The Monk

the monkMatthew Gregory Lewis’ gotiske roman The Monk (1796) var fjorårets siste lesesirkelbok, og etter å ha lest en tredjedel av boken kan jeg slå fast at det er et meget festlig litterært bekjentskap. Som Monika sa i kommentarfeltet et sted: Det er overraskende hvor mye fres det er i disse hundgamle romanene. Handlingen foregår i Madrid og kretser rundt to klostre og tre … kjærlighetshistorier? Det er så mye katolsk skyldfølelse, hett begjær og purunge jomfruer i omløp her at det ikke er så enkelt å skille kjærlighet fra kjødets lyst. Men det snakkes da noe om kjærlighet i intervallene mellom feberhete fantasier og munkehabitter som flerres av vakre kropper.

Munken Ambrosio har levd innenfor klosterets murer hele sitt tredveårige liv, og har vært forskånet fra alle nedrige fristelser som hører verden til, spesielt den fristelsen som heter Vakre Kvinner. Han anser seg selv som en meget hellig mann med plettfri samvittighet som ikke har noe usnakket med Vårherre. Derfor har han ingen medlidenhet med den unge nonnen Agnes når han oppdager at hun er blitt gravid med kjæresten sin utenfor klosterets murer og planlegger å rømme med ham. Ambrosio overlater høygravide Agnes til den sadistiske priorinnen i naboklosteret, og får slengt en slags forbannelse etter seg der Agnes garanterer at han selv skal komme til å gjøre samme feil som henne. Og ganske riktig, det går ikke mange timene før Ambrosio må begynne å svelge tungt, flakke med blikket og rette svettende bønner om styrke mot sin skaper når fristerinnen Matilda entrer banen. De andre karakterene i dette katolske kyskhetsdramaet er Agnes’ kjæreste Don Raymond, som ønsker å redde henne fra klosterets pinsler og gjøre henne til en ærbar kvinne, samt Agnes’ bror Don Lorenzo, venn av Don Raymond og nyforelsket i den skjønne unge Antonia.

Dessverre for den dydige og selvtilfredse Ambrosio er han også en kjekk og velskapt mann med talegaver av en annen verden. Han kan ikke forhindre kvinner fra å bli forelsket i ham når han taler inspirert og glødende om fromme temaer i kirken, og for enkelte unge damer blir Ambrosio en besettelse. Som Adam sikkert kunne ha fortalt Ambrosio mye om, trenger man bare én kvinne for å styrte mannen ut av Paradis og lukt ned i Helvete. Og når Ambrosio ikke kommer til Kvinnen, kommer Kvinnen til ham – forkledd som en munk.

Han kaller seg Rosario og har kjøpt seg inn i klosteret med pappas penger. Han har innyndet seg hos Ambrosio, som har blitt glad i den flinke og fromme unge gutten. Stor er forskrekkelsen når Rosario avslører at han egentlig heter Matilda, har blondt englehår og melkehvite bryster, og en fanatisk stalkermentalitet. Det blir ikke bedre når Ambrosio oppdager at Matilda i tillegg har stått modell for portrettet av den vakre Madonna han i hemmelighet har beundret på kammerset sitt. Ambrosios dilemma er at hvis han jager Matilda fra klosteret, vil hun ta livet av seg. Hvis han lar henne bli, vil hun lede ham inn i fristelse. Woe is me! tenker Ambrosio, og ber Vårherre om hjelp. Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset.

Lewis var bare 19 år da han skrev The Monk, og boken bærer tydelig preg av å ha sprunget ut av den umettelige fantasien til en vellystig tenåringsgutt med svært mye fritid. Ifølge forordet av E.A. Baker var Lewis født rik, og den største prøvelsen han måtte gjennomgå her i verden var kranglingen mellom moren og faren, der han tok morens parti og dermed fikk lommepengene sine redusert. Baker mener at et portrett av Lewis som ung mann oppsummerer det viktigste om Lewis’ liv og karriere: «It is the face of a good-natured, insignificant young man, who never made an enemy; a man who shone in private life, was kind to his slaves, and never had a brilliant idea in his life». Baker mener nemlig at leseren for all del ikke må lese The Monk og forvente seg en god bok.

