The Casual Vacancy

Etter å ha hatt eventyrlig suksess med Harry Potter-bøkene har J.K. Rowling i høst utgitt sin første roman for voksne. Jeg har ennå til gode å bli en helfrelst Harry Potter-fan, men med The Casual Vancancy var det endelig min tur til å bli fullstendig oppslukt av det J.K. Rowling kan trylle frem mellom to permer.

The Casual Vacancy har et stort persongalleri og et mildt sagt uforutsigbart plott. Men utgangspunktet for handlingen er enkelt nok. Den pittoreske lille landsbyen Pagford blir snudd på hodet når et av kommunestyremedlemmene dør uventet av en hjerneblødning. Barry Fairbrother har vært en stor forkjemper for at Pagford Parish skal beholde ansvaret for den fattige bydelen the Fields, i stedet for å overføre det til nabobyen Yarvil. Mange av Fields-beboerne lever på sosialhjelp, og Pagfords snobbete besteborgere mener det er en skam at fattige og vulgære unger skal gå på samme skole som deres egne veloppdragne og pyntelige barn. Dessuten ønsker de bedrestilte i Pagford å stenge dørene til distriktets metadonklinikk. De mener at rusbehandlingen er å kaste penger rett ut av vinduet, og at rusmisbrukerne heller bare kan slutte å ruse seg og få seg en jobb. Når Fairbrother dør endres hele maktbalansen i kampen om the Fields. Motstanderne hans vil bruke den ledige plassen i kommunestyret (the casual vacancy) til å sikre en som er på deres side. Barrys tilhengere og venner vil prøve å sikre plassen til en som kan videreføre hans arbeid. Aldri har distriktspolitikk vært mindre kjedelig.

Romanen innledes med noen vittige kapitler hvor nyheten om Barry Fairbrothers død sprer seg som ild i tørt gress i Pagford. Sensasjonslysten koker i folk og alle vil være den første til å fortelle om dødsfallet på en mest mulig dramatisk måte. Utad er de sørgmodige og alvorlige, utveksler passende fraser og rister på hodet. Innvendig er de som unger på julaften og fråtser i euforisk sladderglede over et dødsfall de slipper å sørge over selv. Spesielt de som nå kan begynne å tenke politisk strategi og egen vinning før Barrys kropp i det hele tatt har rukket å bli kald.

Ikke før har Rowling dratt leseren inn i dette slarvete og ondskapsfulle universet før hun retter blikket mot de som skal få kjenne de voksnes smålige prioriteringer på kroppen. De er smarte, men dumme. Erfarne, men naive. Modige og redde. De er tenåringer, og de er så gjennomført troverdige og sentrale for handlingen at det er naturlig å kalle dem romanens hovedpersoner.

Andrew Price har vokst opp med en voldelig far og en mor som alltid tar faren i forsvar. Andrew fantaserer om å ta livet av faren før faren tar livet av moren, og er håpløst forelsket i den nye jenta på skolen, Gaia Bawden. Gaia har blitt tvangsflyttet fra alle vennene sine i London fordi moren Kay har forelsket seg i en ny mann (som egentlig ikke vil ha henne) og har tatt datteren med seg på flyttelasset. Andrews bestevenn Fats Wall er skolens kuleste, larger-than-life, og mer intelligent enn han har godt av. Han ødelegger andres liv ut fra en jålete filosofisk forestilling om å leve autentisk og frigjøre seg fra hyklerske ideer om samvittighet og ansvar. Sukhvinder Jawanda er et av hans ofre, og hun kutter seg selv med barberblad om kveldene mens hun drømmer om selvmord. Men aller viktigst er Krystal Weedon, 16 år gammel fra the Fields, med en heroinavhengig mor og en lillebror på tre år som når som helst kan hentes av barnevernet.

Slaget i The Casual Vacancy står til syvende og sist om Krystal Weedon og familien hennes. Familien Weedon er white trash. Krystal gjør det dårlig på skolen (når hun i det hele tatt møter opp), er hissig, frekk og stor i kjeften: “She used ‛fucking’ interchangeably with ‛very’, and seemed to see no difference between them.” I virkeligheten må hun være mor for lillebroren Robbie fordi moren sjelden er i stand til å ta vare på ham. Og hun må være mor for moren Terri slik at hun ikke ruser seg, blir kastet ut av metadonprogrammet og barnevernet tar Robbie fra dem.

Romanens kanskje største prestasjon er at Rowling klarer å vise hvor komplisert et tilsynelatende åpenbart tilfelle som Weedon-saken i realiteten er. I et av kapitlene er sosialarbeider Kay Bawden hjemme hos familien Weedon fordi hun vet at moren ruser seg og det må tas noen endelige avgjørelser i saken. Den forrige sosialarbeideren har nøyd seg med å stikke innom annenhver uke bare for å sjekke at Robbie fortsatt er i live. Nå vil Kay gjøre det hun kan for å sikre Weedon-ungenes beste. Men hva er egentlig best for dem?

