Måned: mars 2012

Lyst på påskekrim?

Jeg var litt ivrig da jeg bestilte leseeksemplar av Birger Baugs nye roman Død sjel, og endte opp med å få tilsendt to leseeksemplarer istedenfor ett. Derfor avtalte jeg med Aschehoug at jeg kunne gi bort det ene på bloggen. Jeg trekker ut en vinner førstkommende onsdag kveld, som får boken tilsendt før påske. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekning om boken er å legge igjen mailadressen din i kommentarfeltet og si hvilken bok du gleder deg mest til å lese i påskeferien. Alle kan delta, blogg eller ikke. Jeg har tidligere skrevet om Birger Baugs to første kriminalromaner, Straff og Paradis tapt på bloggen. Trykk på tittelen for å komme til innlegget. Død sjel er tredje bok om etterforsker Halvor Heming.

«Et bestialsk drap i landets mest eksklusive designerbutikk er bare starten på noe langt større, langt verre og langt blodigere. Verken PST, E-tjenesten eller politiet er i stand til å komme opp med en teori om hva som skjer eller hvorfor. Aksjonistene og deres sak er bare en svevende tåke som truer med å ramme handelsstanden og legge sentrumsgatene øde.

Død sjel tar deg fra de mest urbane strøk til snø- og lyngkledde vidder under ulvens herredømme. Fienden synes å være overalt og ingen steder – men kanskje mest av alt i menneskenes egne hoder. Og hva skjer egentlig når angriperne viser seg å ha et mål svært mange – også politifolk – sympatiserer med?»

Lykke til!

Vårens ti på topp

Til tross for at jeg er veldig glad i lister, og spesielt lister over bøker, pleier jeg vanligvis ikke å lage lister over hvilke bøker jeg skal lese i nærmeste fremtid. Jeg har altfor mye spennende å velge mellom i mitt private bibliotek, og hvilke bøker jeg har mest lyst til å lese endrer seg så fort at slike lister blir ferskvare og utdatert så fort jeg har laget dem. Men de siste ukene er det noen bøker som har utmerket seg, som jeg stadig vender tilbake til i tankene mens jeg forsøker å konsentrere meg fullt og helt om boken jeg leser . Jeg får ikke ro i sjelen før jeg har laget en oversikt, og har lovet meg selv dypt og hellig at jeg skal finne tid. Veldig snart. Vårens høydepunkter. Listen er ikke i prioritert rekkefølge.

1. Birger Baug – Død sjel

Ok, litt prioritering likevel. Denne står absolutt høyest på listen, og jeg gratulerer meg selv med tålmodigheten jeg har vist ved å velge å lese ferdig andre bøker før jeg begynner å lese Død sjel. Ikke fordi jeg er så disiplinert, men fordi jeg ikke vil ødelegge leseropplevelsen med dårlig samvittighet over lesesirkelbøker som blir nedprioritert – igjen. Etter Baugs to første krimromaner deler han nå førsteplassen over mine norske krimfavoritter sammen med Jo Nesbø. Tykkelsen på boken lover meget godt. Baug er nemlig en krimforfatter som behersker spenningskurve og struktur der andre krimforfattere snubler og faller, og ut fra tykkelsen på boken å dømme har han nå tatt konsekvensene av dette og hevet ambisjonsnivået. Jeg gleder meg!

2. Julian Barnes – Fornemmelsen for slutten 

Tidligere i år etterlyste Cappelen Damm bloggere som kunne tenke seg å blogge om bøker, nærmere bestemt oversatt litteratur. Etter en kikk på listen deres fant jeg fort ut at det kunne jeg godt tenke meg. Den første boken jeg fikk var Nobelprisvinner J. M. G. Le Clézios Sultens refreng. Den sparer jeg til jeg har tenkt ut hva mitt fremtidige Nobelprosjekt skal gå ut på, og hvilken ende jeg skal begynne i. Forrige uke fikk jeg en bok jeg har vært svært fristet til å lese helt siden Labbens Booker-samlesing i høst, nemlig Bookerprisvinneren selv, Julian Barnes. Labben skrev så overbevisende om boken at jeg har hatt den i bakhodet siden, og nå skal den endelig leses. Hvis de første to bøkene jeg har mottatt er representative for hvilke bøker jeg får i fremtiden, blir dette en stor suksess.

3. Philippe Claudel – Brodecks rapport

Enda en bok jeg leste om første gang hos Labben, og som jeg etterpå har sett anbefalt hos Aroundbooks og Clementine også. Tre bloggere som leser veldig mange bøker jeg er interessert i, og som jeg derfor mer enn gjerne følger anbefalingene til. Ny Claudel-bok kommer i norsk oversettelse i løpet av våren, og jeg håper at jeg rekker denne først.

