Da jeg annonserte langvarig lesetørke tidligere i høst fikk jeg mange velmente råd om å velge lettleste og underholdende bøker til leselysten igjen vendte tilbake. Istedet overså jeg alle råd og valgte Nobelprisvinner og Pulitzerprisvinner Toni Morrison og romanen Elskede (1987), en roman som går for å være svært krevende og sterk lesning. Det var et klokt valg. Jeg elsker Elskede. Den har gitt meg meningen med litteraturen tilbake. Elskede er selveste paradeeksemplet på litteratur som utmerker seg i alle tenkelige varianter av kvalitet. Og Mona Langes norske oversettelse yter Toni Morrison så mye rettferdighet som en oversetter bare kan. Jeg har bare lest en tredjedel av boken foreløpig, og det er fint. Da kan jeg skrive om den uten å avsløre for mye av handlingen.
Handlingen i Elskede foregår i Ohio i 1873. Slaveriet er avskaffet, og de nå frigjorte slavene lever videre – eller forsøker å leve videre – i etterdønningene av de ufattelige lidelsene de har vokst opp og levd under. Forhold så nedverdigende og umenneskelige at de knapt lar seg beskrive. Karakterene gjør sitt beste for å glemme mest mulig. Hukommelse er farlig, minner paralyserende.
Hovedpersonen Sethe har drept sin lille datter, Elskede. Hun drepte henne etter å ha risikert livet og barnet hun bar i magen (Denver) da hun flyktet fra Sweet Home i Kentucky, til Ohio hvor svigermoren ventet. Mange år senere lever Sethe og Denver i et hus hvor barnespøkelset Elskede hjemsøker dem. De to sønnene har stukket av hjemmefra, de orket ikke å leve med spøkelsets luner. Svigermor Baby Suggs er død. Sethe og Denver er alene igjen. Sethe med sin besluttsomhet; hun skal aldri rømme fra noen igjen – forrige gang hun rømte kostet det datteren Elskedes liv. Denver med sin uendelige ensomhet. Alle hun er glad i er borte. Ingen vil ha noe med henne å gjøre, hun som bor i et hjemsøkt hus med en barnemorderske til mor. Hun kan ikke engang være glad i faren sin, en mann hun aldri har møtt.
Redningen og håpet ankommer i form av Paul D. Han var en av slavene på Sweet Home i Kentucky, og en god venn av Sethe og mannen hennes Halle. Paul D jager barnespøkelset på dør og bringer med seg håpet om en fremtid det går an å leve, ikke bare overleve i minefeltet av minner. Men Elskede har andre planer for familien. Hun lar seg ikke jage vekk, og hun lar seg ikke glemme. En dag kryper hun opp fra elven bak huset i menneskeskikkelse, og flytter inn hos familien. Et småbarn i en ung kvinnes kropp. En blanding av ungen hun var da hun døde, og kvinnen hun ville ha vært hvis hun hadde fått leve. Hun tørster etter morens omsorg og kjærlighet. Samtidig vil hun ha hevn over et drap hun var for liten til å forstå.
Elskede behandler en tematikk man ellers vegrer seg for ta i. Barnedrap begått av moren. I en annen sammenheng ville spørsmålet ha vært: Hva er det som feiler en mor som dreper sitt eget barn? I Elskede er spørsmålet: Hvilken verden kan være så grusom at en mor med viten og vilje heller vil drepe sitt eget barn enn å la henne leve? Jeg har ikke lest langt nok i boken til at jeg vet hva som skjedde da Sethe drepte Elskede. Men både Sethes svigermor og mor har kjent på kroppen hva det koster en slavekvinne å få barn. Sethe ble aldri kjent med sin egen mor, hun fikk henne bare pekt ut av slavekvinnen Nan mens moren arbeidet på markene. Men Nan forteller Sethe at hun er det eneste barnet moren fikk utenom voldtekt. De andre barna «kastet» hun.
«Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe,» og hun gjorde det. Hun fortalte Sethe at moren hennes og Nan kom over havet sammen. Begge ble tatt opp mange ganger av mannskapet. «Hun kastet alle sammen unntatt deg. Den fra mannskapet kastet hun på øya. De fra de andre hvite kastet hun også. Uten navn kastet hun dem. Deg ga hun navnet til den svarte mannen. Hun la armene rundt ham. De andre la hun ikke armene rundt. Aldri. Aldri. Forteller deg. Jeg forteller deg, lille jente Sethe.»
