The Casual Vacancy

Etter å ha hatt eventyrlig suksess med Harry Potter-bøkene har J.K. Rowling i høst utgitt sin første roman for voksne. Jeg har ennå til gode å bli en helfrelst Harry Potter-fan, men med The Casual Vancancy var det endelig min tur til å bli fullstendig oppslukt av det J.K. Rowling kan trylle frem mellom to permer.

The Casual Vacancy har et stort persongalleri og et mildt sagt uforutsigbart plott. Men utgangspunktet for handlingen er enkelt nok. Den pittoreske lille landsbyen Pagford blir snudd på hodet når et av kommunestyremedlemmene dør uventet av en hjerneblødning. Barry Fairbrother har vært en stor forkjemper for at Pagford Parish skal beholde ansvaret for den fattige bydelen the Fields, i stedet for å overføre det til nabobyen Yarvil. Mange av Fields-beboerne lever på sosialhjelp, og Pagfords snobbete besteborgere mener det er en skam at fattige og vulgære unger skal gå på samme skole som deres egne veloppdragne og pyntelige barn. Dessuten ønsker de bedrestilte i Pagford å stenge dørene til distriktets metadonklinikk. De mener at rusbehandlingen er å kaste penger rett ut av vinduet, og at rusmisbrukerne heller bare kan slutte å ruse seg og få seg en jobb. Når Fairbrother dør endres hele maktbalansen i kampen om the Fields. Motstanderne hans vil bruke den ledige plassen i kommunestyret (the casual vacancy) til å sikre en som er på deres side. Barrys tilhengere og venner vil prøve å sikre plassen til en som kan videreføre hans arbeid. Aldri har distriktspolitikk vært mindre kjedelig.

Romanen innledes med noen vittige kapitler hvor nyheten om Barry Fairbrothers død sprer seg som ild i tørt gress i Pagford. Sensasjonslysten koker i folk og alle vil være den første til å fortelle om dødsfallet på en mest mulig dramatisk måte. Utad er de sørgmodige og alvorlige, utveksler passende fraser og rister på hodet. Innvendig er de som unger på julaften og fråtser i euforisk sladderglede over et dødsfall de slipper å sørge over selv. Spesielt de som nå kan begynne å tenke politisk strategi og egen vinning før Barrys kropp i det hele tatt har rukket å bli kald.

Ikke før har Rowling dratt leseren inn i dette slarvete og ondskapsfulle universet før hun retter blikket mot de som skal få kjenne de voksnes smålige prioriteringer på kroppen. De er smarte, men dumme. Erfarne, men naive. Modige og redde. De er tenåringer, og de er så gjennomført troverdige og sentrale for handlingen at det er naturlig å kalle dem romanens hovedpersoner.

Andrew Price har vokst opp med en voldelig far og en mor som alltid tar faren i forsvar. Andrew fantaserer om å ta livet av faren før faren tar livet av moren, og er håpløst forelsket i den nye jenta på skolen, Gaia Bawden. Gaia har blitt tvangsflyttet fra alle vennene sine i London fordi moren Kay har forelsket seg i en ny mann (som egentlig ikke vil ha henne) og har tatt datteren med seg på flyttelasset. Andrews bestevenn Fats Wall er skolens kuleste, larger-than-life, og mer intelligent enn han har godt av. Han ødelegger andres liv ut fra en jålete filosofisk forestilling om å leve autentisk og frigjøre seg fra hyklerske ideer om samvittighet og ansvar. Sukhvinder Jawanda er et av hans ofre, og hun kutter seg selv med barberblad om kveldene mens hun drømmer om selvmord. Men aller viktigst er Krystal Weedon, 16 år gammel fra the Fields, med en heroinavhengig mor og en lillebror på tre år som når som helst kan hentes av barnevernet.

Slaget i The Casual Vacancy står til syvende og sist om Krystal Weedon og familien hennes. Familien Weedon er white trash. Krystal gjør det dårlig på skolen (når hun i det hele tatt møter opp), er hissig, frekk og stor i kjeften: “She used ‛fucking’ interchangeably with ‛very’, and seemed to see no difference between them.” I virkeligheten må hun være mor for lillebroren Robbie fordi moren sjelden er i stand til å ta vare på ham. Og hun må være mor for moren Terri slik at hun ikke ruser seg, blir kastet ut av metadonprogrammet og barnevernet tar Robbie fra dem.

Romanens kanskje største prestasjon er at Rowling klarer å vise hvor komplisert et tilsynelatende åpenbart tilfelle som Weedon-saken i realiteten er. I et av kapitlene er sosialarbeider Kay Bawden hjemme hos familien Weedon fordi hun vet at moren ruser seg og det må tas noen endelige avgjørelser i saken. Den forrige sosialarbeideren har nøyd seg med å stikke innom annenhver uke bare for å sjekke at Robbie fortsatt er i live. Nå vil Kay gjøre det hun kan for å sikre Weedon-ungenes beste. Men hva er egentlig best for dem?

Krystal har vært som en mor for Robbie siden han ble født, og det er Krystal Robbie stoler på og klamrer seg fast til. I juridisk og biologisk forstand er det Terri som er moren hans. I realiteten er det Krystal, og Krystal har ikke gjort noe galt. Men hun risikerer likevel å bli straffet enda en gang for morens avhengighet ved å miste den hun elsker høyest. Og hvem vil egentlig ha Robbie foruten Terri og Krystal? Han går fortsatt i bleier, ligger etter i utviklingen på alle måter, og viser allerede seksuell adferd mot de andre ungene i barnehagen. Kay vet at ingen ønsker å adoptere Robbie. Folk vil adoptere babyer, ikke problembarn. Han kan flyttes i fosterhjem, men et varig hjem? Neppe. Uansett hvordan man vrir og vender på det, har Weedon-barna tapt. Barnevernet kan i beste fall redde stumpene av liv som havarerte før de fikk begynt. Krystal og Robbie har ingen fremtid.