4. Aina Basso – Inn i elden

Jeg ble interessert i Bassos bøker da hun i fjor skrev en artikkel om historiske romaner for Tidsskriftet Biblioteket. Basso diskuterte hva som kan være grunnen til at historiske romaner har lavere status enn andre romaner, noe jeg i så fall ikke forstår. Jeg kan gjerne tenke meg å lese flere norske historiske romaner, og har tenkt å starte med forfatteren som ga meg ideen – Basso selv. Hun utga sin tredje roman og andre ungdomsroman for kort tid siden, og det jeg har lest om den så langt virker veldig lovende.

5. Leif G. W. Persson – Grisefesten

Jeg har store krimabstinenser for tiden etter å ha nedprioritert krim altfor lenge. I tillegg til å ha lest altfor lite krim de siste årene har jeg dessuten lest altfor lite svensk krim, og det savner jeg. Det siste svenske jeg leste var Camilla Läckberg for to år siden, og den var ikke engang spesielt god. Nå blir det andre boller, og Persson er første krimforfatter ut etter Birger Baug.

6. Stieg Larsson – Jenta som lekte med ilden

Larsson er svenske nummer to. Jeg har inntrykk av at jeg var en av få krimelskere som ikke falt for Menn som hater kvinner, men derimot syntes den var noe langtekkelig og derfor lite engasjerende. Dermed har de to siste bøkene i Millennium-trilogien aldri fristet. Men etter at jeg så de to siste delene av tv-serien forrige fredag, kom jeg på bedre tanker. Tv-serien klarte å fange alt det jeg likte ved historien, og utelot det jeg slet med. Og da kom inspirasjonen til å begynne på andre bok, så fort jeg får tid.

7. Agatha Christie – Snikende død

Som sagt, jeg har krimabstinenser. Det inkluderer også utfyllende dagdrømmer om fråtsing i krimromaner. Påsken nærmer seg dessuten med stormskritt, og det er høytiden da forholdsvis store mengder av bevisstheten min skal rettes mot min største krimhelt, Hercule Poirot.

8. S. J. Watson – Before I Go to Sleep

En krimroman jeg ikke hadde hørt om før jeg fikk den i premie av Bokelskerinnen i hennes debutantutfordring i fjor. Kanskje ikke så rart, i og med at boken fortsatt er ganske ny. Min mor – som er en meget erfaren krimleser – leste denne da hun var på besøk i oktober. Hun ble oppslukt etter noen få sider, og la den ikke fra seg igjen før den var lest ferdig. Det høres ut som en krimroman etter mitt hjerte.

9. Dennis Lehane – De gales øy

Fra krimroman til spenningsroman. Jeg så filmversjonen Shutter Island før jul, og ble fascinert av både historien og de narrative grepene. Nå som jeg kjenner slutten, vil jeg underveis i lesingen kunne fokusere mer på hvordan Lehane forteller historien og lurer leseren. Akkurat det en passe nerdete litteraturviter synes er gøy.

10. Susan Hill – The Woman in Black

Fra krim via spenning til grøsser/skrekkroman. Spøkelser og grusomme hemmeligheter, ensomme advokater og dødsbo. Jeg har utsatt denne fra julegave i mørkredde desember til nettene blir lysere. Nå er de snart lyse nok.

Det var listen over bøkene jeg vil få lest så fort som mulig. Hvis jeg klarer halvparten før sommeren, skal jeg si meg godt fornøyd. Men det spørs hvor mange som lar seg kombinere med Anna Karenina, som er lesesirkelbok i juni og som jeg snart må begynne på for å komme i mål. Men, men. Den tid, den sorg.

Hvilke bøker gleder du deg mest til å lese? Noen innspill på hva jeg bør lese først?

Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita regnes blant 1900-tallets største romaner. Michail Bulgakov rakk ikke å fullføre sitt hovedverk før han døde i 1940, og det var kona hans som ferdigstilte romanen i 1941. Den ble imidlertid ikke utgitt i sin helhet før i 1973. Boken er i dag pensum ved russiske skoler, og har blant annet inspirert Salman Rushdies omstridte Sataniske vers fra 1988. Mesteren og Margarita er en kompleks og krevende roman med utallige fortolkningsmuligheter. Den er blitt lest som historisk roman, politisk roman, kriminalroman, satire og metafysisk roman. For min del var de metafysiske spørsmålene de mest interessante, i hovedsak på grunn av Bulgakovs «Pilatus-evangelium», hvor fortellingen om Jesu død på korset blir fortalt fra synsvinkelen til mannen som dømte ham til døden: Prokurator over Judea, Pontius Pilatus. Romanen kan nemlig skilte med et sjeldent imponerende persongalleri: Djevelen i menneskeham, Pontius Pilatus, Jesus (Jesjua Ha-Notsri), evangelisten (Levi) Matteus, Judas (Juda fra Keriat) og Barabbas (Bar-rabban) er blant karakterene man møter i tillegg til hovedpersonene Mesteren og Margarita. Som roman er den like komplisert som det menneskelige universet den handler om, og kan for min del bare tolkes stykkevis og delt.

I den grad Mesteren og Margarita kan sies å ha en forgjenger i den europeiske litteraturhistorien, må det være Goethes Faust fra 1808/1832. Bokens epigraf er da også hentet fra Faust: «Nåvel, hvem er du så? Utav den kraft en del som vil det ondt, men alltid dog gjør vel.» I begge tekstene spiller Djevelen en sentral rolle, og Djevelen anses for å være en like naturlig og nødvendig kraft som Gud. I Faust inngår Djevelen og Gud et veddemål om hvorvidt det er mulig å lokke Faust bort fra den smale sti. I Mesteren og Margarita er Gud og Djevelen del av samme «byråkrati». Begge tekstene er forankret i metafysiske spørsmål, det vil si at de tematiserer de helt grunnleggende spørsmålene i tilværelsen. I tillegg spiller selvsagt Mesteren og Margarita på den største av alle litterære tekster i den vestlige kulturhistorien – Bibelen, nærmere bestemt evangeliene hvor Jesu historie fortelles fra fire forskjellige synsvinkler. Dantes Den guddommelige komedie, spesielt første del «Inferno», er en annen aktuell parallell, hvor man blant annet ser at Dante og Bulgakov har forskjellige oppfatninger om Satans rolle i kristendommen.

Handlingen i Mesteren og Margarita er delt i to. Den ene foregår i 1930-tallets Moskva, den andre i Jerusalem den dagen Jesus dømmes til døden og korsfestes. I «vår» verden heter Djevelen Woland, og han ankommer et religionsfornektende og undertrykket stalinistisk Russland med sitt snodige kompani. I løpet av kort tid setter de byen på hodet med sine magiske rampestreker, og driver en rekke av Moskvas kulturpersonligheter til vanvidd. Køen til sinnssykeasylet utenfor byen blir lang etter hvert som Wolands hjelpere slår seg løs. På dette asylet befinner Mesteren seg. Han er forfatter, og har endt opp på asylet etter å ha forlatt kjæresten Margarita og forsøkt å brenne sitt livsverk om Pontius Pilatus. Mesterens historie om Pilatus utgjør andre del av handlingen, og den beskriver det sterke møtet mellom Pilatus og Jesus før den ene dømmer den andre til døden.

Det var denne andre delen av romanen som gjorde sterkest inntrykk på meg, kanskje fordi man allerede vet hvordan den historien ender. Men ved å fortelle den velkjente historien i romanform, kommer Bulgakov mye tettere inn på det jeg oppfatter som kjernen av evangeliene. Det er godt gjort å skrive sin egen versjon av den vestlige kulturs aller viktigste historie, og samtidig klare å tilføre noe.

Bulgakov bruker litterære teknikker for å snu den moderne verdensanskuelsen på hodet. Kapitlene fra Moskva er burleske, komiske, overdrevne og magiske, mens kapitlene fra Jerusalem er holdt i en sober, nøktern og realistisk stil. I første kapittel bryter en fremmed inn i en samtale mellom to av Moskvas intellektuelle, hvor den ene mener å kunne bevise ved hjelp av filosofisk-vitenskapelige prinsipper at Jesus aldri har eksistert. Den fremmede er Woland, og han kan fortelle de to at ikke bare har Jesus eksistert, men at han selv var til stede da han ble dømt til døden. De to intellektuelle har mange teorier om hvem denne bemerkelsesverdige mannen kan være (utlending, historiker, spion, gal, og så videre), men ekte vantro som de er, er selvsagt ikke Djevelen selv et alternativ. Woland avslører at en av dem skal dø samme kveld, og når dette skjer, havner den andre på galehuset etter et mislykket forsøk på å få kontroll over begivenhetene. Moskva-delen fortsetter i samme stil: Den ene ateisten etter den andre – som nekter å tro annet enn det de kan se med egne øyne – går fra vett og forstand når de får se en gående og snakkende katt, en svevende naken kvinne, folk som mister hodet (bokstavelig talt) og en rekke andre hendelser som strider mot alle naturlover og vitenskap.

