Trainspotting

Irvine Welsh debuterte med romanen Trainspotting i 1993. Boken regnes i dag som et kultfenomen, kanskje spesielt på grunn av filmsuksessen fra 1996. Romanen er egentlig en samling noveller hvorav de fleste handler om Rent, Spud, Sick Boy og Franco, og deres respektive avhengighet av stoff, kvinner og vold. Handlingen foregår på 80-tallet i Leith, Edinburgh, i dystre og fattigslige omgivelser hvor livet stort sett er en kamp mot kjedsomheten. Utløpet for den grunnleggende følelsen av meningsløshet finner de fleste i alkohol, stoff, vold, gambling, sex eller ved å være fanatiske tilhengere av et fotballag. Den harde kjernen av trøblete karakterer boken handler om tar sine fluktmekanismer langt, men er i grunnen i godt selskap med andre desillusjonerte mennesker i omgivelsene. Det er et Storbritannia hvor de lavere klassene er i fullt forfall.

Trainspotting er for det meste skrevet på et skotsk engelsk tilpasset de sosiale gruppene som skildres. De få gangene noen av karakterene snakker med arbeidsgivere eller foreldre legges det om til en mer standard britisk engelsk, mens karakterene snakker autentisk skotsk seg i mellom med alt det innebærer av slang og for meg ukjente ord. Det gjør romanen noe tyngre å lese, men jeg fikk god hjelp av en slangordbok på nett og min amerikanske Norton-utgave som inneholder en miniordliste bakerst. På wikipedia ligger det dessuten en oversikt over hvem perspektivet tilhører i alle kapitlene, i tilfelle det er vanskelig å oppdage. Jeg trengte bare et par kapitler på å komme inn i det, og syntes språket tilførte romanen en stor grad av realisme. Dessverre, er jeg fristet til å si, for handlingen er til tider både sjokkerende, deprimerende og direkte kvalmende. Jeg har aldri hatt inntrykk av at livet som heroinmisbruker er særlig idyllisk, men Welsh gjør en grundig jobb med å beskrive det i all sin elendighet. Trainspotting er neppe en bok for den utålmodige leser, eller en leser som ønsker en oppbyggelig og entydig moral. Det er heller ingen bok for sarte sjeler. Sannsynligvis er det derfor den er så god.

Det som gjør romanen til noe svært mye mer enn en ren beskrivelse av mennesker i forfall, er spenningsforholdet Welsh skaper mellom de tidvis sjokkerende tankene og handlingene til karakterene på den ene siden, og leserens antatte reaksjoner på den andre. Dette bunner i det skjeve forholdet mellom et allment akseptert verdisyn fra leserens side og mangelen på sådan for karakterer som har gått over grensen så mange ganger at de ikke lenger tenker over det. Romanen har ingen moraliserende fortellerinstans som dømmer eller forklarer karakterene. Det trenger den heller ikke, for karakterene er i utmerket god stand til å vise frem sin egen vei mot undergangen.

Welsh etablerer noen av romanens viktigste temaer allerede i første kapittel. Rent og Sick Boy skal kjøpe heroin av en barndomsvenn, langeren Johnny Swan, som krever at de må dele sprøyte med de andre til tross for HIV-risikoen. Ellers får de ingenting. Rent får det ikke til å stemme at det er snille Johnny Swan som snakker, og tenker at det må være en ondskapsfull demon som har «invaded his body and poisoned his mind». Men han skjønner betydningen av noe Johnny tidligere har sagt til ham: «Nae friends in this game. Jist associates». Welsh spinner videre på dette i resten av romanen, mest eksplisitt i de kapitlene som handler om Rent. Rusmisbruket får frem det aller verste i folk, og det er ingen som egentlig bryr seg om hverandre. Og det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva avhengigheten får deg til å gjøre.

Bare noen sider senere må Rent bruke et ødelagt toalett som flyter over av dritt på et gulv dekket av urin, og ender opp med å sitte på kne i sølet for å grave frem to opiumstikkpiller med hendene i toalettet. Han nøler bare et øyeblikk før han bretter opp ermene. Når han får tak i dem, vurderer han først å svelge dem, men slår det fra seg fordi vokslaget vil gjøre det vanskelig å holde dem nede. At han har hentet dem opp fra toalettet, tenker han ikke over engang. Denne scenen må være noe av det mest hårreisende ekle jeg har lest noen gang, men Rent gjør det han må gjøre. Et mer treffende bilde på den heroinavhengiges abstinenser og mangel på hemninger skal det godt gjøres å finne.

«Ah love nothing (except junk), ah hate nothing (except forces that prevent me getting any) and ah fear nothing (except not scoring).»