The Casual Vacancy er – som tittelen lover – en politisk roman. Rowling har lært mye av både Jane Austen og Charles Dickens, og hun kombinerer elegant og vittig satire med grim, usensurert sosialrealisme når hun viser hvordan klasseskiller fungerer i praksis, og hvordan fattigdom reproduserer seg selv og sprer seg i et samfunn. Den Austen-inspirerte satiren appellerer til leserens intellekt og kritiske sans. Den Dickens-liknende sosialrealismen henvender seg til leserens følelser, og da først og fremst barmhjertigheten. En moderne variant av «Please sir, I want some more.»

Men kombinasjonen av de to bruker Rowling til å gjøre noe som jeg hittil aldri har opplevd med en satire: Hun vender den mot leseren. Man kan selvfølgelig føle seg truffet av en satire, og en virkelig god satire er vel helst den som er i stand til å treffe svake punkter hos alle lesere. Rowling vender den imidlertid mer direkte mot leseren ved å legge opp til at man skal gjøre de samme feilslutningene og åpenbare de samme fordommene som det de mest innsnevrede og fæleste karakterene gjør. Rowling legger opp til at leseren skal fordømme Terri Weedon. Det er Terri som tilsynelatende er roten til alt ondt her, fordi hun ikke klarer å holde seg rusfri. Som Pagfords besteborgere sier: «Det er jo bare å slutte». Men Terris historie kommer, etter hvert. Når leseren bare har fått lov til å trekke feil slutninger og sagt seg vel fornøyd med sin egen vurderingsevne. Men det finnes ingen enkle forklaringer her, alt er bare komplikasjoner og smerte. Det som presenteres som individets ansvar kan like gjerne handle om politisk og medmenneskelig svikt.

Likevel. The Casual Vacancy er mer enn den enkeltstående Weedon-saken. Familien Weedon er vel så mye et representativt eksempel på fattigdom og nød, og sammenliknes implisitt med de mange bedrestilte karakterene. Det mest slående var i mine øyne måten Rowling klarer å vise hvordan fattigdom ser ut i praksis, og hvor ute av stand mer privilegerte mennesker er til å forestille seg den. Her sett gjennom Pagfords ordfører Howard Mollisons øyne, innbitt motstander av the Fields og stor tilhenger av generell ansvarsfraskrivelse:

He often asked rhetorically why they could not have organized and made the place over – what was stopping the residents from pooling their meagre resources and buying a lawnmower between the lot of them? […] There was nothing, as far as Howard could see, to stop the Fielders growing fresh vegetables; nothing to stop them pulling themselves together as a community and tackling the dirt and the shabbiness; nothing to stop them cleaning themselves up and taking jobs; nothing at all. So Howard was forced to draw the conclusion that they were choosing, of their own free will, to live the way they lived, and that the estate’s air of slightly threatening degradation was nothing more than a physical manifestation of ignorance and indolence.

Howard Mollison vurderer the Fields ut fra en verden hvor man har ting. Man trenger ting, og så kjøper man dem. For eksempel en gressklipper. De privilegerte eier selv mange ting. De har tv, porselen, bokhyller, leker, bilder, mat, aviser, støvsuger, bil, vekslepenger, sengetøy, frukt og klesskift. Fulle boder og fulle loft. I the Fields har de derimot ingen penger og de eier ingenting. De sover på madrasser på gulvet. De har ingen tv, ingen bøker, ingen aviser eller magasiner. Robbies klær er for små og han har ingen leker tilpasset sin alder. Krystal husker første gangen hun satt i en bil og hvordan den luktet, og hun spiser en banan for første gang som sekstenåring. Familien Weedon har ikke engang håndsåpe på badet.

Når Howard Mollison forestiller seg hvordan det er å bo i the Fields, forestiller han seg at han tar med seg alt han har minus jobb og flytter inn i et shabby nabolag. Et sted og et liv man kan bygge opp fra scratch. Derfor forstår han heller ikke at det koster penger å kunne bry seg om fasade, enten det er fasaden på huset eller ens eget liv. At det koster penger å spandere på seg verdighet overfor omverdenen, og at det åpenbare forfallet i the Fields skyldes at få kan ta seg råd til å tenke på hva naboene eller andre måtte mene. At det er det fattigdom faktisk innebærer.

Til tross for at Howard Mollison ikke forstår dette, er det langt på vei han som skal avgjøre hva som skjer med den fattige bydelen. Fattige engasjerer seg da som regel heller ikke politisk, for det er enda et privilegium reservert for de bedrestilte som har tilstrekkelig med kontakter, innflytelse, tid og kunnskap å bruke på å forme samfunnet, og ikke må sette alle krefter inn på å komme seg gjennom dagene.

Tematikken blir enda mer interessant i kontrasten mellom tenåringene Fats Wall og Krystal Weedon/Sukhvinder Jawanda. Fats Wall er en privilegert middelklassegutt med alle fordeler. Han er smart og skoleflink nok til å beherske livet som sekstenåring i en slik grad at alt kjeder ham. Han befinner seg tilstrekkelig høyt oppe på behovspyramiden til å kunne utvikle sin egen livsfilosofi og iscenesette seg selv som menneske i verden. Fats Wall kan tillate seg å mobbe Sukhvinder Jawanda bare fordi han har muligheten til det. Han vet akkurat hvilke kommentarer som sårer, og Sukhvinder klarer ikke å forsvare seg eller slå tilbake. Han kan romantisere fattigdom og vold, og ligge med Krystal Weedon bare fordi tiden er moden for å finne ut hvordan sex er og fordi han er nysgjerrig på hvordan “det virkelige livet” i slummen egentlig ser ut.

For Fats Wall er livet et prosjekt han selv kan definere, og han bestemmer alt selv. Han forsøker å frigjøre seg fra språket fordi språket er måten privilegerte mennesker behersker samfunnet og livet på. Men språket er kjekt å ha mot Sukhvinder, som er dyslektiker, og Krystal, som ikke engang klarer å lese avisen. Mot foreldrene, som han gjerne sårer brutalt for å markere sin egen “autentisitet”. Fats vil svært gjerne leve autentisk, men han gjør det ved å boltre seg i alle fordelene han har fått så langt i livet og bruke dem mot de som har vært mindre heldige. Han kjeder seg dypt med alle sine privilegier, og tar det meste for gitt. Han kan ødelegge andre menneskers liv uten å forstå eller måtte ta innover seg at det er akkurat det han gjør.

