Småbyjævler

«People of Berlin – people of the world. This is our moment. This is our time.» President Barack Obamas noe pompøse ord er sitert i begynnelsen av Heidi Lindes Nu, jävlar, og romanens handling utspiller seg nettopp den dagen Obama vinner Nobels fredspris. Hendelsen gir utslag langt utenfor det storpolitiske verdenssamfunnet – helt til Kongsvinger, faktisk, en middels stor by i kongeriket Norge. Obamas ord danner utgangspunktet for historien om fire mennesker som er forbundet med hverandre, og som har fått oppleve at livet er en smule mer prosaisk enn Obamas forbilledlige retorikk.

Terese er gravid med barn nummer tre, og føler seg kvalt i en altoppslukende hverdag hvor all tid går med til småbarn og lærerjobb. Denne dagen skal hun endelig ha fri, men den dyrebare anledningen forspilles av bekymringer over at fridagen skal ødelegges av forstyrrelser. President Obamas Nobelpris minner Terese på den glemte drømmen om å bli journalist, som hun forsaket fordi mannen hennes mente at det var lite matnyttig å studere medievitenskap når hun heller kunne bli lærer. Jessica er Tereses barndomsvenninne, hjemme i Kongsvinger for å feire bryllupet med en svenske hun er usikker på om hun burde ha giftet seg med. Hun flyktet i sin tid til Sverige for å komme seg vekk fra småbylivet og heller oppleve noe, og etterlot seg kjæresten Kevin, som nå jobber på den lokale bensinstasjonen. Kevin har fortsatt kjærlighetssorg, tolv år etter bruddet, og blir stadig påminnet av andre om Jessica og fotballproffkarrieren han gikk glipp av på grunn av en skade. Jessicas mor Lydia har sine egne spesielle forventninger til datterens hjemkomst, og tilbringer stort sett dagene i samtale med sin fantasivenninne, dronning Sonja.

Heidi Linde lykkes så godt med å skildre småbarnsmor Tereses liv at jeg ble klaustrofobisk av å lese om en gravid mage som ustanselig er i veien, og småunger hun elsker, men som hun sjelden klarer å engasjere seg i i en slitsom hverdag. For de som har lest Virginia Woolfs berømte essay Et eget rom, tror jeg det er vanskelig å unngå assosiasjonene til Woolfs påstand om at kvinner som er begravd i husarbeid og barneoppdragelse aldri kommer til å skrive stor litteratur. For å gjøre en forskjell i verden, må man ifølge Woolf ha et eget rom – i både bokstavelig og overført betydning – hvor man kan ha tid til seg selv og sine egne tanker.

Terese har ikke noe eget rom – hun får ikke engang sove i fred om natten. Denne dagen kjenner hun på skuffelsen over drømmen det ikke ble noe av, og ensomheten over ikke å ha noen hun virkelig kan snakke med. Kvinner som Terese har befolket litteraturen i århundrer, og jeg gjenkjenner henne i alt fra Simone de Beauvoirs kvinner fra Det annet kjønn til Kate Chopins roman The Awakening. Kvinnen som lever et nokså privilegert hverdagsliv, men likevel føler en dyp mangel på tilfredsstillelse og ufrihet kombinert med dårlig samvittighet over at hun ikke er fullstendig lykkelig over livet med mann og barn.

Det som er interessant med Lindes versjon av denne kvinnen uten rom, er at hun plasseres i en svært lett gjenkjennelig kontekst: Norge anno ca 2010, komplett med Facebook-statuser, konkurranse om hvem som har det flotteste nyoppussede badet og bekymringer for om nabokonas nedslitte hus senker verdien på egen bolig. Samt bekymringen for om utilstrekkeligheten som forelder vil gi barna varige mén og forårsake sjelelige sår i voksen alder. Det er latterlig og tragisk på en gang. Latterlig, fordi det avslører hvor trivielle Ola og Kari Nordmann klarer å være i den massive overfloden, og tragisk fordi det midt oppi all velstanden ikke er helt legitimt å ha ekte bekymringer.

Terese var nok den karakteren som ga meg mest å tenke på, men Kevin var likevel den karakteren som bar romanen, og den jeg ble mest engasjert i. Kjærlighetssorgen over Jessica og sannheten bak den mislykkede proffkarrieren er veldig fint beskrevet, og måten Linde bygger opp historien om Kevin, hans drømmer og de drømmene andre feilaktig tilskriver ham, er like troverdig som Tereses historie. Men det er egentlig bare Kevins historie som går opp, den jeg fikk inntrykk av hadde en retning. Der ligger også mine innvendinger mot romanen som helhet, for jeg synes ikke Linde helt klarer å fullføre det hun begynner på. De fire karakterene gjorde meg interessert, men med unntak av Kevin førte ikke interessen meg noen vei.

Linde har valgt å fortelle det meste i romanen, og hun gir leseren mye informasjon om karakterene og deres bakgrunn. Det er et grep som fungerer fint fordi hun har et godt blikk for hverdagsliv og «hverdagslige» menneskers tapte drømmer og brustne forventninger. Men konsekvensene av et slikt grep må etter min mening være en slutt hvor noe virkelig skjer. Og med unntak av Kevin, gjør det egentlig ikke det. Joda, det erkjennes noe av betydning også for de andre karakterene, men ikke mer enn at jeg føler at jeg nettopp har lest en nokså begivenhetsløs dagbok. Linde innleder med Obamas prangende og flotte ord, men motiverer aldri kontrasten mellom det historiske og det hverdagslige slik romanen gir løfter om. Det trekker ned for en ellers velskrevet og interessant roman at potensialet slippes for lett. Neste gang jeg leser Heidi Linde vil jeg gjerne se et ambisjonsnivå som er på høyde med det prosjektet fortjener.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.