Et par kapitler senere utdyper Welsh denne tankegangen i en mer kompleks situasjon i «It Goes Without Saying»; kapitlet som så langt har vært det beste. Rent, Sick Boy, Spud og Matty er hjemme hos Lesley og er midt i en heroinorgie av ukjent varighet når Lesley plutselig oppdager at babyen hennes ligger død i barnesengen inne på soverommet. Welsh skaper bevisst en usikkerhet om hvorvidt dødsfallet skyldes krybbedød eller om det skyldes omsorgssvikt fra Lesleys side. De begynner å krangle om de skal stikke før politiet kommer, eller om de skal bli hos Lesley. Diskusjonen handler om stoffet de har, og hva de skal gjøre med det. Kun Spud påpeker at de ikke bare kan forlate Lesley alene, mens de andre er klare for å stikke av. Rent oppdager at det er Sick Boy som er jentas far. Mens Lesley sitter lamslått i stuen, får Sick Boy et forbigående anfall av gode forsetter.

«Then Sick Boy pulls up his jaykit sleeve, showing the weeping soares oan his arm. – Ah’m never touchin that shite again. Ah’m fuckin clean fae now oan. He pits oan that wounded stag expression which he always uses when he wants people tae fuck or finance him. Ah almost believe him».

I et like forbigående anfall av godhet tenker Rent at han elsker dem alle; Matty, Spud, Sick Boy og Lesley. Løsningen på alles problemer – på ethvert problem – er selvfølgelig å ruse seg vekk fra den døde babyen på soverommet, og det spiller ingen rolle på dette tidspunktet hvem som deler sprøyter med hvem – selv om Rent mistenker at Spud er HIV-smittet («If Spud isnae HIV positive by now, then the Government should send a deputation doon tae Leith, because the laws ay probability urnae operatin properly here.»). Rent nyter makten han har ved å være den som bestemmer hvem som skal få først. Men han har omsorg for moren som nettopp har mistet datteren: «The fuckers will have tae wait. Lesley comes first, eftir me. That goes without saying.» Ens eget behov kommer foran absolutt alt annet, selv når en er snill.

Irvine Welsh har et usedvanlig godt blikk for situasjoner som denne, og han skildrer dem fortettet og godt. Relasjonene som går på kryss og tvers, og ikke minst de avslørende reaksjonene på det som skjer. Lesley kommer seg neppe etter datterens dødsfall. Når heroinen først er blitt det man tyr til som flukt, kan og må man flykte fra alt. Som Rent beskriver det:

«This internal sea. The problem is that this beautiful ocean carries with it loads ay poisonous floatsam and jetsam… that poison is diluted by the sea, but once the ocean rolls out, it leaves the shite behind, inside ma body. It takes as well as gives, it washes away ma endorphins, ma pain resistance centres; they take a long time tae come back. «

Sammenliknet med det ene fokuset man trenger å ha som rusmisbruker, vekslingen mellom himmel og helvete, blir et vanlig liv for komplisert og gir ingen mening. Tomt, men vanskelig. Skyldfølelse, dårlig samvittighet, usikkerhet og tvil forsvinner dessuten for den som sitter bøyd over et toalett for å grave frem stikkpiller. Man trenger ikke å tenke eller velge, for synsfeltet er mer eller mindre behagelig innsnevret til jakten på neste dose. Et sterkere argument mot ideen om rusmisbruk som et standpunkt eller en bekreftelse på sin egen individualitet har jeg aldri hørt. Tvert imot. Alt som likner individualitet utslettes gjennom å redusere tilværelsen til ett eneste altoverskyggende behov.

Men det er også noe av poenget, i hvert fall for Rent. Det «andre» livet, det konvensjonelle livet basert på samfunnets premisser, kjøper han bare ikke. Han er verken interessert i en karriere eller en familie, og Rent har rett i at det er det mye av deltakelsen i samfunnet er basert på. Vil man ikke være med på den leken, er det ikke så mye igjen å finne mening i.

«Basically, we live a short, disappointing life; and then we die. We fill up oor lives wi shite, things like careers and relationships tae delude oorsels that it isnae aw totally pointless. Smack’s an honest drug, because it strips away these delusions.»

Rent er den av karakterene som viser størst evne til å reflektere over sine egne valg. Franco er en voldselskende psykopat, Sick Boy en skjørtejagende narsissist, mens Spud er en godhjertet og ikke videre intelligent (dog elskelig) hvemsomhelst. Men Rent er smart nok til å gjennomskue seg selv og andre. Ikke minst gjennomskuer han svakhetene ved samfunnet han er en del av, og deler ingen av illusjonene som på et vis får andres liv til å gå rundt. Selv om rusmisbruk er en dårlig idé, virker det strengt tatt ikke som om det finnes reelle alternativer for den som ikke tror på kulturens mantra. Rents tanker om hva han driver med gjør det vanskelig for den som ønsker å moralisere eller fordømme. Han har ikke nødvendigvis rett, men han avkrever i det minste leseren for forklaringer som har mer å komme med enn de man bare har svelget hel og ukritisk fra en eller annen bedrevitende instans.