Jeg trodde lenge at Fats Wall var J.K. Rowlings måte å etablere den rike, hvite mannens overlegenhet på – for det var slik det virket fra første stund. Hvordan selv en sekstenårig gutt kan herske over andre mennesker på, enten det handler om klasse, kjønn, etnisitet eller intelligens. Jeg tok feil. Fats Wall er Rowlings måte å vise at dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam er sosiale følelser som ikke bare er der for å beskytte andre mennesker mot egen egoisme, men at de også forhindrer en fra å begå handlinger som kan ødelegge ens eget liv. Man kommer ikke unna sin egen menneskelighet og sårbarhet uansett hvor man kommer fra, og noen skjebner er hardere enn andre. Spesielt hvis man er en av J.K. Rowlings karakterer og hun har bestemt seg for å knuse deg under hælen som et ynkelig lite insekt.

Jeg kunne ha skrevet dobbelt så langt om The Casual Vacancy, men stopper her. Som tidligere nevnt har romanen et usedvanlig rikt persongalleri og derfor også et totalt uforutsigbart plott. Jeg har sagt en del om tematikken, men latt plottet og de fleste karakterene ligge urørt. Plottet bør oppleves, og er dessuten for komplisert til at jeg hadde klart å avsløre det uten å forstue hjernen i forsøket. Det går bare ikke an å gjette seg til hvor Rowling vil hen med historien, med så mange karakterer hvis skjebner og handlinger griper inn i hverandre. Men sørgelig, det er det. Underholdende og sørgelig. Jeg kommer aldri til å kunne høre Rihannas “Umbrella” igjen uten å grine. Good girl gone bad. Selv ikke Dickens kunne ha skrevet en mer dickensk slutt. Etter at jeg hadde lest boken ferdig måtte jeg ut og gå i regnet. Lenge. Uten paraply. Karakterene slapp ikke taket. Jeg vet ikke om jeg ville at de skulle gjøre det heller. Det eneste jeg ønsket meg da jeg kom hjem igjen, var at en ny roman av J.K. Rowling lå og ventet på meg. Jeg håper at dama kan skrive voksenromaner like fort som Harry Potter-bøker. I mellomtiden venter jeg i spenning.

50 thoughts on “The Casual Vacancy”

  1. WOW, for en bokomtale! Jeg er en av dem (de få) som har imøtesett utgivelsen av denne boken med ren og skjær likegyldighet. Jeg hadde egentlig ingen planer om å lese denne boka i det hele tatt, men entusiastiske omtalen din fikk The casual Vacancy til å fremstå som en moderne klassiker som BØR leses🙂 Du nevner en del elementer som jeg liker ved en bok; satire (ja, jeg tåler at den blir personlig), gode personkarakteristikker og et uforutsigbart plot. Blandet med en solid posjon sosialrealisme blir jo dette en uimotståelig bok? Jeg ser at du har satt «Jane Austen» som tag til denne omtalen. Hva var det i boka som fikk deg til å tenke på henne?

    1. Tusen takk! Det første jeg tenkte da jeg våknet i dag var på alt jeg burde ha gjort annerledes med innlegget, så det var virkelig fint å høre at du likte det🙂 Jeg var selv helt likegyldig til utgivelsen, og ville aldri ha lest den hvis det ikke var jobb. Kanskje var det en fordel å ha null forventninger, så jeg håper ikke entusiasmen min gir deg urealistiske forhåpninger. Men ja, jeg syntes det var en uimotståelig bok! Om den ikke er en moderne klassiker, er det for meg tydelig at Rowling forholder seg til de engelske klassikerne, og sånt elsker jeg.

      Det som minner meg om Austen er beskrivelsen av mentaliteten på landsbygda, den nådeløse harseleringen med snobbene (Shirley Mollison nærmer seg nivået til Mr Collins i Pride and Prejudice), blikket for sosiale situasjoner og de gode karakterene. Og så skriver Rowling satire med samme autoritet som Austen, og det er kult. Så jeg kan absolutt anbefale boken!

      1. Jeg kjenner godt til vanskelighetene med å skrive omtaler av bøker som gjør inntrykk. Når man gjør et dypdykk i en god roman tar det tid å komme opp til overflaten igjen, og det blir derfor en kunst å formidlet alt man liker ved en bok i en enkel bloggomtale. Det er noe jeg stadig strever med og øver meg på. Jeg har innsett at et blogginnlegg ikke alltid kan favne alt hjertet og hjernen bærer på etter at man har avsluttet en god bok. Det er vel der den gode bok-samtalen IRL kommer inn. Synd det er så få av dem i den travle hverdagen.

        Beskrivelsen din av Howard Mollison og Fats Wall fikk meg til å tenke på et utdrag fra en bok jeg nettopp har lest (men fortsatt strever med omtalen til); den Bookerprisnominerte Narcopolis av Jeet Thayl. Han skriver at «only the rich can afford surprise and irony. The rich crave meaning. The first thing they ask when faced with eternity, and in fact the last thing, is: excuse me, what does this mean? The poor don’t ask questions, or they don’t ask irrelevant questions. They can’t afford to. All they can afford is laughter and ghosts». Veien fra den engelske lansbygda til opiummisbrukere i Bombay er lang, men likheten i menneskers situasjon finner man igjen overalt i verden – og til alle tider (jmf Austen og Dickens). Spennende tema – nå ble jeg helt revet med!

      2. Da har jeg notert meg Narcopolis som et must, og jeg gleder meg veldig til å lese innlegget ditt om boken. Jeg trengte ikke mer enn det sitatet i denne konteksten for å skjønne at boken er noe jeg må lese. Takk for (indirekte) tips!

        Jeg sliter hardest med å skrive om bøkene som ga meg noe helt spesielt, og jeg bruker ufattelig lang tid på å finne ordene jeg trenger for å få sagt det aller viktigste om dem. Inntrykkene nekter å la seg organisere i ryddige rekker, og jeg vet ofte ikke hvor jeg skal begynne engang. Det ser heller ikke ut til å bli noe lettere med tiden, så jeg trøster meg med at alt strevet underveis er det som betyr mest. Selv om man ikke klarer å formidle tankene slik man ønsker, blir man sannsynligvis en god del klokere av all tenkingen.

