Årets morsomste roman?

Jeg leste Heidi Lindes forrige roman Nu, jävlar! (2010) i fjor og syntes den var god uten at den nådde de helt store høydene. I høst er Linde aktuell med Agnes i senga, og denne gangen er saken en helt annen. Agnes i senga må være årets morsomste roman. Det er ikke ofte jeg hikster høyt av latter når jeg leser en bok; humring holder som regel i massevis. Men med Agnes i senga gikk jeg fra det ene latterbrølet til det andre, og klarte bare ikke å slutte å le. Selv ikke da jeg skulle sove. Jeg holdt på å kveles av akutt latteranfall mens jeg pusset tennene. Heldigvis måtte jeg ikke i noen begravelser den uken. Verken min egen eller andres.

Agnes er 31 år og flyvertinne i SAS. Kjæresten William har kastet henne på dør etter seks års forhold, fordi han har forelsket seg i en annen kvinne som han har bedratt Agnes med over lengre tid. Faren til Agnes eier en bygård, og Agnes flytter inn i en av leilighetene mens leieboeren Åsa Wallander er i praksis i Tromsø. Åsa har fått lov til å oppbevare tingene sine i boden mens hun er borte, og det gjør jo ingenting for Agnes ettersom hun regner med å dø av knust hjerte innen kort tid. I måneden som følger er Agnes et nedbrutt vrak som griner seg til sykemelding og tilbringer dagene alene i senga. Hun velter seg i selvmedlidenhet og kjærlighetssorg, selvmedisinerer med paralgin forte og kjeks, og romsterer i Åsa Wallanders personlige eiendeler i boden mens hun lurer på om hun blir filmet, à la Truman Show.

Agnes forholder seg til kjærlighetssorgen sin med et høytidelig alvor. I første kapittel ser hun for seg sin egen tragiske begravelse for ørtende gang og tenker på hvor mye William kommer til å angre når hun er død i en bilulykke eller av en uhelbredelig sykdom. Agnes har allerede vært så oppsatt på å forestille seg begravelsen helt riktig at hun har stått opp midt på natta for å lage lister over hvem som garantert ville ha møtt opp i begravelsen, hvem hun er usikre på, og hvem som sannsynligvis ville ha latt det være. Det er ingenting i veien med fantasien til Agnes, og det samme kan man si om Heidi Linde.

I likhet med Nu, jävlar! er dette umiskjennelig en roman fra Norge i våre dager, komplett med småbarnsmødre som føler seg dratt mellom jobb og unger, Facebook-oppdateringer og sjekking i fylla. Leseren følger Agnes til legekontoret, på butikken, når hun treffer den alternative naboen sin og mens hun prater i telefonen med broren og bestevenninnen, og det er like vittig beskrevet alt sammen. Agnes gråter, og leseren ler. I egne kapitler fortelles episoder fra Agnes sitt tidligere liv; fra barneskolen, ungdomsskolen, opplæringen i SAS, og ikke minst forholdet til William. Engelske nudister er inkludert her, bare så det er sagt. Disse bakgrunnskapitlene er også fornøyelige, men her finner man en sårere undertone som aldri forløses. Istedet bidrar sårheten til å nyansere Agnes, og forhindrer at hun blir en rent komisk figur.

Humoristiske romaner om unge kvinner – eller relativt unge kvinner, hvis man skal høre på faren til Agnes – med hjerte/smerte som sentralt tema sorterer som regel inn under kategoriene chick lit eller feel good. Eller dameroman, hvis man skal bli riktig stygg og ty til skjellsord. Lettvint tidtrøyte som fyller den kvinnelige leserens behov for avkobling. Bøker som passer godt til sjokoladespising. Bøker som Agnes selv mest sannsynlig ville ha likt hvis hun ikke hadde funnet mer pikant lesestoff blant sakene til Åsa.

Agnes i senga vil utvilsomt appellere til lesere som liker chick lit. Men det gjør ikke jeg. Dermed må jeg finne på noe annet for å begrunne min hengivenhet og begeistring for romanen. Det holder ikke å si at Linde skriver for smart, for godt og for nyansert til at designerskoen passer. Det blir omtrent det samme som å si at boken er chick lit bare hvis den er dårlig, og at den er Noe Annet hvis den er god. Som på en måte er det jeg mener, men som ikke helt holder mål som argument overfor chick lit-inkvisisjonen. Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.

