Oktoberstatistikk

Oktober var ikke min beste måned, uansett hvilken målestokk man bruker. Spesielt ikke hvis man måler ut fra hvor mye jeg fikk lest. Litt mer enn i september, riktignok, så det er en stigende kurve på gang her. Men det er på en måte en stigende kurve fra complete nothingness, så det er ikke mye som skal til for å gi utslag på skalaen. De gode nyhetene er at konsentrasjonen min er bedre nå enn på flere år, så jeg blir helt forbauset over hvor fort det går å lese når jeg først setter meg ned med en bok. Google-trangen og de frie assosiasjoner er sterkt redusert, og alt er bare velstand. Dessverre må jeg foreløpig bruke all denne saligheten på å lese pensum og manus, istedenfor å seile gjennom Anna Karenina og Moby Dick på rekordtid. (Her oppfordres leseren til å le høyt.)

Det blir et litt nostalgisk innlegg, dette, og derfor mye lenger enn det hadde trengt å bli. Avgjørelsen er tatt. Neste år blir det ingen ukentlige eller månedlige oppdateringer fra meg. Ingen leseplaner, oppsummeringer eller bokshoppende bekjennelser. Ingen selvutleverende innlegg om alt jeg ikke får til. Intet nytt i bokhyllen, intet nytt ut av bokhyllen. Det kan til og med hende at jeg ikke engang orker å skrive slike innlegg i det lille som gjenstår av 2012. Så dette blir kanskje den aller siste oppdateringen fra meg. Jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det. (Helt urealistiske ambisjoner for det nye året er selvfølgelig unntatt. Man kan da ikke slutte å leve, heller.)

Dette har jeg lest i oktober:

  • J.K. Rowling The Casual Vacancy
  • Karen Blixen Den afrikanske farm (påbegynt)
  • Krimmanus, kvinnelig forfatter (påbegynt)
  • Bryn O’Callaghan The Illustrated Hirstory of the USA (påbegynt)
  • Mauk & Oakland American Civilization (påbegynt)

Jeg begynner med andre ord på en hel del ting som jeg ikke fullfører. Men en hel roman fikk jeg da lest, og attpåtil en roman jeg elsket (på over 500 sider). Bravo, J.K. Rowling! (Bravo, Line!) The Casual Vacancy berget oktober, både innhold og sidetall. Ellers har jeg gjort noen heroisk halvhjertede forsøk på å bli ferdig med Karen Blixens Den afrikanske farm, og etter å ha rundet side 200 av totalt 300 sider i oktober har jeg nå et håp om at jeg kommer til å lese hele boken før jeg dør. Krimmanus er jobb, og det er der jeg forteller håpefulle krimforfattere hvor ufattelig mye de gjør galt, i håp om at jeg ved å påpeke alle feilene deres kan inspirere dem til å skrive mye bedre krim i neste omgang. Heldigvis er jeg anonym.

Mesteparten av måneden har imidlertid gått med til å lese amerikansk historie og kulturkunnskap, og jeg har lært mye nytt om USA i prosessen. Det kan faktisk virke som om jeg allerede på kort tid har lært meg mer om USA enn det enkelte amerikanere kan skilte med. Det var i alle fall inntrykket jeg fikk da jeg leste disse eksemplene på politiske Facebook-oppdateringer i forbindelse med valgkampen nå nylig. Noen tror at Canada er en del av USA. Andre forveksler Obama med Osama. En dame som tror at Donald Trump heter Donna Trump. En fyr som ikke engang har fått med seg at «Obama, the black guy» allerede har vært president i USA i fire år. Virkelig anbefalt lesning! Hvis du ikke ler til krampa tar deg av dette, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

Jeg har også skrevet oppgave om immigrasjon til USA i oktober. Det er lenge siden sist jeg skrev oppgave på universitetet og det siste jeg skrev var en masteroppgave på hundre sider. Nå skulle jeg bare skrive fem sider, og da møtte jeg akademikeren i meg i døra. Hvordan klarer man i det hele tatt å etablere en problemstilling på kun fem sider? Dobbel linjeavstand til og med! Det blir jo bare påstand-påstand-påstand-konklusjon, ikke ulikt anmeldelsene i dagspressen. Akademikere blir gretne av sånt, og dypt urolige i sjelen. Man tvinges til å være unyansert! Eller poengtert, som det også kalles. Jeg innser nå at det man egentlig lærer når man skriver masteroppgaver, er å bli totalt ubrukelig til alt annet. Man klarer ikke lenger å tenke hvis man ikke får snegle seg fram til poenget, og bruke hele ordforrådet sitt i prosessen. Og det er på en måte forklaringen på hvorfor blogginnleggene mine er så lange. Jeg duger ikke til annet.

