Leseåret 2011

Jeg skrev en oppsummering av det kvantitative leseåret 2011 og hvordan det gikk med lesemålene mine allerede første uken i desember. Jeg endte opp med å lese 40 bøker i 2011, 12 bøker mindre enn planlagt. Nå er det på tide med en kvalitativ vurdering, den helt klart viktigste av de to.

Hvis jeg skal dømme ut fra terningkastene jeg ga fjorårets bøker hos bokelskere.no, var 2011 et godt leseår, selv om jeg noe bestyrtet måtte korrigere en del av terningkastene jeg hadde gitt in the heat of the moment. Ingen bøker fikk terningkast en. To fikk terningkast to. Tre fikk terningkast tre. Ni fikk terningkast fire. Seksten fikk terningkast fem. Seks fikk terningkast seks. Og noen har jeg ikke klart å gi terningkast. Terningkast er en dypt subjektiv greie for meg og sannsynligvis ikke min sterkeste side. Derfor bruker jeg dem heller ikke på bloggen.

Her er litt mer om mitt leseår 2011 med høydepunkter og nedturer.

Årets klassiker: Alexandre Dumas – Greven av Monte Christo

Sjelden har jeg hatt det så gøy mens jeg leste. At boken ble skrevet på 1800-tallet og er regnet som en klassiker, betydde for en gangs skyld ikke at jeg måtte anstrenge meg for å komme gjennom de nesten tusen sidene. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt, med et velkomponert og spennende eventyr fra en av Frankrikes mest populære forfattere gjennom tidene. Vel fortjent klassikerstatus, dette var fantastisk underholdning! Men: Hvis du skal lese denne boken, hold deg unna de forkortede utgavene. Boktanker leste en av de korte utgavene, angret, og har skrevet om det her. Den lange utgaven er dessuten ikke slitsom å lese, og det var svært god flyt i Johanne Buviks norske oversettelse.

Årets positive overraskelse: Väinö Linna – Ukjent soldat

Jeg hadde overhodet ikke trodd at jeg kom til å like denne finske romanen fra andre verdenskrig, hvilket var grunnen til at den hadde støvet ned i bokhyllene mine i et tiår før jeg leste den. Men boken var en positiv overraskelse fra første til siste side. Linna skriver morsomt og skarpt om den viktigste hendelsen i europeisk historie på 1900-tallet, og karakterene hans kommer jeg ikke til å glemme med det første. Når jeg heretter blir spurt om hvilken mannlig karakter som har fascinert meg mest i litteraturens verden, kommer jeg til å svare: Rokka! For en mann. Både Rokka og Linna. Boken anbefales helhjertet.

Årets tålmodighetsprøve: Nadine Gordimer – Bevareren

Jeg legger nesten aldri fra meg bøker selv om de fenger meg aldri så lite. Jeg gjør det i hvert fall ikke når boken er bestilt fra et utenbys antikvariat, kostet flesk, og forfatteren har vunnet Nobelpris. (Riktignok ikke for denne boken, det får da finnes grenser for velvilje selv i Svenska Akademien.) Boken kunne ha vært veldig god. Gordimer skriver om det hun er kjent for – raseskiller og Sør-Afrika – og hun gir mange interessante perspektiver på temaet. Det som trakk voldsomt ned, var at Gordimer eksperimenterer så mye med de narrative grepene at det var nesten umulig å henge med i svingene. Mesteparten av tiden forstod jeg ikke hvem som sa hva og hvem de sa det til, og da har man et problem.

Årets nedtur: Knut Hamsun – Rosa

I et år da jeg leste hele tre Hamsun-romaner er det ingen overraskelse at mannen er representert på listen over skuffelser. Men jeg er ekstra skuffet over at det var oppfølgeren til den kostelige, vidunderlige nordnorske folkelivsskildringen Benoni som ikke holdt mål. Fra å skrive satirisk og skarpt i førsteboka Benoni – som må ha inspirert Falkbergets Bør Børson – gikk Hamsun tilbake til sine sutrete, navlebeskuende følerier i Rosa. Kjedelig, intetsigende og svært irriterende.