Det er dette jeg liker så godt med Trainspotting. Welsh er en av de sjeldne forfatterne som har tenkt selv, uten å hente alt av materiale og budskap fra den vestlige kulturs noe forutsigbare skattekammer. Fraværet av en moraliserende instans gjør fraværet av en gjeldende moral desto mer synlig. Men både den implisitte moralen og fraværet av den virker like feil. Welsh graver dypt i eksistensialistiske spørsmål, og setter det på spissen gjennom mer eller mindre marginaliserte karakterer. Han skriver med dyp empati og innsikt om villfarne mennesker, uten å underslå verken formildende eller forverrende omstendigheter.

Ikke minst skriver han godt, utrolig godt. Welsh har full kontroll på litterære virkemidler, og vet hvordan han skal kombinere slag i magen med latterbrøl. Etter å ha lest kapitlet «The First Shag In Ages» mener jeg dessuten å ha sporet opp Nick Hornbys primære inspirasjonskilde. Welsh gjør det bare bedre, skarpere og morsommere enn Hornby. Fra en sexscene mellom Rent og Dianne:

«Renton stopped feeling her and tried to imagine that he was shagging Margaret Thatcher, Paul Daniels, Wallace Mercer, Jimmy Savile and other turn-offs, in order to bring himself off the boil. Dianne took the opportunity, and rode herself into a climax, Renton lying there like a dildo on a large skateboard. It was only the image of Dianne biting into her forefinger, in an attempt to stifle the strange squeaks she made as she came, her other hand on his chest, that caused Renton to get there himself. Even the thought of rimming Wallace Mercer’s arse couldn’t have stopped him by that time. […] It had been close enough to a simultaneous climax for him to have described it in such a way, had he been one to kiss-and-tell. He realised the reason he’d never do this was because you always get more stud credibility from the enigmatic shrug and smile, than from divulging graphic details for the entertainment of radges. That was something he’d learned from Sick Boy. Even his anti-sexism was therefore overlayed with sexist self-interest. Men are pathetic cunts, he thought to himself.»

Denne kombinasjonen av selvironi og evnen til å gjennomskue egen og andres grunnleggende motivasjon gjør boken både hysterisk morsom og grunnleggende interessant. Livet blir ikke enklere av å være pinlig selvbevisst, men det blir desto morsommere for leseren.

Jeg har ennå ikke lest ut Trainspotting, men vet at jeg kommer til å lese mer av Irvine Welsh senere en gang. Det mest nærliggende er å lese oppfølgeren Porno (2002), hvor handlingen følger Sick Boy og Rent ti år etter, og den nylig utgitte Skagboys (2012), hvor det handler om ungdomstiden til de samme karakterene. Trainspotting havnet i sin tid på Bookerprisens long list, men kom ikke med på short list fordi et par av komiteens medlemmer tok anstøt av innholdet. Det er etter min mening bare en enda større grunn til å lese boken, for litteratur noen tar anstøt av er virkelig sjelden vare.

14 thoughts on “Trainspotting”

  1. For en fyldig omtale, av en bok du ikke har lest ut engang. Du er utrolig grundig, Line🙂 Trainspotting er nok ikke boken for meg, jeg syntes det er nok elendighet ellers til at jeg orker å med viten og vilje kaste meg inn i en så tragisk roman. Jeg er nok en for sart sjel for akkurat Trainspotting i hvert fall.

    1. Tusen takk, Mari! Jeg vil ikke egentlig beskrive boken som tragisk, selv om det er mye trist som skjer. Welsh sper på med så mye humor at man får ledd godt samtidig. Men det er ingen vits i å lese en bok man tror man ikke vil tåle. Jeg har et par sånne jeg styrer unna, jeg også, selv om det mer er i sakprosaens verden.

  2. KJenner jeg ble kvalm bare av å lese innlegget ditt…. Dette er bok jeg nok ikke orker å lese, selv om den nok er bra. Jeg tror heller ikke jeg har sett hele filmen, kun deler av den. Likevel virker det som en viktig bok!

    1. Det er en utrolig viktig bok! Jeg fokuserte nok mye på det deprimerende (med rette, riktignok), men Welsh skriver nyansert og klokt om vanskelige temaer og er både en sabla dyktig forfatter og en stor humorist. Likevel: Blir du kvalm av innlegget, blir du neppe mindre kvalm av boken…

  3. Første tanke: Siden jeg nettopp så filmen. Scenene med pillene/toalettet og den døde babyen er de 2 sterkeste i filmen og de med størst påvirkningskraft – babyopplegget er bare grusomt og doen så grusom på film at jeg håper intenst at den skotske språkbarrieren vil viske ut de verste detaljene.
    Litt overraske over at dialekten skifter etter kontekst, men det føles riktig – (og enklere).

