Evighetsarbeid

Da manuset til det som skulle bli denne diktsamlingen ble sendt inn til Aschehoug forlag i 2009, ble den sendt inn i mitt navn. Dan Aleksander Andersen jobbet allerede som redaktør i et annet forlag og ville ha en vurdering basert på det han hadde skrevet, uten at jobben hans skulle ha noen innvirkning på hvordan manuset ble lest. På den tiden var vi i ferd med å bli samboere, så han fikk bruke mitt navn. Jeg har fortsatt en epost fra Aschehoug liggende der det står at de er veldig interessert i manuset mitt og gjerne vil treffe meg. Det er nok første og siste gang i mitt liv jeg mottar en slik epost, for Dan har alltid vært forfatteren av oss to. I dag fyller han 30 år, og jeg vet ikke om noen bedre måte å feire ham på enn å skrive om Evighetsarbeid.

Ifølge forlaget er Evighetsarbeid «en spennende og moden samling dikt, gjennomreflektert og skrevet med stort og smittende overskudd. Forfatteren bruker kjente mytologiske skikkelser for å sparke liv i og dramatisere det ‘evighetsarbeidet’ et kjærlighetsforhold er. Han iscenesetter dramaene rundt de greske mytologiske figurene Promethevs, Sisyfos og Tantalos med innsikt og humor. Han trekker dem fra deres høye sfære og inn i kjærlighetens lave hverdager, ja, helt inn i døden.»

Jeg kjenner ikke til de greske mytene spesielt godt. Jeg har liten forutsetning til å forstå rollen de mytologiske figurene har i samlingen. Kompleksiteten i språket og billedbruken går ofte over hodet på meg. Men først og fremst handler diktene i samlingen om kjærlighet, og det vet jeg hva er. Ingen har lært meg mer om å lese dikt enn Dan. Og ingen har lært meg mer om kjærlighet. Det er et evighetsarbeid. Det tar aldri slutt.

Heldigvis.

 

Men du blåser meg opp i full høyde,

stemmen din skraper i ørene,

organene dine gror inn i meg:

i all blodighet: vi legger oss ved bekkenleiet

og måler hverandres forvridde spenn;

bein mot bein, hånd og håndledd, se!

våre proporsjoner er nesten like, og fingrene

sprer seg til figuren av det perfekte mennesket

– Fra «Titanium»

 

Ifølge en av de greske mytene bestod mennesket opprinnelig av to. Mann og kvinne, mann og mann eller kvinne og kvinne, med dobbelt sett av alle kroppsdeler. Men menneskene ble for sterke, og som straff splittet Zevs dem i to. Det skal ifølge myten være grunnen til at mennesket for alltid leter etter sin motpart, sin andre halvdel, sin sjelevenn.

Et av bildene på kjærlighet som går igjen i samlingen, er nettopp det å gro fast i hverandre som en fysisk prosess. Skillet mellom kropp og følelser oppheves og blir det samme, uadskillelig. På samme måte som to elskende mennesker kan oppheve skillet mellom hverandre og bli en ny helhet. I «Titanium» når mennesket sitt fulle potensiale gjennom den andre; blir blåst opp i full høyde. Den andres kropp blir egen kropp – nesten. De er nesten like, men ikke helt. Ved å ligge kropp mot kropp i samme stilling blir de ett. Sammen utgjør de figuren av det perfekte mennesket. Det får meg til å tenke på Leonardo da Vincis bilde av mennesket, eller rettere sagt mannen, som står med utstrakte armer og bein. Her møter han sin andre halvdel og blir komplett. Det perfekte mennesket består av to.

 

Du står latterlig nær;

ett skritt til så knekker jeg sammen

Jeg har krittet opp en sirkel rundt meg,

men du tråkker over alle grenser

[…]

Vi ber om den største mulige stillhet, for nå

står vi overfor prøvelsen

Du har kommet altfor nær og jeg

har mistet halve min omkrets

– Fra «Klovnens bryllup»

 

«Klovnens bryllup» har et humoristisk tilsnitt. Klovnen skal gifte seg i manesjen foran «et halvtomt publikum og en halvfull direktør». Hans utkårede står «latterlig» nær, klovens sirkel er tegnet opp med kritt, og bryllupet er en prøvelse på lik linje med å balansere på en line og underholde et publikum med komiske påfunn. Men den største mulige stillhet aktørene i manesjen skal ha for å skape spenning hos publikum og konsentrasjon for å klare nummeret sitt, er samtidig en høytidelig stillhet – selv om brudgommen er en klovn og omgivelsene er alt annet enn høyverdige. Ekteskapet er som et sirkusnummer; halsbrekkende, risikabelt, morsomt og kanskje tidvis banalt. Likevel kan nærheten til den andre være farlig, den innebærer en grenseoverskridelse og et tap av seg selv. Risikoen ved den andres nærhet er stor. Man vet hva man gir slipp på, men ikke hva man får.