For svigermoren Baby Suggs var saken en annen, hun tillot seg til en viss grad å elske barna sine. Dessverre, må jeg vel nesten si.
I hele Baby Suggs’ liv, og også i Sethes eget, ble menn og kvinner flyttet rundt som dambrikker. Alle Baby Suggs kjente, for ikke å snakke om dem hun var glad i, som ikke hadde rømt eller blitt hengt, ble leid ut, lånt ut, kjøpt, tatt tilbake, lagret, pantsatt, vunnet, stjålet eller beslaglagt. Derfor hadde barna til Baby Suggs seks fedre. Det hun kalte livets styggedom, var sjokket hun fikk da hun oppdaget at ingen holdt opp å spille dam bare fordi noen av brikkene var hennes barn. Halle var den hun fikk beholde lengst. Tjue år. Et helt liv. Gitt henne, det var hun viss på, for å bøte på at hun hadde hørt at de to jentene hennes, og ingen av dem hadde felt melketennene ennå, var solgt og borte og hun hadde ikke fått vinket farvel til dem engang. For å bøte på at hun hadde paret seg med en underformann i fire måneder mot å få beholde sitt tredje barn, en gutt – bare for å få ham byttet bort mot tømmer våren etter og oppdage at den mannen som hadde lovet å la være, hadde satt barn på henne. Det barnet kunne hun ikke elske og med de andre tok hun ikke sjansen. «La Gud ta hva han vil,» sa hun. Og Han tok og Han tok og Han tok, og til slutt ga han henne Halle som ga henne friheten da den hadde mistet all mening.
De tidligere slavene i Elskede har levd hardt, jobbet hardt, sett andre bli hengt, pisket, innesperret og torturert. Men det er ikke den fysiske volden, piskeslagene, ydmykelsene, rovdriften og de utallige hengningene av andre slaver som sliter dem i stykker mange år etterpå. Det er ikke engang mangelen på frihet, selve fangenskapet og hva det gjør med et menneske å leve uten et minimum av råderett over eget liv og egen kropp. Elskede viser at det aller verste man kan gjøre mot noen er å frata dem muligheten til å beskytte menneskene de elsker, og muligheten til å elske sine egne barn.
Det er mye man kan si om Toni Morrison generelt og Elskede spesielt, men språket kommer man ikke utenom. Morrison skriver mer tilgjengelig enn ryktet hennes tilsier, så lenge leseren er forberedt på å dvele ved de mer komplekse partiene. Å lese Morrison er som å lese en tekst som er 75% roman og 25% poesi. Hvis man overser metaforene, symbolene og dobbeltheten i språket, vil man gå glipp av mye. Og da tenker jeg ikke bare på innholdet, men vel så mye på presisjonsnivået hun holder.
Det er på grunn av språket at Morrison kan fortelle en historie som på mange måter allerede er så kjent for leseren, og likevel få den til å virke helt ny. Klisjeer finnes ikke her, verken i språk eller tematikk. I tillegg kommer den fascinerende kontrasten mellom innholdets brutalitet og sensualiteten i språket. Morrison skriver sensuelt, enten hun skriver om kjærlighet eller grusomhet. Egentlig oppsummerer hun sin egen stil veldig godt i et avsnitt hvor Sethe undrer på om det er vakkert i helvete:
Plutselig lå Sweet Home der og bølget, bølget, bølget ut for øynene på henne, og selv om det ikke fantes et blad på den gården som ikke ga henne lyst til å skrike, bølget den foran henne i skamløs skjønnhet. Den så aldri like fæl ut som den var, og det fikk henne til å lure på om det var pent i helvete også. Ild og svovel, jo visst, men skjult i grønne lunder. Gutter hengende fra de vakreste platanene i verden.
Ild og svovel skjult i grønne lunder. Akkurat sånn skriver Toni Morrison. Elskede er for øvrig meget godt oversatt av Mona Lange, så oversettelsen er et utmerket alternativ hvis man sliter med Morrison på engelsk. Sist jeg leste Toni Morrison, leste jeg Sula på originalspråket. Nå når jeg leser Morrison i norsk oversettelse, hører jeg fortsatt den morrisonske stemme i hodet mens jeg leser. Sånn skal det være.