        Dessuten kan det virke som om noe av inderligheten i forsøket er noe av det som smitter over på leseren. Jeg kan i alle fall ikke huske sist jeg fikk et så oppriktig engasjement på et innlegg som dette, hvor boken berørte meg sterkt og jeg strevde i ukevis med å finne ut hva jeg skulle skrive om den. Og det fra lesere som selv ikke har lest boken! Jeg er imponert. Du har rett i at det er et spennende tema, og kanskje er det der det ligger? Hvis temaet engasjerer og leseren kan knytte det til noe man selv har tenkt eller lest, spiller det jo egentlig ingen rolle om man har lest akkurat denne boken eller ikke. Man kan tenke rundt temaet likevel. Når man ikke har stadige gode boksamtaler IRL, har man heldigvis blogg!

  2. Jeg hadde nesten bestemt meg for å ikke lese denne boken, men så kommer du med dette innlegget. Jeg er kjempestor Harry Potter-fan og det har jo ikke kun med det fantastiske universet å gjøre, men like mye med Rowlings evne til å skape gode og troverdige karakterer som har en større plass i hjertet og hjernen enn noen andre litterære karakterer. Samtidig tar hun jo også her opp klasseskiller og diskriminering om enn noe mer «sensurert» enn det virker som i denne boken. Jeg har kun lest en halv Dickens (David Copperfield) og ingenting av Jane Austen (satser på Northanger Abbey i 2013), men man kjenner jo litt til deres forfatterskap likevel, så morsomt med de referansene. Jeg håper du fortsetter med Harry Potter om du ikke har lest alle (fortrinnsvis på engelsk eller med Stephen Fry som oppleser på lydbok). Takk for at du minnet meg på J.K. Rowling sin fortreffelighet;-) Jeg håper jo hun fortsetter med bøker for barn og unge også, for de fortjener en forfatter som henne.

    1. Selv takk, Silje! Dette var første Rowling på originalspråket for min del, og jeg mistenker at mye er lost in translation med Harry Potter-bøkene. Jeg kommer til å lese alle etter hvert, for jeg likte dem godt selv om jeg ikke ble superfan, og da spesielt stemningen – blandingen av koselig og skummelt. Det du nevner om karakterene, var det jeg falt for i The Casual Vacancy. Det er ikke ofte jeg engasjerer meg så sterkt både mentalt og følelsesmessig i litterære karakterer som jeg gjorde her. De virket så menneskelige og ekte at det var umulig å la være. Men det jeg likte aller best var nok Rowlings sterke rettferdighetssans og skillet mellom godt og ondt i moralsk forstand. Det var så utrolig befriende å lese noe det ikke var meningen at jeg skulle distansere meg fra! Kanskje boken er noe for deg likevel? Jeg håper at hun fortsetter å skrive for begge grupper, og at hun skriver både mye og lenge;-)

  3. Omsider noen som setter pris på boka! Godt å lese! Til forskjell fra de aller fleste, og til stor forundring for alle andre enn meg selv, så har jeg kun lest 1 – EN – Harry Potter bok. Og dette til tross for at jeg er veldig glad i Fantasy. Det har ingenting med den godeste Rowling å gjøre, jeg tror bare det henger sammen med min (kanskje litt tåpelige) innstilling til hyper..(?) Jeg har vurdert The Casual Vacancy, men etter å ha lest nesten utelukkende negative eller halvnegative omtaler om boka, så er den foreløpig plassert i NTR-lista (altså NotToRead). Vil ikke påstå at jeg er omvendt nå, men omtalen din gjør sannsynligvis at jeg kommer til å vurdere den igjen på et tidpunkt. Som Bokofilia også sier, satire, gode personkarakteristikker og uforutsigbare plot trigger! Så takk for et annet, som som alltid veldig grundig, synspunkt!

    1. Takk for det, Marianne! Jeg forstår overhodet ikke hvorfor folk er negative til boken. En ting er smak og behag, alle kan ikke like alt, men her har jeg inntrykk av at folk mener at det er selve boka som er dårlig, og det er den absolutt ikke. Rowling skriver godt og intelligent, og ikke minst underholdende! Men det skal sies at hun også har fått noen knallanmeldelser i internasjonal presse, og det synes jeg hun fortjener. Jeg er ikke så begeistret for hypede bøker, jeg heller, men noen ganger er det jo en god grunn til at bøker blir så populære. Da tenker jeg dog ikke på Fifty Shades;-) Når det gjelder The Casual Vacancy tror jeg at en del lesere har blitt skuffet rett og slett fordi de forventet noe helt annet, eventuelt at de var innstilt på å antihype boken av prinsipp. NTR-liste – en sånn trenger jeg også!!

      1. Jeg tror – at dersom man var en Harry Potter fan så ble det kanskje forventet noe annet enn The Casual Vacancy når Rowling nå gav ut ei ny bok. Forventningene til det voksne HP publikummet gikk nok mer i retning Fantasy, vil jeg tro. Når det kommer ei bok tung på sosialrealisme så kan det være noe vanskelig å forholde seg til. Enige med deg – de negative omtalene kan like gjerne være resultatet av skuffelse og drepte forventninger som noe annet. Kanskje boka nettopp derfor likevel er noe for meg? Så glad jeg endelig var for å kunne putte nok ei bok i NTR-lista.. Hrmfff… Så feil kan man ta. Radcliffe og jei har en date ikveld. Det blir en fin fredd’a😀

      2. Ja, du har nok rett i at mange ventet seg fantasy. En anmelder mente at boken var for lite «magisk», og da forstår man jo hva hun har hatt forhåpninger om. Det kan godt hende at boken er noe for deg; jeg kjenner ikke smaken din godt nok ennå til å gjette kvalifisert! Men det er jo uansett ingenting å stresse med, man har da nok å lese. Hehe, jeg tror ikke det finnes mange bøker som ender på min NTR-liste og faktisk blir værende der for godt. Harry Potter-bøkene var der opprinnelig, og nå har jeg lest to av dem… Jeg håper du koser deg med Radcliffe, jeg begynner på boken i morgen!🙂

  4. Uendelig bra og interessant innlegg, og fikk veldig lyst å lese The Casual Vacancy. Imponerende at Rowling etter å ha utrettet så mye, gir seg i kast med et så ambisiøst og alvorlig prosjekt. Hun er jo veldig god på «plott», det beviste hun med Harry Potter.

