler det jeg føler når jeg leser Murakami. Tenk det at jeg i stort sett alle Murakamiomtaler jeg har skrevet – har sagt noe som: Jeg trodde det var ei bok jeg kunne kjenne meg igjen i – men så tok det helt AV og jeg datt AV. (forhåpentligvis bedre formulert i selve omtalene). Den andre tingen er at jeg ser det flinkisklinkis men jeg gir blaffen i karakterene og føler ingenting. NÅ skjønner jeg hvorfor.
    Jeg har hverken lest det som magisk realisme eller dekonstruksjon – (derrida har aldri vært noen helt her i huset), men skredet til verks som skulle det vært hvilken som helst annen roman. Klar til å la meg overvelde av vidd og gode historier. Så ender jeg opp med å la meg irritere av at han flotter seg med vanskeligheten. Ødelegger kronologi og plott med highway to sjelen.
    Dette har vært en flott lesesirkel!

    1. Ikke sant? Det har vært en strålende start på lesesirkelåret, og nå stresser jeg rundt omkring på internettet som en galning for å få med meg alt som skrives om boken. Undertegnede er meget glad og stolt over å ha løst Murakami-gåten for deg, og jeg tenker at din intuisjon har styrt deg i retning Derrida hele veien, men nektet å la ham slippe inn stuedøra på grunn av eldgammelt nag. Murakami er en slett narratolog ut fra klassiske begreper, men jeg innrømmer gladelig at i kapitlet med Colonel Sanders, den Hegel-forklarende prostituerte og dumme Hoshino lo jeg så høyt at jeg skal lese kapitlet på nytt dersom Murakami vinner N-prisen. Der er han sinnssykt vittig! Hadde hele boken vært sånn, ville jeg ha elsket inderlig og latt alle andre innvendinger fare. Uansett kan vi alle være enige om at man må ha de riktige lesebrillene på for å få noe ut av Murakami. Derrida-brillene funker ikke så godt. Men det var stas å prøve dem på, i det minste. Det er første gangen Derrida har sluppet inn stuedøra her også. Man tager hva man haver. Og haver man ingenting, bruker man Derrida.

  4. Jeg er en av dem som bejubler boka med all dens magiske realisme og usannsynlige sammentreff🙂 Det er ikke så mye hovedpersonene (Kafka og Nakata) som gjør denne historien for meg men snarere at det er så mye jeg ikke forstår, så mange brikker som skal falle på plass for at det hele skal gå opp. Og den litt foruroligende stemningen som kryper inn over meg når jeg plutselig ikke ikke aner om det er drøm eller virkelighet jeg befinner meg i. Akkurat nå leser jeg Murakamis IQ84, og jeg merker hvordan forfatteren benytter seg av de samme fortellergrepene som i Kafka (selv om ingen katter har dukket opp enda).

    Du har en veldig spennende (litteraturvitenskaplig) tilnærming til romanen, og teksten din fikk meg til å se boka i et litt annet lys. Brikker begynte å falle på plass, noen lys gikk opp for meg. Det er nettopp dette som gjør samlesning spennende! Jeg ble sittende å tenke på om jeg ville hatt en annen opplevelse av boka dersom jeg hadde lest den med mer «litteraturvitenskapelig feinschmeckeri» og et «arsenal av spissfindige tolkningsteknikker» (Jeg har et ironisk glimt i øyet her – du uttrykker deg to the point, Line!). For jeg tror at det er nettopp det at jeg IKKE forstår hva Murakami gjør og hvordan han gjør som fascinerer meg slik. Jeg er kjempeglad for at du skrev nettopp om dekonstruksjon og Derrida, Line, og jeg tror sannelig at jeg ble enda mer imponert over Murakami etter å ha lest om dette🙂 Og selv om du ikke falt for boka så fikk den deg i alle fall til å ligge våken. Takk for at du delte natt-tankene med oss!

    1. Tusen takk for det! Jeg var ganske oppgitt over meg selv der jeg lå midt på natten med hjertebank og hørte lange rekker av dekonstruktive poenger kverne i hodet. Det er greit at jeg er sær, men likevel. Entusiasmen min går i noen underlige retninger av og til, selv til meg å være. Heldigvis skjer det ikke hver natt.

