The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.

19 thoughts on “The Mysteries of Udolpho”

  1. 68 sider er bedre enn ingen sider, og de neste 68 sidene er identiske med de første. Du kan derfor konkludere med at du har lest like langt som de fleste av oss andre – rundt ca 25%🙂 Jeg ser imidlertid at du har fått med deg mye mer av innholdet! Gratis e-boka fra Amazon har nemlig ingen «bakside», ergo ingen introduksjon. Jeg snikleste derimot den særdeles korte intro’en på amazon.com, men den gav meg lite. Du kan derfor konkludere nok engang – nå med at du har lest mindre enn de fleste og fått med deg mer enn alle oss andre, med unntak av Monika. Det kaller jeg effektiv lesing!
    En ting jeg imidlertid lurer på, som ingen har kommentert, er hvorfor Radcliffe har tatt med seg de korte poesi-fnuttene i starten av hvert kapittel? Poesi puttet inn i en roman på den måten bør gi et tillegg til selve romanen, eller skille seg nok ut, eller ha et poeng, eller være vidunderlig mye bedre skrevet, mener jeg da. Poesien gav meg imidlertid lite og ingenting. Radcliffe skriver mye bedre enn poesien hun har puttet inn. Du har lest mer om romantikken enn de fleste andre. Tar du poenget? Ser du noe jeg ikke ser? Poesi-fnuttene peker da ikke tilbake på Valancourt? Kanskje Monika vet som har lest hele boka? For å si det på godt norsk: they pussled me!
    Når det gjelder «elg i solnedgang» så fikk det meg plutselig til å tenke på norskfrøkna mi fra ungdomsskolen. Hun var 66, med grå hårknute og må ha vært en elsker av romantikken. Jeg skrev norske stiler om bekken som sildret, vinden som suste i trærne, humler som surret og sol fra skyfri himmel. Resultatet var 5’ere og 6’ere. Jeg fortsatte i samme stil på VGS. Resultat? 2! En dårlig en.. Læreren der, ei SV dame som stod på krava, var godt planta i realismen.. Jeg brukte 3 år på å komme meg bort fra romantikkens «elg» til tolkning av sære noveller og dikt. Så jeg har faktisk vært der, jeg også. I romantikken altså🙂

    1. Ikke spør så vanskelig’a! Jeg unngikk alt som het tolkning igjennom all form for utdanning og gjør det fortsatt selv om jeg er lærer. Jeg tror de egentlig skal gjenspeile det som skjer i kapitlet, når det blir skummelt så handler diktene om djevelen og spøkelser. Men de var er sikkert bare ment som pynt.

      Dere skriver jo begge så bra om boka at jeg nesten får lyst å lese den på nytt!😮

    2. Marianne: Ok, nå overtalte du meg nettopp til at det er helt ok å legge boken fra seg for en stund. Jeg avsluttet med St. Auberts død, og satser på at jeg kommer rett inn i det igjen selv om boken blir liggende på vent et år. Jeg pleier å få med meg det meste når jeg leser, og det er den eneste fordelen med å lese alt i snegletempo. Effektiv lesing er en generøs måte å si det på;-)

      Monika har rett i at Radcliffe siterer lyrikk innledningsvis for å etablere stemning/tema før hvert kapittel. Mange forfattere bruker sitater før kapitlet for å referere til noe som er relevant, men som ikke kan gjengis i selve teksten. En interessant parallell er Matias Faldbakken, som bruker sitater før hvert kapittel i Unfun. De ser dog noe annerledes ut, for å si det sånn. Radcliffe bruker patosfylt lyrikk, sannsynligvis fordi de elsket sånt på den tiden. Det gir prosaen hennes et mer høyverdig preg, og løfter den til et sublimt nivå hvor hennes melankolske og romantiske sinn kan folde seg harmonisk ut og løftes mot Skaperen.

      Nå prøver jeg å forestille meg at du skriver FRIVILLIG om elg i solnedgang, men kjenner at fantasien min ikke strekker til. Du er litt av en dame, Marianne! Full av overraskelser. Kan vi være enige om at det var helt greit at du gikk gjennom romantikkavvenning på videregående?