I chick lit er det meningen at man som leser skal kunne identifisere seg med heltinnen, enten det er gjennom reelle likheter eller ren ønsketenkning. Når heltinnen har det leit, skal leseren ha det leit (bare et lite stikk, ikke genuin smerte). Når heltinnen møter drømmemannen, blir leseren like begeistret som henne («Han er jo så kjekk! Hviiiin!»). Den kvinnelige leseren av chick lit leser seg inn i en jenteverden som likner tilstrekkelig på hennes egen til at innlevelse er mulig, men som likevel er glossy og annerledes nok til at det føles som en underholdende flukt fra egen virkelighet. Chick lit skal være koselig. Litt sånn intim jenteprat om gutter og plagsomt flisete hårtupper, som viser at vi damer kan være så vidunderlig fjollete, dere! Nevnte jeg at jeg ikke liker sjangeren?

Selve narrativet i chick lit er basert på askepotthistorien. Den er en garanti for at man trygt vil ankomme den lykkelige slutten i drømmemannens armer etter at heltinnen har fjollet fra seg, og opplevd en passende mengde motstand og dårlige hårdager. Men hvis leseren skal få ta rikelig del i heltinnens eternal bliss, må fortellingen i seg selv være sømløs og usynlig. Fortellingen skal bare være et vindu inn i en annen virkelighet – gjerne med et behagelig rosa filter – og skal ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet i seg selv. Fortelleren skal koble sammen leseren og heltinnen i en deilig sjokoladespisende symbiose, og ikke forstyrre dem når de endelig har funnet hverandre. Fortellerinstansen er bare et middel for å oppnå all denne saligheten. Fortelleren er den dyktige butleren som ingen husker ansiktet på når han blir mistenkt for mord. Han har vært der hele tiden, men du husker ham ikke.

Det som gjør Agnes i senga så morsom, er at fortellingen i seg selv tiltrekker seg en hel masse oppmerksomhet. Det er selve fortellingen som er viktig her, det er den som er bra. Handlingen er underordnet den underfundige og særdeles lakoniske fortellerinstansen. Agnes er en ganske vanlig jente. Hun er verken dum eller smart, hun er helt normal. Men fortelleren er betraktelig smartere enn henne, og det benytter fortelleren enhver anledning til å demonstrere overfor leseren, uten å blande seg inn ved å mene noe. Her går det kun på måten alt fremstilles, understrekes og vektlegges. Hvis man for eksempel skulle få lyst til å føle med Agnes når hun lider av sitt knuste hjerte, klapper det prosjektet ganske raskt sammen. Du kan ikke gråte når Agnes gråter, for fortelleren er der for å vise hvorfor du heller burde le av henne. Bare se på dette:

For seks dager siden lå hun i en langt større seng ved siden av William. Seks dager, hva er det? I et evighetsperspektiv: ingenting. I et menneskeliv: ingenting. Og likevel. Seks dager, og alt er forandret. Og akkurat nå, tenker Agnes mens hun forgjeves forsøker å rigge seg til i en stilling som kan lindre smerten, akkurat nå, et eller annet sted, fins han, William. Den varme munnen, det bankende hjertet, han fins nå, og kanskje er han på sitt aller lykkeligste.

Det er uutholdelig, men hun fortsetter å holde fast ved tanken. Å fortrenge er farlig, konsekvensene kan gi uopprettelige skader. Jeg skal stå i denne sorgen! tenker Agnes, og i det samme kjenner hun hvor rørt hun blir av seg selv, av sin egen tapperhet, av hvordan hun liksom bærer alt dette, og akkurat da hun bestemmer seg for bare å gi seg hen til sorgen og tårene, merker hun at hun fryser. Det er en utrolig forstyrrende oppdagelse. Når tanken først er tenkt, er det umulig å konsentrere seg om noe annet.

Agnes prøver seg stadig. Hun er så ulykkelig at hun bare vil melde seg ut av verden og vente på døden. Livet er kansellert, det er ikke noe mer å hente. Men den forferdelige sorgen blir stadig amputert av matlyst, seksualdrift, spennende hemmeligheter i boden og det faktum at det sitter en fyr og kjederøyker rastløst utenfor vinduet hennes som er til forveksling lik Ryan Gosling.