      Jeg forstår veldig godt dere som liker romanen på grunn av alt dere ikke forstår. Da det begynte å skje merkelige ting i starten av boken var jeg veldig klar for å bryne meg på helt uforståelige ting. Men så ble jeg skuffet da jeg fikk alt til å henge sammen uten vanskeligheter. Ikke for det, jeg har som sagt ikke lest ferdig ennå, så jeg er åpen for at jeg fortsatt kan blir forvirret.

      Selv om boken ikke har gitt meg noen leseropplevelse å snakke om, er jeg også veldig imponert over Murakami. Å holde styr på så mange innviklede tråder er godt gjort når det er så glidende overganger mellom alt. Derrida er dessuten ikke for pysene blant oss, og jeg føler som regel at dekonstruksjon er omtrent det samme som å prøve å forestille seg hvor stort universet er og hvor det slutter. Det er helt utrolig at Murakami kan forholde seg så lekende lett til så kompliserte ideer. Hvis han hadde klart å få inn undertekst i tillegg, ville han ha vært briljant!

  5. Noen ganger er jeg virkelig glad for at jeg ikke er litteraturviter😉 Som bokofilia over her så blir jo opplevelsen litt annerledes dersom man bruker dine briller. Huff, klønete skrevet. Håper du skjønner hva jeg mener?

    Jeg syntes boken var ganske magisk og fantastisk. Den fikk meg til å gruble skikkelig. Dette er definitivt en bok jeg skal lese igjen.

    Når det er sagt må jeg si det var veldig interessant å lese din omtale og dine meninger. Du har lest denne boken på et helt annet nivå enn meg, om man kan si det slik?

    1. Jeg skjønner hva du mener! Vanligvis synes jeg det er en kjempefordel med litteraturvitenskap, for det skal virkelig godt gjøres at jeg ikke får noe ut av en bok. Og på en måte fikk jeg jo mye ut av denne boken også, bare ikke på den måten jeg helst foretrekker. Når litteratur bare blir teknikk og fag, kjeder jeg meg selv om jeg forstår det. Jeg vil kjenne et sug i magen når jeg leser, og synes at det er magisk og fantastisk. Men stort sett gjør jeg jo det, fordi jeg er flink til å velge riktige bøker.

  6. Altså…. Jeg og litteraturvitenskapen kommer vanligvis ikke så godt overens. Jeg har gjort noen halvhjerta forsøk et par ganger, men mest av alt gir det meg kløe å se bøkene med akkurat de brillene. Jeg liker akademia best når det ikke kommer mellom meg og (de skjønnlitterære) bøkene mine, om jeg kan si det sånn.

    Men akkurat i dag kjenner jeg at det er greit å gjøre et unntak, for dette innlegget fikk plutselig hele romanen til å falle på plass som et puslespill med fem biter. Det er tre uker siden jeg leste den ferdig, og i tre uker har det irritert meg at jeg ikke greier formulere for meg selv hva som er feil med den. Og så viser det seg at alt jeg trengte var Derrida? Jeg skulle fulgt bedre med i timen da Mr Leif Høghaug foreleste i Bø. Heldigvis at dette var en lesesirkelbok så du kunne komme inn og forklare meg akkurat hvor skapet skulle stå. Om ikke annet har det vært en interessant start på lesesirkelen for meg.

    1. Vel, det er ikke alltid jeg går så godt overens med litteraturvitenskapen selv, og dette er absolutt første gang at jeg virkelig har hatt nytte av Derrida i en konkret sammenheng. Ellers foretrekker jeg å lese litteraturteori for å få ideer og se sammenhenger, men ikke som støtteapparat for å lese skjønnlitteratur. Da blir man en dårlig leser, tror jeg, og sannsynligvis en feig leser. Så Murakami var et overraskende unntak, og det er veldig kjekt at det var flere som fikk noe ut av det. Ellers likte jeg innlegget ditt godt, og det var herlig å lese et velfundert frustrert innlegg innimellom alle anbefalingene.

      Om ikke annet var det greit å lese Kafka på stranden sammen med andre. Jeg tror aldri jeg hadde orket å skrive om den hvis det ikke var for lesesirkelen. Heretter blir det smooth sailing fram til Virginia Woolf, men der blir nok teoretisk støtteapparat påkrevd igjen hvis jeg kjenner Woolf rett.

