I krig og kjærlighet…

«Han brende ljoset sitt i begge endar. Klarte ikkje å halde måten. Det er vel det han burde angre om det var poeng i den slags. Det er ikkje det, trur han. Gjort er gjort. Dei seier han er ond. Men ingen er vel berre gode. Tre gonger har han redda liv. Og teke enda fleire. Men når det nå eingong var slik at det var andre eller han, så skjønar vel til og med ein landssviketterforskar at valet gjev seg sjølv? Krigen har sine eigne lover, det blir heilt tullete å koma etterpå, når alt er over, og stå der med dei tåpelege advokattaskene dei flyg rundt med, og fortelja ein at nå, ser du, skal vi sjå kva rettsprinsippa i den demokratiske staten seier om det du har gjort dei siste åra.»

Høsten 1940 møtes Bjørn og Dagny ved en tilfeldighet på en avsidesliggende gård i grensetraktene mot Sverige. Bjørn reiser rundt i distriktet for å kartlegge motstandsarbeidet bøndene bedriver. Han utgir seg for å være en del av motstandsbevegelsen, mens han egentlig rapporterer til Gestapo i Trondheim. Dagny er en fattig tjenestejente, seksuelt misbrukt og hundset med av bonden hun arbeider for. Bjørn slår bonden helseløs og tar Dagny med seg når han drar. Hun skal komme til å bli hans mest betrodde og beste agent i løpet av krigsårene. Under dekknavnene Bjarne og Lillian gjør Bjørn og Dagny ting de neppe ville gjort i fredstid under egne navn.

Når boken begynner, sitter Bjørn fengslet i Trondheim og venter på rettssak. Han vet at han er ferdig, at han vil være død innen ett år. Hvor Lillian er, aner han ikke. Men han håper at hun kom seg over grensen til Sverige tidsnok. I de begivenhetsløse dagene i fengselet får Bjørn mer enn nok tid til å tenke på sin rolle under krigen. Romanen veksler mellom Bjørns tid i fengsel, og tilbakeblikk på krigen sett fra Dagnys/Lillians perspektiv.

I krig og kjærleik utforsker to temaer på en svært interessant måte. Det ene handler om moral og skyld, det andre om identitet. Både Dagny og Bjørn kommer fra fattige familier, med få muligheter til å komme seg opp og frem her i verden. Begge har en lengsel etter å oppleve noe, være noen, leve et spennende liv, ha makt og innflytelse. Krigen kommer med muligheter de aldri ville fått i fredstid. Verken Dagny eller Bjørn er nazister, og ideologisk overbevisning er uvesentlig for valgene de tar. De nærer snarere en stille forakt for ideologi, enten det er kommunisme eller nazisme. Som Bjørn tenker i fengselet: Hvis motstandsbevegelsen hadde spurt ham først, ville han blitt motstandsmann. Og som Dagny sier: Arbeid er arbeid, og penger er penger.

Men ut fra sitt ståsted som en av «de onde» etter krigen setter Bjørn spørsmålstegn ved «de godes» selvrettferdige dom. Er det virkelig så enkelt som at siden man velger å ta er det som definerer hvorvidt du er et godt eller ondt menneske? Kolden viser gjennom hele romanen at det ikke er så enkelt. Bonden som misbrukte Dagny er motstandsmann, og han er ikke alene om å utnytte sin makt til å misbruke kvinner – enten makten kommer fra statusen som storbonde eller som motstandsmann som hjelper kvinnelige flyktninger over grensen til Sverige. I en parallell til denne historien får vi servert en bihistorie om en kvinnelig jøde Bjarne og Lillian hjelper over grensen til Sverige, til tross for at de jobber for nazistene. Dagnys far er overbevist kommunist og nekter å jobbe for tyskerne. Er det da bedre, spør Dagny, at ungene hans sulter ihjel? At hele familien allikevel lever av Dagnys penger, som kommer fra arbeid for tyskerne? Motstandsfolk og medløpere; det er svart hvitt, enten eller. Men verden er likevel full av nyanser og gråsoner.