Og voilà: Som leser skal du ikke identifisere deg med Agnes. Du skal ikke leve deg inn i hennes kamp mot kjærlighetssorgen og drømme deg inn i hennes tornefylte vei mot drømmemannens armer. Tvert imot kan du le godt og lenge av Lindes herlige blanding av dypt alvor og frydefulle komedie. Istedenfor å identifisere seg med heltinnen, danner leseren en allianse med den kloke og innsiktsfulle fortelleren. Sammen kan vi flire av Agnes og samtidig forstå henne. Hvis du har hatt skikkelig kjærlighetssorg før eller har sett det på nært hold, vil du nok kjenne deg igjen. Nå får du muligheten til å le av det. Le av deg selv eller andre. Uten rosa filter. Å sympatisere med Agnes er det samme som å innse at du har oppført deg fryktelig teit en eller annen gang i løpet av livet. Du hadde sikkert gode grunner, men teit var du likevel.

Linde holder opp et speil foran leseren og viser hvor sørgelig komisk man ser ut når man drukner seg i selvmedlidenhet. Kjærlighetssorg er ingenting å spøke med. Det kan være virkelig ille. Men bak enhver tapt kjærlighet ligger et såret ego og blåser seg opp. Bak enhver tapt kjærlighet ligger det heldigvis også nye muligheter. Dette er klisjeenes verden, hvor velmente visdomsord spikkes inn i fjøler og henges på veggen. Men Heidi Linde unngår dem elegant, og gir oss istedet en fornøyelig, underholdende og klok historie om Agnes, flyvertinne i SAS, som etter hvert klarer seg godt på egenhånd – med eller uten drømmemannen.

Linde er en stor humorist, og er det noe jeg gjerne skulle sett mer av i norsk litteratur, er det gode humoristiske romaner. Agnes i senga fortjener å glede mange lesere, og kommer sannsynligvis til å gjøre det også. Så hva venter du på? Les, for faen! Nu, jävlar!

Hvis du mot formodning ennå ikke har fått nok av bokbloggeres distinksjoner mellom populærkulturelle sjangre, anbefaler jeg Ingalills innlegg om forskjellen mellom chick lit og feel good i «The Good life» fra tidligere i år. Det kan virke klargjørende eller forvirrende avhengig av hvilke merkelige forestillinger du har gjort deg på forhånd. Jeg ble personlig helt satt ut over at Nick Hornby i henhold til disse kriteriene ikke er feel good selv om han unektelig feels good å lese. Nick Hornby er jo selveste feel good-kongen i mine øyne. Dengang ei. Men dersom Heidi Linde er en norsk Nick Hornby, er jo ikke hun heller feel good. Og da får det være greit. Herren gir og herren tar. Det samme gjør Ingalill. I samme slengen anbefaler jeg Boktankers innlegg om bestselgeroppskriften, eller hvor jævlig dårlige Kate Mortons bøker er. Sånn apropos dameromaner. Les og bli klok.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

49 thoughts on “Årets morsomste roman?”

  1. Jaa! Jeg leste overskriften i newsfeeden min og håpet at det skulle være denne. Jeg synes den er fantastisk morsom og har allerede lånt den videre med krav om å lese.

    1. Hvilken annen roman kunne det være? Selvfølgelig er den årets mest fantastisk morsomme roman, og den blir også årets julegave fra meg til alle jeg kjenner som nekter å innrømme at de liker å lese. Agnes i senga er løsningen på alt! Herlig roman, fra begynnelse til slutt.

  2. Jeg har nettopp lest Pym Pettersons mislykka familie av Heidi Linde, den var også bra, men denne høres bedre ut. Skal absolutt lese den! Takk for – som alltid- grundig omtale;-)

    1. Takk for det, Bente! Og takk for sist! Jeg husker ikke om jeg allerede har sagt det, men det var veldig hyggelig å hilse på deg på treffet. Agnes i senga er lest på en ettermiddag, så da håper jeg du får noen trivelige timer i selskap med Agnes;-)

  3. Jeg ble veldig glad for at du har omtalt denne boka i så positive vendinger. Jeg sparer nemlig på den til jeg skal på hyttetur. Var redd det skulle være en «typisk Becky Bloomwood» bok, stoler på deg når du sier det ikke er det. Om det er årets morsomste er jeg derimot usikker på😉 Siden du nevner Nick Hornby, hva er din Hornby favoritt?