Et nærmere innblikk i denne mystiske verdenen får vi gjennom Margarita, når hun i bokens andre del blir invitert på ball hos Satan. Når hun ankommer Wolands residens, spiller han sjakk med den snakkende katten Behemot:

«Av pur krenkelse pustet katten seg slik opp at den så ut som den kunne sprekke når som helst. – Å, den luringen, den luringen, sa Woland hoderystende, – hver gang spillet tar en håpløs vending for ham, vil han snakke seg fra det – som den verste sjarlatanen i kattepine. Sett deg øyeblikkelig og hold opp med dette ordskvalderet. – Jeg setter meg, svarte katten og satte seg, – men jeg protesterer på siste punkt. Min tale er avgjort ikke skvalder, slik De behager å uttrykke Dem i damers nærvær, men en rekke vel emballerte syllogismer som ville bli verdsatt etter fortjeneste av slike kjennere som Sextus Empiricus, Marcian Capella og – hvem vet – Aristoteles selv. – Sjakk, sa Woland. – Javel, ja vel, svarte katten og gav seg til å betrakte brettet gjennom kikkerten.”

Samtidig blir det tydelig at Djevelen/Woland samarbeider med Gud. Han insisterer på at Jesus har eksistert, han straffer, skremmer og tøyser med ateistene, og det er ingen rettskafne mennesker som får angre på at de har møtt ham. I et samfunn uten plass for å tro på noe annet enn det målbare, viser Woland og kompani at mennesket er sørgelig lite og skrøpelig i møtet med guddommelige krefter mennesket ikke kan forklare, men som likevel i høyeste grad bestemmer over dem. Hva som er Wolands plan og motivasjon får vi derimot aldri vite. Han forblir like uutgrunnelig som Gud, og trenger ikke forklare seg for noen.

Kontrasten til kapitlene fra Jerusalem er stor. I disse kapitlene kan man kjenne igjen sin egen verdensoppfatning: Mystiske fenomener fremstår som nettopp mystiske, noe man kan trekke i tvil og i alle fall delvis avfeie uten at katter trekker revolver og kvinner svever i luften. Når Jesus blir brakt frem foran Pontius Pilatus, er sistnevnte midt i et fryktelig migreneanfall. Jesus kurerer ham for smertene og forstår intuitivt at smerten kommer av at Pilatus ikke tør å elske noen andre enn hunden sin. Han foreslår at de to går en tur sammen, slik at han kan fortelle Pilatus om noen nye ideer han har fått. Pilatus blir både skremt, sint og fascinert over denne merkelige mannen som har slike helbredende og synske krefter og påstår at alle mennesker er gode. Pilatus ønsker å finne en måte å redde Jesus på slik at de kan tilbringe mer tid sammen. Nå mislykkes som kjent denne planen fullstendig. Jesus dør på korset, og Pilatus sitter igjen med en nagende følelse av undergang.

Men både Jesus og Pilatus er i denne situasjonen strippet for den glorifiserte posisjonen ettertiden har gitt dem. Under dette møtet er de to mennesker av kjøtt og blod. Jesus er både redd og modig, Pilatus vakler. Menneskeligheten begge er skildret med – tvilen, frykten og forvirringen – gjør historien mer levende og sterk nettopp fordi de ikke er beskrevet på idealisert avstand. I en slik realistisk sammenheng gjør det desto mer inntrykk når Pilatus får et syn han ikke forstår hva er, men som leseren uten vanskeligheter kjenner igjen – selv i sin naturalistiske og groteske form:

«Det skjedde faktisk et eller annet med prokuratorens syn. Han syntes at arrestantens hode seilte av gårde og at et annet dukket opp isteden. På dette nye, skallete hodet satt det en krone av gull med stort mellomrom mellom taggene. I pannen var det et rundt sår som åt opp huden omkring, og alt sammen var innsmurt med salve. En tannløs, innfallen munn med en slapp, lunefull underleppe. […] Også med hørselen hendte det noe besynderlig – det var akkurat som basuner klang lavt og truende i det fjerne, mens en nasal stemme lød særdeles tydelig der den hovmodig trakk på ordene: «Lov om majestetsfornærmelse…” Tankene fór gjennom hodet hans – hurtige, usammenhengende og uvanlige: «Jeg er fortapt!…”, deretter: «Vi er fortapte!…” Og en som var fullstendig vanvittig midt oppe i det hele – noe om udødeligheten, en udødelighet som fremkalte et uutholdelig tungsinn.”