    Det virker som om Rowling beskriver fattigdom uten å være for endimensjonal, eller å romantisere det, som mange forfattere gjerne gjør. Kontrastene mellom de forskjellige karakterene her virker spennende og smarte. Hun har jo fortalt inngående om hvordan hun opplevde sin egen fattigdom, og all ære til henne for at hun forsøker å videreformidle det!

    -Du skriver at dårlig samvittighet, skyldfølelse og skam er der ikke bare for å beskytte andre, men også seg selv, slik at man ikke ødelegger livet sitt. Det er interessant, fordi det virker som om storparten av det siste århundret har gått med på å overbevise oss om at alle følelser er ok, og vi skal ikke skamme oss for noe, så lenge vi er ÆRLIGE🙂 I tidligere tider, som nettopp Jane Austin og Dickens, var jo det å IKKE ha skam sett på som negativt. Å være «skamløs» betød jo nettopp å være uten noen moralske hindringer. Det var det verste av alt, mens idag er jo ordet «skamløs» nesten irrelevant. Jeg lurer på om pendelen kommer til å snu igjen!

    1. Hvis jeg var diffus over så mener jeg ihvertfall at skyld og skamfølelse har en viktig plass i samfunnet vårt, av den grunnen du nevner, som et korrektiv.
      Glemte ellers å si hvor enig jeg er i det du skriver om boken – at politisk engasjement eller overskudd til å forandre livet sitt, er forberedt de ressurssterke i samfunnet.

    2. Tusen takk! Du har rett i at det er et ambisiøst prosjekt, og jeg synes hun lykkes veldig godt med det, selv om det selvfølgelig også var enkelte ting som fungerte mindre bra. Jeg håper at du leser boken, for det hadde vært veldig interessant å høre hva du mener om den! Det er en sånn roman som er uhyre interessant å diskutere med andre, fordi prosjektet i seg selv er så «sosialt». Dvs mennesket i verden, hvordan man tenker om hverandre og seg selv, og hvordan liv griper inn i hverandre. Bare for å nevne noe.

      Det beste med Rowlings fattigdomsbeskrivelser er at de handler om de store begrensningene den legger på fattige, som mer privilegerte tar helt for gitt at «alle» har. Jeg har nevnt det med ting, men det handler også om at fattige barn mangler beskyttelse og trygghet, og at de ikke har verken stabilitet, tid eller konsentrasjon til å bruke utdannelse for å komme seg ut av fattigdommen. Historien om Krystal er et godt eksempel på hvordan den eneste løsningen tilsynelatende er å fortsette den onde sirkelen ved å belage seg på bostøtte og sosialhjelp. Mye av dette kan med letthet overføres til norske forhold, interessant nok, siden vi også har et stadig voksende sprik mellom fattig og rik. At Rowling har brukt av sin egen erfaring kan det neppe være tvil om, og hun bruker den godt.

      Interessant det du sier om følelser, og hvordan skam/skyld/dårlig samvittighet på en måte har gått av moten. Jeg tenker at man som menneske bør akseptere slike følelser og tenke at det er godt å ha dem, så lenge man er innforstått med at det er en grunn til at de er der og at de føles ubehagelig. De SKAL føles ubehagelige, og ikke rasjonaliseres vekk. Mantraet i dag ser ut til å være at man ikke skal bry seg om hva andre tenker og sier om en, og det er da ingen god holdning? Tar man den holdningen til sin ytterste konsekvens, sitter man igjen med en antisosial personlighet og en manglende forståelse og respekt for hva man gjør med andre mennesker. Andrew Price sier det godt om faren sin, Simon: «Lately, Andrew had asked himself whether Simon even saw other humans as real.» Hvis man ikke klarer å føle skam eller skyld, klarer man heller ikke å ta et moralsk ansvar. Vi får bare håpe at trenden snur. Jeg leser nå en overlevelsesberetning fra Treblinka som viser hvordan en slik holdning faktisk er selve forutsetningen for folkemord. Handlingene er vidt forskjellige, men holdningene er i bunn og grunn de samme.

      1. Så utrolig spennende at du trekker inn et begrep som skam, Clementine! Jeg er enig med deg og Line at man lett får inntrykk av at skam ikke lenger har noen plass i dagens samfunn Særlig når man ser TV-program som «paradise hotel» ol kan man jo lure på i hvilken retning vi beveger oss. I det virkelige livet er det nok av eksempler på at noen skamløst tar seg til rette, «fordi jeg fortjener det.» Jeg er overbevist om at den individualismen som dyrkes frem ikke alltid er av det gode. Når egoismen overtar og skammen (og samvittigheten) fortrenges, hva skal da fungere som vårt indre kompass?

        Clementine spør om det vil komme en motreaksjon på dette, og det får vi håpe. I litteraturen ser vi i alle fall nok av eksempler på oppgjør med egen skam. Kanskje mer enn noensinne i litteraturhistorien? Et eksempel jeg kommer på i farten er jo hovedpersonen Karl Ove i Min Kamp-bøkene (Jeg har bare lest 1 og 2 til nå). Han gjør jo ikke annet enn å skamme seg, den mannen:) Jeg er spent på om dere litteratur-vitere har noen innspill på dette!

      2. Knausgård, ja. Jeg har ikke lest noe av ham ennå, og det burde jeg som litteraturviter sikkert skamme meg over;-) Men stort sett alt jeg har hørt om Min kamp-bøkene, handler om skam, så for alt jeg vet prøver han egenhendig å innføre skamfølelsen i en skamløs samtid. En annen skammens mester er D.H. Lawrence. Ellers er kanskje skyldfølelsen blant de mest populære temaene litteraturhistorisk, bare slått av kjærligheten og døden.