Vi er ikke helt enige der, Baker og jeg. I mine øyne er The Monk en overskuddsroman av de sjeldne, og fortjener absolutt status som forfatterens (muligens eneste) briljante idé. Noen stikkord for de knappe tre hundre sidene er incest, voldtekt, tortur, eksorsisme, drap, spøkelser, den spanske inkvisisjonen og Satan. The Monk har flere forviklinger og mer action i løpet av ett kapittel enn mange andre romaner har totalt.

Spesielt begeistret er jeg over nerven i skildringen av Ambrosio og Matildas relativt korte vei fra kyskhetsløfter og jomfruelig sølibat til eksplosivt begjær og full nakenhet. Alle forfattere med ambisjoner om å beskrive dampende lidenskap og forbudt kjærlighet bør umiddelbart lese bokens første kapitler. Det er sånn det gjøres.

For det første er Matilda og Ambrosio usedvanlig vakre og tiltrekkende mennesker med fyrrig temperament, og er født noen århundrer for tidlig til å vite at naturen har programmert dem til å vektlegge sånt for å sikre at det blir barn av det. For det andre har de levd kyske liv uten begjær, og mangler derfor grunnleggende erfaring med the burning of passions, and how to resist it. For det tredje er de overbevist om at de vil havne i helvete hvis de gir etter for begjæret, og det sier seg selv at man bare hiver bensin på bålet hvis man tror at Satan kommer og banker på døren din dersom du bryter kyskhetsløftet. Tanken om at et øyeblikks tilfredsstillelse kjøpes med sjelens evige fortapelse, det kaller jeg forspill.

Men det aller beste er Lewis’ beskrivelse av hvordan Ambrosio og Matilda helt oppriktig forsøker å kjempe imot, hvordan de lyver til seg selv og lurer hverandre til å tro at de egentlig har full kontroll. For det er jo sjelen hos den andre de elsker, sant? Det er jo ikke det at de vil ligge med hverandre? Deres kjærlighet er da både hellig og ren! Eller? Som Matilda forsikrer Ambrosio om: Hvis han hadde begjært henne, ville hun ha mistet respekten for ham, ettersom hun tross alt har forelsket seg i ham fordi han er en Guds mann og frommere enn alle andre menn. Dessuten bryr hun seg ikke det spor om hans fysiske skjønnhet, hun elsker ham utelukkende for hans flotte personlighet og dydige hjerte. Haha! Stakkars mennesker.

Å følge Ambrosios fortvilende tanker er som å se på en flue som kjemper for livet i et vannglass. Man skjønner at slaget er tapt når han til slutt trøster seg med at dyden hans er trygg i Matildas nærvær fordi hun er så uskyldig: «I have nothing to fear from her presence; even should my own prove too weak to resist the temptation, I am secured from danger by the innocence of Matilda.» Godt tenkt, Ambrosio. Veldig smart. Overlat for all del ansvaret for din udødelige sjel til en seksten år gammel jente som er besatt av deg; som vil ta livet av seg hvis hun ikke får være sammen med deg, og allerede har lagt planer om at dere en dag skal ligge i samme grav.

På dette tidspunktet klasket jeg meg i pannen og ga Ambrosios dyd en levetid på maks tre sider. Men alas!, det tok faktisk hele fem sider, fordi Lewis i likhet med andre 1700-tallsforfattere ikke sier med få ord det han kan si med mange. Matilda ligger nå på dødsleiet og avslører seg som the agent of hell. Lewis skal ha for at han i en roman som ellers kun har stereotype og passive kvinneskikkelser å by på, lar Matilda være den som endelig tar til vettet og sier det som det er: «I lust for the enjoyment of your person.» (Fjorårets kuleste setning, btw.)

Det intense klimakset består av den skjønne Matildas dramatiske garanti: Enten skal hun gjøre alt hun kan for å forføre Ambrosio, eller så skal hun dø. Sex eller døden, enkelt og greit. Matilda er tross alt skapt av en tenåringsgutt. Ambrosio bør be innstendig om at hun dør, ellers blir det verst for ham.

The woman reigns in my bosom, and I am become a prey to the wildest of passions. Away with friendship! ‘Tis a cold unfeeling word: my bosom burns with love, with unutterable love, and love must be its return. Tremble then, Ambrosio, tremble to succeed in your prayers. If I live, your truth, your reputation, your reward of a life passed in sufferings – all that you value – is irretrievably lost. I shall no longer be able to combat my passions, shall seize every opportunity to excite your desires, and labour to effect your dishonour and my own. No, no, Ambrosio, I must not live; I am convinced with every moment that I have but one alternative; I feel with every heart-throb, that I must enjoy you or die.