Pilatus forutser sin egen udødelighet og en historisk rolle han bare så vidt aner den skjebnesvangre rekkevidden av. Hans tragedie er at han ikke handler ut fra forutanelsen, og det han føler er riktig. Samtidig vet vi både fra Bibelen og Wolands utsagn at det ligger en plan bak det hele, som ingen mennesker kan forstå eller forandre. Et fiffig paradoks.

Pilatus har sin parallellkarakter i Levi Matteus. Der Pilatus tviler, har Matteus valgt. Han følger sin herre overalt, og etter at dødsdommen er et faktum har han bare ett desperat ønske: Å nå frem til Jesus tidsnok til å drepe ham med en dolk, for deretter å drepe seg selv. Alt for å skåne sin frelser for den forferdelige døden på korset:

«Heldigst av alle tre var Jesjua. Alt i løpet av den første timen var han begynt å få besvimelsesanfall, og etterpå hadde han mistet bevisstheten helt, slik at hodet hang ned og turbanen var gått opp. Han var følgelig helt dekket av fluer og klegg, så ansiktet hans ble helt borte under en sort, skjelvende maske. I lysken, på maven og i armhulene satt fete klegg og sugde på den gule, nakne kroppen.»

Det siste ordet Jesus sier før han dør er «Hegemon…”, altså Pilatus. Levi Matteus kommer for sent til å redde Jesus, men det senere møtet mellom ham og Pontius Pilatus er interessant. Her presenteres Pilatus for det som senere skal bli Matteus-evangeliet, og blir helt satt ut av Jesu’ ord: «ingen større synd… feighet”. Tydeligere kan det ikke sies, verken i romanen eller virkeligheten, hva som er karakterenes og menneskets største synd. Dessverre for Pilatus får han nærmere to tusen år på seg til å tenke over sin egen feighet, i en dyp ensomhet hvor bare hunden holder ham med selskap.

«Han sier, lød Wolands stemme, – det samme hele tiden. Han sier at han blir urolig av månen og at han misliker posten sin. Det sier han bestandig når han ikke sover, og når han sover, drømmer han alltid om det samme – en vei av månestråler, og den vil han gjerne spasere på sammen med arrestanten Ha-Notsri, for, som han sier, det var noe de ikke fikk snakket ut om den gang for lenge siden, den fjortende dag i vårmåneden nisan. Men akk, den veien greier han av en eller annen grunn aldri å komme seg ut på, og det er ingen som kommer og besøker ham. Og da har han ikke annet å gjøre enn å snakke med seg selv. For øvrig føler han jo behov for en viss avveksling, og derfor føyer han ikke sjelden til talen om månen at det ikke er noe han hater mer her i verden enn sin egen udødelighet og sitt enestående ry. Han påstår at han med glede skulle bytte sin skjebne med den omvandrende fillefransen Levi Matteus.»

Måten Bulgakov går i dialog med Bibelen på er elegant. Han skaper en ny versjon av velkjent materiale, hvor han fremhever budskapet fra evangeliene: Grenseløs nestekjærlighet, tilgivelse, barmhjertighet og en tro uten forbehold. Og da er vi samtidig tilbake hvor romanen begynner, med de to intellektuelle som mener å kunne bevise at Jesus aldri har eksistert.

Mesteren og Margarita et merkverdig og finurlig skattkammer av en bok. Den er tidvis kronglete med mange bipersoner og avstikkere, og forholder seg i liten grad til konvensjonelle metoder for historiefortelling. Strukturen fungerer likevel på sitt galimatias-vis. Den røde tråden som går gjennom sammensuriet av karakterer, historier og bihistorier, åpner for utallige potensielle fortolkninger og danner en kinesisk eske av stadig nye innsikter. Man trenger all hjelp man kan få fra både fantasi og konsentrasjon, for det er lite selvforklarende ved Bulgakovs univers. Han serverer heller ingen fasit i siste kapittel, så her må man virkelig tenke selv for å få ting til å henge sammen. Men for en tålmodig og nysgjerrig leser er det mye spennende å hente.