Mona Lange har holdt seg for god til å prøve å oversette sørstatsdialekt til et eller annet dårlig norsk alternativ. Istedet holder hun seg til bokmål, og legger heller inn noen små markører her og der for å henvise til orginalen. Et eksempel er linjen: «Det gjorde jeg, men nå vil jeg ha meg noe fløyel». Det er det som står. Men i hodet mitt hører jeg «I did, but now I wanna get me some velvet» med slepende sørstatsdialekt. Sånn oversetter man det som ellers ikke lar seg oversette, istedenfor å gjøre som Torstein Bugge Høverstad i Morrisons Sangen om Salomon og bruke hedmarksdialekt. Det siste jeg vil høre i hodet når jeg leser om slaveriets forferdelse, er en dialekt som får meg til å tenke på Vazelina Bilopphøggers reklamere for Pizza Grandiosa. Det slipper jeg heldigvis her.
Toni Morrison er blant mine aller største favoritter blant Nobelprisvinnerne i litteratur. Jeg gruer meg allerede til Elskede er lest ferdig. Hva i alle dager leser man etter en slik roman?
Lines bibliotek 
Jeg fikk nesten frysninger på ryggen da jeg leste omtalen din av boka! Du gir en sterk og god analyse av teksten så langt, synes jeg, og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen! Jeg har ikke lest noe av Morrison enda, men «Elskede» står høyt på bibliotekshuskelisten min. Denne omtalen gir meg ikke mindre lyst til å ta fatt på boka, selv om temaet er uendelig sterkt.
Du skriver: «Elskede viser at det aller verste man kan gjøre mot noen er å frata dem muligheten til å beskytte menneskene de elsker, og muligheten til å elske sine egne barn.» Akkurat nå leser jeg (blant annet) dokumentaren «Kongo» av David van Reybrouck, og jeg kan absolutt trekke noen paralleller fra denne boka over til det du skriver. Kongo var et av de områdene i Afrika hvor det ble hentet svært mange slaver, både til det amerikanske kontinentet og til det nære østen. Reybrouch skriver at det ikke var frihetsberøvelsen i seg selv som var det verste for disse menneskene, men at de ble adskilt fra familen og ikke minst fellesskapet. Teksten din tydeliggjør den «dobbelte forbannelsen» de bortførte slavene ble utsatt for: Først ble de røvet bort fra hjemstedet, familien og samfunnet. Deretter ble de fratatt muligheten til å skape et nytt felleskap, en egen familie – noe som i dag betraktes som en grunnleggende rettighet – i alle fall i denne delen av verden. Denne «forbannelsen» ble også overført til slaver født i fangenskap – uten rett til familie og fellesskap. Jeg kan ikke forestille meg dette forferdelige, men virkelig god litteratur kan hjelpe en med å forstå. Jeg får inntrykk at du har det slik med Morrison.
Takk, forresten, for langt og interessant innlegg på bloggen min 🙂 Ønsker deg god lesning videre!
Takk for det! Det er sterk gåsehudfaktor i Elskede, så det er flott hvis innlegget mitt klarer å formidle nettopp det. Jeg anbefaler deg virkelig å lese den, og det høres ut som Kongo-boken er en perfekt bok å ha lest før Elskede. Faktaopplysninger i bakhodet gir nok en enda sterkere og rikere opplevelse av den skjønnlitterære behandlingen av temaet, spesielt fordi de eldste slavekvinnene i boken ble hentet fra Afrika.
Mangelen på rett til familie og fellesskap er akkurat det Elskede tar opp, og da har jeg ikke engang snakket om fedrene. Verken Sethe eller Denver har truffet fedrene sine, og Denver er en av få jenter hvis søsken alle har samme far. Slavemennene er enda mer løsrevet fra sine familier enn det kvinnene er. Sethe er faktisk en av få kvinner som fikk leve sammen med sin mann som slave, og som ikke opplevde at barna deres ble solgt. Hun er også en av få slavekvinner som ikke har født barn etter voldtekt. Det er helt utrolig at hun er et av unntakene. Det er vanskelig å forestille seg hvordan dette må oppleves, men det skaper i alle fall en identitet hos slavene som prenter inn i dem at de ikke har noen verdi som mennesker. Det som er så interessant med denne tematikken, er at den til syvende og sist ikke handler om slavenes skjebne. Den handler om å være menneske, og hvordan vi ødelegges av å bli fratatt og nektet helt grunnleggende menneskelige behov.