    1. Nå ble jeg fryktelig nysgjerrig på hvilken bok du mener er årets morsomste! Altså: Jeg mente årets morsomste utgivelse, ikke nødvendigvis den morsomste boken man kan lese på et år. Da får Agnes i så fall hard konkurranse av noen andre perler😉 Av romanene til Hornby er High Fidelity fortsatt favoritten. Og så elsker jeg The Complete Polysyllabic Spree, hvor Hornby skriver utrolig underholdende om bøker.

      1. OK ok… kanskje det er årets morsomste roman? Jeg liker jo «Kongen din» veldig godt. Jeg er enig med deg i at High Fidelity er den beste til Hornby, men jeg liker også veldig godt «About a boy».

      2. About a Boy er nummer to etter High Fidelity, helt klart. Verken Fever Pitch eller How to be Good er i nærheten av dem. Flere har jeg ikke lest, enn så lenge, men Juliet, Naked er neste Hornby-roman ut. Er ikke Kongen din en illustrert bok? Cappelen Damm har plassert den under dokumentar og fakta, så da er den noe annet enn en roman. Dermed konkurrerer de ikke med hverandre og kan vinne årets morsomste-pris i hver sin kategori. Smooth!

  4. » Heldigvis kan jeg min narrative teori og finner for tiden stor glede i å analysere fortellerinstanser og dele det med resten av verden. Kanskje kan man si det så enkelt som at det er fortellerinstansen som her skiller Den Gode Roman fra den antifeministiske bullshitmutanten chick lit? Ja, la oss si at det er så enkelt.»

    Du er helten min.

    (Og selvsagt skal jeg både kjøpe & lese boka!)

    1. Mener du det? Så gøy, jeg har aldri vært noens helt før! Hurra!! Jeg skal umiddelbart skaffe meg en superheltdrakt som jeg kan ha på meg når jeg blogger😀 God fornøyelse med Agnes!

      1. Ja!! Super Book Blogger! Akkurat sånn vil jeg fremstilles på film. Jeg kaster ut noen baller her, og tenker en pen sjangerblanding av chick lit og Oskar Braaten, ref kommentar under. Da blir både Box Office og Norsk filminstitutt fornøyde.

  5. Hahaha.. Genial bokomtale!😀 For å bruke din egen terminologi: «Jeg har nettopp kjøpt, for faen! Nu!» Nemlig! Jeg gikk en smule imot min egen regel om ikke å lese din bokomtale før jeg leser boka, men denne gang kunne jeg ikke dy meg. Og glad er jeg for det! Boka rykket ikke fremover i køen, den la seg pent på toppen – etter den pågående Horst’en. Fantastisk enkelt med lett tilgjengelige e-bøker! Fantastisk skummelt for lommeboka nå dette koples med en lettere impulsiv bokorm… Happy day!

    1. Takk, Marianne! «Genial» kan jeg absolutt like😀 Så gøy at du også skal lese! Jeg har vært ganske nøye med ikke å avsløre for mye av boken her, mesteparten av det jeg har nevnt skjer helt i starten. Nå gleder jeg meg til å høre hva du synes, og håper at den vil falle i smak for en som kaller norske jenter persilleblad;-) Hehe, du sier så mye bra! Det kan være dyrt å lese om bøker, men får man ledd litt for pengene så kan man vel leve med det?

      1. Agnes var absolutt verd sine kroner! Sjelden jeg har humret så gjenkjennende gjennom ei hel bok🙂 Om ikke (for meg) årets morsomste, så nærmer den seg veldig! Den litt mer avmålte holdningen min til boka kan jo komme av at jeg har ligget strekk ut med omgangssyke de siste 36 timene, men det har vært de festligste omgangssyketimene jeg har hatt – ever! Jeg tror jeg putter Agnes i en ny kategori – sic lit😀 Jepp, jeg skal definitivt følge med på Linde!

