Harry Potter og mysteriekammeret

Etter sitt første år på Galtvort er Harry Potter tilbake hos Dumlingene i Hekkveien med alt det innebærer av slavearbeid og husarrest. En dag dukker en liten husnisse opp for å advare Harry mot å reise tilbake til Galtvort igjen. Hvis han gjør det, vil fryktelige ting skje. Men etter å ha blitt reddet bort fra Hekkveien av Ronny, Fred og Frank Wiltersen i en forhekset flyvende bil, blir Harry selvfølgelig med på lasset når Wiltersen-ungene sendes av gårde til Galtvort ved skolestart. Som husnissen lovet, tar det ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje. På allehelgensaften dukker det opp en skrift på veggen som erklærer mysteriekammeret for åpnet, og et tusen år gammelt sagn vekkes til live igjen og setter skrekk i elever og lærere. Flere elever blir forsteinet, og det hviskes om at den onde trollmannen Salazar Smygards arving er på ferde på Galtvort. Som om ikke det er nok, blir Harry belemret med en innpåsliten førsteklassing og en usedvanlig innbilsk lærer i forsvar mot svartekunster.

Harry Potter og mysteriekammeret er skodd over samme lest som Harry Potter og de vises stein. Begivenhetene begynner rundt Harrys bursdag på sommeren, og deretter blir han lykkelig befridd fra de fæle gompeslektningene sine til fordel for trolldom og vennskap. Farlige ting begynner å skje og alt kulminerer i en dramatisk finale rett før sommerferien. Men plottet er mer sofistikert i andre bok, og Rowlings fantasi kommer bedre til sin rett. De faste karakterene blir også tydeligere. Spesielt positivt er det at Rowling har evnen til å skape så entydig gode og onde karakterer, uten at de gode blir kjedelige og de onde totalt usympatiske. Mine favorittkarakterer så langt er Ronny Wiltersen og Severus Slur, to karakterer som i sin respektive godhet og ondskap liver opp kapitlene med kjappe replikker, sarkasmer og spydigheter.

Den nye læreren Gyldeprinz Gulmedal er et kapittel for seg selv, både i boken og for leseren. Gyldeprinzen er frydefullt inkompetent, PR-kåt, jålete og selvforherligende, og Rowling føyer seg glatt inn i den stolte britiske tradisjonen av forfattere som latterliggjør ufyselige karaktertrekk via en todimensjonal type, som aldri er mer fornærmende enn når han prøver å gi komplimenter og tror at verden vokser ut av hans egen navle. Severus Slur er kanskje ond og urettferdig, men man heier likevel på ham når det gjelder å skulle sette den åleglatte Gyldeprinzen på plass.

Med Harry Potter og mysteriekammeret introduseres for øvrig et nytt, og mer alvorlig, element i serien: Rasisme. Smygardingene er ikke bare ondskapsfulle og slemme, de har også en klar formening om at man må være fullblods for å være en verdig trollmann eller heks. Hvis man har gompeblod i årene, er man grums, og grumser har smygardingene ingenting til overs for. Harrys erkefiende nummer to etter Voldemort, Draco Malfang, fryder seg over at Mysteriekammeret åpnes igjen, siden det er skapt for å drepe grumser.

Ved å etablere rasetenkning og etnisk rensing som tema i serien, tilfører Rowling kampen mellom godt og ondt i Harry Potter-land en undertekst med klare paralleller til leserens egen virkelighet. Linnea Helgesen har skrevet masteroppgave om Harry Potter, og i artikkelen «Harry Potter – Det folk vil ha» (Tidsskriftet Biblioteket 2/2011) påpeker hun at Rowling muligens spiller på nazisme og Holocaust når hun skaper et skille mellom grumser og fullblods trollmenn og hekser i serien; et grep som gir serien «et moralsk budskap som er lett fordøyelig og politisk korrekt». Helgesen sier videre at «kampen mot rasisme og diskriminering står i sentrum, og de refererer tydelig til reelle verdenshistoriske kamper hvor ettertiden har utpekt en klar vinner og en klar taper.» Hun vurderer valget om å referere til reelle historiske eksempler på grusomhet som en av hemmelighetene bak Harry Potter-bøkenes enorme suksess. Jeg tror hun har rett. Selv om Rowling skaper et fantastisk og originalt fantasy-univers rundt Harry Potter, tilfører det bøkene ekstra spenning når man mer eller mindre ubevisst assosierer kampen mellom godt og ondt med verdenen vi selv lever i. Kanskje flykter leseren best fra virkeligheten i bøker hvor vår verdens problemer defineres entydig og klart, og attpåtil overvinnes, i nye og mer fantastiske omgivelser. Gode barnebøker skriver Rowling i alle fall, og jeg ser allerede frem til å lese neste bok i serien, Harry Potter og fangen fra Azkaban.