Jeg fikk nesten ikke lov til å kommentere på bloggen din på grunn av lengden på kommentaren, så da er det godt å høre at det jeg fikk sagt var interessant 🙂
Fantastisk omtale av boken. Jeg så filmatiseringen for mange år siden, men har ellers ikke vurdert å lese boken. Det skal jeg definitivt gjøre nå.
Takk, Silje! Jeg håper du leser den, det er en fantastisk bok! Filmen klarer jeg ikke helt å se for meg, med Oprah i hovedrollen og alt. Kanskje jeg burde se den likevel.
JEG HAR LESTE ELSKEDE (ja, jeg roper).
Jeg vurderer nesten å blogge om den til og med, selv om jeg egentlig kun sniksamleser. Jeg har bare så lyst til å guide de to personene i verden som leser min blogg og ikke din hit, slik at de får lest din fantastiske omtale; og innser at de må lese Elskede, de også.
JAAAAA!!!! (Roper tilbake)
Kan ikke du blogge om den, du også? Værsåsnill? Pliiiis? Jo flere som skriver om Elskede, desto flere lesere får den. Det står skrevet i den store bokblogghåndboken. Og alle MÅ lese Elskede. Elskede Elskede. Ehem. Jeg har møtt minst ti av leserne dine IRL, så den beskjedenheten der går nok ikke. Men hvis du blogger om boken, har du en unnskyldning for å lenke til omtalen min, og voilà!
Jeg må bare si meg enig med navnsøsteren min over; denne omtalen var helt fantastisk. Gåsehud er bare forordet, nå må jeg snart gå til anskaffelse av romanen!
Tusen takk, Silje! Ja, skaff deg boken og les! Du liker jo spøkelser og mystiske saker, og det er det mye av her. Morrison er en djevel på lumske kvinnespøkelser. Det er mye å få gåsehud av her, for å si det sånn.
Jeg gikk glipp av av dette innlegget. Typisk. Så det plutselig igår, leste de første avsnittene, fikk vondt i sjela og begynte på Jim Lynch istedet. Så leste jeg nettopp igjennom hele og innser at her slipper man ikke unna – og pålegger meg selv – jeg er like lite glad i slaveri og menneskr fratatt grunnleggende behov, som jeg er i snikende sykdommer. Men jeg skjønner jo nå at man ikke kan kalle seg en LESER uten å ha følt Elskede på kroppen.
Den eneste andre Morrison jeg har lest er Song of Solomon – heldigvis ikke på norsk – og den var vanskelig, men ga også mer smak – jeg ba faktisk om tips til andre Morrison bøker i innlegget – har til og med kjøpt flere Jazz, Elskede og kanskje også Sula – egentlig helt idiotisk at jeg ikke fikk karret meg med denne gangen.
Men – som vanlig suberb writing – og gratulerer med endelig å ha lest ferdig ei sirkelbok -)
Gikk glipp av? Jeg la det jo ut på søndag, jo! Du verden, for noen strenge krav du stiller til deg selv. Elskede er sterke saker, men temaet behandles så vakkert at din sans for litterær briljans kommer til å dempe det verste. Sula er en god roman, men ikke så god som Elskede. Jeg hadde den på pensum i amerikansk litteratur i hine hårde dager. Jeg har fått anbefalt Song of Solomon, og den skal leses på originalspråket. Jazz og The Bluest Eye er også musts, både på grunn av Morrisons generelle fortreffelighet og 1001-listekryss.
Og takk for gratulasjoner, men jeg har fortsatt ikke lest den ferdig. Typisk. Nå hasteleser jeg Rowlings nyeste istedet. Du må bli med på lesesirkelboken i desember, The Monk! Jeg skal skrive litt om hvorfor i oktoberlesningsinnlegget mitt. Jeg tror den er noe for deg. Hvordan er Lynch-boka? Jeg tok den med meg hjem fra treffet, og den høres helt vidunderlig ut. Og mange takk for superb writing!