Lesesirkel avstemning:

Margaret Atwood stakk av med de fleste stemmene, så da skal vi lese The Handmaid’s Tale om ett år. De nye alternativene er lagt ut, og denne gangen er alle alternativene «bøker bak den kjente filmen». Det står mellom Michael Cunninghams The Hours (man bør sannsynligvis ha lest Virginia Woolfs Mrs Dalloway først, siden det er høy grad av intertekstualitet på gang her), Michael Ondaatjes The English Patient og Thomas Keneallys Schindler’s Ark – for nordmenn bedre kjent som «Schindlers liste». Stem på din favoritt!

En bokshopoholikers bekjennelser:

Jeg tror at de fleste som studerer litteratur, drømmer om å jobbe med det på voksenmåten – det vil si å heve lønn mens man leser et-eller-annet. Ikke jeg. For jeg har nemlig oppdaget at jeg bare får lønn for å lese det andre vil at jeg skal lese, og jeg får ikke bestemme noe selv. Derfor er det bare dumt å studere litteratur, og det er enda dummere å jobbe med det. (Med mindre man er bibliotekar, da lever man ifølge Silje herrens glade dager.) Det aller dummeste er at jeg fortsetter å hamstre bøker som om jobben min – og hele livet mitt for øvrig – består av å lese akkurat det jeg vil, når jeg vil. Jeg klarer bare ikke å slutte. Og nå kan jeg ikke engang kalle meg bokshopoholiker lenger, for jeg shopper strengt tatt ikke så mye. Men bøkene renner inn likevel.

Mange av oktobers nyheter var gratis og gaver og sånn. Snille Silje (den andre Silje) ga meg Barbara Kingsolvers The Poisonwood Bible på bookcrossingmøtet, og det er en 1001-bok. Jeg tok med meg tre 1001-bøker til hjem, og de er gratis og kan byttes ut med nye bøker når de bare har mugnet tilstrekkelig i det tidemannske hjem: Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, Peter Høegs Frøken Smillas fornemmelse for snø og John Irvings Garps bok. Elida bookcrosset også et par 1001-bøker til meg; Kazuo Ishiguros The Remains of the Day og Anne Enrights Sammenkomsten. Tusen takk til dere!

Jeg og kjære Ellikken var på høstmøte hos Oktober, Pax og Spartacus, og Ellikken har dokumentert begivenheten detaljert her. Vi fikk bøker, of course, og en av dem har jeg allerede rukket å bytte bort mot en annen bok. Jeg fikk Eivind Hofstad Evjemos Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. Her deales det under bordene, skal jeg si deg. De andre to bøkene skal jeg ha selv. Den ene fordi den handler om USA, og jeg nå er en selvutnevnt ekspert på området. Den andre fordi Linda Eide rett og slett er Norges morsomste dame. Jeg sa det til Ellikken og jeg sier det igjen: De som ennå ikke vet hvem Linda Eide er, lever i åndelig fattigdom.

Jeg var også på lanseringsfesten til Dan Andersen, som nylig utga diktsamlingen Krise i Jammerdarn. Dan er min beste venn i verden, men han jobber i Cappelen Damm og utgir bok på Aschehoug. Siden jeg brukte forrige månedsinnlegg på å innføre personlig boikott mot begge forlag på grunn av diskriminering på Bokgallaen, får jeg nøye meg med å si at Krise i Jammerdarn er en bra bok likevel og at det var en super fest. Høydepunktet var forfatter Bjarte Samuelsens opplesning av en tekst han hadde kalt «Fifty Shades of Dan». Jeg skal ikke gå i detalj her, for da må jeg rødme. Men morsomt var det.

Matthew Lewis’ The Monk teller ikke som bokshopping, for den er lesesirkelbok i desember. Jeg kom dessverre ikke på at den kunne leses gratis på nett før nå, og nå er regningen allerede betalt. Shit happens. Karin ga meg lyst til å lese Kamila Shamsies Brente skygger. Jeg skulle bare legge den til ønskelisten min, der så mange av mine «impulsivt gode ideer» havner før de svinner hen over tid. Men så oppdaget jeg at den tilfeldigvis var på salg og kostet bare femti kroner. «Femti kroner!» tenkte jeg, og bestilte den. «Visst har jeg mye å lese, men dette er jo enklere enn å stjele godteri fra en unge!» Nå sitter jeg og stirrer på boken og tenker at grunnen til at jeg har så fulle bokhyller og altfor mye å lese, er at jeg har gått i akkurat den samme fellen en gang i uken de siste femten årene. «Femti kroner!» tenker jeg, og så mister jeg vettet fullstendig. Jeg er dum som et brød, og jeg lærer aldri.