Tilbake til Pemberley

Jane Austens romaner har inspirert en forbløffende mengde forfattere til å skrive enten fortsettelser av eller andre versjoner av originalverkene hennes (med eller uten zombier). Spesielt karakteren Mr Darcy fra Pride and Prejudice dukker opp i stadig nye sammenhenger, og blir dermed – det må sies – tvunget inn i situasjoner den ekte Mr Darcy nok ville følt seg svært ukomfortabel i. Jeg tipper at Jane Austen selv ville ha ment at slike bøker for det meste er en direkte radbrekking av originalen; at forfatteren på tross av sin hengivenhet for Austen ikke har skjønt poenget med bøkene hennes, og at det er en tvilsom ære å se sine karakterer og plott leve videre i bøker skrevet av forfattere som er forgapt i følsom romantikk og sentimental lidenskap – noe Austen selv ikke var. Til tross for at jeg gjerne skulle ha lest hvordan man kunne tenke seg at det gikk videre med karakterene i en av mine yndlingsklassikere – Pride and Prejudice – har jeg derfor alltid ligget langt unna slike fortsettelser, klok av skade etter å ha lest Alexandra Ripleys hårreisende dårlige fortsettelse av Margaret Mitchells fantastiske Tatt av vinden som tenåring.

Nettopp derfor ble jeg overlykkelig da jeg i fjor høst leste at selveste P. D. James hadde skrevet en fortsettelse av Pride and Prejudice. Det krever en virkelig intelligent, belest og dyktig forfatter for å kunne gjenskape Austens univers på en troverdig og interessant måte, og forfattere av det kaliberet pleier som regel å foretrekke sine egne originale ideer. Men de gjør unntak, heldigvis, og resultatet er Death Comes to Pemberley, hvor Jane Austens kjære Elizabeth og Mr Darcy blir forstyrret i sin ekteskapelige lykke når et mord blir begått i skogene rundt Pemberley.

Det første James gjør i boken er da også å be Jane Austen om unnskyldning for at hun blander Austens favorittkarakter Elizabeth Bennet inn i en mordetterforskning. Dermed viser James også hvor godt hun kjenner Jane Austen og hennes forfatterskap, ved å være i stand til å forestille seg hvordan Austen ville ha reagert: «No doubt she would have replied to my apology by saying that, had she wished to dwell on such odious subjects, she would have written this story herself, and done it better.»

Hun har rett, Austen ville ha gjort det bedre. Men når Austen selv ikke er her for å skrive fortsettelsen om Elizabeth og Mr Darcy, tviler jeg på at noen kunne ha gjort det bedre enn P. D. James. For Death Comes to Pemberley er lagt så tett opp til originalen at jeg stadig tok meg selv i å glemme at det ikke var Austen selv jeg leste, og jeg ble regelrett sjokkert de få gangene James brøt med god gammeldags decorum på sin elegante ferd gjennom Austens verden. Språket er umiskjennelig og gjennomført austensk. Elizabeth Darcy (tidligere Ms Bennet) var for meg ikke mulig å skille fra originalen. Og Mr Darcy – som vi i denne romanen for første gang får stifte bekjentskap med fra sitt eget perspektiv – er akkurat som Mr Darcy skal være. Burde være. Må være. Osv.

Jeg visste ikke at jeg hadde fundert så mye på hva som kunne skje videre med Elizabeth, Darcy og alle de andre fra Pride and Prejudice før jeg leste Death Comes to Pemberley, og jeg plutselig skulle få lese en kvalifisert tilhengers versjon av hva som skjedde etter at de levde lykkelig alle sine dager. Allerede i første avsnitt av bokens prolog skjønner man at man har med nettopp en kvalifisert leser å gjøre:

«It was generally agreed by the female residents of Meryton that Mr and Mrs Bennet of Longbourn had been fortunate in the disposal in marriage of four of their five daughters. Meryton, a small market town in Hertfordshire […] has an assembly room where dances are regularly held but no theatre, and the chief entertainment takes place in private houses where the boredom of dinner parties and whist tables, always with the same company, is relieved by gossip.»

Dette er Pride and Prejudice. Det er Jane Austen. For en begynnelse!

Elizabeth Darcy har rukket å få to sønner siden sist, og er blitt allment godtatt som husfrue på Pemberley – godt hjulpet av sin utmerkede forstand og upåklagelige manerer. Til og med den fryktede Lady Catherine de Bourgh har endret oppfatning om det upassende ved ekteskapet mellom aristokraten Darcy og middelklassejenta Elizabeth, og det sier det meste. Elizabeths eldste søster Jane er like lykkelig gift (selvfølgelig) med sin Mr Bingley, og paret er bosatt i behagelig avstand fra Pemberley. Året er 1803, og Elizabeth planlegger Pemberleys årlige ball da yngstesøsteren Lydia – familiens sorte får – uventet dukker opp på godset og annonserer at hennes ektemann, Mr Wickham, er blitt myrdet. Mr Wickham har ikke vært velkommen på Pemberley etter at han prøvde å forføre Mr Darcys lillesøster Georgiana før Pride and Prejudice-tidsregningen. Nå kommer ubehagelige minner fra fortiden tilbake og truer med å ødelegge harmonien på Pemberley for alltid.