  7. Det fine med hele Kafka på Stranden boka er at hver og en leser bruker sine egne briller – og ingen briller synes å være identiske. Med andre ord, en ideell lesesirkelbok! Nå har jeg sett boka gjennom flere briller enn mine egne, og det gjør igrunnen historien enda bedre for min del. Jeg elsker bøker som evner å skape reaksjoner i alle retninger. Og jeg storkoste meg med denne, i forhold til Elskede Sputnik som jeg kun fant fjern og innholdsløs. Som litteraturviter har du en stor verktøykasse å plukke egnede synsvikler ut fra. Det misunner jeg deg kraftig (selv om jeg ikke hadde orket den lange skoleveien fram til målet🙂 Kanskje jeg hadde hatt en annen tilnærming til boka da? Denne gang lot jeg meg villig flyte inn i Murakami’s diffuse univers, og tok stor glede av det. Uttrykket ditt «magisk realistisk» er på et vis dekkende, selv om jeg følte jeg mer var i en drømmeverden enn i en realistisk verden. «Som leser må man sitte klar med sitt eget følelsesliv og sin egen forestillingsverden for å tilføre romanen underteksten den mangler.» Helt rett, og den forutsetningen gjorde at jeg fikk min egen, personlige oppfatning av teksten. Jeg hadde ikke noe behov for å gå Murakami helt i dybden når boka gjorde at jeg begynte å grave i meg selv. Jeg ser ut fra omtalen din at teksten ikke tåler å bli nevneverdig utsatt for filosofiske teorier og dekonstruksjon. Det påvirket imidlertid ikke min egen leseopplevelse, for jeg hadde ikke disse verktøyene for hånd og kunne ikke bruke dem. Som alltid en veldig grundig omtale fra deg Line, og selv om vi ikke har samme oppfatning av boka så har jeg igjen lært masse fra deg🙂

    1. Tusen takk, Marianne, så hyggelig at du fikk noe ut av innlegget! Jeg måtte ta noen dagers Murakami-bloggpause etter søndag, jeg ble helt mettet av inntrykk til slutt. Men jeg har lest ca 50 sider til i boken siden sist og synes det er interessant at jeg nå har mange av deres tanker i hodet mens jeg leser. Jeg tror jeg forstår hvor begeistringen kommer fra, selv om jeg ikke føler den selv. Jeg må fundere litt på om litteraturvitenskapen er skyld i min oppfatning av boken og prøve å komme på om jeg kjenner noen litteraturvitere jeg har diskutert Murakami med. Men jeg har mer tro på at dette er en personlig greie.

      Så fint å høre at du fant din egen dybde gjennom boken, da har det vært en god leseropplevelse. Du har rett i at han er innom veldig mange dype, eksistensielle temaer i boken, som er egnet til å sette i gang tanker. For min del er det bare det at han har hentet så mange av ideene fra ting jeg har lest før, så han har ikke klart å gi meg så mange nye tanker. Når det er sagt, synes jeg fortsatt at det er imponerende hvordan han klarer å gjøre så mange innviklede temaer enkle.

  8. Et supert innlegg som jeg lærte mye av🙂 Jeg kjenner litt til Derrida i arkitekt sammenheng, har bare fortrengt ham en god stund, og syns det var fryktelig spennende å lese noen av hans tanker om dekonstruksjon i litteraturvitenskap som du nevner. Det du skriver om motsetningsparene er veldig interessant🙂 Det setter uten tvil denne boken i en logisk sammenheng!

    For deg var grepene åpenbare, og du gjennomskuet Mr.Smartypants ganske tidlig. Jeg gjorde ikke det, men var en naiv troende helt til siste slutt, og ble ganske skuffet når det ikke var noe bak fasaden. Da opplevde jeg at Murakami var mer Trollmannen fra Oz enn en potensiell Nobelprisvinner. Likevel opplever jeg at han gjør noe originalt, og tror han skriver litteraturhistorie med bøkene sine.

    Uansett er jeg UTROLIG enig i det du skriver om at det er bedre å lese dette som magisk-realisme enn som en svært utspekulert litterær tekst!

    1. Tusen takk for det! Ikke minst: Så utrolig gøy å diskutere boken med deg live på torsdag! Det var en veldig hyggelig kveld.

      Egentlig tror jeg at vi har merket oss mange av de samme tingene, selv om jeg gjennomskuet grepene helt fra starten av. Nå har jeg bare ca 100 sider igjen og synes det er snålt at jeg fortsatt ikke er revet med av handlingen. Jeg kan ikke huske at det har skjedd før så tett opp mot slutten. Men det er som du sier, det er ingenting bak fasaden her – selv om det er aldri så originalt i utføringen. Jeg begynner dessuten å gå lei av alle referansene som sjarmerte meg i begynnelsen. Hvis Murakami vinner Nobelprisen, blir jeg skuffet!

