Väinö Linna – Ukjent soldat

«Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand. Således hadde han latt en skogbrann svi av 10-12 hektar statsskog på en sandmo i nærheten av Joensuu, en liten by i finsk Karelen. Sin vane tro hadde menneskene prøvd av alle krefter å hindre ham i dette forehavende, men han hadde urokkelig drevet på med skogbrannen sin til han syntes han hadde fått det slik han ville ha det med tanke på sine fremtidsplaner.» Slik begynner Väinö Linnas store finske krigsroman, og jeg falt pladask umiddelbart. Den ramsalte ironien og det hånlige skråblikket rettet mot alt som smaker av autoritet og idealer er representativt for Linnas stil. Handlingen innledes idet Vinterkrigen mot Russland er slutt, året før Finland går inn i andre verdenskrig på Tysklands side. Boken følger en bataljon som hovedsakelig består av fattige finske husmannsgutter i kamphandlingene mot Russland i øst, og er en svært realistisk skildring av krig på bakkenivå. Storpolitikk og maktsentra befinner seg langt unna, og det er infanteriets knallharde hverdag Linna skriver om. Her finnes det liten plass for krigsidealisme og menneskelighet. Karene i troppen har mer enn nok med å karre seg gjennom ulendt terreng med gnagsår, sult og søvnmangel uten å bli skutt i hodet, om de ikke i tillegg skal belemre seg med inngående refleksjoner over hvorfor de egentlig er der.

Det er mye fordelaktig å si om Linnas krigsepos, men man kommer ikke utenom karakterene. Romanen har ingen enkelt hovedperson, men følger et knippe sentrale karakterer i en bataljon på østfronten. Gruppen av unge menn er mangslungen, og her finner man de fleste mennesketyper: tause og utholdende Koskela, godtroende Salo, ambisiøse Kariluoto, iskalde Lehto, seige Määttä, kremmeren og skjørtejegeren Rahikainen, kommunisten Lahtinen, rappkjeftede Hietanen, fnisete Vanhala og vettskremte Riitaoja. «Der sto de da, i et nokså møysommelig oppstilt geledd, disse mor Finlands utvalgte ofre på verdenshistoriens alter».

Linnas blikk for mennesker er sjeldent skarpt. Han etablerer personlighetstrekkene hos karakterene raskt, og lar leseren observere dem og bli kjent med dem gjennom krigshandlinger og hverdagslige samtaler. Hvordan de takler krigen, sulten, redselen og hverandre. De er store i kjeften, hissige og kranglete. Kyniske og impulsive. Enkle gutter fra enkle kår som stort sett ikke har andre mål enn å komme seg levende gjennom de nærmeste timene. De er ingen helter som slåss for sitt fedreland. De er ubetydelige fotsoldater beordret til å utkjempe noen andres krig.

Mangelen på idealisme hos soldatene utgjør kjernen i Linnas kritikk av Finlands deltakelse i krigen. Boken skapte et voldsomt rabalder da den ble utgitt i 1954, og det er en smal sak å se hvorfor Linna tirret på seg myndigheter og det militære, for her er det ingenting som holdes hellig. For en pasifistisk leser som meg blir det tydelig at verneplikt og tvang er en forutsetning for de fleste kriger, og at de som tar avgjørelsene om å gå til krig sjelden er de som må ofre livet på slagmarken. Meningsløst og urettferdig er bare forbokstaven.

«De geipet etter bilene, og Finlands tapre lotte fikk så grufulle grovheter utover seg at de ekstatiske lottetantene hjemme i småbyene ville fått hjerteslag om de hadde hørt dem. En general som kom forbi i bilen sin, forårsaket en slik flom av skjellsord og forbannelser at en fremmed iakttager ville vært overbevist om at mytteriet sto for døren. – Kommer og støver folk i øya, de jævlene. Bensin er det nok av når storkara skal ut på kjøretur med felthorene sine. Hvem faen er det som plystrer der borte? Lokk kjeften, det er jævli nok her uten den pipinga. Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!»

Linnas kritikk av krigen gjennom soldatenes biske humør og likegyldighet tilfører samtidig romanen en fin humoristisk snert. Om soldatene omgir seg med brutal og brå død dagen lang, går det aldri utover kjeftamentet. Det er ikke mye som minner om prangende parader i strunke uniformer. Jeg tror aldri jeg har opplevd maken til gretne og sure karakterer i en bok. De kjefter og kverulerer dagen lang, og deres totale mangel på respekt for autoriteter passer perfekt til den ujålete finske folkesjelen de representerer.

Forfatterens observasjonsevne og kritiske temperament gjør mye av romanen. Men jeg lar meg aldri imponere mer enn når det kommer de rent litterære aspektene ved boken til gode, for Linna er en dyktig forteller. Han sveiper jevnlig innom karakterer som ikke har noen betydning for handlingen, og avslører grunnleggende motivasjoner og selvbedrag i forbifarten. Det er ofte i disse sveipene at verden utenfor slagmarken formidles til leseren, og han gjør bruk av ulike narrative teknikker som tilfører teksten en særegen spenning.

«Lotten Raili Kotilainen kom til å huske på at hun var kvinne og at hennes kjønn liksom forlangte dette utbrudd av medlidenhet. I virkeligheten var hun så lykkelig at medlidenheten bare fantes på overflaten. Hun var nemlig fullstendig oppslukt av adjutanten, som var en staselig offiser med en overmåte fin fremtreden. Han var meget dannet, behersket blant annet fire språk. Var han Den Rette? Var han Raili Kotilainens drømmeoffiser, for hvis skyld hun var blitt frontlotte, godt hjulpet av Vinterkrigens og enfoldige utenlandskorrespondenters heltelottemyte og av den patriotisme som fem års skolegang hadde podet inn i denne vesle landsbytelefondamen.»

Sveip som dette gir store mengder informasjon om konteksten som ellers faller utenfor handlingen. Måten Linna her bruker fri indirekte diskurs for å avkle lottens tåpelig romantiske grunner for krigsdeltakelse, hennes overflatiskhet og selvbevissthet, og krigspropagandaen hun er påvirket av, er etter min mening forfatterens adelsmerke. Linna utnytter alle fordelene med å bruke en allvitende tredjepersonsforteller, en forteller som verken er desillusjonert eller sentimental. Kanskje nettopp derfor blir historien så dypt fengslende. Ukjent soldat er i alle fall en av de mest troverdige krigsromanene jeg har lest.