«I have no doubt that all of you on the night before Lady Anne’s ball had better things to do than make your way through the stormy night with the purpose of murdering a complete stranger in the wild woodland.»

Det er duket for mord og mysterier in the good old fashioned way, med gotisk stemning og obduksjon i skinnet fra stearinlys, likskue med distriktets prominente borgere i juryen, og en rettssak basert på den mistenktes karakter og alt som ikke sies. Mye står på spill. Det blir generelt ufred for en familie av høy byrd når folk går hen og lar seg myrde på eiendommen deres. Den muligens uskyldig mistenkte risikerer å henges for et mord han ikke har begått. Årsakene til Mr Darcys og Mr Wickhams dårlige forhold må for all del ikke komme for dagen, for det vil ødelegge ugifte lillesøster Georgianas gode navn og rykte. Sistnevnte vil være spesielt uheldig ettersom hun nå er i gifteklar alder og har to ivrige beilere: Darcys fetter Mr Fitzwilliam og den unge fremadstormende advokaten Mr Alveston. Ja, for det hadde jo selvsagt ikke blitt noen bok i god Austen-tradisjon hvis det ikke var ekteskap under oppseiling, også under times of distress.

Jeg tror ikke man trenger å ha lest Pride and Prejudice for å henge med i denne boken, og man må heller ikke ha lest boken nylig. P. D. James gir leseren samvittighetsfullt all den bakgrunnsinformasjonen man trenger for å forstå hva som foregår, samtidig som hun gir sine egne tolkninger av tidligere begivenheter. Jeg presiserer dette fordi jeg som blodfan av originalen og eksepsjonelt nerdete leser av denne versjonen er mest opptatt av hvordan James forholder seg til Austen. Alle andre hensyn må vike, og heller vurderes av noen som ikke forguder prosjektet per definisjon. For å unngå detaljer i det kjedsommelige, skal jeg prøve å oppsummere kort.

P. D. James holder seg nært og respektfullt til originalen, og dikter videre på livene til både små og store karakterer. Av og til blir det nesten for mye respekt, siden de satiriske sparkene og avsløringene som er så typiske for Austen her er nedtonet eller fraværende. Men det er også da P. D. James gjør det hun er god på, nemlig å skape portretter av karakterer med fokus på psykologisk dybde og subtile relasjoner mellom dem. Noen ganger var jeg litt skeptisk til retningen hun hadde ført et par av Austens karakterer i, men merkelig nok ga dette meg en følelse av å være i dialog med P. D. James mens jeg leste. Du och jag, P. D., du och jag. Vi er ikke enige om alt, men vi er enig om det viktigste.

Death Comes to Pemberley er mye mer detaljrik enn originalen, et annet typisk særtrekk ved James’ bøker som hun definitivt ikke deler med Austen. Men det at denne boken er mer rik på detaljer, tror jeg gjør det lettere for en leser som ikke er så vant med 1800-tallslitteratur å sette seg inn i karakterenes kontekst. Det er en fremmed verden for en moderne norsk leser, men James får den til å tre frem med tydelige konturer og problemstillinger ved å dvele ved scenene. Det er ikke bare en nostalgisk visitt tilbake til Austens verden, men tidlig 1800-tall generelt. En langsommere verden som er både mer brutal og mer inntrykksvar enn den moderne. Krimplottet i seg selv er ikke det viktigste i boken, noe enkelte lesere kanskje vil innvende mot den. Mot det igjen vil jeg innvende at krimplottet ikke alltid er like fremtredende i James’ øvrige krimromaner heller. Touché.

Det som skiller de to sterkest er faktisk – og dette er overraskende – at den notorisk uromantiske P. D. James her gir utløp for romantiske sider jeg ikke mistenkte henne for å ha. Om Austens romaner er mer romantiske i leserens hode enn i svart-hvitt-format, er slutten på Death Comes to Pemberley så inderlig romantisk at den overgår egne forestillinger. Det eneste som forhindrer P. D. James i å avslutte med slow motion og fiolinmusikk, er at det er vanskelig å få til i bokform. Men det er fint, og helt riktig. Skal hun først rippe opp i den lykkelige avslutningen Austen ga oss for snart to hundre år siden, og introdusere mord og konflikter på det harmoniske Pemberley, må hun nesten avslutte det hele ved å kline til med en skikkelig happy ending. P. D. James tar oppgaven på alvor, og gir meg dermed et muligens fåfengt håp om at Elizabeth og Darcy heretter, og i all fremtid, skal få hvile i fred for alskens snodige innblandinger fra ivrige forfatterfans. Men hvordan det hele ender ifølge P. D. James, dét er definitivt verdt å få med seg.