      Apropos litteraturvitenskap og dekonstruksjon: En av litteraturviterleserne mine synes Murakami virker kjip og kjedelig, men fikk lyst til å lese boken på grunn av det jeg skriver om dekonstruksjon. Jeg vet ikke om det sier mest om Murakamis snedighet eller litteraturviteres sære interesser:-)

  9. Som flere sier, takk for puslespillrikkene du fikk plassert for meg også! Med mine briller hadde jeg så mange tanker jeg ikke fikk plassert, og nå kunne jeg nikke og se noen sette på plass tanker jeg ikke visste hva betydde. Jeg er på mange måter kanskje glad jeg ikke har hivd meg på litteraturvitenksapsutdannelsen, selv om jeg har hatt lyst, for da kunne jeg nyte historien på sin sprø måte. Samtidig er jeg glad det finnes noen kloke hoder som kan analysere slikt for meg😛

    Takk for en meget velskrevet anmeldelse!

    1. Selv takk, Anja! Jeg opplever sjelden at faget ødelegger lesingen for meg (ref kommentaren til Elisabeth over), og vet ærlig talt ikke om jeg ville ha likt Murakami noe bedre dersom jeg ikke hadde studert litteratur. Det er nok heller sånn at faget hjelper meg til å sette ord på det som ellers ville ha vært irritasjonsmomenter jeg ikke kunne forklare. Men hvis fagbakgrunnen min får meg til å virke som et klokt hode, er jeg godt fornøyd med det!

  10. Magisk realisme – jeg er der! Jeg liker veldig godt denne boken, min favoritt av Murakami, men så leser jeg som en amatør og trenger ikke å tenke på Derrida og litteraturvitenskap! Men nå har jeg lært masse og det skader ingen. Selv om dette er min Murakami favoritt så har jeg alltid tenkt at det er kanskje boken å starte med om man skal bli kjent med Murakami. Et par av de andre er mindre «omfattende» og kanskje litt enklere, men det er spennende å lese hva folk mener!

    1. Hehe, jeg synes det er ganske fint at Derrida plutselig ble roten til alt ondt her! I litteraturvitenskapen er han vel snarere kjent som en slags frelserskikkelse som fikk fagfolket ut av den teoretiske middelalderen. I utgangspunktet kunne jeg godt tenke meg å lese noe annet av Murakami for å se om jeg liker det bedre. Men jeg kjenner på meg at det blir minst fem år til. Jeg overlater heller bøkene til dere fans.

  11. Et fantastisk innlegg. Nå lærte jeg mye jeg ikke visste og forstod mer av boken. Takk! Jeg er enig med deg i at kattemordene var vonde og såre å lese gjennom. Jeg hadde heller ikke så veldig lyst til å lese mer da. Men heldigvis gjorde jeg det🙂

    1. Takk! Det er hyggelig at så mange fikk noe ut av Derrida-poenget mitt, for egentlig er det ganske sært og for spesielt interesserte. Dere imponerer! Jeg er glad for at flertallet likte boken når jeg ikke gjorde det selv. Da var det ikke bortkastet.

  12. Jeg leste denne for mange år siden, og jeg er enig med deg i mye. Jeg oppfatter Murakami som en forfatter som skriver svært varierte bøker. Norwegian Wood er nok den beste, synes jeg, men han har skrevet flere bøker jeg rett og slett synes er direkte dårlige. Jeg husker Kafka på stranden som delvis fascinerende, og da tenker jeg spesielt på det som skjer med denne skolelæreren. Nå husker jeg ikke episoden i detalj, men du skjønner kanskje hva jeg tenker på? Den minner meg om Picnic at Hanging Rocks, som handler om en gjeng skolepiker som forsvinner sporløst på en klassetur. Det hele med en seksuell undertone. Jeg tror jeg har kommet fram til at jeg liker deler av Murakamis forfatterskap ganske godt, men av og til er på gyngende grunn. For å si det mildt.