Man kan si hva man vil om katolikkene, men de har gjort livet så vanskelig for seg selv at de ender opp med å ha det mye gøyere enn protestantene. Poenget med kyskhetsløftet her er å få karakterene til å tenke mest mulig på sex. Det man prøver hardest å unngå, er det man tenker mest på. Det er i alle fall det Lewis antyder, for dette er skrevet med det muntre glimtet i øyet bare en ung mann kan ha som selv slett ikke har tenkt å motstå de villige kvinnene som måtte komme hans vei. Som Baker sier om Lewis i forordet: «He enjoyed his life, his letters leave no doubt on that point». Jeg tror ham.

Den første tredjedelen av boken minner mest av alt om en nøye utspekulert og velskrevet erotisk fantasi, der Lewis har slengt inn alle tenkelige saftige elementer for å piske opp stemningen. Jeg tviler ikke på at han er like kreativ når han etter hvert går over til å skrive om vold, tortur og sjeler som skal sorteres mellom himmel og helvete. Lewis forholder seg helt uforpliktende til datidens sans for alminnelig bluferdighet, og det er nok mye i fortsettelsen som kan sjokkere selv en blasert moderne leser. Jeg vedder på at Ambrosio får smaken på uskyldige jomfruer og voldtar den unge Antonia, og at hun viser seg å være lillesøsteren hans. Kanskje blir jeg til og med like forskrekket som teaterpublikummet i Covent Garden ble over fremføringen av et av Lewis’ heftige skuespill:

It threw a portion of the audience – whose nerves were unable to withstand the dreadful truth of the language and the scene – into hysterics, and the whole theatre into confusion and horror… Never did Covent Garden present such a picture of agitation and dismay. Ladies bathed in tears – others fainting – and some shrieking with terror – while such of the audience as were able to avoid demonstration like these, sat aghast, with pale horror painted on their countenance. It is said that the very box-keepers took fright…

15 thoughts on “The Monk”

  1. Du store – vi må ha trykket publish i akkurat samme øyeblikk.
    River meg i håret – over alt jeg hadde glemt – spesielt bildet av den fromme Madonnaen på veggen – nå det er ekte kvinnelist! Smarte Marte Matilda. Og den greia med at hun elsker han nettopp pga from kyskhet. Den dumme, dumme munken. Er du frisk nå?

    1. Imponerende samkjøring, dette! Jeg lo så høyt da jeg leste innlegget ditt at pus ble redd meg. Gjenkjennelighetsgraden var stor, og de to neste tredjedelene av Munkeboka frister akk så mye mer enn Murakami og kattene. Nå har jeg ikke lenger dårlig samvittighet for å ha tvunget deg til å skrive innlegg om frådende Munkemarte og hennes dumme, dumme sexmunkeslave. Ikke frisk ennå, men jeg trøster meg med at jeg i det minste ikke har voldtatt en nær slektning i det siste eller solgt sjelen min til Satan.

  2. Grundig omtale, selv om du ikke har fått med deg hele boka! Jeg er imponert! Og utrolig fornøyd med lesesirkelvalget! Dette var rett og slett ei skikkelig kul bok! Har tatt meg i å snakke om denne 1700-talls romanen til flere lesende venner. De syns jo jeg er fullstendig sær, for boka er jo ikke blant de siste bestselgerne… men de ser jo entusiasmen min. Målet er å få noen av dem til å lese boka så jeg fysisk får diskutert den med noen. Tror imidlertid akkurat det er et dødfødt prosjekt til tross for brennende entusiasme…
    Jeg burde nok ha drøyd til etter julestrabasene med å skrive om boka ser jeg. Du har fått med deg alle elementene jeg tenkte å ha med underveis, and then some, men juleflesket la sin klamme hånd om både tiden min og tankene mine. Resultatet er målsetninger også utenfor lesemålene mine, noen fysiske kan du trygt si…
    Kafka har ankommet, jeg leser imidlertid Foundation av Asimov først, for jeg hadde jo glemt (!) å bestille Kafka i tide til 1. januar. Den ville jeg nemlig ha på norsk, og da ble det papirformat.