Beviset fikk jeg da jeg noen dager senere kjøpte et par (som i «et par») bøker til på salg. De kostet selvfølgelig bare femti kroner, bøker på salg gjør alltid det. Billige skjøger. «Femti kroner!» tenkte jeg igjen, og bestilte. Men da jeg fikk bøkene og skulle sette dem på plass der de passet best inn i bokhyllen, oppdaget jeg at jeg hadde den ene boken allerede, i akkurat samme utgave. Den var fremdeles innpakket i plast, og jeg har ingen erindring om å ha kjøpt den før. Men det er ikke så rart, siden jeg ikke engang tok meg tid til å pakke den ut forrige gang. Jeg klasket meg i pannen og kjente en pervers blanding av dyp selvforakt og anerkjennelse av at jeg hadde bekreftet min egen smak! At jeg hadde kjøpt en bok som jeg hadde hatt nok lyst på før til å kjøpe den! Men altså ikke hatt nok lyst på til at jeg hadde lest den, eller kunne huske å ha kjøpt den.

Det er nok ingenting som heter «sinnssyk i gjerningsøyeblikket» når man kjøper bøker, men jeg tror jeg kan bevise at jeg i det minste er «hjernedød i gjerningsøyeblikket». Boken det er snakk om er Ernst Cassirers Kulturvitenskapenes logikk, og nå må jeg mobilisere selvtillit nok til å tro at hjernen min er skikket til å eie hele to eksemplarer av en bok som lover å være både vitenskapelig og logisk.

To av de andre bøkene jeg kjøpte for bare femti kroner («Femti kroner!») var Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk (det er litt synd, for jeg elsker opplysningens dialektikk, men hater Adorno) og Neil Postmans Vi morer oss til døde. Jeg er forberedt på at Postmans bok handler om å kjøpe bøker på salg, for det er det tittelen lover. Og forfatteren heter tross alt Postman.

Til slutt var det tre flotte barnebøker: Alice i eventyrland, Trollvinter og Det suser i sivet. Jeg har ingen barn, men føler likevel at jeg trenger et barnebibliotek. Hvis jeg først skal ha barn en eller annen gang, vil jeg nemlig at de skal ha et rikholdig bibliotek allerede på planleggingsstadiet. Sånn at de skjønner at de var planlagt, og at deres eksistens ikke bare var en ren tilfeldighet, eller en liten glipp. Ungene får selvfølgelig ikke lov til å røre bøkene med sine fettete fingre før de er myndige. Det er tanken som teller. De skal først og fremst lære at bøker er vakre objekter, praktfulle gjenstander, opium for mamma. Innhold er sekundært, i alle fall mens de fortsatt leker med tusjer (og er i bøkenes målgruppe). Jeg går ut fra at det er en slik innstilling som kreves for å bli en fantastisk mor.

Men det største av alt i oktober var at jeg fikk se en ekte bokfabrikk fra innsiden, nesten som i Charlie og sjokoladefabrikken. Jeg var hos Gyldendal, som mange andre bokbloggere så fra innsiden på bokbloggertreffet i september. Innsiden av Gyldendalhuset ser på en måte ut som om de like gjerne kunne ha drevet med kjøp og salg av aksjer, eller juridisk rådgivning til næringslivstopper som hater å betale skatt. Akkurat så fint er det der. Men de har også et hemmelig boklager hvor nye bøker oppbevares, og der er det bøker fra gulv til tak. Fra gulv til tak. Jeg lover. Jeg har nesten ikke lyst til å snakke om det her, for det føles som å avsløre en statshemmelighet, eller PIN-koden til nettbanken på internett. En skjult skatt, en stor hemmelighet, og et lager jeg fikk se fra innsiden. Ikke bare det, jeg fikk se lageret ledsaget av de magiske ordene: «Er det noe her du har lyst på? Det er bare å ta det du vil ha.»