    1. Jeg husker scenen med skolelæreren godt, for jeg syntes det var den beste i hele boken. Spesielt kapitlet hvor hun avslører hva som egentlig hendte den dagen i skogen. Det var vakkert skrevet og hadde en helt annen nerve og kompleksitet enn resten av romanen. Og så elsket jeg kapitlet der Colonel Sanders dukker opp! Hvis Murakami hadde skrevet slik hele tiden, ville han ha blitt en favoritt. Men han er for sprikende og ujevn, og boken hadde trengt noen runder med innstramming av både språk og handling, synes jeg. Han har en del ideer som er knallgode, men gjennomføringen er ikke alltid like god. Jeg blir litt nysgjerrig på hvor forlaget hans har vært i prosessen. Om redaktøren hans er for begeistret til å være kritisk, eller om han får helt frie tøyler. Ikke godt å si.

  13. Denne hadde jeg store tanker om å starte året med, men neida, trass i nyinnkjøpt bok gikk det dårlig. Får satse på at det går bedre med Dommeren og bøddelen, den boken er i det minste ganske kort.

    1. Tja, jeg kan ikke akkurat si at du gikk glipp av noe. Jeg gleder meg til Dommeren og bøddelen, og merker at det virkelig er på tide med en lesesirkelbok som ikke er et slit å komme seg gjennom. Hvis den er god i tillegg til kort, blir mars måned en kjærkommen pustepause!

  14. Jeg liker det Marianne skriver i kommentaren sin om å lese med egne briller. Murakami har uttalt at alle de mystiske og gåtefulle hendelsene uten løsning er noe som vil oppleves forskjellig for hver enkelt leser.
    Det er veldig interessant at du trekker frem den omfattende teori-retningen dekonstruksjon, og det du mener om at Murakami leker seg med logiske sammenhenger. «Ingenting går opp i Kafka på stranden hvis man bruker virkeligheten som målestokk», og der er du inne på noe vesentlig!.Jeg føler jeg ble klokere av å lese din oppfatning av boken, og når jeg leser neste bok av forfatteren skal jeg ha i tankene det om de litterære grepene som er så åpnebare – de finnes helt sikkert der også ettersom han er kjent for sine merkelige bøker.

    1. Takk for det, Melusine! Jeg følte at jeg virkelig hadde tatt Murakami på fersken da jeg i dag kom over en referanse i boken til nettopp dekonstruksjon. Var det ikke det jeg skjønte at han hadde peiling på sånt… Det er ikke rart at ulike lesere opplever teksten helt forskjellig når han har lagt inn så mange løsrevne hendelser som man selv må finne sammenhengen mellom. Jeg har så god fantasi at det ikke var noe problem å få alt til å henge sammen, men derfor ble jeg heller ikke sjarmert. Litt rart det der. Vanligvis pleier det å være sånn at jo mer man forstår av boken, jo bedre liker man den. Her er det motsatt, merkelig nok.

      1. Ja, merkelige greier! Uansett skal jeg se etter dette med dekonstruksjon, uansett hvilken bok jeg leser. Det var et nytt begrep for meg, men desto mer interessant.

      2. Det er interessant å høre, for jeg kommer garantert mer inn på det når jeg skal skrive om Eugenides’ The Marriage Plot. Første del handler bl.a. om Derrida og dekonstruksjonen, og hvordan den inntok litteraturfagene tidlig på 1980-tallet. Det er en herlig satire, men sier også mye klokt om lesing; hvor vidt forskjellig litteratursynet er blant bokelskere og hvorfor det er sånn. Nå gleder jeg meg til å skrive mer om det!

  15. Et helt off-topic spørsmål (om det er lov): jeg ble veldig nysgjerrig på boka du leser akkurat nå, Hornbys Shakespeare wrote for money. Jeg ser at det er tre bøker i «serien» – bør de leses i rekkefølge?🙂

    1. Bøkene er kjempemorsomme litteraturspalter fra tidsskriftet The Believer fra 2003-2012, og er utgitt i fire samlinger (fjerdeboka ble utgitt i fjor – hurra!). Så nei, man trenger nok ikke å lese dem kronologisk, for Hornby skriver bare om hva han leser måned for måned. Men hvis det er fare for at du blir like begeistret som meg, kan du like gjerne begynne med førsteboka🙂

  16. Nå har eg endeleg fått sett meg ned i ro og fred og lese heile dette innlegget samanhengande. Eg har gleda meg til å lese det, sidan eg såg teaseren på facebook for fleire veker sidan. Men eg har rett og slett ikkje hatt ro og konsentrasjon rundt meg, før nå.