Men hva annet finnes det å leve for? Det aller fineste diktet i samlingen handler om det. Den som ikke risikerer noe, men heller trekker seg unna og mister det viktigste av alt. Diktet er plassert i delen som omhandler Promethevs, titanen som kunne se inn i fremtiden og var klok. Han elsket menneskene og ga dem ild til å forsvare seg mot gudene. Som straff ble han lenket fast, og fikk leveren spist av Zevs’ ørner hver dag, før leveren vokste ut igjen om natten. I diktet blandes han sammen med en figur som er mer kjent – Josef fra Bibelen.

Men historien er ikke den samme. Josef er en bifigur i evangeliene. Han er der som mannen til Jomfru Maria og faren til Jesus. Han er der i kraft av sine kjærlighetsforhold til kjæresten og sønnen; en sønn som er unnfanget uten hans medvirkning. I Bibelen aksepterer Josef Marias forklaring når hun forteller at det er Den Hellige Ånd som har befruktet henne. Istedenfor å bryte forlovelsen, blir han faren til Jesus. Men tenk om han hadde valgt annerledes? Hva om Josef hadde satt seg selv først?

 

«Å gå gjennom byer»

Han skulle hatt en kjæreste til esels,

et øk til odel og eie,

en hoppe av de edleste, et barn på vei

og en hang til å elske trofast

 

Han skulle føre barn og kone gjennom ørkenen,

skritte blygt fra dør til dør,

avvises lett og fortsette lettere,

lønnlig ta bolig i det aller enkleste

 

Han skulle motta budskap i halmen,

synge sin arving opp og fram,

dra hjem til slektens by og bygge

på kongers og gjeters råd

 

Ikke slik som nå, han er en drømmer

som legger seg til rette over steinen;

et gammelt hode faller fram i søvnen

før en rovfugl kvesser klørne og stuper

 

Diktet kunne like gjerne hatt tittelen «Å gå gjennom livet». Den kloke Promethevs som kan spå i fremtiden, kan forutse hva som vil skje hvis Josef blir hos Maria og er der når Jesus blir født. Josefs mening med livet er ydmykheten og trofastheten mot sin fattige kone frem til hun skal føde, og deretter å støtte «arvingen» Jesus med hans livsoppgave. Men han kunne ha valgt å la det være. Han kunne ha støtt fra seg Maria på grunn av mistanke om utroskap, kanskje i frykt for hva andre ville si. Å fremstå som den forsmådde og godtroende forlovede/ektemann er ingen enkel oppgave å ta på sine skuldre overfor omverdenen. Dette diktet stiller den betingelsesløse kjærligheten opp mot egeninteresse i form av ære og stolthet. Frykten for hva det vil koste ham å følge Maria fikk ham til å trekke seg unna. Men klok og forutseende som han er, har han måttet leve med vissheten om hva han har mistet. «Han er en drømmer» som snart skal dø. Det som kunne ha gitt livet mening, er borte for alltid. Han har bare drømmene om det tapte igjen, og det er dit tankene går før søvnen/døden innhenter ham.

Lest mot de andre diktene i samlingen understreker «Å gå gjennom byer» at tilbaketrekningen inn i seg selv er det største tapet. Å miste halve sin omkrets til en annen er det man må ofre for å kunne bli det perfekte menneske. Beholder man krittstrekene man har tegnet opp rundt seg, mister man alt som gir livet mening. Hangen til å elske trofast er Josefs største dyd.

Diktene i samlingen tar også opp andre temaer. Ingen bok om kjærlighet kan tas seriøst hvis den ikke også handler om livet og døden, og her finner man begge deler: Fra den humoristiske beskrivelsen av befruktning i diktet «Liv»:

 

Det er det plumpe hjerteslaget, sangen

fra et morkent, pottetett orgel

Med et bein til å stake opp tuten flør

en utbasunering av blomster

 

Hvis du ikke skjønte den, tenk koffert. Ganske stilig, og veldig morsomt. Og selvfølgelig handler noen av diktene om døden. Ett av mine andre favorittdikt heter «Feiring», og her oppdager mennesket at døden er en skuffende og evig borddekning med Døden som skinnhellig og fordrukken vert.

