En klassisk grøsser

Edgar Allan Poe er en forfatter som aldri har nådd helt opp til mine store litterære høyder. Jeg har lest «The Tell-Tale Heart», «The Purloined Letter», «The Fall of the House of Usher», «The Murders in the Rue Morgue» og nå også «The Pit and the Pendulum». Pluss diktene «Annabel Lee» og «The Raven». Kanskje har jeg lest enda flere tekster uten at jeg husker titlene på dem i farten. Poenget er at jeg har lest mer enn nok til å konkludere med at Edgar Allan Poe ikke er helt i min gate. Det er spennende og gotisk, ja vel, men blandingen av realisme og det overnaturlige fungerer ikke helt for meg.

En av novellene starter for eksempel med et alminnelig mordmysterium slik en moderne leser kjenner det fra den klassiske detektivfortellingen. Etterforskningen er spennende, og godt beskrevet. Men så kommer vi til løsningen, som – hvis jeg husker riktig – går ut på at det er en orangutang som står bak drapet. Gud bedre, så teit. Mer enn én krimteoretiker har i ettertid advart mot å blande kortene på den måten når man komponerer kriminalfortellinger. Dermed forbinder jeg Edgar Allan Poe med et solid antiklimaks. Det nytter ikke hvor bra han skriver, og hvor mye han har hatt å si for novellekunsten og kriminallitteraturen. Det blir bare latterlig når hele prosjektet kollapser i noe det aldri har forespeilet leseren.

«The Pit and the Pendulum» var siste Poe-tekst på 1001-listen jeg ikke hadde lest. Kombinasjonen av at novellen ligger fritt tilgjengelig på nett og at den ville være et lettlest 1001-kryss på listen, fikk meg til å lese den på impuls en lørdag ettermiddag. Hvis du vil, kan du lese novellen her. Men denne gangen fikk jeg meg en positiv overraskelse. Dette tror jeg må være Poes beste. Novellen er nifs og ekkel, og jeg kan nesten garantere at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg mens pulsen øker. En skikkelig grøsser.

Jeg-personen i «The Pit and the Pendulum» er blitt tatt til fange av den spanske inkvisisjonen, noe som burde få tortur-bjellene til å ringe hos noen og enhver. I første avsnitt blir han dømt til døden, og besvimer av tanken på hva han har i vente. Den spanske inkvisisjonen er kjent for sine groteske henrettingsmetoder, hvor døden virker som en lettelse sammenliknet med frykten og pinen fangene skal utsettes for før de kommer så langt. En kombinasjon av fysisk og psykisk terror. Jeg-personen våkner i stummende mørke, og heretter er det selvoppholdelsesdriften som dominerer. Hvor er han? Hva har han i vente? Hvordan skal han dø? Og når?

A fearful idea now suddenly drove the blood in torrents upon my heart, and for a brief period, I once more relapsed into insensibility. Upon recovering, I at once started to my feet, trembling convulsively in every fibre. I thrust my arms wildly above and around me in all directions. I felt nothing; yet dreaded to move a step, lest I should be impeded by the walls of a tomb. Perspiration burst from every pore, and stood in cold big beads upon my forehead. The agony of suspense grew at length intolerable, and I cautiously moved forward, with my arms extended, and my eyes straining from their sockets, in the hope of catching some faint ray of light. I proceeded for many paces; but still all was blackness and vacancy.

Ikke uventet handler det om avgrunnen og pendelen, og hva som er verst. Poe beskriver jeg-personens klaustrofobiske helvete så godt at man begynner å tenke over hvilken måte man selv ville ha foretrukket å bli torturert i hjel på. Det er grusomt, og grusomt spennende.

Dessverre ender det også her i et antiklimaks som Poe godt kunne ha spart seg for. Hadde han strøket eller endret de siste par linjene i novellen, kunne dette ha blitt et perfekt stykke litteratur. Men til slutt punkterer han hele spenningen og får novellen til å flate ut i et intetsigende tomrom. Likevel kan jeg anbefale novellen, for et av punktene som skaper ulidelig spenning underveis, er nettopp tanken på hvordan novellen kommer til å ende – og ikke minst hvordan man håper at den skal ende. Kanskje blir du mindre skuffet enn meg, rett og slett fordi du gjør deg andre forventninger.

28 thoughts on “En klassisk grøsser”

  1. Sier ikke nei takk til et kjapt 1001-kryss, spesielt når novellen er god. Jeg har ikke lest noe av Poe siden jeg fikk The Tell-Tale Heart på avsluttende muntlig eksamen på vgs, så det er kanskje på tide. Tror dette får bli kveldskosen senere i dag eller i morgen. Jeg må forresten si meg enig i at en orangutang som drapsmann virker teit.