(Dramatisk pause.) Jeg sverger på at hvis du ikke har hjertebank nå, kan du ikke kalle deg en ekte bokelsker. Kanskje elsker du litteratur, men du elsker ikke bøker. En vesentlig forskjell. Dessverre for meg holdt jeg på å besvime av lykke og opphisselse, og klarte bare å velge én bok. Én eneste bok! Der står jeg i selveste Eldorado, paradis på jord, og så mister jeg sans og samling akkurat når jeg trenger den til å gå berserk og plukke mer enn jeg har armer til. Jeg forakter meg selv. Men det var i det minste en fin bok jeg valgte. Gunvor Hofmos etterlatte dikt, redigert av Jan Erik Vold. Og så klarte jeg – av en eller annen uforklarlig grunn – å skaffe to bøker til Ingalill. 2-1 til henne. Jeg er mer omtenksom enn jeg føler meg komfortabel med, og forventer å bli tilgodesett med noe glitrende og vakkert i Ingalills testamente.

Men vi må videre i programmet før sceneteppet senkes for godt. Først må vinneren i lesesirkelen for oktober kåres, og det ble Bente! Bente har vunnet før, du vet hva du skal gjøre for å få bok i posten. Gratulerer!

Det var tid for en ny runde med «I Love Your Blog»-award nå nylig, og jeg fikk award fra Silje og Rose-Marie. Tusen takk til dere! Man skal velge fem bloggere man vil gi awarden til, og da velger jeg selvfølgelig å gi den tilbake til Silje og Rose-Marie. I love your blogs, too! Både bloggene og damene bak. Vidt forskjellige på begge områder, men like kule og bra damer begge to. Og så har de gode, gode bokblogger.

Da har jeg tre bloggere igjen å gi en award til. Det er en helt umulig oppgave å begrense seg her, men begrense meg må jeg på en eller annen måte. Jeg velger å gjøre det ved å unngå alle de bokbloggerne som jeg allerede har gitt utmerkelser til de siste årene, hoppe elegant over alle de bloggerne som har holdt på en stund og som burde ha fått en award fra meg for lenge siden (men som forhåpentligvis vet at jeg elsker bloggene deres likevel siden jeg dukker opp i kommentarfeltet deres med jevne mellomrom). Istedet velger jeg tre bokbloggere som er relativt ferske i gamet, men som allerede skriver veldig interessant og godt om bøker. Bokbloggere jeg liker veldig godt, og som jeg gleder meg til å følge videre. Jeg gir awarden til Bokofilia, Forfatterfruen og Bok-Karete.

That’s it, folks. Heretter blir det ingen slike innlegg fra meg. Bortsett fra i desember, når jeg selvfølgelig har glemt alt og fortsetter som før. Men så er det også slutt. Heretter må vi møtes på andre måter.

Adjø så lenge!

32 thoughts on “Oktoberstatistikk”

  1. Du, Line, er en helt fantastisk skribent. Nei, dette er ingen overdrivelse. Jeg kjenner latteren bobler i meg etter å ha fniset meg gjennom innlegget ditt som en 13-14 år gammel jente. Jeg døde litt inni meg av misunnelse da jeg leste at du hadde vært inne på Gyldendals boklager! Det høres ut som et hemmelig hvelv med godsaker.

    1. Oi, det var fint sagt. Tusen takk, Mari! Jeg kjenner fortsatt tilløp til hyperventilering bare jeg tenker på det lageret, og lurer på om det betyr at de andre forlagene har det samme. I så fall tar jeg tilbake det jeg sa om ikke å ville jobbe med bøker. I så fall vil jeg bli Gatekeeper med tilgang til det hemmelige skattekammer!

  2. Det er en tid for alt og du har full forståelse for at du begrenser deg. Håper imidlertid at du jevnlig fortsetter med de solide bokomtalene dine, alltid en fornøyelse å lese🙂 Jeg kjenner jeg sliter med «Udolpho» og har lest ei av bøkene «dine» innimellom – «Angus Drømmebæreren». For å komme i mål med 1001-boka denne måneden trenger jeg pustehull.. Merker selv at aktivitetsnivået etter jobb tar seg opp nå i november, og det blir garantert ikke bedre i desember. Her blir det lite hjemmesnekra julepresanger for å si det slik. Pepperkakene kjøper jeg på butikken, min bror står for krumkaker, bakeriet på hjørnet er racere på smultringer og da er jeg nesten i mål allerede. 7-sorters jula har aldri vært fjernere enn nå, men jeg ser fremdeles frem til julepynten i gatene, selv om stressnivået øker for hver nisse jeg ser i butikken i november. Jula starter ikke før desember!!! Arghh..