I denne verdenen har Bjørn og Dagny en mulighet til å leve ut sitt fulle potensiale gjennom sine alter egoer. «På ein måte er det som i eit skodespel. Og krigen er scena. Du spelar ei rolle, uten manuskript, men etter visse reglar. Rolla frigjer deg frå det du er elles, i fredstid, heile poenget er at du skal vera ein heilt annan, du er ikkje ein person, men ein reiskap.» Dekknavnene Bjarne og Lillian handler om mye mer enn beskyttelse mot angiveri og avsløring. De blir til mennesker med muligheter de alltid har ønsket seg. De har penger, kontakter, makt. Et liv så spennende at det av og til blir i meste laget. Minnet om undertrykkelsen og hjelpeløsheten de har opplevd i sine tidligere liv fyrer oppunder hatet for motstanderen når situasjonen krever det. Som Bjarne en gang tenker; hvis han ikke kan tvinge folk til å like ham, kan han i det minste sørge for at de frykter ham. Samtidig vokser kjærligheten mellom Bjarne og Lillian med samme intensitet. Men for det meste jobber og lever de effektivt, målrettet og forsøksvis følelsesløst.

I krig og kjærleik er på mange måter en spennende roman fordi Kolden ikke tråkker i velkjente spor. Hun skriver sobert og jordnært om et tema – andre verdenskrig – som hos andre forfattere ofte maner til store ord og følelser – og ikke minst klisjeer. Storpolitiske spørsmål og krigsdrama danner i romanen for det meste et bakteppe for Bjarne og Lillians liv og utforskningen av hvorfor de velger som de gjør. Derfor lykkes Kolden også med å dra god/ond-tematikken ned på jorda. Romanens største styrke er at både Bjørn og Dagny er mennesker man uten problemer kan forstå og til og med sympatisere med, uten at man dermed forsvarer hva de har gjort. At en dom er påkrevd, innebærer ikke nødvendigvis at den skal være enkel å foreta. Verken Bjørn eller Dagny forsøker å sno seg unna det de har gjort i den forstand at de unnskylder seg og underkaster seg dommerne. I tankene utfordrer de snarere foraktfullt sine dommere/medmennesker til å formulere nøyaktig hva det er de har gjort galt, og til å gå sine egne prinsipper nærmere etter i sømmene. Kolden er inne på komplekse moralske problemstillinger her, og hun forholder seg til temaet med overraskende smidighet.

Mitt ankepunkt mot romanen – som dessverre ødela en god del av helhetsinntrykket – er begynnelsen, og måten Bjørn og Dagny etableres på som karakterer. Kapitlene hvor Bjørn redder Dagny fra storbonden er skrekkelig klisjéfylte, og jeg lurte først på om Kolden hadde brukt den jevne norske serieromanen som inspirasjonskilde. Bondegård i grisgrendte strøk, vakker misbrukt ungjente, ondskapsfull feit og ekkel storbonde, en feiende flott redningsmann som kommer anstigende i en skinnende blank automobil – og en umiskjennelig eim av Bladkompaniet. Misforstå meg rett; bonderomantikk kan fungere utmerket i sin kontekst. Men en slik innledning yter ikke resten av romanen rettferdighet. Kjærlighetshistorien mellom Lillian og Bjarne er langt fra klisjéfylt, den er faktisk ganske original, og ikke minst har den en avgjørende og snedig betydning for slutten av romanen og tematikken for øvrig. Rett skal være rett, alle tilsynelatende stereotype elementer trekkes inn igjen senere i handlingen og motiveres godt. Likevel tror jeg at Kolden kunne gjort noen justeringer i de første kapitlene og endt opp med en mer gjennomført roman.

Men alt i alt er dette en overbevisende og reflektert debut. Jeg leser ikke nynorsk sånn helt uten videre, men Kolden skriver så vakkert at jeg for øyeblikket har glemt hvorfor. Og dét er ingen liten bragd.