    1. Jeg hadde også Tell-Tale på pensum på videregående, og den var blant de bedre av Poe. Men denne var skumlere, i hvert fall hvis man lever seg inn i hovedpersonens kvaler. 1001-kryss er alltid bra når de kommer fort, greit og bra. Apropos det, fikk jeg Stefan Zweigs Chess i dag. Den husker jeg at du anbefalte i fjor. Den skal jeg få lest så fort Anna Karenina er i boks.

  2. Jeg har lest lite Poe, det eneste jeg kommer på i farta er TellTaleHeart og the Raven, sistenevnte likte jeg så godt at yngstebarnet er oppkalt etter den. Var det ikke også noen dikt om døde kvinner ved havet. Fikk lyst til å ta en runde Poe etter denne omtalen, tror jeg har noen samlebind stående. Inn i lesekøa med han, uansett er det vel best å vente til det blir lyst. Muligens var jeg altfor ung da jeg leste telltale, men ingen har i etterkant skremt meg like mye.
    (kanskje den hitchcock saken med levende begravelse)

    1. Å? Betyr det at det finnes en Ravn Moshonista? Sterkt. Døde kvinner ved havet ringer ei bjelle, men jeg vet ikke om det er fordi jeg har lest det eller om det bare passer med Poes profil. Jeg ble mer skremt av Pendelen enn av Tell-Tale, så da ser jeg frem til å høre hva du synes. Jeg er generelt positiv til at du prioriterer forfattere som jeg allerede har krysset av på listen. Tidsbesparende og billig, og så kan vi jo ha slike åndfulle diskusjoner i etterkant. Levende begravelser nekter jeg å tenke mer på; jeg har ikke sett Hitchcock, men CSI brukte det i en to be continued-sak en gang som var helt fryktelig.

      1. Nja, noen av oss er mer bokstavelige når vi kaller opp -)
        Kanskje hun ved havet var Annabel Lee – quote – the raven nevermore.
        Tror jeg skal vente med Poe til sola skinner hele natta, eller kanskjet til jeg skal feriere i Connellyland
        , da kan det være greit med noe som er skumlere enn det som foregår ute på gata.

      2. It was many and many a year ago,
        In a kingdom by the sea,
        That a maiden there lived whom you may know
        By the name of Annabel Lee;

        …alt blir så mye enklere når man bare googler:-)

  3. Jeg har dessverre også lest «The Tell-Tale Heart» (og sett den på film, skrekk og gru for noe bedrøvelige greier) samt «Mordene i Rue Morgue» – jeg trodde det bare var tull at orangutangen var løsninga på mysteriet. Skikkelig kleint! Etter det har det ikke frista å lese Poe, for å si det sånn. Men jeg får kanskje se om «The Pit and the Pendulum» kan være noe, jeg også! Fint med nytt design, Line!

    1. Takk for det, Hedda! Nå ble jeg nysgjerrig på hvordan man har laget film av Tell-Tale, men ikke overrasket over at det var dårlig. Det er mye litterært som bare ikke fungerer på film, spesielt når hele poenget er at man befinner seg i karakterens indre. Jeg følte meg snytt av den orangutangen; i moderne form hadde han kanskje brukt aliens. Heldigvis er novellen(e) så kort(e) at man i alle fall ikke kaster bort så mye tid på dem hvis de ikke er gode.

    1. Haha, så bra! Jeg kan forsikre deg om at orangutanger er relativt sjeldne mordere i kriminallitteraturen, ellers hadde jeg holdt meg kategorisk unna sjangeren. Sprekt at du leste novellen så fort, og nå regner jeg slutten som pr definisjon dårlig. Enstemmig vedtatt.

      1. Da må jeg nesten mellom at jeg er særdeles usprek – leste den for mange år siden, men husker at happy endingen tok litt hardt på. Jeg har en utgave av Poes samlede i bokhylla.

        (Den største løgnen på min bokelskerprofil er at Poes samlede står på «har lest»… Tenker jeg har lest en tredjedel, alt i alt. Tralalala).

      2. Jeg har et par sånne halvsanne kryss på 1001-listen; bøker jeg leste halvparten av og deretter lot ligge. Det interessante er at jeg av og til får veldig dårlig samvittighet for disse kryssene. Da trekker man bokelskeriet langt.