13 thoughts on “Harry Potter og mysteriekammeret”

  1. Flott omtale, og så blir jeg så glad når jeg hører at du liker Harry Potter. Bare gled deg til Harry Potter og fangen fra Azkaban og bøkene som kommer etter – de er mørkere, og etterhvert så blir det klarere at ting ikke alltid er som vi tror. Kanskje ikke alle er så entydige gode eller onde som det virker i starten?

    Jeg så forøvrig siste del av den siste Harry Potter filmen i helga, og fikk frysninger og tårer i øynene av en konkret replikk: «Always». (OK, så lar jeg meg lett rive med :-))

  2. Juhuuu, og mer enn det vil jeg ikke si hvor da kan jeg ødelegge all spenning og videre lesing. Fools rush in – osv…

    (la i farta merke til at du også har skrevet Europas Skam omtale. Skjønner ikke hvordan jeg har gått glipp av det. Publiserer du 2 i slengen?)

  3. Correction: Tar det tilbake. Styrtet avgårde for å oppdatere med på Europas Skam og så at jeg lot meg lure av bilde.
    Så det flashe rødt og tenkte, jøye, her går det unna.
    Du blir vel forresten ferdig til lørdag?

  4. Er nesten litt misunnelig på dere som får Harry Potter-opplevelsen for første gang. Jeg synes bøkene blir bedre og bedre, så det er mye å glede seg til:-) Jeg så også siste film i helgen for andre gang og ble også ganske rørt:-)

  5. leser serien nå igjen for tredje eller fjerde gang. Og de bøkene blir bare bedre og bedre. Mine favoritter vil nok alltid likevel være bok tre og fire – helt fantastiske. Særlig bok fire, Goblet of Fire, viser virkelig godt gråtonene i karakterene, noe jeg setter pris på.

    En veldig god anmeldelse, du skriver godt!

  6. @Silje: Jeg lar meg også lett rive med, så den slutten høres lovende ut! Gleder meg til fortsettelsen:-)

    @Bokelskerinnen: Der sa du noe. Kanskje Azkaban bør få lov til å bli med meg på juleferie?

    @Ingalill: Rekker aldri i livet å bli ferdig til imorgen, men har lest nok til at jeg skjønner hovedpoengene hennes. Resten får vente til fred og ro på søndag. Men jeg gleeeder meg! Du tar vel med kamera for dokumentasjon? Meget Viktig.

    @Silje: (Hjelp! To Silje’er!) Jeg skal prøve å nyte første gangen til fulle. Etterpå skal jeg se alle filmene, og det tror jeg nesten blir enda bedre:-)

    @Jennukka: Da ser jeg frem til gråtonene dukker opp, og krysser fingrene for at det gjelder Slur, min favoritt. Og tusen takk! Stas med ny leser, og ny blogg å sjekke ut.

  7. Snape (Slur) har haugevis av gråtoner, men spørsmålet er om motivene hans er gode eller ikke. Det får vi ikke vite før i siste bok. Jeg skal ikke røpe det, men jeg vil påstå at Snape er den mest interessante karakteren i Rowlings univers, og at han ville vært det uavhengig om han hovedsakelig har hatt gode eller onde hensikter. Gråtonene begynner å vise seg allerede i den tredje boken, og kommer virkelig godt frem i den sjette boken.

    Min favorittkarakter (kanskje ikke like interessant som Snape, men den karakteren jeg liker best) får du møte i neste bok. Han heter Remus Lupin. Azkaban har alt og er uten tvil den beste boken i serien (vel, jeg skal ikke være altfor bastant, folk har forskjellig smak – men i min verden er det ingen tvil). Det er vel også den første boken hvor vi får glimt fra foreldregenerasjonens tid på Hogwarts (Snape, Lily, James, Lupin osv…). Jeg elsker slike tilbakeblikk!

    Hver gang jeg kommer over noe som handler om Harry Potter får jeg lyst til å lese bøkene om igjen. Jeg har lest dem om og om igjen siden jeg var 11-12 (jeg tror det var i 1999 jeg oppdaget den første boken) og de kommer nok til å bli lest igjen og igjen til jeg blir gammel og grå.

    Forresten: Ikke ha for store forhåpninger til kvaliteten på filmene. Han som spiller Ron er perfekt i rollen, men Harry og Hermione er veldig stive og lite troverdige, spesielt i de første filmene. De ødelagte mye for meg… Det kom seg i de siste filmene, men der var det desverre andre ting som var med på å ødelegge. På den positive siden er Alan Rickman perfekt i rollen som Snape, vi får møte mange gode skuespillere i biroller og det er fantastisk å se Hogwarts på film.