Akk, du skulle latt meg forbli i villfarelsen om 1001-bok lest (jeg visste jo egentlig at du ikke var ferdig)
Du må jobbe hardt for å overbevise meg om at The Monk er for meg – den høres for klosteraktig ut, gjespet hun fordomsfullt. Det er forresten ikke rart jeg identifiserte meg med Linnea – begge vil vi bare sove – lesing blir vanskelig da – og spesielt bøker med liten skrift, som Jim Lynch. Jeg spør igjen (og satser på du nå har lært og svarer riktig)
– kan det være alderdommen?
Jeg leste nettopp om The Monk på en amerikansk blogg, og hun beskriver den som «hilarious». Den inneholder visstnok alt en god bok skal, inkludert onde munker, kåte nonner, hekser, eksorsister og incest. Romanen er skrevet av en 19-åring besatt av pupper og ondskap, og kan oppsummeres slik: «I have passion in my pantaloons and I have no fear in letting you witness it». Glem fyrrige vampyrsexkrigere og Fifty Shades of Spanking; this is the shit.
(Bloggeren sukker pliktskyldigst): Nei, det er ikke alderdommen, det er boken. Dessverre har ikke all litteratur det nødvendige geriatriske tilsnittet.
Takk for den – det ante meg at det ikke var alderdommen.
, og kanskje burde det være et varsko at du anser at denne boken, full av kåte nonner og incest, burde passer som hånd i hanske for meg….. – den er nå ivhertfall bestilt – oneclick og gratis på kindle. Det var ikke de onde munkene eller heksene som fristet, men pantaloonS on fire – uimotståelig. Jeg har dog et krav. Denne leser du FERDIG.
But of course! Jeg klarer nesten ikke å vente til den ankommer trygt og fristende i postkassen min, og kan flekkes opp av emballasjen. Hurry up, Mr Postman. Ang pantaloons on fire: flere 19-åringer burde skrive bok til morbide gamle tanter som oss. Det ER et varsko, men også rettet mot yours truly. Perversjoner = pur leseglede. Denne må nesten leses under dyna, med lommelykt, kjeks og skamfølelse.
Det var sterkt bare å lese det du siterer om igjen! Og som du sier; hva leser man etter en slik roman!?! Jeg sliter med å komme igang med The Forsyte Saga, Elskede er i bakhodet hele tiden (men det kan jo også ha å gjøre med at engelsken er ganske tung.
Veldig godt skrevet, Line! Jeg synes du formidler essensen i boken ypperlig, til tross for at du ikke har lest den ferdig 🙂
Takk for det, Melusine! Jeg gleder meg til å lese ferdig Elskede etter J.K. Rowlings roman. Ikke boken jeg ville ha valgt selv, men den funker, den også. Forsyte-sagaen gjemmer jeg i bakhodet enn så lenge. Jeg lar meg imponere over at noen i det hele tatt har rukket å begynne på den 🙂 Så får vi bare håpe at Nobelprisen til Galsworthy var et like riktig valg som Morrisons!
Forsyte-sagaen blir mye lettere etter første kapitlet! Jeg er allerede 33% inne i bok to og det blir skandale på skandale 😀
Jeg begynner nesten å angre på at jeg ikke valgte å lese Elskede på nytt, er mye man glemmer på to år. Takk for fin oppfriskning, Line!
Skandaler? Jeg liker skandaler i bøker. Jeg får se hva jeg rekker å få til med tre manus foran i køen og nihundre sider Forsyte. Ikke stort, kjenner jeg meg selv rett 🙂
Takk for det! Selv om jeg ikke har lest hele romanen ennå, virker Elskede som en bok man godt kan lese flere ganger.
Nå angrer jo vilt over at jeg ikke leste denne boken nå i September!:) Skal helt klart lese den! Storkoste meg forresten av å lese omtalen din, du skriver helt vanvittig bra Line!:)
Ønsker deg en videre god helg!:)
Tusen takk for veldig fine ord, Isabella! Elskede er en nydelig bok, jeg anbefaler deg å lese den. Dessuten er den betraktelig lettere å lese enn Trainspotting😉 God helg til deg også!
Jeg elsket Beloved! Jeg leste den i oktober, og fikk bekreftet hvorfor jeg er så glad i Toni Morrisons verker – nok en gang! (Men jeg opplevde ikke boka som krevende å lese, med mindre det er tematikken det er snakk om?)