    Du gjer ei veldig god analyse, eg kjenner eg nikker gjenkjennande. Då du skreiv at du hadde dekonstruert Murakami, tenkte eg «Så klart, korfor har eg ikkje sett det!» og eg nikker og er einig gjennom heile teksten din, til tross for at eg er blant dei som meiner Murakami fortener minst ein nobelpris. Dei bøkene eg har lese, har eg lese med eit magisk realisme-perspektiv, eg lar meg begeistre av den absurde verkelegheita og dei pratande kattane. Og når eg les konklusjonen din tenker eg at eg er ein av dei som kjenner på at det ikkje går opp men så gjer det det likevel, og lar meg begeistre av det. Nå er det lenge sidan eg las Kafka på stranden, men det siste året har eg lese både Den store sauejakten og 1Q84, og eg har desse langt friskare i minnet. Eg blir riktignok litt skuffa over å lese at Murakami gjer eit poeng utav Tsjekhov sin pistol, som må brukast, i Kafka på stranden også, for det betyr jo at han gjentar seg sjølv i 1Q84. Men nå sporer eg av. Du har heilt rett.

    Når eg har lese Murakami, har eg synest det har vore veldig vanskeleg å skrive om bøkene. Eg er veldig begeistra, eg har ei sterk oppleving av at eg har lese noko heilt spesielt men eg klarer ikkje formulere det. Eg har tenkt ganske mykje på dette, for eg pleier som oftast klare å sette ord på lesaropplevinga mi, om ikkje personleg så i alle fall i eit teoretisk perspektiv. Og eg har jo, som deg, brukt nokre år på universitetet for å trene på akkurat dette. Det har vore ei kjelde til irritasjon for min del, fordi eg liker å kunne teoretisere og forstå. Men i tilfellet Murakami klarer eg ikkje dette. Derfor er det som om opptil fleire brikker detter på plass, når eg les innlegget ditt. Då eg las «Derrida» første gong, tenkte eg «Så klart! Line har skjønt det», for ikkje bare har du skjønt kva det er Murakami driv med, men du har og skjønt korfor eg ikkje klarer å formulere klart kva det er som gjer Murakami så spesiell.

    Eg er faktisk litt nysgjerrig nå, på om den neste Murakamiboka eg les vil opplevast på same måte som dei forrige, etter at eg har lese dette, eller om dekonstrukusjonen din vil påverke lesaropplevinga mi. Eg er ikkje sikker.

    1. Takk for veldig grundig kommentar, Bjørg! Jeg hadde håpet at du ville kommentere innlegget, siden jeg vet at du både liker Murakami og kjenner til Derrida. Det er stor stas at du fikk noe ut av tankene mine om boken selv om vi ender opp på forskjellig side av nobelprisspørsmålet.

      Jeg er usikker på om Murakamis magiske realisme blir mindre magisk realistisk selv om han bruker dekonstruksjon for å skape den. For min del var det heller sånn at jeg ikke klarte å lese boken som magisk realisme fordi de dekonstruktive grepene hans for meg var så iøynefallende. Nå når det er en stund siden jeg leste ferdig boken og ikke lenger har den langt oppi halsen, synes jeg det var morsomt å lese en roman der hittil abstrakt litteraturteori plutselig ble en konkret metode for lesing. Sånn sett blir jeg begeistret av boken, fordi den byr på en intellektuell utfordring. Likevel kommer jeg neppe til å lese mer Murakami med det første, fordi jeg aller helst foretrekker romaner som både utfordrer intellektet og berører meg emosjonelt.

      Jeg har som regel størst problemer med å skrive om de bøkene som begeistrer eller engasjerer meg sterkest. Jeg tror det kan ha sammenheng med at det er lettere å formulere seg når man klarer å skille mellom teksten og sine egne reaksjoner på den. Blir man sterkt nok begeistret, er det fryktelig vanskelig å si hva som er tekst og hva som er ens egen opplevelse av den. Dessuten er det ofte da litteraturen er på sitt aller beste, og det er mye lettere å si hva dårlig litteratur er, enn å sette fingeren på hva som gjør den fantastisk.

      Det blir spennende å høre om du oppfatter Murakami annerledes når du leser neste bok av ham. Jeg håper jo at du vil være like begeistret, og kanskje til og med enda mer begeistret, når du har dekonstruksjonen i bakhodet mens du leser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s