        Paradise Hotel er selveste beviset på at skamfølelsen er mangelvare, men sårt tiltrengt. Interessant det du sier om et indre kompass, for det virker på meg som om Paradise-gjengen og «fordi jeg fortjener det»-folk generelt mangler et indre liv (både mentalt og emosjonelt) som kan fortelle dem mer enn hva de har lyst på til middag. Satt på spissen, men likevel. Tenkeevnen kommer tilsynelatende først på banen når det gjelder 1) hvordan de skal karre til seg mest mulig, 2) hvordan de skal legitimere egen egoisme eller 3) hvordan de skal fremstille seg selv på best mulig måte. Når man ikke lenger trenger å skamme seg over det, er det jo ingenting som hindrer dem i å kjøre på og slippe unna med det. Interessant er det også at vi faktisk fortsatt diskuterer temaer som Rowling sier mye smart om i boken. Jeg liker den dama bare bedre og bedre!

      3. Sorry sen tilbakemelding her — forbereder husflytting og stresser noe verre.

        Jeg må også innrømme at jeg ikke har lest noe Knausgård enda.. og skammer meg over det også, Bokofilia!!

        Det er så mange interessante vinklinger til temaet skam .. og nettopp som du sier Line : når man ikke behøver skamme seg, kan man gjøre hva man vil!! Man forherliger seg selv, og så lenge man er ærlig mot seg selv ser det ut som det ikke er noen grenser noe sted. Det blir så utrolig selvsentrert. Som nettopp den brette-ut-alt tankegangen til Paradise Hotel ol. Hvor blir det av det indre livet, det indre kompasset? Jeg savner rent verdier som tilbakeholdenhet og reservasjon. Kanskje derfor det er så utrolig deilig å lese nettopp Dickens eller Austen, — eller Rowling? —fordi det er så tydelige verdier.

        -Bokofilia – jeg også gleder meg til å høre hva du syns om Narcopolis! Den er på leselisten min .. må bare bli skikkelig vinter først. Når den setter inn, blir jeg introvert og leser dobbelt så mange bøker🙂

      4. Kanskje vi må legge inn en runde med Knausgård etter Forsyte-sagaen, Clementine? Jeg vet ikke hvor lyst jeg har til å lese Knausgårds Min kamp (Hitlers har jeg derimot bestilt, det er på høy tid at jeg leser den nå). Jeg leste ca 15 sider da den ble utgitt og det fristet ikke å lese videre. Men En tid for alt har jeg veldig lyst til å lese. Den virker litt mindre selvsentrert, med et mye mer spennende utgangspunkt.

        Tilbakeholdenhet og reservasjon, ja. Det blir man ikke lenger anbefalt å være i PR-rådgivernes gullalder. Da blir man fort oppfattet som sur, arrogant, overlegen, og som et menneske som ikke byr på seg selv. Helt håpløst. For ikke å snakke om integritet! Det tror jeg er et fremmedord for stadig flere mennesker, og de ville kanskje ikke engang ha forstått hva ordet innebærer hvis de ble konfrontert med det. Men det er jo nøyaktig slike verdier som er idealet i Jane Austens bøker. Der er man enten umoden eller dum hvis man kommer med alt sitt på en gang og tar for mye plass og fokus. Jeg elsker å lese enhver forfatter som tør å ta et verdimessig standpunkt og utforske samfunn og mennesker ut fra det. Som i Dickens, Austen og definitivt Rowling.

        Da ser jeg frem til innlegg om Narcopolis fra dere to! Jeg skal også prøve å få lest mye i vinter, men er usikker på når turen kommer til akkurat den boken. Jeg er for øvrig introvert hele året, for meg er det konsentrasjonen det står på;-) Nå når den imidlertid har begynt å vende tilbake, er jeg imidlertid svært håpefull om hva jeg skal få lest i løpet av vinteren.

      5. Jeg aner konturene av mange gode felles lesninger fremover, Line! Du virker ellers ikke som en person som har nevneverdige konsentrasjonsproblemer – tvertimot er du like skarp i høst som du pleier å være😉
        Jeg skal pakke ned bøker i helgen og skal være på utkikk etter bøker som tar klare verdimessige standpunkt.. Vi må vel bakover i tid. Leste forresten noe interessant i Rushdies siste om vår felles favoritt Jane Austen, om hvordan hun skriver om samtiden men likevel isolerer handlingen fra den dramatiske historiske settingen, Napoleonskrigene, som hun mer eller mindre aldri nevner bortsett fra noen ‘handsome soldiers’ som dukker opp på ball. England var jo i krig med Frankrike, men det er som om det ikke eksisterer. – I dag hadde sannsynligvis den krigen blitt trukket inn i handlingen? I hvertfall som et bakteppe til den?

      6. Ja, det blir så utrolig bra å lese noe samtidig! Jeg savner å kunne diskutere med noen når begge har boken like friskt i minne. Hvis det viser seg at vi er veldig uenige om en bok, kan vi kanskje få til en skikkelig bokduell?😉 Takk for det, det er kjekt å vite at jeg virker skarp når det ikke føles sånn. For å si det sånn: For to år siden var konsentrasjonen min så dårlig at jeg ikke klarte å snakke i telefonen engang, og jeg husket ingenting fra den ene dagen til den andre. Når jeg nå er blitt mye bedre, føles det som å ha fått personligheten tilbake igjen – helt fantastisk.

        Det Rushdie sier om Austen husker jeg at jeg leste litt om på master. Jeg vurderte lenge å skrive masteroppgave om Jane Austen, men hadde bestemt meg for en slags feministisk vinkling som Austen ikke passet inn i, nettopp fordi hun egentlig ikke plasserer handlingen i en samtid. Joda, hun tar opp klasseskiller, kjønn og samfunnets strukturer, men ikke for å kritisere dem eller felle noen dom over dem. Verdiene hennes er tydelige, men nokså universelle, og det gir bøkene hennes et noe mer tidløst preg. Jeg er litt usikker på om hun ville ha nevnt krigen i dag, siden hun tok et aktivt standpunkt om aldri å skrive om «odious subjects». Ikke godt å si. Men det er interessant å prøve å forestille seg hvordan bøkene hennes ville ha sett ut dersom hun hadde valgt å la handlingen gå i dialog med sin samtid.