Årets debutant: Benedicte Meyer Kroneberg – Ingen skal høre hvor stille det er

Jeg leste seks debutanter i fjor, og alle klarte seg meget godt. Alle skrev bøker som overbeviste meg om at dette er forfattere jeg vil følge videre. Men en av dem skilte seg ut. Benedicte Meyer Kroneberg skrev en roman som rørte meg så dypt at jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å tenke på boken uten å få tårer i øynene. Så sterkt, så vakkert, så solid. Aftenposten kåret henne til årets beste debutant i 2010. Det gjør jeg også.

Årets mest irriterende: Marguerite Duras – Elskeren

Å lese Elskeren var for meg omtrent like lystbetont som å trekke tenner. Det var kanskje årets korteste bok, men også årets mest irriterende. Sannsynligvis er det sånn at man enten elsker eller hater Duras’ stil. Vel, jeg hater. Hakkete, oppstykket, fragmentert – jeg har hatt min tørn med modernistene Eliot, Woolf, Joyce & co, men dette tok kaka. Jeg var nok helt feil publikum for denne boken.

Årets krim: Birger Baug – Paradis tapt

Konkurransen for denne gjeve utmerkelsen stod mellom Birger Baugs Paradis tapt og Jo Nesbøs Gjenferd. Begge bøkene har samme tematikk: Oslos rusmiljø. Begge skriver god krim, veldig god, og begge er blant mine absolutte krimfavoritter. Men Baug gikk likevel av med seieren foran Nesbø. Kanskje fordi jeg leste Baugs bok først og muligens urettferdig tenkte copycat da jeg kom til Nesbø. Men mest sannsynlig fordi Baugs bok hadde mye høyere spenningskurve og større intensitet enn Nesbøs, og fordi Baug tok for seg tematikken på en mer reflekterende og filantropisk måte enn Nesbø.

Årets novelle: Kafka/Tsjekhov/Kosztolànyi

Beklager, men blant de ca 35 novellene jeg leste i fjor, var det så mange glitrende noveller at førsteplassen må deles i tre. Kafka fortjener det fordi «I straffekolonien» er et eksempel på litterær genialitet som forklarer hvorfor kafka med tiden et blitt like mye et begrep som et navn. Tsjekhov fordi jeg med «Morsmålslæreren» oppdaget enda en forfatter som skriver akkurat slik jeg liker det: observant, intelligent og veldig vittig. Kosztolànyi fordi den korte novellen «Krisztina Hrussz’ besøk» ikke liknet noe annet jeg har lest. Fantasifullt, ironisk, poetisk og litt mystisk.

Årets mest tåredyppende: Lisa Genova – Alltid Alice

Jeg er en sjeldent lettrørt leser og kan bli grepet av mye og mangt når jeg leser. Men noen bøker er ekstra gripende, og de liker jeg ekstra godt. Alltid Alice handler om professor Alice som får Alzheimer i ung alder. Det er ingen sentimental roman, kanskje var det derfor den gjorde så stort inntrykk på meg. En varm, klok og overraskende pageturner. Genova deler for øvrig denne ærefulle tittelen med Benedicte Meyer Kroneberg. Cry me a river.