      Monika: Pynt er et annet godt forslag. Jeg kan tenke meg at disse hjertesmertefolkene mener at teksten blir litt for naken uten ekstra pynt. Sannsynligvis skrev de bøker og pyntet bløtkaker i samme ånd. Hehe, det kan du ikke mene! Men takk, takk. Blir savnet for sterkt, kan du evt lese de gode partiene på nytt!

      1. Hmm.. Ikke helt enig med Radcliffe i at lyrikken er et heldig pluss for akkurat denne boka for min del, men skjuler meg denne gang såre fornøyd bak uvitenhet om hvordan den patosfyllte lyrikken opphøyet romantikkens høyverdige lesere🙂
        Når det gjelder frivillig elg i solnedgang så kan jeg med en gang berolige deg. Det var ren skjær kynisme! «Elgen» ble ene og alene utnyttet fordi det var den enkleste måten å få gode karakterer i norsk på. Man gjennomskuer da sine lærere og gir dem det de vil ha. Jo enklere vei til målet, desto bedre. Etter 3 år med romantiske stiler i norsk var det imidlertid en brå overgang til VGS og realismens vokter (min nye lærer). Jeg bestemte meg for å knekke koden hennes også. Det tok imidlertid 3 år før jeg vant tilbake 5’ern i norsk igjen. Ikke like lettlurt den dama der. Romantikken var det piece of cake å venne seg av med, tro du meg, verre var det å plutselig måtte prestere skikkelige tolkninger…

      2. Jeg kunne godt ha levd uten de små diktene jeg også, i alle fall de hun ikke har skrevet selv. De andre, derimot, de hun har lagt inn i selve teksten… Herregud som jeg ler! Hva er greia, liksom? Hun skriver i verseform det hun like gjerne kunne ha skrevet i prosa? Det er helt sprøtt å lese, litt sånn Sound of Music-aktig.

        Jeg liker ikke lyrikk fra romantikken, verken hos Radcliffe eller andre. Bortsett fra Goethes Erlkönig. Det får meg til å gråte akkurat som Emily. Edle tårer som drypper så stille ned på kniplingsblusen min.

        Nå kom jeg akkurat på at det var romantikkens poeter som fikk meg fra å søke doktorgradsstudier i USA. Man må gjennom en opptaksprøve hvor man svarer på alle tenkelige spørsmål om litteratur, bl.a. gjenkjenne sitater, og så må man velge mellom ulike alternativer. Jeg sjekket testen på nett og fant ut at jeg lå godt an helt til romantikken. Jeg gjenkjente umiddelbart diktet som ett fra den engelske romantikken, og tenkte at svaret ville gi seg selv. Men alternativene var: Wordsworth, Coleridge, Byron, Keats, Yeats og Shelley. WTF?! tenkte jeg da. Betyr det at det finnes mennesker i verden som er i stand til å skille mellom dem?? Det ble etterfulgt av flere liknende spørsmål, og da konkluderte jeg med at det ikke ville være noe poeng å søke engang. Hvis man kan se forskjell på dikt av Wordsworth og Keats, er man så sær at selv jeg ikke ville ha vært i stand til å forsvare det. Losers, ass!

      1. Godt å høre. I forvissning (fins dette ordet?) om at jeg gjør det rette i å sluke omtalen og gjemme meg for boken, har jeg lest omtalen tre ganger, og finner stadig glimrende anledninger til å fnise opprømt (og attpåtil skrive veldig lange setninger i kommentarfeltet).

        » …og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.»

        *knegger*

      2. Hva du enn gjør, må du ikke finne på å lese boken! Den vil bekrefte alt du noensinne har fryktet om mursteiner, og sette en maksgrense på 200 sider på romaner for resten av ditt liv. STAY AWAY!!! Men innlegget mitt må du derimot gjerne fnise til og kommentere så mye du lyster. Jeg vet! Jeg fniste opprømt selv av de setningene, og aner helt ærlig ikke hvor de kom fra. De bare ramlet inn i hodet mitt, og jeg skriblet dem ukritisk ned mens jeg lo meg fordervet – mest fordi de passer så innmari godt til boken. Akkurat sånn er disse karakterene. Helt håpløse, men veldig søte!