Krystal har vært som en mor for Robbie siden han ble født, og det er Krystal Robbie stoler på og klamrer seg fast til. I juridisk og biologisk forstand er det Terri som er moren hans. I realiteten er det Krystal, og Krystal har ikke gjort noe galt. Men hun risikerer likevel å bli straffet enda en gang for morens avhengighet ved å miste den hun elsker høyest. Og hvem vil egentlig ha Robbie foruten Terri og Krystal? Han går fortsatt i bleier, ligger etter i utviklingen på alle måter, og viser allerede seksuell adferd mot de andre ungene i barnehagen. Kay vet at ingen ønsker å adoptere Robbie. Folk vil adoptere babyer, ikke problembarn. Han kan flyttes i fosterhjem, men et varig hjem? Neppe. Uansett hvordan man vrir og vender på det, har Weedon-barna tapt. Barnevernet kan i beste fall redde stumpene av liv som havarerte før de fikk begynt. Krystal og Robbie har ingen fremtid.

The Casual Vacancy er – som tittelen lover – en politisk roman. Rowling har lært mye av både Jane Austen og Charles Dickens, og hun kombinerer elegant og vittig satire med grim, usensurert sosialrealisme når hun viser hvordan klasseskiller fungerer i praksis, og hvordan fattigdom reproduserer seg selv og sprer seg i et samfunn. Den Austen-inspirerte satiren appellerer til leserens intellekt og kritiske sans. Den Dickens-liknende sosialrealismen henvender seg til leserens følelser, og da først og fremst barmhjertigheten. En moderne variant av «Please sir, I want some more.»

Men kombinasjonen av de to bruker Rowling til å gjøre noe som jeg hittil aldri har opplevd med en satire: Hun vender den mot leseren. Man kan selvfølgelig føle seg truffet av en satire, og en virkelig god satire er vel helst den som er i stand til å treffe svake punkter hos alle lesere. Rowling vender den imidlertid mer direkte mot leseren ved å legge opp til at man skal gjøre de samme feilslutningene og åpenbare de samme fordommene som det de mest innsnevrede og fæleste karakterene gjør. Rowling legger opp til at leseren skal fordømme Terri Weedon. Det er Terri som tilsynelatende er roten til alt ondt her, fordi hun ikke klarer å holde seg rusfri. Som Pagfords besteborgere sier: «Det er jo bare å slutte». Men Terris historie kommer, etter hvert. Når leseren bare har fått lov til å trekke feil slutninger og sagt seg vel fornøyd med sin egen vurderingsevne. Men det finnes ingen enkle forklaringer her, alt er bare komplikasjoner og smerte. Det som presenteres som individets ansvar kan like gjerne handle om politisk og medmenneskelig svikt.

Likevel. The Casual Vacancy er mer enn den enkeltstående Weedon-saken. Familien Weedon er vel så mye et representativt eksempel på fattigdom og nød, og sammenliknes implisitt med de mange bedrestilte karakterene. Det mest slående var i mine øyne måten Rowling klarer å vise hvordan fattigdom ser ut i praksis, og hvor ute av stand mer privilegerte mennesker er til å forestille seg den. Her sett gjennom Pagfords ordfører Howard Mollisons øyne, innbitt motstander av the Fields og stor tilhenger av generell ansvarsfraskrivelse:

He often asked rhetorically why they could not have organized and made the place over – what was stopping the residents from pooling their meagre resources and buying a lawnmower between the lot of them? […] There was nothing, as far as Howard could see, to stop the Fielders growing fresh vegetables; nothing to stop them pulling themselves together as a community and tackling the dirt and the shabbiness; nothing to stop them cleaning themselves up and taking jobs; nothing at all. So Howard was forced to draw the conclusion that they were choosing, of their own free will, to live the way they lived, and that the estate’s air of slightly threatening degradation was nothing more than a physical manifestation of ignorance and indolence.

Howard Mollison vurderer the Fields ut fra en verden hvor man har ting. Man trenger ting, og så kjøper man dem. For eksempel en gressklipper. De privilegerte eier selv mange ting. De har tv, porselen, bokhyller, leker, bilder, mat, aviser, støvsuger, bil, vekslepenger, sengetøy, frukt og klesskift. Fulle boder og fulle loft. I the Fields har de derimot ingen penger og de eier ingenting. De sover på madrasser på gulvet. De har ingen tv, ingen bøker, ingen aviser eller magasiner. Robbies klær er for små og han har ingen leker tilpasset sin alder. Krystal husker første gangen hun satt i en bil og hvordan den luktet, og hun spiser en banan for første gang som sekstenåring. Familien Weedon har ikke engang håndsåpe på badet.

