P.D. James om detektivromanen

Jeg kommer ikke på noen nålevende krimforfatter som nyter så stor respekt som P.D. James. I skrivende stund er hun 92 år gammel, men ga imponerende nok ut sin hittil siste krimroman, Death Comes to Pemberley, så sent som i fjor høst. Jeg har i tillegg lest An Unsuitable Job for a WomanA Mind to Murder og The Black Tower. Og nå også Talking about Detective Fiction (2009), hvor James skriver om den klassiske detektivromanens utvikling.

James har avgrenset seg til å skrive om den britiske detektivromanen slik vi kjenner den fra Sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl., men hun tar også en avstikker til USA og blant andre Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Stor plass vies den såkalte «Golden Age» på 1930-tallet, da detektivromanen var umåtelig populær og geskjeften virkelig blomstret. Men James gjør seg også tanker om hvordan en god detektivroman bør være, og hvorfor det er en sjanger folk enten liker eller ikke. Hun presiserer at hun ikke skriver om Sherlock Holmes og Miss Marple som en kritiker, men som en beundrer av sjangeren og sine forgjengere. James skriver heller ingen avhandling om temaene, noe som gjør boken både lærerik og underholdende. Og lettlest. Overraskende lettlest til James å være.

Det var mye jeg likte med James gjennomgang av klassisk krim, men best av alt likte jeg stilen hennes. Jeg syntes den var enda bedre enn hennes skjønnlitterære stil. James skriver respektfullt, klokt, reflektert og underfundig om forfatterskapene hun tar for seg, og kunnskapen hennes formelig siver ut av sidene, uanstrengt og lærd. James er rett og slett så gjennomført sofistikert og dannet som kun et medlem av det britiske aristokratiet kan være. Ja, for den offisielle tittelen hennes er Baroness James of Holland Park. Baronesse James sitter for øvrig også i the House of Lords i det britiske parlamentet som «life peer» for de konservative, i tillegg til å skrive mordmysterier. Hvor kul er det mulig å være?

«To say that one cannot produce a good novel within the discipline of a formal structure is as foolish as to say that no sonnet can be great poetry since a sonnet is restricted to fourteen lines – an octave and a sestet – and a strict rhyming sequence. And detective stories are not the only novels which conform to a recognised convention and structure. All Jane Austen’s novels have a common storyline: an attractive and virtuous young woman surmounts difficulties to achieve marriage to the man of her choice.»

Det er helt spesielt å lese argumenter i krimsjangerens favør som er basert på sonnetter og Jane Austen. Kriminallitteraturen har alltid vært og blir fortsatt definert som annenrangs skjønnlitteratur, og som vesentlig annerledes og mindreverdig enn andre romaner. At James bruker det ypperste innen diktekunsten og litteraturen for å bevise sitt poeng, kan jeg bare bøye meg i støvet for. Om hun ikke overbeviser alle, lykkes hun i det minste med å gi krimskeptikere en vrien utfordring når det kommer til å forklare hvorfor krim er dårlig litteratur per definisjon. Ikke at det er umulig, men du bør ha en temmelig bred (kriminal)litterær kompetanse for å motbevise hennes «octave and a sestet»-teori og unngå kategorien «foolish». Nevnte jeg hvor kul hun er?

Samtidig går utfordringen vel så mye i krimforfatterens retning, som verken kan eller skal slippe unna med dårlig språk og lite troverdige karakterer og plott bare fordi de skriver krim. Hvis krimbøker skal vurderes som annen skjønnlitteratur, må forfatterne også strekke seg etter de samme kvalitetskriteriene. Hva disse kriteriene går ut på, har James mye å si om både i historisk og moderne sammenheng. Det pussigste må være det redaktør Ronald Knox definerte i 1929: «No Chinamen must figure in the story.» Rule Britiannia. Selv ikke krimromanene unnslapp britisk kolonialisme i «the Golden Age».

Og da er vi inne på det som kanskje er mest spennende med boken, nemlig James’ evne til å kontekstualisere kriminallitteratur som tilsynelatende foregår i sitt eget univers, uten noen tilknytning til leserens virkelighet. For en moderne leser vil romanene til Agatha Christie og Raymond Chandler kunne virke enten herlig eller irriterende verdensfjerne. Men begge forfatterne speiler samfunnene og tiden de skrev i, selv om dette er mer tydelig hos Chandler. Mens den britiske krimlitteraturen stort sett gjenopprettet ro og orden på den idylliske engelske landsbygda for å gi leseren følelsen av at det fantes godhet og rettferdighet i en ellers problematisk verden, gjorde den hardkokte amerikanske krimhelten et fåfengt forsøk på å bekjempe sitt samfunns problemer med korrupsjon og lovløse tilstander.