    Ta Azkaban med på juleferie! Jeg har lyst til å gjøre det samme, for det er en stund siden den ble lest sist. Får se om jeg rekker litt Harry Potter innimellom Dickens.

    1. Spennende å høre om Slur, for jeg har hele tiden regnet med at det kommer til å være noe spesielt med ham, særlig med tanke på rollen hans i første bok. Jeg hadde sett skuespilleren som spiller ham før jeg begynte å lese, og synes han er helt perfekt. Det er ham jeg ser for meg mens jeg leser, og det funker. Ron liker jeg også som sagt, og begynner å lure på om noe av grunnen til at jeg liker de to karakterene så godt kan ha med inntrykket fra filmklippene å gjøre. Gode rollevalg kan gi utslag på inntrykket man får av boken fordi karakterene blir mer levende. Foreløpig har jeg bare sett to hele filmer, og liker dem like godt som bøkene. Men det skyldes nok mye at jeg leser bøkene på norsk, og at oversettelsen ikke virker spesielt god.

      Hvis boken ikke blir med på ferie, leses den nok likevel rett over nyttår. Men litt Harry Potter rekker vi vel innimellom slagene uansett hva vi leser?🙂

  8. Jeg krymper meg hver gang noen snakker om «house elves» som «husnisser». Har forsåvidt diskutert denne oversettelsen av ordet med oversetteren selv, men vi var veldig uenige. En bedre oversettelse hadde, slik jeg ser det, vært «husalver».

    Jeg elsker Harry Potter-bøkene, men les dem for all del på engelsk om du kan. Jeg fikk den første boka til jul i 1999, på norsk, og leste den, men gikk kjapt over til engelsk, noe jeg er veldig glad for. Så mye bedre!

    (…og jeg blir totalt forvirra av de norske navnene).

    1. Fint at du nevner oversettelsen, for den har jeg gjort meg mange tanker om. Men siden jeg ikke har originalen for hånden å sammenlikne med, ville jeg ikke gjøre noe poeng av det i innlegget. Nå er jeg imidlertid veldig nysgjerrig på hvilke grunner oversetteren hadde for ikke å bruke «husalver»? Ut fra den fysiske beskrivelsen ville alv passet mye bedre, samt at det tross alt er det korrekte ordet. Jeg reagerte også på at han oversetter «teapot» til «tepotte» og «milk mug» til «melkemugge». Hallo?

      Jeg forstår heller ikke hvorfor han har gjort en så utstrakt bruk av dialekt. Sosiolekt er greit nok, men det er pussig å finne hedmarksdialekt i en bok som er oversatt fra engelsk. De norske navnene plager meg ikke siden jeg ikke har noe forhold til de engelske. Men prinsipielt synes jeg det er tøv å skulle finne på nye navn bare for å gjøre det. Spesielt at Ron blir Ronny, Hermione blir Hermine, og Fred og Frank blir Fred og George. Navn bør kun endres når de kan oversettes mer eller mindre direkte, det vil si der hvor navn har en konkret eller symbolsk betydning. Selv der kan man diskutere om det ikke er bedre å beholde navnet og heller redegjøre for den eventuelle betydningen i en note. Jeg kom over en nettside hvor den norske oversettelsen beskrives som fantastisk, men det er jeg virkelig ikke enig i. Teksten lugger for mye, og jeg tar meg altfor ofte i å lure på hvordan originalen ser ut.

  9. Hedemarksdialekta er noe som irriterer meg sterkt i de norske oversettelsene, faktisk. I den engelske utgaven er karakteren klart irsk, men ikke gjennom hvordan replikkene hans staves. Det eneste som avslører hans landsidentitet før den fjerde boka er navnet: Seamus Finnigan. Dialekta kan man tenke seg i hodet, man trenger ikke å lese den, og det gjør vi heller ikke i de engelske utgavene. Så at er han gitt en dialekt i de norske oversettelsene, når han ikke originalt er skrevet slik, blir rart for meg. Den eneste i bøkene som er skrevet med diaekt i de engelske utgavene er Hagrid, og derfor er det naturlig at det bare er han som oversettes med diaelkt.

    1. Såpass. Ut fra oversettelsen ville jeg ha tippet at de fleste karakterene hadde dialekt eller sterk sosiolekt i originalen. Å oversette irsk til hedmarksdialekt er uansett rart, jeg ser ikke forbindelsen. Og jeg er skeptisk til oversettelser hvor man har tatt seg for store friheter, og skjønner ikke hva som motiverer valgene. Kanskje redaksjonen fikk det litt for travelt med utgivelsen til å kvalitetssikre arbeidet?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s