    1. Takk for det! Jeg liker boken skikkelig godt, men ser at den kan være vanskelig å selge inn hos andre. Man skulle jo ikke tro at boken er så kul som den er på forhånd. Eller jo, jeg tippet at den var akkurat så kul:-) Hvis du ikke får tvunget noen av vennene dine til å lese den før, kan vi ta en egen lesesirkelrunde på den neste gang vi har bokbloggertreff. Men da må du komme, Marianne, og ikke være syk!!

      Haha, du er nok ikke den eneste som sliter med juleflesket i januar. Jeg var for skranten i formen i jula til å få det problemet, ganske kjekt egentlig. Ellers vet jeg ikke om jeg vil anbefale å utsette innlegg til du har fått med deg alt du vil, for det kan gjøre blogging til et ork og et mas. På den annen side er det veldig gøy å jobbe med et innlegg over litt tid, og få sagt det man vil. Problemet er bare at utkastene hoper seg opp… Sukk!

      1. Alltid klar for å «snakke Monk»🙂 Og neste bokbloggertreff skal jeg på! Jeg er jo normalt ikke syk, så det var jo som utgjort ifjor. Flybilletter og hotell var også i boks😦 Jaja, spillt melk osv… 2013 definitivt !!!
        Jeg tror ikke jeg kunne klart å utsette bokomtaler noe særlig. Trenger å skrive dem når bøkene er ferske i hodet, det er også da jeg har lyst å skrive om dem. Noen ganger modnes ideer og tanker over et par dager, så jeg drøyer alltid littegranne, men jeg kan ikke drøye for lenge. Da er jeg langt inni neste bok og vil ikke konsentrere meg om gammel morro. Korttidsminneforeningen og jei, hehe.
        Jobber meg gjennom Foundation av Asimov nå som sagt, og den er tyngre enn jeg trodde. Har lest flere bøker tidligere av ham som har vært mye lettere enn denne 1001-boka. Kanskje det er derfor den er kommet med i lista? Skulle ikke forundre😉
        Fikset meg kontorplass under trappa og ny lesekrok her i pendlerkåken jeg bor i ukedagene, så nå blir det bare velstand. Hormonella på 16 kan da bruke TV som hun vil uten at jeg blir forstyrret. Bliss…
        God helg!

      2. Godt å høre! Vi begynner å planlegge årets treff om ikke så lenge, og det blir garantert verdt å ta turen! Jeg burde sikkert ha skrevet om bøker umiddelbart etter å ha lest dem ut, men av en eller annen grunn har jeg aldri lyst. Fordelen med å vente er at jeg får litt mindre på hjertet etter hvert som det berømte korttidsminnet kobles ut, og De Store Linjene kan trekkes uten at så mange forstyrrende detaljer trenger seg på. (Målet mitt for i år er å skrive KORTERE innlegg. Et umulig mål. De kommer bare til å bli enda lengre… Sukk!) Asimov har jeg ikke hørt om engang, men tiden hans kommer nok når jeg har pløyd meg gjennom et par hundre 1001-bøker til. Hormonella, hehe. Gud, så glad jeg er for at man blir ferdig med tenårene tidlig i livet! Jeg vil mye heller sitte i en lesekrok og nerde enn å være hormonell foran tv-en:-) God helg til deg også, Marianne!

  3. Hehe, herlig anmeldelse Line!:) Storkoste meg med å lese den og fikk veldig lyst å lese boken for den hørtes jo både innholdsrik ut og veldig spesiell:) Interessant å høre litt om forfatteren også opp i det hele:) Elsker anmeldelsene dine! Klæm!

    1. Tusen takk for kjempehyggelige ord, Isabella! Boken er morsom og veldig dramatisk, og jeg anbefaler den på det varmeste. Språket er blomstrende gammeldags og litt tungt av og til, men det er så mange forviklinger at den likevel ikke blir tunglest. Ha en riktig god helg!🙂

  4. Glimrende skrevet om denne boken! Hehe, jeg smilte da jeg leste innlegget, for eksempel: «Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset». Fornøyelig!
    Men så var det en fornøyelig bok🙂

    1. Tusen takk, Melusine! Det er underlig at en så morbid bok kan være så fornøyelig, men sånn er det. Skikkelig rock’n’roll fra hine hårde dager. Jeg gleder meg til fortsettelsen!🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s