Når James går tilbake til Storbritannia i Christies gullalder og minnes hvordan folk levde og tenkte på den tiden, blir hennes litterære univers imidlertid mer forståelig. Verdenskrigene, moderniseringen og kolonialiseringens etterdønninger; den britiske leseren lengtet seg inn i et St. Mary Mead hvor alt forblir som det alltid har vært. Denne konteksten handler spesielt om kvinners vilkår, og hvor hårreisende skjev fordelingen mellom kjønnene var etter at hele tre millioner «overflødige» kvinner satt igjen etter første verdenskrig, med få muligheter for både arbeid og ekteskap. Noe som gjør den fenomenale suksessen til kvinnelige forfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Josephine Tey og Ngaio Marsh ekstra spesiell. James forklarer også hvordan deres litteratur viser frem kvinners vilkår selv om det ikke er det de forsøker å gjøre. De plasserte simpelthen handlingen i verden de så rundt seg. Det er først i ettertid at man kan analysere samfunnet de levde i gjennom bøkene deres, som ifølge James er et bedre materiale enn de fleste populære sosialhistorier kan tilby.

Men det er som sagt slike ting som ettertiden ser, for der og da var kriminalromanens primære oppgave den samme som i dag: Å underholde leseren. Det er også noe av grunnen, ifølge James, til at språklige kvaliteter og psykologisk dybde ofte måtte vike til fordel for plottet. Leserne forventet et skikkelig saftig plott, og sannsynlighetsprinsippet måtte virkelig ikke komme i veien for sensasjonslysten og gleden over en snedig og intrikat gåte.

«Readers of the 1930s expected that the puzzle would be both dominant and ingenious, and that the murderer in his villainy would exhibit almost superhuman cunning and skill. It was not sufficient that the victim should be murdered; he must be ingeniously, bizarrely and horribly murdered. Those were not the days of the swift bash to the skull followed by sixty thousand words of psychological insight.»

Det tilfører James sine refleksjoner en ekstra dimensjon når man tenker på at hun ble født samme år som Agatha Christie debuterte med Styles-mysteriet i 1920. James husker «the Golden Age», og hvordan det var å lese mange av bøkene for første gang. Jeg er virkelig glad for at hun bestemte seg for å skrive om det. Og enda gladere for at jeg leste.

Talking about Detective Fiction gir en velskrevet og underholdende innføring i de mest betydningsfulle krimforfatterne fra Sir Arthur Conan Doyle og første halvdel av 1900-tallet. Hele fem av forfatterne er for øvrig godt representert på 1001-listen. I tillegg kan man få noen gode tips om krimforfattere man kanskje ikke har hørt om før. Jeg har allerede bestilt The Case of the Gilded Fly (1944) av Edmund Crispin, debuten til en forfatter som ifølge James skal være sjeldent vittig. Det får bli min sommerlektyre.

16 thoughts on “P.D. James om detektivromanen”

  1. Eg har ikkje lest noko av P.D. James, fordi søstra mi dømte ho nord og ner. Me er store fan av Agatha Christie, men det tar litt lenger tid for James enn for Christie å ta livet av nokon, ifølge søstra mi.

    Denne boka, derimot, høyres ytterst interessant ut, og fyker rett inn på TBR-lista mi:-)

    1. Krimbøkene til P.D. James er litt for langsomme for min smak. De er ytterst velskrevne og intelligente, men jeg vil gjerne ha driv når jeg leser krim. Derfor elsker jeg Christie, som skriver dårligere men har desto mer dramatikk.

      Men James skriver meget godt om Christie, og boken er verdt å lese bare på grunn av det:-)

      1. Ja, eg trur det er derfor søstra mi ikkje liker dei. Nå har eg lagt boka til på Goodreads, så gløymer eg den hvertfall ikkje:-)

        Har du begynt på Anna Karenina?

      2. Artig at du spør, for jeg begynner faktisk i løpet av de neste fem minuttene. Måtte konsulentlese noe ferdig til i ettermiddag, og nå er det endelig duket for god, gammeldags russisk tragedie:-)

  2. Lærerrikt – og jeg er så enig med James, ser ingen verdens grunn til at krim skal være dårligere skrevet enn bøker om middeladrende menn med dødsangst. (her hopper jeg over alt jeg unne skrevet om død og angst og Harry Bosech). Leste min første James bok i mai, og ble ikke helt betatt, men det er Jane Austen sin feil, jeg ville at hun skulle være Jane, og greide dra ulla over egne øyne – for mye om og men og for lite kjærlighet – ehh fornuft.

    Jeg leser også krim nå – med Trainspottingpauser – Connelly medkløktige innskutte Poe dikt og fraser – en versjelinje for et mord – og veldig innenfor det du (hun) nevner som den amerkanske motvekten.

    1. Jeg vil faktisk påstå at å lese om horribelt myrdede lik er mer eller mindre det samme som å lese om middelaldrende menn med dødsangst. Bare en annen vinkling. Liv og død er relative størrelser. Etc. Etc.

      James er ikke min krimfavoritt heller, men Death Comes to Pemberley er mye mer Austen enn det er James. Når James skriver om Dalgliesh ser det ikke sånn ut. Mye dystrere og mer uggent, med vippende myrstrå og generell beklemthet.

      Jeg skal lese mer klassisk krim etter dette, for jeg ble skikkelig inspirert til å finne ut mer om hva detektiver med hatt sysler med. Chandler og Hammett og deres mer sofistikerte britiske motstykker. Fin motvekt til Trainspotting, hvor det ikke var en eneste hatt å oppdrive.

  3. Flott skrevet!:) Skal leite opp denne damen for de jeg ikke har lest noe av henne:) Ha en flott kveld og kos deg med Anna Karenina, skal selv begynne med den imorgen:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s