    1. Så hyggelig, Marianne! Det er ingen fare for at jeg slutter å skrive langt-lengre-lengst om bøker, for jeg har jo nå oppdaget at det er min eneste raison d’être. Noen andre innlegg innimellom blir det helt sikkert også, men jeg tror det blir kjekt å ikke ha noe fast på programmet. Da kan jeg være så lat eller iherdig som jeg føler for og la det gå i raptuser. Ikke snakk om Udolpho, jeg har ennå ikke begynt på den. Men jeg skal begynne i helgen (som jeg også lovet forrige uke), og prøve å lese noen kapitler hver dag. Jeg tviler på at den er mulig å lystlese, men kan være interessant for det. Julestress gidder jeg aldri, det overlater jeg til min mor, hehe. Julegavene er allerede klare, for noe må jeg jo bruke den store haugen (for meg) uinteressante leseeksemplarer til, sant? Dessuten er bøker så enkle å pakke inn, at. Jula starter ikke før datostemplingen på melken er julaften. Så det så!

      1. Nemlig! Og nå tenker jeg på datostemplingen! I år er jula outsourcet til mamsen her også. Hun insisterte å ha min bror og jeg m/familier hjemme hos dem. Hurra! En stressfaktor mindre😀 Udolpho lystleser man ikke nei, men interessant er den sålangt! Kan ikke si jeg har gjort et stort innrykk i boka, men 10% er 10% (og Kindle er en fin ting, for da er det ingen som se hvor LITE jeg faktisk leser om gangen)… Godt å høre at bokomtalene består! Hundreåringen datt inn dørene her i uka fra en god venn. Det var første bokomtalen jeg leste fra deg, og jeg har ønsket å lese boka siden dengang. Nå ligger den klar, og jeg skal prøve å spare den til romjula. Hvis mulig…

      2. Ah, Hundreåringen ja. Jeg husker den ikke så godt lenger, men morsom var den jo. I ettertid er jeg usikker på nøyaktig HVOR morsom den er, for jeg har lest så mange andre morsomme bøker etterpå. Jeg gleder meg til å høre hva du synes om den! Jeg har så smått begynt å planlegge det aller vanskeligste med julen: Hva jeg skal lese. Som vanlig har jeg altfor mye å velge mellom, så her må det tenkes både lenge og vel. Jeg må bare huske å være dypt takknemlig for at julen min består av slike luksusproblemer:-) I dag ligger jeg faktisk an til å lese ferdig Den afrikanske farm (kryss i taket!), og da skal jeg feire med å begynne på Udolpho. Denne gangen SKAL jeg rekke min egen lesesirkel.

  3. Takk for at du reklamerer for bibliotekaryrket gjennom meg Line:-) Jeg synes det er veldig kjekt å kunne kjøpe inn og lese stort sett de bøkene jeg har lyst til. Jeg er ihvertfall ikke begrenset av den og den boken, men heller tildels type bøker i jobben. Det virker som om vi er mange for tiden som har liten tid og ork til både lesing og blogging. Det kan være julen, men for min del er julen udelt positiv og for det meste lystbetont. Da kan man jo kjøpe bøker til alle store og små man er glad i og drive byttehandel av gode TV-serier med søsken:-) Jeg heller mer mot dette tunge mørket som lager bomull i hodet.

    Det er bra du bygger opp et lite barnebibliotek. Det har jeg også drevet med og foreløpig står bøkene selvfølgelig så høyt i bokhyllen at toåringen ikke kan nå opp. Hun viser forøvrig stor interesse for bøker og lesing (hun liker å lese litt på sengen for seg selv før hun skal sove) og det varmer selvfølgelig mitt bok-, litteratur- og lesehjerte (alle tre banket under innlegget ditt).

    Jeg håper du ikke mener at du skal slutte å blogge for da ville alle hjertene briste og aldri kunne heles igjen. Bare så du vet det!

    1. Kjære Silje, nå smeltet jeg fullstendig og ble veldig rørt. Tusen takk for veldig hyggelige ord! Jeg har ingen planer om å slutte å blogge, det kunne ikke ha falt meg inn. Forleden prøvde jeg å forestille meg hvordan hverdagen min ville ha vært uten bloggen, og bare tanken gjorde meg nedslått. Det er veldig hyggelig å høre at andre også tenker sånn! Jeg har det på samme måte med andres blogger, og blir lei meg når bloggere jeg har fulgt lenge bestemmer seg for å slutte. Selv om jeg forstår at de har viktigere ting å drive med, blir det tomt uten dem likevel.