      2. For en bra timing å lese Agnes mens du var syk! Jeg synes Gyldendal bør sitere deg på omslaget med «det har vært de festligste omgangssyketimene jeg har hatt» – det er helt i stil med boken!😀 Men nå er jeg nysgjerrig: Hvilken bok synes du er årets morsomste? Jeg synes det er så vanskelig å finne norske forfattere som skriver morsomt, så jeg vil gjerne ha tips! Håper du er frisk igjen nå forresten🙂

      3. Frisk og rask – fort på og fort av de der greiene. Instant weightloss… Nuvel. Norsk morsom forfatter I ÅR var det verre med. Jeg holder nemlig fremdeles en knapp på «Getting Stoned with Savages» som definitivt er en annerledes reisedokumentar, men skrevet av J. Maarten Troost – ikke akkurat overraskende fra Nederland. Boka, som omhandler et opphold på både øygruppa Vanuatu og Fiji, har fått fram de høyeste latterbrølene hos meg i år, selv om boka totalt sett ikke var den aller beste.

        Den morsomste norske boka jeg har lest er imidlertid ei bok jeg leste ifjor – Ingrid Bjørnov’s «Lakseenka – nødskrik fra en tørrfrue». Det er mulig man må være lakseenke (som jeg definitivt er) for å skjønne den tragikomiske dybden i humoren, men sjelden har jeg ledd så høyt og lenge av ei kort, lita bok. Hun tar lakseenketilværelsen så til de grader på kornet at det er en fryd. I pur hysterisk glede kjøpte jeg ei pianobok av selvsamme dame, og den var også spekket med humor. Ei pianobok!! Ikke akkurat det aller største litterære verket, men pedagogisk og humoristisk så det holdt. Julesangene ble en fryd å øve til😀 (ja, jeg jukser i pianofaget, men der er jeg dårlig du..) Agnes ligger som en solid nr. 2 etter reise»dokumentaren» for 2012, så jo – det er nok morsomste norske boka jeg har lest i år. Enig med deg der ja, når jeg får tenkt meg om.

      4. Selve tittelen tyder jo på at boken er fryktelig morsom, så den skal jeg legge meg på minnet. Dessuten har jeg alltid hatt lyst til å reise til Vanuatu og Fiji – kanskje det er Troost’en som får meg til endelig å begynne å spare? En lakseenke aner jeg ikke hva er for noe engang! Dermed arkiverer jeg boken under morsom pedagogikk sammen med pianoboken🙂

        Da ser det faktisk ut til at kommentarfeltet enstemmig har kåret Agnes i senga til årets morsomste norske roman. Hva man ikke får til på blogg!

  6. Jeg holder faktisk på med Lindes Nu Jävlar og er sånn passe begeistret. Denne høres ut som sjelden vare i norsk litteratur og settes på leselisten sporenstreks. Jeg trenger tydeligvis å lære meg mer narrativ teori, for det er ofte her jeg har et forklaringsproblem. Hvordan en forfatter forteller en historie på en måte som skiller den fra andre lignende historier for å si det enkelt.

    1. Nu, Jävlar! var ikke helt boken for meg, selv om den hadde sine øyeblikk. Stilen er den samme her, det er bare så uendelig mye morsommere. Humor kler Linde, jeg håper hun fortsetter i samme spor med neste roman. Narrativ teori er noe av det nyttigste jeg har lest av litteraturteori. Det er som å slå på et lys når man tidligere har famlet rundt i blinde. Jeg har ikke lest hele boken, men Jacob Lothes Narrative in Fiction and Film er pensum på litteraturfagene på universitetet. Den finnes også på nynorsk. Et hett tips fra meg!

  7. Og jeg har mast og kjedemailet gyldendal om denne uten som mye som et snurtesurt svar. Normalt sett ville jeg nå boikottet gyldendal til evige tid – men siden du har hypet og skrudd opp forventningene bestilte jeg den på biblioteket isteden. Siden jeg er en useriøs bokblogger av løs i snippen typen (joda, jeg har vært å lest borte på nrk), kommer jeg til å late som den er utgitt av Cappelen, HVIS jeg skriver om den.
    Som selvutnevnt chicklit ekspert må jeg fram med pekefinger hevde at dine fourutinntatte sjangerfordommer har sendt det i feil retning. Selvfølglelig er dette reinspikka chicklit – det kan jeg si selv uten å ha lest den, kun basert på dine beskrivelser – og smarte, lett hånlig og allvitende fortellerinstans er sjangertypisk, du finner det i Bridget Jones – i de aller fleste Marion Keyes – kanskje alle irske, men ikke de svenske – (det er ingen distanse i Denise Rudberg.). Og så skulle jeg si noe om hvordan det er vanskelig å kjenne seg igjen i urbane heltinnner i fastlane, men nå står de og roper i gangen – they say jump,, og jeg – how high – osv osv.
    I will be back. Omtalen din ga meg ny vitamininnsprøyting leselyst
    – selv om jeg nå pga gyldendal må lese denne i hemmelighet.