Takk til Det Norske Samlaget for leseeksemplar.

13 thoughts on “I krig og kjærlighet…”

  1. Angående nynorsken – du burde virkelig, virkelig lese Song for Eirabu.
    Nå kommer nr.2 snart.

    Jeg kom forsvarløs til denne omtalen fordi jeg visste ingenting om hverken bok eller forfatter. Innlurt anbefaling i lunken språkdrakt
    For boka befinner seg nok på siden av standard krigslitteratur til at nysgjerrigheten ble vekket. Forfriskende. WW2 har dukket opp i 3 av de 4 bøkene jeg har lest iår, men alle har befunnet seg på rett side – i dobbel forstand – enten motstandsbev. – eller Sverige.
    Jeg liker problemstillingen og jeg liker alternative blikk på det gode/onde.
    Finner jeg lydboka blir den lest.

    1. Hva er Song for Eirabu igjen? Jeg har hørt om den, men så langt har det ikke festet seg bak pannebrasken. Må uansett revurdere mitt forhold til bøker på nynorsk, for Samlaget har tilbudt meg fem bøker fra vårlisten deres og det kan jeg ikke motstå. Enden på visa blir vel at jeg starter nynorskblogg istedenfor blogg på engelsk.

      Var språkdrakten lunken? Huff, det var ikke meningen, for jeg likte boken. Koldens roman fikk meg dessuten til å tenke på Jonathan Littells De velvillige, en fryktinngytende lang 1001-bok hvor perspektivet ligger hos en SS-soldat. På forsiden står det blant annet «Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er ikke et bedre menneske». Høy gåsehudfaktor på slike konklusjoner. Koldens bok tror jeg egner seg meget godt på lydbok, forresten.

    1. Eirabu er nynorsk fantasy, klingende og nørrønsk.
      Jeg tror du vil like den.

      Uffda, lunken språkdrakt hørtes lite givende ut. Det jeg mente var at SELV om du ikke var overstrømmende fikk jeg likevel lyst til å lese, SELV om du hadde lovet slakt – alt dette pakket jeg pent inn i utsagnet, lunken språkdrakt, for det er ingen vits i å bruke for mange ord og/eller state det obviøse. Nå har jeg forresten helt misten kontrollen på hvilket kommentarfelt jeg befinner meg i – og da kan jeg like gjerne si det andre jeg jeg hadde på hjertet: Kjeftamenter kan godt brukes aggressivt.
      Enkelt og greit!

  2. Hvis jeg plutselig får lyst til å lese en roman som handler om 2. verdens krig, så skal jeg plukke opp denne (selv om begynnelsen var litt så som så)🙂 Strålende omtale som alltid!

  3. Takk, alle sammen! Boken er et godt valg hvis man vil lese om andre verdenskrig.

    @Ingalill: Slakt? Neineinei! Det må da finnes en mellomting mellom anbefaling og slakt?! Hvis jeg skal slakte må det virkelig være så dårlig at konstruktiv kritikk er plent umulig. Når lupen og godviljen må frem for å finne noe positivt. Kjeftamenter kan brukes agressivt, men de kan også brukes i gladfylla:-)

    1. Den gyldne middelvei mener du?
      Aldri hørt om -)
      Jeg uttrykker meg som en tova ullgris. Det jeg mente var at jeg på forhånd trodde at omtalen kom til å være negativ og så var den ikke det.
      Kanskje gladfylla allerede har overtatt og kjeftamentet ikke henger med.

      1. Enda godt at vi kommuniserer så dårlig og verden underlegges en polarisert forståelse. Tenk så kjedelig dersom vi alltid forstod hverandre og innså at vi var enige om mye og mangt. Nei, slike tanker er deprimerende. Ikke rart gladfylla har tatt over og kjeftamentet er satt ut av spill. Måtte det vare evig-) (Sett på maken! En blind smiley!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s