Når Howard Mollison forestiller seg hvordan det er å bo i the Fields, forestiller han seg at han tar med seg alt han har minus jobb og flytter inn i et shabby nabolag. Et sted og et liv man kan bygge opp fra scratch. Derfor forstår han heller ikke at det koster penger å kunne bry seg om fasade, enten det er fasaden på huset eller ens eget liv. At det koster penger å spandere på seg verdighet overfor omverdenen, og at det åpenbare forfallet i the Fields skyldes at få kan ta seg råd til å tenke på hva naboene eller andre måtte mene. At det er det fattigdom faktisk innebærer.

Til tross for at Howard Mollison ikke forstår dette, er det langt på vei han som skal avgjøre hva som skjer med den fattige bydelen. Fattige engasjerer seg da som regel heller ikke politisk, for det er enda et privilegium reservert for de bedrestilte som har tilstrekkelig med kontakter, innflytelse, tid og kunnskap å bruke på å forme samfunnet, og ikke må sette alle krefter inn på å komme seg gjennom dagene.

Tematikken blir enda mer interessant i kontrasten mellom tenåringene Fats Wall og Krystal Weedon/Sukhvinder Jawanda. Fats Wall er en privilegert middelklassegutt med alle fordeler. Han er smart og skoleflink nok til å beherske livet som sekstenåring i en slik grad at alt kjeder ham. Han befinner seg tilstrekkelig høyt oppe på behovspyramiden til å kunne utvikle sin egen livsfilosofi og iscenesette seg selv som menneske i verden. Fats Wall kan tillate seg å mobbe Sukhvinder Jawanda bare fordi han har muligheten til det. Han vet akkurat hvilke kommentarer som sårer, og Sukhvinder klarer ikke å forsvare seg eller slå tilbake. Han kan romantisere fattigdom og vold, og ligge med Krystal Weedon bare fordi tiden er moden for å finne ut hvordan sex er og fordi han er nysgjerrig på hvordan “det virkelige livet” i slummen egentlig ser ut.

For Fats Wall er livet et prosjekt han selv kan definere, og han bestemmer alt selv. Han forsøker å frigjøre seg fra språket fordi språket er måten privilegerte mennesker behersker samfunnet og livet på. Men språket er kjekt å ha mot Sukhvinder, som er dyslektiker, og Krystal, som ikke engang klarer å lese avisen. Mot foreldrene, som han gjerne sårer brutalt for å markere sin egen “autentisitet”. Fats vil svært gjerne leve autentisk, men han gjør det ved å boltre seg i alle fordelene han har fått så langt i livet og bruke dem mot de som har vært mindre heldige. Han kjeder seg dypt med alle sine privilegier, og tar det meste for gitt. Han kan ødelegge andre menneskers liv uten å forstå eller måtte ta innover seg at det er akkurat det han gjør.

Jeg trodde lenge at Fats Wall var J.K. Rowlings måte å etablere den rike, hvite mannens overlegenhet på – for det var slik det virket fra første stund. Hvordan selv en sekstenårig gutt kan herske over andre mennesker på, enten det handler om klasse, kjønn, etnisitet eller intelligens. Jeg tok feil. Fats Wall er Rowlings måte å vise at dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam er sosiale følelser som ikke bare er der for å beskytte andre mennesker mot egen egoisme, men at de også forhindrer en fra å begå handlinger som kan ødelegge ens eget liv. Man kommer ikke unna sin egen menneskelighet og sårbarhet uansett hvor man kommer fra, og noen skjebner er hardere enn andre. Spesielt hvis man er en av J.K. Rowlings karakterer og hun har bestemt seg for å knuse deg under hælen som et ynkelig lite insekt.

Jeg kunne ha skrevet dobbelt så langt om The Casual Vacancy, men stopper her. Som tidligere nevnt har romanen et usedvanlig rikt persongalleri og derfor også et totalt uforutsigbart plott. Jeg har sagt en del om tematikken, men latt plottet og de fleste karakterene ligge urørt. Plottet bør oppleves, og er dessuten for komplisert til at jeg hadde klart å avsløre det uten å forstue hjernen i forsøket. Det går bare ikke an å gjette seg til hvor Rowling vil hen med historien, med så mange karakterer hvis skjebner og handlinger griper inn i hverandre. Men sørgelig, det er det. Underholdende og sørgelig. Jeg kommer aldri til å kunne høre Rihannas “Umbrella” igjen uten å grine. Good girl gone bad. Selv ikke Dickens kunne ha skrevet en mer dickensk slutt. Etter at jeg hadde lest boken ferdig måtte jeg ut og gå i regnet. Lenge. Uten paraply. Karakterene slapp ikke taket. Jeg vet ikke om jeg ville at de skulle gjøre det heller. Det eneste jeg ønsket meg da jeg kom hjem igjen, var at en ny roman av J.K. Rowling lå og ventet på meg. Jeg håper at dama kan skrive voksenromaner like fort som Harry Potter-bøker. I mellomtiden venter jeg i spenning.