  2. Interessant lesing, spesielt siden jeg hoppet over denne boken og startet på The Monk og at denne blant annet er inspirert av Ann Radcliffes arbeid. Du skriver; «Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte», og det er mye rett i det. Skjønt jeg har funnet et moderne belegg for relasjonen kvinne-mann. Det er nok ikke noe nytt, men kan likevel være til nytte under lesingen. Det er så, men valg av tema kan også ha å gjøre med at romantikken så på sivilisasjonen som ødeleggende for forbindelsen mellom menneske og natur. Det vesentlige her er at for å gå tilbake til opprinnelsen og det naturlige måtte de på bakgrunn av tidsepoke gjøre forskjell på kvinne og mann. Uavhengig av at Radcliffe er kvinne så er nok sjekklisten din utvilsomt overførbart til The Monk, skjønt her er det visstnok snakk om en god porsjon parodiering av selve sjangeren. Men ikke utifra et kvinneperspektiv.

    1. Jeg ante ikke at The Monk var inspirert av Radcliffe. Kjekt å vite før jeg begynner å lese! Likevel dumt at jeg ikke fikk lest til jeg kom til Udolpho, ettersom det sikkert er den delen som inspirerte Lewis mest. Jeg har ikke tenkt på det du sier om romantikken og kjønn, men skal ha det i bakhodet mens jeg leser. Hos Radcliffe synes jeg egentlig ikke at fremstillingen av kjønnene er så problematisk, for så langt har begge kjønn vært fremstilt som like fjollete, sentimentale og følsomme. Skjevheten mellom far og datter handler vel mest om akkurat det, at de er far og datter. Det er mye verre i bøker hvor mannen fremstilles som fornuftig, smart og nyansert, mens kvinnen er barnslig overfølsom, hysterisk og avhengig. Jeg krysser fingrene for at Lewis virkelig parodierer Radcliffe, og at det ikke bare virker sånn for ettertiden. Måten den er omtalt på i 1001-boken får meg nemlig til å lure litt på akkurat det.

  3. Godt å se Coleridge nevnt, forresten. Det er svært sjeldent jeg klarer å sitere utdrag fra diverse verk, men er det et sitat jeg kan diske opp med, så er det et som stammer fra den mannen.

    1. Hæ?? Tuller du med meg? Er dette et tilfelle av velvalgt iråni som jeg er for sjokkert til å skjønne? Hvis ikke må jeg revurdere hele mitt indre bilde av deg. I så fall krever jeg bevis. Og en forklaring. Coleridge?!

      1. Jeg ni-elsker dette diktet. Virkelig ni-elsker.

        What if you slept
        And what if
        In your sleep
        You dreamed
        And what if
        In your dream
        You went to heaven
        And there plucked a strange and beautiful flower
        And what if
        When you awoke
        You had that flower in you hand
        Ah, what then?

        Jeg blir helt på griner’n bare jeg leser første vers. Dække tull!

      2. Ah, what then? Happy ending? Nå er jeg virkelig imponert over deg, og innser overrasket at innlegget fikk frem uventede romantiske sider hos folk. Da må jeg vel tilstå noe jeg også, og det får bli at jeg faktisk ble oppriktig rørt av at Valancourt la igjen diktsamlingen sin hos Emily. Skjønne mannen! Litteratur og elskov, gitt. Best there is.

  4. Jeg har nestenkommentert dette innlegget i 3 dager nå, men men ustabil internettforbindelse og mann med ferie er det begrenset hvor mye man får gjort, må finne på grunner for å ta bussen så jeg får lese uforstyrret, og det blir det bare kvalme og elendighet utav, alderdommen har gjort meg busssyk – og etter 5min er jeg henvist til å nyte snøhvite åkre og snøtunge grantrær. For å ha sagt det.
    Alle brudeferder burde skje i hardanger..
    Jeg er en stor tilhenger av både romantikken og elg i solnendgang – selv om jeg ikke finnes romantisk og får fniseanfalle hver gang noen hvisker meg ømme nothings (skjer ytterst sjelden). Omtalen din var like pikoresk som jeg nå forventer at boka skal være, forutinntakelsen om dyster trappegangsmystikk er forlatt. Dette er jo bare kos selv om jeg er sikker på at omtalen din nok er kosligst. Den sprer godt humør og naturglede.
    Takk for det. (og så skal du være glad for at du bare leste 68s
    – hadde du lest alle 600 ville du vært stuck med udolphoomtale helt til jul.)