Årets barnebok: Bjørn Arild Ersland (ill. Lilian Brøgger) – Glassklokken

I 2011 leste jeg flere barnebøker enn jeg har gjort de siste tjue årene til sammen, og alle var veldig gode. Men den som stakk seg ekstra ut blant kandidatene, var Erslands billedbok Glassklokken fra 2010. Boken handler om en gammel dame som aldri sover, fordi hun samler døde dyr om natten og jobber med dem i verkstedet sitt på dagen. Hun skraper sammen hver minste lille blodflekk av påkjørte rotter, ekorn, katter og insekter, og gir dem nytt liv i glassklokken sin. En dag finner hun en påkjørt jente ved veien. «Jenta var død da hun fant henne. Den gamle damen gråt lydløst. Hun bøyde seg ned og strøk håret hennes bort fra ansiktet. ‘Du er det vakreste jeg har sett,’ hvisket hun. ‘Men du kan ikke sove her.’ Hvem den gamle damen er og hva glassklokken hennes representerer – ja, det må man finne ut av selv. Her får man ingenting ved dørene som voksen leser, og må tolke sammen med barnet. Den vakreste barneboken jeg har lest siden barndommens skjellsettende leseropplevelse med Marit Kaldhols nydelige Farvel, Rune.

Årets ukjente: Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Hvorfor har ikke alle lest noe av Louis de Bernières? Bøkene hans har jo ALT! Patos, humor, alvor, substans, underholdningsverdi, sosial kritikk, magisk realisme, kjærlighet, farger, uforglemmelige karakterer og gode plott. Señor Vivo er ikke hans beste, men det sier absolutt ingenting. Les, mennesker, les!

Årets mest interessante: Charlotte Roche – Våtmarksområder

En bok mange legger fra seg før første kapittel er lest, men som jeg fikk veldig mye ut av. Våtmarksområder er en av ytterst få moderne utgivelser som faktisk evner å virkelig sjokkere og provosere leseren. Det er ikke en bok man leser mens man spiser, for å si det sånn. Men det er utrolig interessant skrevet om alle de ekle detaljene om kropp og kjønn som man ellers ikke snakker om, sett fra en atten år gammel skakkjørt barnekvinnes perspektiv.

That’s it, folks. Jeg kunne ha inkludert årets lyriker, men med kun tre å velge mellom blir det for knapt. Det får heller bli bot og bedring i år, med flere lyrikere, dramatikere og sakprosaforfattere.

Signe leseåret!

18 thoughts on “Leseåret 2011”

  1. Hvis Tsjekhov og Kosztolànyis noveller holder samme nivå som «In the Penal Colony» MÅ jeg få tak i dem fortest mulig. Kafka sin novelle er foreløpig det beste jeg har lest i 2012. Ikke at det nødvendigvis sier så mye da jeg kun har lest tre (snart fire) bøker så langt i år. Men jeg vil tro at den holder favorittplasseringen lenge. Et genialt tips, takk for det!

    Jeg har også skjønt at jeg må lese «Ingen skal høre hvor stille det er», selv om jeg innerst inne er skeptisk. Spør meg ikke hvorfor. Tror jeg har en innebygd skepsis til all norsk litteratur som ikke virker tiltalende umiddelbart, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Denne skal jeg lese slik at skepsisen forhåpentligvis kan bli mindre.

    Hvilken bok starter du 2012 med? Annet enn boken av Wolfe…

    1. Så gøy å høre at du likte Kafka-novellen! Jeg hadde en anelse om at den kunne være noe for deg. De andre novellene er annerledes enn Kafkas, men gode på hver sin måte. Jeg har lest ca halvparten av novellene i Karavane nå, og håper at jeg har enda flere høydepunkter i vente.

      Jeg er skeptisk til mye norsk samtidslitteratur fordi jeg ikke kan unngå å sammenlikne bøkene med de mange eldre utgivelsene jeg leser. Selv om mye er bra, er det sjelden fantastisk. Om Kroneberg kan være noe for deg, er vanskelig å si. Den appellerte sterkt til følelsene mine, og det er ikke nødvendigvis noe som treffer alle. Men det er en fin historie og boken er velskrevet, så det er kanskje verdt et forsøk likevel?