    1. Fy da! Hvis du ikke har fått boken til neste onsdag, kan jeg ta den med til deg. Og så kan vi høre om NRK er interessert i å lage en sak på at leseeksene fra Gyldendal må gå på omgang blant norske bokbloggere. De skylder oss såpass etter alle injurierende anklager om at vi er en gjeng inhabile lesere av dameromaner som ikke bidrar med noe. Her leser man sine Nobelprisvinnere til punkt og prikke, og dette er takken man får. Jeg skal forresten innom Gyldendal neste uke. Da kan jeg hilse fra deg og spørre hvor det blir av boken.

      Aha! Endelig kom chick lit-inkvisisjonen på banen med våpen og ammunisjon. Forutinntatte sjangerfordommer har jeg, det er helt riktig. Meeeen. Jeg har også lest my fair share av chick lit opp gjennom årene. Bridget Jones’ dagbok har ingen allvitende fortellerstemme – hun skriver jo dagbok, for svarte! Sex and the City er også skrevet i jeg-person, som spalte. Marian Keyes har jeg aldri lest, så jeg er åpen for at hun er Nobelpriskandidaten blant chick lit’erne. Og Agnes i senga er fortsatt ikke chick lit. Du trenger forresten å lese om urbane heltinner i fastlane, du som bor på landet med alle dyrene i Hakkebakkeskogen.

      1. Siden jeg nå likevel sitter her og smårfryser etter joggings i nevnte hakkebakkeskog – tapte kampen om dusjen – og skogen har aldri vært fullere – det rustes opp til bambijakt, kan jeg nå like gjerne skrive en kjappis kommentar, for å komme tilbake med noe brilijant og gjennomtenkt når jeg er ferdigdusjet – (jeg falt forresten i skogen).
        Achso – om hånlig fortellerinstans – det jeg mente var at det fortelles med hånlig distanse – som regel i førsteperson, så du har nok rett i at Agnes der skiller seg ut rent fortellerteknisk, men det er like fullt sjangertypisk at vi inviteres til å fnise og fnyse over teite heltinner – vel og merke på en kjærlig og gjenkjennende (og urban fastlane) måte. Det er forresten også typisk at heltinnene blir mer og mer vanlig og alminneliggjort – akkurat som Lackberg og buksestrikkene. Glamouren er på vei ut.

        Og ja ta med Agnes på onsdag – dusjen er nå ledig!

      2. Hvis heltinnen nå blir mer alminnelig og glamouren er på vei ut: Hva er da skillet mellom chick lit og bleak sosialrealisme? Er chick lit i ferd med å ta en Oskar Braaten? Eller har feminismen endelig gjort sitt inntog i en sjanger som aktivt prøver å motarbeide den? (Jeg høres ut som en litterær Carrie Bradshaw nå, jeg er klar over det.)

        Mener du at heltinnen har en hånlig distanse til seg selv? F.eks. Bridget. Hun dummer seg stadig ut og så må man le av henne når hun ikke kan plassere land på kartet eller tryner i gallakjole. Men det er noe annet når man ler av hennes historie direkte, og man er i et tilnærmet en-til-en-forhold med henne. Man ler av det som åpenbart er morsomt, og kan tillate seg å hovere en smule fordi man (forhåpentligvis) selv er smartere enn henne. Litt som man ville ha gjort med en venninne som alltid dummer seg ut på en elskelig måte. Hos Linde er imidlertid mye av komikken ikke knyttet til situasjonen i seg selv, men fordi det fortelles på en bestemt måte, av en person som ikke er heltinnen selv. En slags autoritær stemme som pirker i heltinnens blinde flekk i bakhodet og eksponerer henne diskret, men bestemt. Det subtile ved uthengingen er det morsomste. Humoren er knyttet til språk vel så mye som innhold, og den fullstendig skjeve relasjonen mellom fortellerinstans og karakterer. Fortellerinstansen er skarp og reflektert og henvender seg til noen på samme intellektuelle nivå. Karakterene, not so much. Linde er slik jeg leser henne nærmere parodi eller satire enn chick lit.