    1. Betyr det at mannen plager deg og tvinger deg til å holde ham med selskap? Be ham om å lese Radcliffe, så skal du se at det blir stille fra den kanten. Når han kommer seg til hektene igjen etter traumet, har han lært seg en hel masse ømme nothings han kan hviske til deg over middagsbordet. Apropos: Det er i grunnen synd at vi ikke hadde noen mannlige deltakere som leste 25% Radcliffe, for det hadde vært interessant å høre hvordan Radcliffes brudeferd i Hardanger virker på en leser som selv må være manly.

      Du er da aldeles ikke noen tilhenger av romantikken! Nå må du slutte å tøyse. Du hveser jo som en vampyr hver gang du ser en antydning av stupide klisjeer og fortellere som forteller deg hva du skal mene om karakterene. Eller har jeg misforstått deg helt? Du snakker om en annen type romantikk, yes?

      Jeg vet ikke hvem som er koseligst av Radcliffe og meg, men jeg kommer i alle fall fortere til poenget. Istedenfor å være stuck med Radcliffe i mange måneder fremover, har jeg hentet frem Buddenbrooks igjen. Jeg husker den som tunglest og detaljert, men etter Radcliffe er den en fornøyelig pageturner. Komisk er den også, dog ikke ufrivillig.

      1. Ta nå ikke livsløgna ifra en stakkar. Selvfølgelig liker jeg romantikken. Jeg har til og med been known til å felle en tåre, det har ihvertfall ankommet en tåre, i skogen. Riktignok ikke i plenum, selv om det har vært nære og kan i teorien skje når som helst. Det skal ikke mer til enn at noen andre feller en tåre mens jeg ser på, så renner det som ei sil. Ikke delikate engledusjende emilytårer, men klask og snørr
        – jeg sier deg – livsløgnknuser – at alt som skal til er at jeg går tur med noen som gråter først
        – then its ON. Nasjonalromantikk og granbar.

        Mannen tvinger meg til å se på Sons of Anarchy hver gang hunden sover, nå er vi nesten ajour med sesong5. Det er svimlende innsats – med så mye dop, guns, vold og nikotin at jeg snart begynner å røyke igjen. Enn så lenge febrilspiser jeg pepperkakebokser og snikleser i Song of Eirabu hver gang han er på do. Lurer på om jeg skal kjøpe sånn motorsykkelvest til han til jul – med eget designet og selvfølgelig gangsterdødskult patch. Da blir han vel glad?
        Hvordan går det med 14.des, – har du funnet noe (mer passende)?

      2. Jo jo, jeg skjønner at du liker romantikk, det har jeg fått med meg gjennom skinnbuksevampyrene. Men romantikken? Den sexløse, skinnbuksefrie romantikken? Akkurat den livsløgnen overrasker meg så mye at jeg ikke føler at jeg kjenner deg lenger. Hvem er du, kvinne? Tåreteorien din skal testes ut 14. des, btw. Jeg skal ankomme med en bøtte full av tårer og se om du vil holde meg med selskap. Må vi gå tur i skogen for at det skal skje? Eller kan vi ta det på en mer urban måte over en øl? Jeg har dessverre ikke funnet noen bedre idé til den 14. Litteraturfolk tar tydeligvis juleferie tidlig i år. Men hvis vi går et sted hvor de litterære ferdes, kan vi se på at de drikker seg snydens. Eventuelt mens vi drikker oss snydens.

        Motorsykkelvest er en kjempeidé, og han kommer til å elske den! Det du bør spørre deg selv om før du kaster deg over symaskinen, er om du tåler at vesten blir en del av hans nye, tøffe identitet og at han vil nekte å ta den av seg igjen. Ikke engang i begravelser. Ikke engang hvis du hvisker ømme nothings og lokker med pepperkaker. Gir du ham en sånn vest, må du forberede deg på at den blir et nytt medlem av familien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s