 

Kan døden snakke, hva

ville den si

og hva ville den i så fall gjøre

Ville den reise seg og smuldre opp fra stolen;

den pinligste talen under middagen, uforberedt

og syk av livslang skuffelse taler døden

gjestene imot

[…]

Det er de levendes blikk som ser dødens storhet,

alt som er borte, alt som er alt

annet er injurier

Han sleper skrittene ut

av synet, et eldgammelt triks

han har hatt all tid i verden til å terpe på

 

Bortsett fra ironien i at Døden har vært skuffet hele livet, virker det som om det er menneskene som opplever den største skuffelsen i det hinsidige. Mennesket er skuffet over det døden har å by på (bokstavelig talt), og døden er skuffet over menneskets mangel på respekt. Det er bare de som fortsatt lever som behandler døden med ærefrykt; så snart mennesket dør brister illusjonen om dødens storhet. De døde menneskene kjøper ikke Dødens forsøk på å sette seg i respekt, men synes han er pinlig og uforberedt. Og når Døden ikke får det som han vil, blir han fornærmet og forlater bordet med slepende skritt. Ikke så rart, kanskje, siden døden er en trussel bare for de som fortsatt har livet i behold. Etter døden er det ikke så mye mer igjen å miste.

Spørsmålet er hva det er som feires? Kanskje ligger svaret i forestillingen om døden som en evig borddekning, altså et slags paradis eller en evig fest, som ikke er så fantastisk som man tenker på forhånd. Dette rommer både en tanke om det kravstore mennesket som aldri kan bli tilfreds, og peker samtidig på hvor tom festen er når kontraster ikke finnes. Og det er livet mennesket er vant til å dyrke, ikke døden:

 

Det er dette allerjævligste folkevettet som brenner kunnskap inn

og ut av verdens mange tavler og brødfjøler

springer livsglede og dødsforakt

som knuger dommen over vert og vertshus

 

Livsglede og dødsforakt. Døden kan ikke tilby mennesket det det aller helst vil ha: Livet. De er dømt til en evig skuffelse over hverandre. Så kanskje er det nettopp livet som feires i diktet?

Kjærligheten, livet og døden. Evighetsarbeid alle tre. Kjærligheten er bare så god som det man mister for å oppleve den. Livet betyr ingenting uten tanken på døden. Intellekt og følelser bakt inn i kjøtt, blod og slim. Og ingenting er så alvorlig at det ikke også rommer komedie. Det er det Evighetsarbeid handler om for meg.

Jeg avslutter med de siste linjene fra diktet «Fødselshjelper», for de er som skapt for dagen i dag:

 

Jeg går svanger med hundre somre

og holder munnen lukket

Jeg har fortsatt mange gode år igjen.

 

Gratulerer med dagen, Dan. Du er min aller beste venn, og jeg ønsker deg mange gode år fremover. 30 år er ingen alder, det er nå det begynner. Jeg er veldig glad i deg.

12 thoughts on “Evighetsarbeid”

  1. Nå fikk jeg også lyst til å lese dikt, selv om jeg sikkert ikke hadde forstått noe som helst.
    Ikke ante jeg at din bestevenn skrev myrstråisk om døden, (tross sin purunge alder).
    Det er kanskje ikke spesielt poetisk, men jeg satt og så verdensmesterskap i friidrett for seniorier på tv tidligere idag, for de over 80 – og helt til 100. De mente også å ha mange gode år igjen og gledet seg til de kom høyere opp i årsklassene slik at de kunne gjøre det bedre. Mange svangre sommere og ikke var de spesielt snakkesalig heller.
    – og det er sikkert min egen framskredne alder og myrstråiske inklinasjon men nå ble jeg nesten rørt selv.

    1. Jeg har funnet ut at den eneste måten å få noe ut av dikt på, er å lese mange nok av dem. Målet er ikke å forstå alt, men å spinne videre rundt tankene diktet gir. I beste fall kan det være mer meningsfylt enn å følge narrativer, fordi man står friere tolkningsmessig.

      Han skriver myrstråisk og klokt om døden, enda det er få myrstrå å oppdrive. Purung alder, hehe, det skal jeg videreformidle.

  2. Jeg leste dette i går og ville kommentere det med en gang, men fant ingen ord som passet. Så utrolig bra skrevet er det eneste jeg klarer å si i dag.

  3. Så utrolig vakker bursdagshilsen! Jeg ble også rørt og syntes både det du har skrevet og diktene var nydelige!

  4. Mektig imponert, og aldri så lite rørt også. Beste bursdagshilsen jeg kan huske å ha sett. Diktene er veldig vakre, og blir ennå bedre av at jeg får lov til å lese dem med «veiledning». Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s