      Så søtt! Tenk at hun allerede liker å lese på sengen! Kul unge, hun har skjønt det. Mamma ga meg fri tilgang til bøkene mine da jeg var liten, og derfor er de eldste bøkene mine fulle av tusjstreker, kruseduller, klistremerker og andre gode ideer. Jeg husker at mamma ba meg om å la være å klusse dem til, fordi jeg kom til å angre når jeg ble større. Samtidig er det artig å se mitt eget kreative bidrag til boken i ettertid.

      Jeg kvikner litt mer til på vinteren når det gjelder lesing og blogging, men så er det jo andre ting som også skal gjøres og da strekker ikke tiden til. Det snakkes av og til om «å holde liv i bloggen» når man ellers ikke har tid til å lese eller skrive så mye, og jeg får ofte dårlig samvittighet når det går lang tid mellom innleggene mine. Derfor har jeg bestemt meg for å slutte å tenke sånn en gang for alle, og bare blogge når engasjementet virkelig er der. Derfor må faste poster ut. Det holder i massevis med lesesirkel en gang i måneden!

  4. Jammen! Hvor skal vi da diskutere bøker og litteratur generelt? Elsker jo å lese alle fantastiske kommentarer på disse innleggene.

    Ps. Jeg kom til 2% av Udolpho før det ble for skummelt. Blir helgelesing mens det fortsatt er dagslys. Evt så må jeg søke midlertidlig leieboer sånn at jeg tør å lese den.

    1. Jøss, jeg hadde ingen anelse om at disse innleggene var så populære. Veldig hyggelig! Litteratur og bøker skal vi nok få diskutert i massevis, enten gjennom lesesirkelen eller gjennom andre innlegg. Jeg har en del ideer, og må bare få kommet i gang med skrivingen. Og ja, kommentarene er helt fantastiske! Jeg tror helt ærlig at jeg har Blogglandias kuleste kommentarfelt, på grunn av kollektiv innsats. Herlig!

      Såpass! Jeg skal begynne på Udolpho i morgen, og da er det jo kjekt at jeg har besøk i helgen i tilfelle mørkredselen tar helt overhånd.

  5. Åh, Line, jeg kjenner at jeg blir litt trist og lei når jeg leser at du skal slutte med disse fantastiskmorsomme innleggene her…, men jeg er spent på hva for andre ting du kommer til å finne på i stedet- for jeg regner jo med at det kommer et innlegg eller tre ved siden av de alltid så brilliante bokomtalene dine.

    Jeg synes helt klart at en barneboksamling er på sin plass, barn eller ei – jeg samler også, selv om jeg ikke har noen småttiser.

    Ellers, tusen takk for koselige ord – du er også helt topp🙂 Vi ses! Stor klem

    1. Tusen takk, Silje, for fine ord! Det er en grunn til at jeg kaller deg snille Silje:-) Nå må jeg bare finne en annen måte å skille mellom dere Siljer på, siden dere begge er snille😀 Ikke vær trist, jeg har selvfølgelig en genial plan! Noe må man tross alt ha hengende over seg, og det blir nok kjedelig å bare skrive bokinnlegg hele tiden. (Sier jeg, som om jeg skriver om bøker tre ganger i uken.)

      Nå fikk jeg nesten lyst på småttiser, så mye snakk som det har blitt om dem her. Heldigvis har jeg to lodne småttiser som driver meg til vanvidd i regnværet, med skitne kattefoter som tråkker overalt. Det får holde inntil videre. Kanskje det er på tide å lage seg et lite kattebibliotek?

  6. Jeg måtte bare stikke innom å takke så mye for awards’en du var så snill å dele ut til meg! Jeg er helt henrykt over å bli nevnt i DIN blogg! Jeg ble nesten litt høy på pæra der – en stakket stund!

    1. Bare hyggelig! Hedres skal de som hedres bør. Og det var ikke for å være snill, det var vel fortjent! Det må du bare ta til deg, og så skal jeg varme meg lenge, lenge på ordene «DIN blogg». Det ble JEG henrykt over, og høy på pæra.

  7. For en ære! Hjerter du bloggen min? Helt sant? *smelte*

    Og så holdt jeg forresten på å le meg ihjel av pur bittersøt selvgjenkjennelse og selvinnsikt av den masteroppgavekonklusjonen din; man blir rett og slett ubrukelig til alt annet. Takk! Da var det ikke bare meg.

    1. Jepp, jeg hjerter bloggen din! Kors på halsen. Det var forresten på høy tid at hjerter ble et verb, så takk for det! Spørsmålet er om det også kan bli et adjektiv OG et adverb? Jeg har troen.

