Februarlesning

Årets korteste måned burde sannsynligvis inneholdt årets mest forsiktige ambisjoner. Men så enkelt kan man ikke gjøre det for seg selv tidlig på året, mens nyttårsløftene fremdeles er nyklekket og søte. Første halvår kan man godt være overmodig, og så får ydmykheten heller melde seg utpå høsten en gang når man for syns skyld må ut og ro med knekte årer. Jeg har funnet frem en liten stabel bøker jeg planlegger å lese så snart jeg har lest ferdig Charles Dickens’ Store forventninger og Inger Hagerups Videre, som jeg allerede har begynt på. Siden begge bøker er et etterslep fra januar, har jeg tenkt å lese ekstra mye i februar for å ta igjen det tapte. Ingen mursteiner, med andre ord, og for Guds skyld ingen modernistisk radbrekking av spåket.

Førsteprioritet er Stella Gibbons’ Cold Comfort Farm, som er februarbok i lesesirkelen og ifølge omslaget «probably the funniest book ever written». De av dere som har lest boken allerede har i kryptiske ordelag fått meg til å forstå at dette er en bok man svært gjerne leser, kanskje opptil flere ganger, så i tillegg til å gi 1001-poeng til årets lesemål, arkiverer jeg denne umiddelbart under kategorien lystlesning. Tillit til medbloggere og bokelskende medmennesker er en grunnleggende fin ting.

Jeg bestemte meg i går for å pløye ukjent mark med neste måneds lyriker, og har funnet frem en diktsamling som i mine øyne er så obskur at den ikke engang er registrert som en del av boksamlingen min. Også en bokelsker kan ha Stasi-arkiver. Federico García Lorcas Sigøynerballader er ikke desto mindre en off the shelf-bok, og handler ifølge forfatteren «ikke om sigøynerne, om flamenco eller om det pittoreske, men om det usynlige Andalucía, hvor det ikke finnes mer enn én eneste stor person, som er Smerten, den store Smerten, filtrert gjennom margen i knoklene og saften i trærne.»

Hvis ikke det er poesi, så vet ikke jeg. Solgt!

Neste bok er overført mål både fra i fjor og fra januar: Shakespeares Macbeth. «Vi befinner oss i overtroens Skottland, der høvdingen Macbeth blir spådd av tre hekser at han skal bli konge. Lady Macbeth nører opp under hans ambisjoner, og på deres vei mot makten går de også over venners lik. Hans motstandere samler seg etter hvert til opprør, mot en tronrøver som tror seg uovervinnelig».

Verdens morsomste bok, den store Smerten, og en tronrøver med ond kjerring. Hva kan toppe dette, tro?

Utvilsomt Gail Carrigers Soulless, som jeg fikk i julegave av snille Silje. Jeg vil gjerne oppholde meg så lenge jeg kan i 1800-tallets England, men dette er Victoria-tiden with a twist: «Alexia Tarabotti is laboring under a great many social tribulations. First, she has no soul. Second, she’s a spinster whose father is both Italian and dead. Third, she was rudely attacked by a vampire, breaking all standards of social etiquette. Where to go from there? From bad to worse, apparently, for Alexia accidently kills the vampire – and then the appalling Lord Maccon (loud, messy, gorgeous, and werewolf) is sent by Queen Victoria to investigate.»

Etter slik fråtsing i fargerik og dramatisk litteratur, trenger jeg en 1001-bok som kan runde av kalaset. Jeg skummet første kapittel av indiske Aravind Adigas Hvit tiger tidligere i dag, og ble overbevist av dette: «Av respekt for den kjærlighet til friheten som det kinesiske folk legger for dagen, og dessuten i tro på at verdens fremtid hviler i den gule og den brune manns hender, nå som vår fordums herre, den hvithudede mann, har ødslet sine ressurser på sodomi, mobiltelefonbruk og narkotikamisbruk, tilbyr jeg meg, helt gratis, å fortelle Dem sannheten om Bangalore. Ved å fortelle Dem min livshistorie.»

Får jeg tid (noe jeg neppe gjør) etter all denne herligheten, skal jeg lese ferdig Karen Blixens Den afrikanske farm, lesesirkelboken jeg ikke fikk lest tidligere i høst da katten min forsvant. Men jeg begynte på den, jeg likte den godt, og nå er pus hjemme igjen. Dessuten er den både 1001-bok og off the shelf-bok, og det burde være ekstra motivasjon til å komme så langt i løpet av måneden.

Men det spørs hvor mye jeg rekker å lese, for i februar skal jeg plutselig på mange litteraturarrangementer. I morgen er kjærlighet og utroskap tema på Litteraturhuset, hvor Riksteatret byr på en smaksprøve fra deres oppsetning av Tolstojs Anna Karenina. På lørdag skal jeg og Ingalill bli klokere på Dickens når Tore Rem holder foredrag. Neste uke er det nytt Dickens-arrangement på Litteraturhuset, og deretter lanseringsfest for ny nettantologi.

Neste år ønsker jeg meg en februar måned med flere dager. Og før jeg glemmer det: Jeg mistet sans og samling på nettsalg i dag, og gjorde et så godt kjøp at jeg skjemmes av størrelsen på pakken som ikke kan havne fort nok på posthuset. Men det snakker vi ikke mer om før om fire uker. Jeg var tross alt meget flink i januar.

Ha en fin og varm lesemåned!