18 thoughts on “Småbyjævler”

  1. Litt av et sammentreff at jeg også sitter her og skriver om gravide og Sverige, selv om godeste Mankell ikke helt har skjønt det der med kvinnen og rommet, eller han vet bare ikke hvordan han skal få det fram -)

    Hvis jeg ikke tar feil skal Linde snakke om boka si på mitt lokale bibliotek den 26 eller 27.januar. (håper det er lørdagen), og etter å ha lest omtalen din tror jeg faktisk jeg tar meg en tur – mm det er på fredag, da velger jeg heller tawkwondoogradering.
    Jeg velger meg også Dickens. Så langt ser det ut som alles er helt in ordnung for mr.Rem, og kanskje til og med bc-møtet.
    Forresten full av beundring for at du elegant og likesælt, greide å kombinere både prosaisk, forbilledlig og retorikk i samme setning.

    1. Jeg visste ikke at Mankell hadde skrevet om annet enn Wallander og Afrika, så nå er jeg veldig spent på hva han har å si om gravide damer. Lindes bok skuffet meg litt, for jeg hadde hørt så mye positivt på forhånd. Jeg burde lyttet mer til min mor, som leste boken rett før meg og heller ikke var imponert, enn anmelderne. Men hvis du tar turen til biblioteket, vil jeg gjerne høre hva du tenker om saken når du har hørt henne snakke.

      Hurra for Mr Rem og Dickens! Pemberley-boka kommer til å leses fort, for jeg var mer enn klar for å fordype meg i Darcys univers igjen. Da er det endelig tid for Dickens, som jeg gleder meg like mye til.

      Jeg skulle gjerne tatt kred for setningen og sagt at den var nøye utstudert, men må innrømme at jeg ikke hadde lagt merke til den engang før du nevnte det:-)

  2. Ah, jeg ble ferdig med denne forrige helt. Sitter igjen med en del av de samme tankene som deg. Som småbarnsmor er det veldig lett å kjenne seg i Terese og befolket seng. Jeg synes med Terese at LInde klarer å behovet for selvrealisering, som vi som nå er i tretti-årene har vokst opp med. Vi som har studert, flyttet og gjort det meste, og plutselig sitter uten eget rom.

    Kevin klarte jeg ikke å engasjere meg i, men Linde har noen dialoger der Kevin er ute på byen som er ganske gode.

    1. Det treffende/aktuelle ved Terese var nok bokens høydepunkt, og det spørs bare om ikke boken hadde vært bedre hvis Linde hadde fokusert kun på henne. Men uansett trakk det veldig ned for min del at slutten bare rant ut i sanden.

  3. VG kjører bokekstra i dag, og på side 52 er det en notis om din eminente bokblogg. Den omtales som ryddig, personlig og fin🙂
    Klar for en ryddig, personlig og fin bokblogg? Sjekk (adr) Bak bloggen står Line Tidemann. Hun er en master i litteraturvitenskap, og utgir litteraturtidskriftet Biblioteket. Hun sluker både norsk, utenlandsk, krim og klassikere. Fint, dette.

    Grattis🙂 Si fra hvis du vil ha avisa.

    1. Å, så hyggelig! Det var staselige nyheter å få på en søndag. Tusen takk for at du sa fra, Ellikken, ellers hadde jeg ikke fått det med meg:-) Nå må jeg ut og kjøpe avis!

  4. Æres den som æres bør!
    Nå ble jeg litt sur fordi det ikke står noe i nettutgaven og det er
    så langt til kiosken. Grattis – og ikke glem solbrillene på kulturlørdagen, vil ikke ha noe kjendisoppstandelse når jeg skal lære victoriansk.
    Det er så forstyrrende -)

    1. Tusen takk! Jeg sitter nå med papirutgaven, og den kan du få se når du skal foreta bokettersyn over årets bokkjøp. Jeg skal huske solbriller, og engasjere livvakter som kan holde alle innpåslitne autografjegere på passende avstand fra våre fordypede sinn:-)

    1. Enkelt for deg å le, som kan fortsette å bokshoppe av hjertens lyst uten at Ingalill kommer på døra for å sjekke kvitteringer. Bare pass deg, så hun ikke kommer for å ta bokettersyn hos deg også! Eller forresten, hvis jeg tyller henne full av sjampis før hun begynner å inspisere, ser hun nok gjennom fingrene med det meste:-)

      1. Haha og ha, for du trodde kanskje jeg var en sånn gladdrunk.
        Jeg blir aldri surere og mer aggressiv enn etter happy hour – kanskje best å gjemme bøkene du kjøpte ifjor også – før jeg klasker på klistermerker og gir de bort til fremmede.

      2. Hvordan kan man like ordet kjeftement og ikke være en gladdrunk? Dessuten tar happy hour aldri slutt i mi casa, så keine Sorge! Fire språk i en setning burde gjøre deg mer vennligsinnet og blid:-)

  5. Så gøy at du er i avisen:-) Denne boken har jeg hatt lyst til å lese en stund, men skjønner at jeg ikke skal ha altfor høye forventninger. Det er ikke alle som mestrer kunsten med flere hovedpersoner. Prestasjonen blir gjerne litt ujevn da. Helga Flatland er forøvrig en jeg synes mestrer det med glans.

    1. Takk, Silje:-) Flatland har jeg ikke lest ennå, men jeg har fått med meg at mange synes hun er flink. Linde mestrer for så vidt også flere hovedpersoner, og karakterene er knyttet til hverandre på en logisk måte. Slutten var imidlertid så intetsigende at jeg ikke forstod helt hvor hun ville med boken. Hun skriver godt og det er mange fine skildringer underveis, men ikke ha for store forventninger til avslutningen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s