      Så fort jeg er ferdig med Wolfe, begynner jeg på Pemberley. Jeg leser Wolfe saktere enn nødvendig, for nå er jeg så engasjert i historien at jeg bare vil oppholde meg i Wolfes univers. Men de siste to hundre sidene kommer til å gå fort, så det blir nok Pemberley-lesing allerede i helgen.

  2. Jeg tittet akkurat på Ingen skal høre hvor stille det er, og lurte på om jeg skulle låne den. Etter å ha lest hva du skrev skal jeg absolutt det🙂

  3. Jeg fikk meg en skikkelig støkk når jeg gikk gjennom fjorårets terningkast, skammer meg nesten over hvor medrevet jeg kan bli. Burde vel slutte med treningkast, men, akk – så moro der og da.

    Gleder meg til å endelig få lest Bernières i år. Eller, rettere sagt; om noen uker. Våtmarksområder skal jeg også få lest snart – av pur nysgjerrighet på egne reaksjoner. Alltid Alice var en av de bøkene med høyest hulkefaktor jeg leste i fjor også. Går rundt å funderer på om jeg skal tørre å lese Genovas nr 2, selv om den har fått en del dårlig omtale.

    1. Medrevet er ordet, og så blir det litt pinlig når man begynner å sammenlikne bøkene som har fått samme terningkast. Heldigvis kan terningkastene på bokelskere korrigeres diskret og umerkelig, ellers hadde jeg neppe sovet særlig om natten.

      Ja, gled deg til Bernières! Der har du mann som kan skrive fletta av de fleste. Våtmarksområder var festlig, men forbered deg på motsatt reaksjon i tilfelle du får den i vrangstrupen. Genovas nummer to fikk jeg tilsendt av Beate, og jeg håper at jeg får tid til den i sommer. Siden jeg gråt mine modige tårer med Alice, og vel så det, har jeg fortsatt et lite håp om at jeg skal være helt uenig i den lunkne responsen andre har hatt om toeren. Fingers crossed.

  4. Hmm, drømte jeg når du sa at Aliceboka ikke var trist
    , og nå hører jeg du gråt bøtter??
    Sannelig bra du er tilbake, begynte å bli alvorlig bekymret for helsa
    eller kanskje det bare var drukkenskap. Rart så tomt det blir.
    Ellers: skal jeg fremdeles lese Baug og Corelli! og Våtmarksområder var fin.
    , og selvfølgelig, ukjent soldat skal jeg også lese.
    Alt selvfølgelig iløpet av året -))

    1. Oh boy, dette handler om min sjels uransakelige veier og særegne form for logikk. Alltid Alice er ikke en trist bok, men den er veldig fin. Og når bøker er veldig fine, blir jeg veldig rørt og gråter i bøtter og spann. Ga det mening? Sagt med andre ord: Hvis du blir rørt av denne boken, er det neppe av de grunnene du hadde forestilt deg på forhånd, og ikke fordi boken er trist.

      Har jeg vært borte? Nå må jeg sjekke både helse og drukkenskap, og undersøke om de beveger seg i en bloggfiendtlig retning. Tomhet kan vi ikke ha noe av.

      Les Linna, Corelli og Baug, snartsnartsnart! Men også Wolfe. Jeg leste et kapittel ca midt i boken i helgen som sannsynligvis er litteraturhistoriens morsomste beskrivelse av et selskap i finere kretser. Gud fader, den mannen får sagt det.

      1. Ok, pushergirl.
        I dag kom jeg hjem fra tokt med ikke Allitd Alice (som jeg aldri skulle lese), Fyrverkeriet (som jeg kankje bør vente litt med siden forventningen er skyhøye), The Marriage Plot (som jeg også burde vente med av samme grunn), Great Expectations (som jeg nok bør sette i gang med asap) + Ukjent Soldat (20kr) og Gøsta Berling (10kr, inkludert visittkort fra Selmas Marbacka) – de 2 siste fra frelsert’n – resten fra biblioteket.