      Masteroppgaver funker sånn: Jo bedre oppgaven din er, desto mer udugelig blir du til alt annet. Når jeg tenker meg om har akademikere i grunnen mye til felles med aristokrater.

  8. Synes ikke noe om at du slutter med disse faste spaltene, men forstår deg også. Jeg kjenner litt på det ift Fremtidige favoritter, men vi får se hva jeg gjør. Jeg håper i grunnen du ombestemmer deg. Det er viktig for bokshoppende å finne tekst fra likesinnende som viser at man slettes ikke er like sprø og gal som man tror når man kjøper sin n’te bok mens bokhyllene bugner av hundrevis av uleste bøker.

    1. Etter sommeren har jeg gått lei av å skrive innleggene, på samme måte som jeg gikk lei av ukeinnleggene i fjor. Tidlig på året var det bare gøy å bruke siste dag i måneden på oppsummering, mens det de siste månedene mer har føltes som et ork. Jeg tror det kan være greit å legge ned slike faste spalter før man begynner å gjenta seg selv og alle går lei, eventuelt ta en pause. Men jeg kommer helt sikkert til å skrive om bokshopping igjen, bare ikke som fast innlegg. Dessuten har jeg et par andre ideer som jeg håper kan være like morsomme å skrive og forhåpentligvis også lese. Det kribler i magen bare jeg tenker på dem, og det er et godt tegn. Da er det skikkelig gøy med blogg!

  9. Kjente at protestene begynte å trenge seg fram da jeg leste at du skulle slutte med månedsinnlegg og skriblet min egen påovertidpost i vill fart for å legge inn et langt forsvarsskriv for månedsinnlegg, shoppingavsløringer og generelle intime detaljer fra hovedstad og dagligliv. Nå som jeg har lest kommentarfeltet forstår jeg det litt bedre og avblåser pamflettskrivingen. Jeg kommer dog til å savne innleggene. Synes man blir bedre kjent med bloggerne i slike innlegg – noe som igjen beriker omtalelesingen. Spesielt nå som jeg sliter selv er det godt og lese om andre som stagnerer på side 50 og aldri kommer i mål -)

    Takk igjen for innsatsen på gyldendal.
    Jeg er glad det ikke var meg i hvelvet, Jeg hadde sikkert panikksnudd i døra.
    Valg sliter meg ut. Forøvrig er jeg hjertens enig med alle som skryter av din glitrende penn.
    Mye mye morsommere enn Agnes!

    1. HAHA – Nå ler jeg høyt av meg selv her. I farten over å få med meg så mye som mulig av kommentarene over her før heimen (sambo og jeg) faller til ro med «Ted»-filmen på boksen så leste jeg følgende start på innlegget til Ingalill: «Kjente at PROTESENE begynte å trenge seg fram da jeg leste at du skulle slutte med månedsinnlegg…» Og tenkte da – hjelpe meg, hvor i all verden har hun gjemt protesene til vanlig da? Og hvilke proteser refererer hun egentlig til? Jeg mener, PROTESER?!?😀 Tror jeg tar et glass vin til jeg… De sier det er beroligende…

      1. Protesene gjemmes til daglig under stakken.
        Hvor ellers??

        (var på vei bort til tv-en selv, men slik uvitenhet kan man ikke la gå upåaktet
        Nå blir det Sons of Anarchy resten av kvelden -)

      2. Nei hvor ellers! Hvor dumme spørsmål kan man ha🙂
        Er det sesong 5 av SoA du har? Jeg pløyde de fire første sesongene på en uke… Jepp, overdose av Jax – men duverden, hva gjør man ikke når man «må», hehe… Har sesong 5 tilgode selv, der minnet du meg på noe! Thx!

      3. Har kun kommet til sesong2 da jeg lenge var fordomsfull og sta. Ville absolutt ikke se en nazi motorsykkelvariant av Sopranos (som jeg ikke har sett som mye som en episode av, er man forutinntatt og diskrimnerende, så er man). Etter et par episoder med jax derimot har jeg forandret mening. Spesielt er jeg begeistret for travoltagangen han har når han er sint eller hevngjerrig. MC strut -)

    2. Ingalill: Mye morsommere enn Agnes? Seriøst? Nå har jeg lyst til å banne her, men er usikker på om det er lov på blogg. Så vi får heller si det sånn at jeg er målløs. (Du sier det vel ikke bare for å slippe å inkludere meg i ditt testamente?)