        Agnes skal bli! Bare husk at jeg må få boken tilbake etterpå, for ifølge NRK er den faktisk å regne som lønn fra Gyldendal.

      3. *ler så jeg griner* – ikke av Linde akkurat nå, men av dere😀 Som innskutt bisetning må jeg si, at jeg idag flytter tilbake fra pendlerboligen min og livet in the fast lane for å tilbringe høstferien i hakkebakkeskogen (mitt egentlige hjem) og Linde blir med på lasset. «Agnes i senga» (lest baklengs) blir kveldens vitamininnsprøytning. Jeg har allerede snikstartet på høstferieintroduksjonsboka og sier meg enig i at fortellerstemmen er distinkt satirisk tilstede til forskjell fra Bridget Jones, som jeg i utgangspunktet trodde jeg kunne sammenlikne Agnes med. Alle de tingene jeg nå blir gjort oppmerksom på som jeg tidligere bare ante! Kanskje jeg må lure litt i Jacob Lothe bokji? Hørtes definitivt interessant ut!

      4. ahh, nå har dere blondefjollet så mye at jeg ikke engang fant svarknappen, som egentlig er til pass til meg for å ikke ha understreket at det selvfølgelig er forfatteren som forteller med hånlig distanse, puh, og så får det være opp til hver enkelt om man tror fortelleren = forfatteren, alltid, min narrative psyke er fortiden ødelagt etter alt for mye KarlOve og Linnea. Nå skal jeg slutte å snakke Lindebøker jeg ikke har lest. Kafelivet kaller.

      5. Marianne: Klart vi må være morsomme her! Det er utrolig viktig at kommentarfeltet matcher innlegget og yter boka rettferdighet. Nå er jeg dessten meget fornøyd med at satirepoenget mitt holdt mål! Det er noe annet enn med Bridget, selv om hun også er vittig. Jepp, narrativ teori er bra! Det beste er at det funker like bra for film også, så det er anvendelig når man først har tankegangen inne. Lothe-boka er skrevet for undervisning, så den er mer tilgjengelig enn andre bøker på feltet. Må kanskje hente den fram igjen selv.

        Ingalill: Ja, jeg er enig i at forfatteren bak Bridget skriver med ironisk distanse. Men så var det dette med de narrative lagene da, og skillet mellom den intradiegetiske fiktive forteller og implisert forfatter. Smarteste setning jeg har skrevet på blogg ever! (jeg måtte google)

      6. Jeg korrigerer meg selv – morsomste jeg har lest i år er kommentarfeltet her!😀 Kanskje både Linde og Gyldendal burde få et tips og to, for ikke å snakke om NRK, så de ser at bokbloggerne virkelig kan gå grundig til verks når bokanmeldelser slippes! Jeg vil se den kritiker som har fått større engasjement på anmeldelsen sin av Agnes – hårfarge til tross! Dette var god lørdagsunderholdning, hehe…

      7. Hehe, godt poeng! Gyldendal burde blurbe oss alle på boka når neste opplag trykkes. Og NRK og kritikerne kommer til å bli grønne av misunnelse hvis de oppdager at det på blogg går an å snakke om intradiegetiske fiktive fortellere OG omgangssyke under en og samme anmeldelse. Jeg vedder på at de alltid er nødt til å velge mellom en av dem, stakkar. Og du har rett: Dette er virkelig det største engasjementet jeg har hatt rundt en «anmeldelse» (setter det i klammer i tilfelle NRK kikker innom). Hurra for Heidi Linde! Hurra for oss!😀

      8. Hevngjerrig blogger much? Jeg forbyr deg herved å bruke ord i kommentarfeltet som jeg ikke kan stave – og må bruke minst 4 tastetrykk på diverse søkemotorer og en tur innom høylitterært geekeforum for å forstå. Intradiegetisk???? – kan ikke bety noe annet enn at dette har fortelleren ikke diet av eget – men forfatterens bryst – (gud forby det er leseren som er melkeku), helt innlysende oss lesere imellom
        – og hvis de sa noe annet i googlelinken din vil jeg ikke høre om det.