    1. Det virker som om Poe er en skikkelig pensumyndling. Når jeg tenker meg om er dette faktisk første novelle jeg leser av ham på egenhånd. Anbefaler ikke å lese denne på kvelden. Man kan få mareritt av mindre, hvis man i det hele tatt klarer å sovne!

      1. Ja, det er(eller var det er vel snart ti år siden jeg tok mitt år så jeg skal vel ikke uttale meg om dagens pensum) han nok.

        Jeg er forresten alene hjemme akkurat i kveld så gir svaret seg selv når det gjelder novellen😉 Det tar seg vel neppe ut å vekke barna for at de skal passe på sin mor som har lest en skummel fortelling😉

      2. Nei, det er vel kanskje best å unngå:-) Jeg måtte en gang følge mamma til vaskerommet i kjelleren etter at hun hadde lest en skummel Dean Koontz-roman. Hun finnes ellers ikke mørkredd, så jeg har klokelig holdt meg unna den boken i ettertid.

  4. Jeg har store planer om å ha et Poetema i løpet av året, så da skal jeg lese og gjenlese en del av novellene og diktene. I tillegg lese noen nye bøker som er basert/inspirert av Poe. Jeg skal ikke gjenlese Mordene i Rue Morgue – er helt enig i at løsningen er helt teit😉

    1. Så gøy, da gleder jeg meg til å lese mer om kjente og ukjente tekster. Morsomt med bøker inspirert av Poe, de har jeg ikke hørt om. Håper de ikke har latt seg inspirere av denne orangutangen, da.

  5. Vår bloggekollega Randi, som jeg nettopp var på Cuba med, er gammel engelsklærer på vg.skole. Hun så at jeg leste Poe på flyet hjem, og snakket såååå varmt om The Tell-Tale Heart, og noen andre. Nevner det siden så mange av dere hadde den på pensum…Tipper at hun var en av dem som ga denne i oppgave til elevene. På norsk heter den Sladrehjertet, og var i den samlingen jeg leste. Nå blogget om i lesesirkelen din for mars.
    Ble forøvrig nysgjerrig på Pit and the Pendulum, men nå holder det med Poe for en stund.

    1. Det er forunderlig hvilken elsk de legger på Tell-Tale, engelsklærerne i vgs. Min var også svært begeistret, og hun var ikke engang det jeg vil kalle en typisk engelsklærer (forutsatt at de finnes). Nesten tjue år etter at jeg leste novellen, gjetter jeg at den er en yndet pensumtekst fordi den er kort, dramatisk og egnet til formell litteraturanalysetrening såvel som samtaler om livet, døden og dårlig samvittighet. Pendulum er likevel mye bedre.

  6. Her slet jeg med å finne ut hvordan jeg skulle henge med på 1001-lesesirkel og mine egne 1001-kryss for å ikke havne bakpå før bokhøsten, og så kom du med den perfekte løsning for juni-bok. Eller innlegget ditt kom jo for flere år siden, men de nye kommentarene fikk meg til å lese det:-) The Pit and the Pendulum ble lest under eksamensvakt i går, og selv om det ikke er den beste settingen for grøss (må jo følge med på elevene samtidig), satt jeg en del og tenkte på hvilke torturmetoder jeg selv hadde foretrukket ja. Mulig det blir flere Poe-noveller i juni, men vil helst styre unna den med orangutangen. Er det en av de som står på 1001? Ellers blir juni nå viet til det som egentlig skulle være maiboken, Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og Havboka som jeg kvir meg mer og mer til, forhåpentligvis uten grunn.

    1. Hehe, orangutangen er ikke med på 1001, nei (det ville ha vært en skandale!), novellen heter The Murders in the Rue Morgue og ble lest fordi den var pensum i gamledager. Leser du House of Usher og The Purloined Letter i tillegg til Pendulum, får du tre kryss i en smekk, og det er jo en grei måte å komme seg opp på 1001-hesten igjen på? Pendulum er klart best, de andre helt ok (og ganske korte).

      Jeg er i siget etter å ha (lyst)lest min 1001-maibok på bare få dager, og starter på juniboken min nå til uken. Jeg har lagt en plan for hvordan jeg skal lese flest mulig 1001-bøker i juli og likevel ha det gøy: Korte og/eller interessante 1001-bøker ligger i en stabel på nattbordet, klar til å leses. Viser de seg å være kjedelige, avbryter jeg etter et par kapitler og sparer dem til senere disiplinert tvangslesing. Houellebecq ligger øverst, og han svikter aldri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s