      7. Fy skam, Line og Clementine! Ikke en Min Kamp-bok på skrytelisten – skamme seg!🙂 Det hadde vært spennende å lese en bokduell mellom dere når dere oppretter æren med en Knausgård-omtale. Sent men godt!

      8. Det kan godt hende at det blir noe av, forutsatt at vi er tilstrekkelig uenige om boken til at en duell er mulig. Av en eller annen grunn ser jeg for meg at vi kommer til å være mer enige enn uenige om den godeste Knausgård, men det er selvfølgelig bare en antakelse🙂

      9. «Duell» er et så herlig ord, jeg tenker med en gang pistoler ved daggry, purpurfarget fløyelsklær, håndsydde blonder, bleke sekundanter, oppmåling av fotskritt og lav tåke som skjuler både Line og meg!

        —Men i realiteten tror jeg også vi blir ganske enig om K —- !!!

  5. Dette må være en av de beste omtalene dine. Jeg har ventet på «en norsk» omtale av boken, jeg leste en del av omtalene som kom ut i England da boken ble gitt ut og de var litt hummer og kanari. Men, det jeg husker godt er et intervju med J.K. Rowling selv hvor han som intervjuer nevner noe om hvor mye han lo av en spesiell scene, hvor Rowling svarer at hun gråt da hun skrev dette. Som du sier – hun har nok brukt av sine egne erfaringer.

    Jeg skal lese denne boken, og gleder meg. Jeg har en typisk HP-fan som innerst inne venter på noe fra henne i samme sjangeren. Likefullt synes jeg det sier noe om henne at hun tør å sette punktum og prøve noe nytt, det finnes mange eksempler på forfattere som ikke klarer det.

    Jeg oppfattet av en av kommentarene dine her at du har lest den på engelsk? Var den vanskelig sånn språkmessig? Jeg bare innbiller meg at siden den er så mørk og delvis ironisk at den derfor også er vanskelig og har vurdert å vente til den kommer på norsk. Samtidig så vet jo at hun fungerer best i originalinnpakning så det blir vel den engelske utgaven.

    1. Det betyr veldig mye å høre det fra en som har lest bloggen min lenge – tusen takk! Nå ble jeg veldig nysgjerrig på hvilken scene det var snakk om, for jeg oppfattet at skillet mellom de triste og komiske scenene i boken var knivskarpt. Innlevelsen hennes i boken var nok det som gjorde den så engasjerende å lese, og jeg stusser over at den kan misforstås sånn.

      Jeg er spent på hva du vil synes om boken, spesielt siden du er fan av Harry Potter-bøkene. Men du er nok en av de leserne som ikke har problemer med å lese Rowling med nye øyne, og vurdere boken uavhengig av hva hun tidligere har skrevet. Jeg leste den på engelsk og syntes ikke den var tung eller vanskelig. Tvert imot. Rowling er opptatt av å kommunisere med leseren, både for å formidle og underholde. Hun ligger omtrent på samme språklige nivå som Stella Gibbons, vil jeg si. Og boken er nok mer hverdagslig enn mørk; det er heller det at tematikken tidvis er veldig trist. Men! Den er også morsom. Jeg håper du også vil like den, Karin.

      1. Takk for lenke! Det var godt skrevet om boken og jeg synes Rowling har lykkes med det hun prøvde på. Men fy skam journalisten som har avslørt altfor mye som leseren bør få oppdage selv. Jeg har forresten vanskelig for å se noe morsomt i den scenen hvor leseren lo og Rowling var på gråten. Folk er jammen sære…

  6. Jammen bra du er tilstede ved tastaturet igjen. Tenker den eksamenen var plettelett (jeg sa jo immigrasjon og fulle irske menn var det viktigste). Jeg hører til blant de som ikke skulle lese denne boka, det sier seg selv at du nå har snudd opp ned på forutinntattheten og den nå framstår både uungåelig og lystbetont. Det er godt gjort for jeg får ikke lest noe fortiden, hverken i lyst eller ulyst – forsinket smitte av lese/bloggvegring.
    Det med Karl-Ove og skammen er et godt poeng.
    Og pluss for å blande Rhianna og Dickens.

    1. Tilstede bare sånn løselig. Jeg har så mye manuslesing å ta igjen at jeg inntil videre bare får lov (av meg selv) til å svare på kommentarer og sjekke mail. Men mitt neste innlegg blir sannsynligvis om boken «Jeg overlevde Treblinka», så du kommer til å lengte tilbake til pausen min så fort jeg har skrevet ferdig. Snikende sykdommer er ille, men neppe like ille som gasskamre og sadistiske nazister. Ta det helt med ro med lese(u)lysten. Min er tilbake for fullt, og jeg tror aldri jeg har lest så raskt og konsentrert som nå. Rowling er et must bare hvis man har lyst! (Og det burde du ha.)

  7. Denne omtalen fikk i gang en god diskusjon som viser noe av det fantastiske med litteraturen: Man trenger absolutt ikke å ha lest alt for å mene noe om bøker!

    1. Nei, det trenger man heldigvis ikke, ellers hadde ingen kunnet mene noe om bøker:-) Jeg synes det er viktigere at man har lest og kjenner til kvalitet og dybde i litteraturen, enn at man har lest mange bøker. Man lærer mer av ti virkelig gode bøker, enn av hundre middelmådige.

  8. Jeg er veldig glad i romaner med rike persongalleri, så denne boken tror jeg at jeg skal forsøke meg på, tross uhorvelig mange sider. Jeg nikoste meg bare med omtalen din…🙂

    1. Så hyggelig å høre! Det er ikke snakk om tettskrevne sider, så jeg syntes den var veldig grei å komme gjennom. Absolutt ikke det jeg vil kalle en murstein! Dessuten er den både fengende og underholdende🙂

  9. Eg har foreløpig lagt den vekk, men det er absolutt ikkje pga omtalen din. Eg er av dei som elsker Harry Potter og leste den siste boka på 2 dager då den kom ut. Eg hadde nok forventa meg noko anna, men samtidig så er det alle karakterene som trakk ned for min del. Er eg heldig får eg boka til bursdagen (har lest på Kindle enn så lenge) så kan vente til det:-)

    1. Ja, det er mange karakterer, men jeg syntes det var lett å få oversikt over dem så fort jeg var kommet ordentlig i gang. Etter hvert viser hun hvor forskjellige karakterene virker avhengig av fra hvem sitt perspektiv man ser dem, og det var interessant. Men vanskelig å få til, jeg skjønner ikke hvordan hun har klart å holde styr på alle sammen! Jeg håper det går bedre med papirbok:-)

  10. For en grundig og god omtale du har skrevet av TCV(ja, jeg er litt lat), Line! Personlig er jeg fortsatt veldig i tvil om jeg ønsker å lese boken, men etter å ha lest din omtale heller jeg mer mot ønsket om å lese boken. Jeg har ikke lest Harry Potter-bøkene, så det har ingenting med saken å gjøre for min del, det jeg er redd for er det triste. Mange syntes sikkert det er tåpelig, men i litteraturens verden har man et valg og jeg velger ofte å styre unna det vonde og det triste. Et valg man jo som kjent ikke har i den virkelige verden.