    Jeg tok forresten feil av omtalen din – jeg trodde den kom til å være så god at jeg kunne hoppe over boka, men den var bedre – nå MÅ jeg lese ferdig.

    1. Hurra!! Og tusen takk. Du kommer ikke til å angre på at du leser den ferdig (sier jeg, som bare er halvveis), for han skriver så fantastisk bra. De to scenene er de verste i boken også, men kanskje de som er best skrevet. Det er vanskelig å forklare, men jeg ble så imponert over hvordan han løste det litterært at det dempet noe av grusomheten. Noe à la: Verden kan være forjævlig, men den blir litt vakrere av at noen beskriver den så jævlig bra. (Jeg gråt ikke, forresten – godt tegn.) Uansett: Begge scenene er i første del, og foreløpig har det bare vært de to. Dessuten er det mye å glede seg til: Spud og Rent på et jobbintervju de saboterer, Rents mor som snakker om mensen foran kompisene hans, og hele bedre-enn-Hornby-kapitlet med Dianne. Avsnitt etter avsnitt hvor jeg bare fryder meg over hvor godt det er mulig å skrive.

  4. En virkelig flott omtale. Du får frem både kvalitetene i boken og hvor ufyselig den er. Jeg tror kanskje at jeg havner innenfor den gruppen som har for sart sjel. Jeg burde ikke ha lest den, og kanskje enda viktigere; jeg burde ikke ha sett filmen.

    1. Takk for det, Astrid Terese! Jeg er så lykkelig over å ha unngått filmen at du aner det ikke. For min del har det mye å si at alle bilder skapes i mitt eget hode, og ikke er noe jeg har sett på tv. Og jeg klarer å høre en slags barmhjertighet eller medlidenhet bak Welsh sin skrivemåte som gjør boken sterk på den gode måten, uten at jeg blir uvel av det. Klarer man ikke det, må dette være fæle greier!

  5. Jeg så filmen mange ganger da den kom, men det begynner jo å bli en god stund siden nå. Jeg gikk fra å tenke at denne boken orker jeg ikke å lese til å ville lese den i løpet av innlegget ditt. Det negative ved å ha sett filmen er som du sier at mange av bildene er skapt på forhånd og mindre blir overlatt til meg. Jeg tror likevel dette er en historie jeg vil få mer ut av nå enn da jeg var 15-16.

    1. Det var godt å høre at noen fikk lyst til å lese boken også, og ikke bare motsatt. Som sagt liker jeg den veldig godt, og anbefaler den absolutt. Både hovedtematikken og de mindre temaene er interessante, og boken gir en mye å tenke på. Den er en av få bøker man faktisk kan lære noe nytt av.

  6. Jeg er enig i de andre her at omtalen din av boken er super! Utførlig og dekkende og med mange detaljer.
    Nå har jeg også ferdig mitt innlegg om Trainspotting🙂

  7. Du overbeviste meg i alle fall, og det kun etter å ha lest ca halve innlegget. Er redd jeg hadde blitt litt for overbevist hvis jeg leste hele, – og det ville jo ikke tatt seg ut å lese Trainspotting i stedet for å skrive bachelor. Dessverre. Dessuten finnes det lite som er så fantastisk som å lese omtalene dine av bøker jeg faktisk har lest. Jeg gruer meg fremdeles litt til språket, har ikke sittet med wiki og slangordbok oppe siden jeg lest A Clockwork Orange, og husker hvor plagsomt det var å ikke kunne ta med seg boka i veska – da jeg var helt avhengig av pc for å forstå innholdet. Jeg liker forresten å tro at jeg har en særdeles lite sjart sjel – så det blir spennende å se hvordan jeg takler boka.

    1. Hurra for enda en som vil lese! Både bok og leser fortjener det. For sart er du neppe, og det kommer fra en leser som griner enten ting går bra eller dårlig. Boken rørte meg til tårer først i femte del (fordi det gikk uventet bra). For det meste er det bare sinnsykt bra tenkt og skrevet. Språket er ingen hindring lenger, det går lekende lett. Man MÅ dessuten ikke slå opp; det er kun til hjelp når man blir forvirret. Men dette burde jeg kanskje ha ventet med å si til bacheloren din var vel i havn?

      A Clockwork Orange vil jeg forresten også lese, bra påminnelse! Og tusen takk for fine ord. Hele innlegget kan du heller lese når du skal kontrollsjekke hva du synes om boken etterpå;-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s