        (,,men når jeg er ferdig å hemmeliglese Agnes under dyna og hvis jeg mot formodning skriver om den, på en ukjent blogg under falskt navn, boikott muss sein, skal jeg slenge om meg med intra-fortellere på hver eneste side ))

      9. Hevngjerrig er bare forbokstaven. Ok, nok fremmedord og fagterminologi på en stund. Heretter skal jeg passe på å si «lissom» og «på en måte» mye oftere. Men finnes det høylitterære geekeforum? Som vi ikke er en del av? Hæ? Jeg føler meg oversett. Men hvis du skriver om intra-fortellere når du skriver om Agnes, kan vi kanskje bruke det til å få innpass hos geekene? Jeg henger meg på deg!

  8. Du skriver så grundige anmeldelser at det er en fryd å lese. Jeg må innrømme at jeg har styrt litt unna Chick Lit – sjangeren, men Linde skal jeg lese etter hvert. Jeg fikk i hvert fall mer kunnskap nå. Men denne måneden blir det stort sett bare mørk tragedie og gotisk. Har endelig kommet skikkelig i gang med Mysteries of Udolpho, så da håper jeg å være klar til bloggerdatoen i november,

    1. Tusen takk, Elin! Det var en veldig hyggelig tilbakemelding å få. Jeg er ikke så begeistret for sjangeren, men Bushnells Sex and the City har jeg lyst til å lese. Jeg tror uansett den er helt annerledes enn det jeg tenker på som typisk chick lit. Så flott at du blir med på Radcliffe-boka! Da blir vi forhåpentligvis flere deltakere enn vi har vært de siste gangene. Dette er dessuten helt riktig periode for å lese gotiske romaner!

  9. For en fryd å lese ditt begeistrede innlegg om denne boka! Må innrømme at jeg har vært og luktet litt på «Nu jävlar» uten at det behaget meg det aller minste. Chicklit er for øvrig heller ikke min greie – men jeg har sansen for bøker som får en til å skrattle i et eneste kjør. Sitter jo midt oppe i en sånn roman akkurat nå – «Catch 22». Har bare 150 sider igjen nå, og tettheten på latterbrølene bare øker på jo nærmere slutten jeg kommer. Kanskje en bok som kan komme til å vippe Agnes ut av senga … eller true hennes posisjon som årets morsomste?

    1. Takk for det! Nu, jävlar! var som nevnt ikke helt min greie heller, så jeg ble svært positivt overrasket over Agnes i senga. Uten å ha lest Catch 22 ennå (med vekt på ennå), tipper jeg likevel at den er morsommere. Folk som er splitter pine gale slår Hvermannsen når som helst! Jeg føler meg temmelig overbevist om at Agnes i senga er årets morsomste norske utgivelse, men heldigvis er det jo mye morsomt å finne i verdenskatalogen. For min del er Matias Faldbakkens The Cocka Hola Company fremdeles den morsomste boken jeg har lest i år, og jeg tror Macht und Rebel blir enda bedre.

  10. Hei Line! Har akkurat lest og blogga om «Agnes i senga» då eg kom over ditt fantastiske innlegg her. Veldig bra og oppklarande om boka, narrativet og chiclit-sjangeren. Og veldig underholdande kommentarfelt:) Eg var på nippet til å dra inn chiclit-begrepet i min omtale av boka, og er glad eg ikkje gjekk i den fella – sjølv om eg slengte ut ein litt ukritisk feelgood-påstand;) Har linka til innlegget ditt (sjølv om det egentlig setter mitt meir overflatiske innlegg i eit litt dårleg lys…;), håper det er greit!

    1. Tusen takk for det! Lenke er selvfølgelig bare hyggelig:-) Jeg er veldig stolt over akkurat dette kommentarfeltet, en fantastisk kollektiv innsats fra morsomme folk. Jeg tror trygt du kan plassere Agnes i senga i feelgood-kategorien. Hvis jeg ikke husker feil, var det akkurat det Heidi Linde selv sa i et intervju at hun prøvde å skrive. Men at det er chick lit får jeg fremdeles ikke til å stemme, selv om mange er uenige med meg der. Mulig jeg bare leser for lite chick lit, eller ble litt for forelsket i boken;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s