      Jeg håper du husker at jeg har nevnt mine andre – inntil videre – hemmelige planer for deg, sånn at savnet ikke vokser seg for stort på forhånd uten grunn. Når jeg tenker meg om håper jeg at jeg har nevnt mine hemmelige planer for deg, men nå ble jeg jammen usikker. Intime detaljer fra hovedstad og dagligliv skal jeg alltids klare å hoste opp i fremtiden, og jeg har jo ikke engang avlagt rapport om Vigdis ennå!

      Marianne: Hahaha! Proteser, du liksom. Du trenger å drikke mye mer rødvin, det er helt sikkert. Og så melder jeg pass til Sons of Anarchy, for det vet jeg ikke hva er engang. Min uvitenhet kjenner ingen grenser.

      1. Nå viste det seg jo at jeg ikke synes Agnes var så forrykende morsom.
        , men det er nok bare og humørløse november. Jeg holder fast på at du kan skrive sirkler rundt Linde.
        Vigdisrapporten vil jeg ha avlevert muntlig. Det er best du noterer de viktigste detaljene som frisyre og blusefarge og tekstiler på benklærne nå mens lørdagen ennå er ung og hukommelsen duggfrisk.
        Også vil jeg vite alt du vet om Kierkegaard. Lærdom ved å høre deg dosere elegant mens jeg drikker vin er langt og foretrekke framfor roting i eget bokhyllerot og googling. Tartt er allerede pakket ned.

      2. Nå ble jeg skikkelig lei meg. Er det så ille, altså? Bare tanken på å kunne lese Agnes i senga uten å le henrykt gjør meg motløs og mutt. Bedre blir det ikke av at ditt vakre kompliment nå ble meningsløst. Snufs. Eller at jeg verken la merke til Vigdis-frisyre eller klær. Men hukommelsen er ennå såpass duggfrisk at jeg husker at det var forrige fredag, ikke lørdag. Kierkegaard husker jeg i hvert fall ikke noe av. Jeg syntes at moralfilosofien hans var interessant da jeg tok ex.phil., men det er tolv år siden. Kan jeg dosere elegant om noe annet? Foreslår nazistenes utryddelsesleire, siden jeg nettopp har lest om Treblinka og Auschwitz. Med et så alvorlig tema kan du drikke så mye vin du bare orker!

      3. Du da, nå ble jeg nesten deprimert. Du må ihvertfall holde deg unna Agnesomtalen min. Og morsomkompliment har full tyngde – jeg må bare i full fart finne noen andre jeg kan hevde du er morsommere enn. Nå kommer jeg selvføglelig på ingen jeg synes er morsom. Ahh, til ostehjernen – men det teller til din fordel, for da jeg kan trygt si at du er morsomst i norge. Nesten like morsom som Anne-Kat. Hvis du nå ikke liker Anne-Kat, tar jeg det som nok et bevis på at jeg er blottet for humoristisk sans – og det andre finner underholdende i innleggene mine kun er en aspbergerisk mangel på takt. Ble det bedre nå?

        (muttheten kreves vasket av til onsdag)

      4. Ikke snakk om! Jeg skal lese den senere i dag, men før jeg gjør noe som kan ødelegge dagens og sjelens harmoni skal jeg lese ferdig Blixen. Haha, morsomst i Norge, du liksom. Anne-Kat er vel jevnt over morsom, men ikke så morosam som Linda Eide. Det er mulig at du mangler humoristisk sans, men det er også mulig at du selv er så morsom at det skal mye til før noen andre når opp til din standard. Velg det alternativet som passer deg best.

        Hvis jeg endelig klarer å lese ferdig Blixen i dag, kommer jeg fortsatt til å være i ekstase på onsdag. Kanskje til og med så ekstatisk at jeg plutselig og spontant husker noe om Vigdis-hår og Kierkegaard.

      5. Der ser du!! Jeg har nemligen sterke mistanker om at jeg ikke synes Linda Eide er det minste morsom. Nå har jeg bare sett henne på 4-stjerners middag, og der var hun bare slitsom. Tar høyde for at hun ikke helt passet inn i realitykonseptet, men hun hadde plansje over sauehodet og forklarte middagen i detalj. Som sagt bare slitsomt.
        Så du er ihvertfall morsommere enn Linda Eide.

      6. Hah! Linda Eide er mye morsommere enn meg, jeg lover. Absolutt ingen er morsom i 4-stjerners middag, bortsett fra Ylvis-brødrene i sin parodi, så det teller ikke. Men i og med at du heller ikke synes Matias Faldbakken er morsom, ser jeg poenget ditt. Det er nesten umulig å gjøre deg fornøyd!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s