        (også i posen Vigdis Hjorth, Connelly nr.2 og den Røde Pimpernell
        (10kr)). Jeg føler meg tungtbærende og frugal.
        – og komplett overveldet, for tid til å lese og plass på leselista har jeg jo IKKE. Heldigvis har jeg allerede lest både Gøsta og Pimpernellen, puh!

      2. Du verden, for noen lykkelige nyheter. Så lykkelige, faktisk, at de døyver de verste abstinensene over ikke å ha bokhandlet på aldri så lenge. Begynn med Great Expectations! Da rekker du bloggdato, og lærer kanskje av Dickens å moderere de store forventningene tidsnok til fyrverkeriet og Marriage Plot – som jeg også har skyhøye forventninger til.

        Det sitrer panisk i nervene over å høre hvor mye du nå har å lese, og min eneste trøst under abstinensene er at jeg snart har lest like mange bøker i år som jeg har fått. Måtte det vare ut uken… Meeen: Det blir jo kryss og poeng for både Wolfe, Dickens, Linna og Connelly, så dette går veien! (Er forresten veldig misunnelig på loppisfunnene dine; da jeg var innom sist hadde de bare møl.)

        Apropos påvirkning: Jeg har trent seks ganger i år, så disse energiske innleggene dine gir resultater til slutt:-)

  5. Av disse har jeg kun lest Alltid Alice og er veldig enig med deg. Det er nettopp det at den er så usentimental som gjør den sterk og rørende. Ellers er fortsatt nysgjerrig på Benedicte Meyer Kroneberg. At hun er norsk og i tillegg debutant bør få henne opp på prioriteringslisten synes jeg:-)

    1. Ja, les Kroneberg! Jeg tror hun kommer med ny bok i år, og den gleder jeg meg veldig til å lese. Hvis hun fortsetter som hun har begynt, kommer hun til å bli en forfatter å regne med i fremtiden.

  6. Flott oppsummering! Jeg er selvfølgelig helt enig med deg angående Kroneberg – fantastisk bok. Av de du nevner ellers er jeg mest nysgjerrig på Glassklokken, Senior Vivo og Våtmarksområder.

    Har forresten stor forståelse for abstinensene dine, jeg har allerede brukt opp månedskvota, og må nå vente helt til februar… har forresten oppdaget at bøkene jeg kjøper på Kindle går på Amazonkontoen til mannen – så teknisk sett så er det jo ikke jeg som kjøper bøkene, ergo er det mer som en gave fra han til meg😉 Hi hi.

    1. Haha! Med slike smutthull i loven kan man jo fortsette å shoppe i det uendelige:-) Jeg er imponert over egen viljestyrke så langt, og at jeg snart har klart meg gjennom halve måneden uten å sprekke. Jeg skal prøve å holde meg lenge nok til at jeg oppdager fordelene (hvis de finnes) med ikke å kjøpe så mange bøker.

      Senor Vivo er en veldig fin bok, men bør leses etter eneren i trilogien, The War of Don Emmanuel’s Nether Parts. Begge er herlige feriebøker som passer på sommeren. Hint, hint;-)

      1. He he🙂 Han vet om bokkjøprestriksjonene mine, så det er ikke det store smutthullet… (har ikke sprukket ennå). Jeg er uansett imponert over deg, jeg og – du er flink!

        Don Emmanuel og Senior Vivo er notert som ferielektyre.

      2. Takk, det samme! Jeg følte meg spesielt flink da jeg klarte å motstå en John Irving-pocket til halv pris i en bokhandel. Men jeg tenkte det ville være for ille å sprekke på grunn av en murstein jeg uansett ikke har tid til å lese med det første.

        Idag har jeg fått Soulless på plass i hylla. Jeg fikk så mange bøker til jul at de måtte ettersendes til Oslo i en egen pakke;-) Den skal jeg lese så fort jeg er kommet ajour med lesesirkelbøkene. Gleder meg veldig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s