Marslesning

Det nærmer seg påske, en tid mange bruker til å gå på ski, spise appelsiner eller se seg rundt i verden. For meg er påsken ensbetydende med påskekrim. Når jeg er hjemme i nord på påskeferie blir det litt krim i bokform og mye krim på tv – helst Agatha Christie og P. D. James på dvd. Men i år blir det bypåske på meg, og da regner jeg med at det bare blir krim i bokform. Hvorfor jeg snakker om påskekrim i mars, en måned før påske? To grunner. En: Jeg rekker ikke å lese så mye de få dagene påsken varer og må derfor trekke den ut. To: Jeg liker krim så godt at jeg gjerne trekker den ut en måned eller to, og jeg tyvstarter allerede nå.

I år skal jeg prøve å organisere lesingen litt bedre, slik at jeg kan få den herlige følelsen av å lese krimroman etter krimroman og komme inn i en jevn flyt av mord og mysterier uten for mange avbrytelser av andre bøker. Etter å ha tatt en gjennomgang av det som står i hyllene, krysser jeg imidlertid fingrene for at jeg ikke vil bruke altfor mye tid på valgets kvaler, for her er det mye som frister.

Birger Baugs tredje krimroman utgis neste uke. De to første var fulltreffere, og den nye boken Død sjel er en av ytterst, ytterst få bøker jeg kommer til å begynne på i samme øyeblikk som jeg river den ut av emballasjen. Når boken er ferdiglest, kommer jeg sannsynligvis til å angre på at jeg ikke sparte på den. Agatha Christie sparer jeg derimot på, for hun er dronningen av påskekrim og skal leses i selve påsken. Å innlede med Poirot en måned for tidlig vil være omtrent like ødeleggende for høytidsstemningen som å åpne alle lukene i adventskalenderen første desember.

Men hva skal leses mellom Birger Baug og Agatha Christie? Jeg refser meg selv stadig vekk (både i blogginnlegg og på privaten) fordi jeg kjøper flere bøker enn jeg rekker å lese. I slike stunder som dette blir jeg imidlertid glad for at jeg har en svært omfangsrik boksamling. Jeg har uleste krimbøker oppstilt på rekke og rad, og kan velge og vrake ut fra hva som frister mest i øyeblikket. Og etter en kjapp inspeksjonsrunde har jeg oppdaget mye som frister. Elizabeth George, Jørn Lier Horst, Leif GW Persson, Dennis Lehane, Unni Lindell, Georges Simenon, Alistair MacLean, Kurt Aust, Emilio Calderón, Åsa Larsson og Knut Faldbakken. Bare for å nevne noen.

Innimellom krimlesingen skal jeg også gi lesesirkelboken i mars et hederlig forsøk. Det er Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame, og flere av deltakerne har så langt gitt tilbakemeldinger om at den er tunglest. I så fall er det bare én ting å gjøre: Lese et par kapitler om dagen som en avveksling til mer lettleste bøker, og håpe at den tar seg opp etter hvert. Så populær som den boken har vært i over 150 år, nekter jeg å tro at den er gjennomført kjedelig.

Utover det skal jeg fortsette å lese i bøker jeg allerede har begynt på. Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad leste jeg ferdig i går. De jeg skal fullføre denne måneden er Charles Dickens’ Store forventninger og Federico García Lorcas Sigøynerballader. Ikke en novelle, sakprosabok eller skuespill i sikte denne måneden heller. Jeg får stole på at inspirasjonen kommer med sommeren.

Dere har nå mulighet til å stemme på lesesirkelboken for mars neste år. Alle alternativene er skrevet av mannlige forfattere og er hentet fra femtitallet. Jeg oppdaget for sent at påsken er i mars neste år, ellers skulle jeg ha gitt dere tre krimalternativer å stemme på. Slik det er nå, er det kun Friedrich Dürrenmatts bok som er krim. De som ønsker krim kan derfor stemme på den. De av dere som er mindre begeistret for krim kan velge mellom Ralph Ellisons roman om raseskiller i USA og Chinua Achebes bok om kolonialismen i Nigeria. Rasespørsmål eller krim, med andre ord.

Er det flere enn meg som begynner å komme i krimmodus?