    Det blir spennende å se om Rowling skriver mer for voksne i fremtiden, ut i fra det jeg har forstått virker det som om hun nå ønsket å gå tilbake til å skrive for et yngre publikum(hun snakket om det i et intervju som lå ute på nettsidene til The Guardian).

    1. Takk for det! Oi, har du ikke lest Harry Potter?? Nå ble jeg skikkelig overrasket. Jeg ville ha tippet at du var stor fan, siden du leser så mye ungdomslitteratur som du gjør. Det er mye som er trist i The Casual Vacancy, men også mye som ikke er det. Jeg valgte å fokusere mye på fattigdom og klasseskiller i innlegget fordi det var det som engasjerte meg mest og berørte meg sterkest følelsesmessig. Men boken er også underholdende og til tider ganske hverdagslig.

      Min mor tenker som du gjør om triste bøker, og har en svarteliste over ting hun ikke tåler å lese om – blant annet tortur og dyremishandling. Hvis jeg anbefaler henne en bok som gjorde inntrykk på meg, er det første hun spør om: «Er den fæl?» Hvis svaret er ja, leser hun den aldri uansett hvor god den er. Men The Casual Vacancy har jeg klart å selge inn til henne, så kanskje den er ok for deg også?🙂

      Rowling er så flink til å lage troverdige tenåringer at jeg håper hun fortsetter å skrive om dem, enten målgruppen er voksne eller ungdom.

      1. Nei, jeg har ikke det. Jeg syntes faktisk at det er litt sjokkerende selv, jeg har hele tiden gjemt meg bak det faktum at jeg skal lese bøkene sammen med sønnen vår bare han blir gammel nok. Han er sju nå og kanskje HP klar snart.

        Det jeg misliker mest er lumske sykdommer, overgrep og barnemishandling. Nå har jeg The Book Depository oppe i en annen fane her, The Casual Vacancy ligger i kurven der nå. Skal, skal ikke. Hvem er det jeg egentlig forsøker å lurer her, meg selv? Du har overtalt meg, Line.

      2. Jeg tenkte noe liknende selv da bøkene kom, og at jeg heller skulle spare på dem til jeg eventuelt fikk barn en dag og kunne lese høyt for dem. Men plutselig ombestemte jeg meg, og nå har jeg lest de to første. De er veldig fine! De er inntil videre ganske enkle og greie, og jeg tror at jeg ville ha elsket dem som barn.

        Huff, nå fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet for å ha overtalt deg! Jeg kan ikke huske noen lumske sykdommer, men Rowling er innom både overgrep og barnemishandling. Det skal dog sies at hun ikke dveler ved temaene. I tilfellet barnemishandling (en voldelig far) ordner det seg greit og en passende hevn er inne i bildet. Temaet overgrep ligger i fortiden – om en av de voksne karakterene – og er egentlig utenfor historien. Det fungerer mer som en slags forklaring enn å være et tema i seg selv. Ingen detaljer, bare en konstatering. Men det kan godt hende at du reagerer sterkt likevel, det er vanskelig å si ettersom sånne ting er så individuelt. Uansett: Rowling har en fantastisk sympati med de sårbare, med barna, og jeg syntes det var veldig rørende å se hvor godt hun ser de som har det vanskelig. Det lå en trøst i det som dempet mye av det triste, som jeg også forbinder med Dickens. Det var trist men fint likevel, om det gir mening. Nå håper jeg bare at jeg ikke har skremt deg!

  11. Du skal ikke ha dårlig samvittighet, jeg vet så godt at det er bra å utfordre seg selv litt ved å lese noe annet enn det som er akkurat i ens egen komfort-sone hele tiden. Det skal nok gå bra(og hvis det ikke gjør det så er jeg jo heldig som har noen andre å skylde på ;)), selv om du ikke skal se bort i fra at jeg feller en tåre eller to(tusen?).

    1. Hehe, ja, du må bare skylde på meg! Men jeg håper at du liker den:-) Jeg gråt da jeg leste enkelte kapitler i boken, så det kan godt hende. Det skal likevel sies at jeg er ganske lettrørt. Jeg trøster meg bare med at det er en grunnleggende god ting å bli grepet av andres skjebner, og jeg tror at det er viktig å lese sånne bøker av og til.

  12. Fantastisk bokomtale! Denne boka gler eg meg til å lese sjølv, og endå meir etter å ha lese det du skreiv her. Først var eg litt usikker på grunn av dårlege omtalar i britiske aviser, men etter å ha lese din omtale har eg konkludert med denne boka må eg lese.

    1. Tusen takk, Mai Lene! Jeg har sett alt fra elendige anmeldelser til panegyriske, så med denne boken er det ikke godt å si hva man vil synes på forhånd. Men for et engasjert menneske er det mye å tenke over her! Jeg er spent på hva du synes, siden du jo faktisk er like gammel som Rowlings tenåringer. Spennende!

  13. Jeg er enig i omtrent alt du skriver! Grein som bare det i går kveld når jeg var ferdig og har vært i en Pagfordaktig drømmeverden i hele natt.

    1. Ja, ikke sant den gjorde inntrykk? Selv etter min dystre og lange tur i regnet drømte jeg om boken hele natten. Nå ble jeg veldig glad for å høre at det er flere enn meg som liker boken!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s