Birger Baug – Paradis tapt

I Birger Baugs andre kriminalroman med Halvor Heming i hovedrollen, blir et skjelett funnet på en øde øy langs Helgelandskysten. Ingen vet hvem skjelettet kan tilhøre, eller hvorfor noen har oppholdt seg på øya i lang tid. Politiet kommer ingen vei med undersøkelsene sine, og saken forblir et mysterium. Noen år senere lever Oslos rusmisbrukere i frykt etter at en rekke misbrukere har mistet livet av mistenkelige overdoser. Politiet har en hypotese om at det er noe galt med stoffet som er i omløp, men klarer ikke å få tak i stoffprøver til analyse. Misbrukerne er unormalt lite snakkesalige, for det kan virke som om noen bevisst prøver å ta livet av dem.

Paradis tapt er som nevnt Birger Baugs andre kriminalroman og ble utgitt i 2009. Jeg leste debuten Straff i fjor og var veldig begeistret. Jeg er ikke mindre begeistret over oppfølgeren, for dette er virkelig fengende og gjennomført krim. Boken er spennende fra første kapittel, og spenningen holder seg konstant gjennom hele boken. Baug er utrolig dyktig til å snekre sammen gode plott, og å strukturere det slik at man hele tiden må lese enda et kapittel for å få vite hvordan det går. Samtidig er mye av spenningen i boken knyttet til karakterene, for Baug er like dyktig til å skape karakterer jeg blir nysgjerrig på, og som jeg engasjerer meg sterkt i. Paradis tapt er klassisk norsk politikrim, men har mer å by på enn ren underholdning.

I Straff skrev Baug engasjerende om mobbing. I Paradis tapt er det historier om de tunge rusmisbrukerne som danner bakgrunnen for krimgåten. Politietterforsker Halvor Heming har selv opplevd å miste en høyt elsket storesøster i en overdose, noe han aldri har klart å komme helt over. I innskutte dagboknotater fra en ukjent far får vi lese om hvordan han prøver å etablere kontakt med sønnen som har falt utpå etter morens død. En av Halvors kolleger blir sterkt fascinert av en ung alenemor han treffer på Plata i forbindelse med etterforskningen. Hun ser ut som en ung og frisk Blindern-student, og kan neppe være misbruker. Eller?

Rusmisbrukernes skjebner er knyttet til selve krimgåten, men er vel så spennende lesning i seg selv. Slik jeg oppfatter det, er et av romanens prosjekter å viske ut skillet mellom rusmisbrukere og «vanlige mennesker», ved å vise fram mennesket bak misbruket. Spesielt i møtet mellom politimannen Hans Petter og alenemoren Irene. Hans Petter er glad i damer, og føler seg sterkt tiltrukket av henne. Han vakler mellom å finne argumenter for hvorfor hun neppe er rusavhengig, og å ta innover seg tegnene på at hun er nettopp det. Ambivalensen Hans Petter føler ved å skulle forholde seg til at en kvinne kan være både vakker, intelligent og rusavhengig avslører mye om hvordan den rusfrie delen av befolkningen oppfatter narkomane. Ikke minst viser Baug hvordan samfunnet ser ut fra den andre siden:

«De begynte å gå mot Oslo City. Hans Petter holdt på å kollidere med en fyldig kvinne med hvit bluse og halvlangt, trangt skjørt. Hun så på ham med utilslørt vemmelse og hveste mens spyttdråpene haglet: «Hvorfor kan dere ikke bare fjerne dem? Dette stedet er det første turistene ser når de kommer hit! Og dere kaller dere politi!» Hans Petter overså henne, og fortsatte bortover mot patruljebilen. Han mer ante enn så den svake rødmen i kinnene til den unge kvinnen som gikk ved siden av ham. Med ett følte han seg nært beslektet med henne.»

Harmen mot rusmisbrukerne på Plata er velkjent, men fremstår annerledes når den betraktes fra en annen vinkel enn den snusfornuftige og selvrettferdige. Det er interessant hvordan man tilsynelatende er fritatt fra å vise alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet når man har med rusmisbrukere å gjøre. Oppfatningen om at de er annenrangs mennesker uten følelser og verdighet står sterkt i samfunnet, og det er denne oppfatningen boken utfordrer hos karakterer og lesere.

Paradis tapt er en meget god kriminalroman. Baug forholder seg lojalt til den norske politikrimsjangeren, men samfunnsengasjementet som gjennomsyrer romanen gjør at den likevel skiller seg ut i mengden. Baug fortjener dessuten mye ros for sin evne til å skape spenning på høyt nivå. Hvis jeg skal innvende noe, er det at boken gjerne kunne vært nesten dobbelt så lang. Når karakterene er så troverdige og interessante, plottet så gjennomført, og spenningskurven så stabil, kunne de ulike karakterene og historiene godt fått mye større plass. Men det er strengt tatt ingen innvending, snarere et uttrykk for at stoffet er svært spennende og tåler utbrodering. Birger Baug får det til å virke enkelt å skrive gode kriminalromaner, og jeg har skyhøye forventninger til neste bok. Jeg håper han skrur ambisjonsnivået til himmels neste gang Halvor Heming skal i ilden.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

4 thoughts on “Birger Baug – Paradis tapt”

  1. Birger Baug altså? Han høres mer ut som han burde vært krimskurken enn forfatteren. Tror sannelig jeg skal lese Baug før jeg setter igang med Nesbø, egentlig skulle jeg lese ferdig Gunnerud først, men ramlet litt av.
    Siden jeg hører til blant de landsens gudsordene som småskvetter storøyd imellom alle krumbøyde byfolka, tror jeg dette er boka for meg.
    Men jeg bør kanskje lese ener’n først?

    1. Tja, man bør vel alltid lese eneren først?🙂 Synes det er en god idé å starte med Baug, for foreløpig er det bare to bøker å lese der, mens Nesbø har vel skrevet ni. Dessuten liker jeg Baugs to første bøker bedre enn jeg likte Nesbøs to første. Nesbø trengte noen bøker på å finne formen. Du føler deg neppe så truffet hvis du småskvetter; kritikken er snarere myntet på oss hardbarkede, kyniske byfolk som mener å ha sett det meste;-) Men boka er god uansett! Eneren også.

  2. Nytt navn for meg også, men jeg ble nysgjerrig. Spesielt siden dette var bok to og mange krimforfattere har skrevet uendelig med bøker før jeg oppdager de og da blir de et tiltak å få lest (men en god grunn til å kjøpe da, har enda ikke fått startet på de tretten Morsebøkene jeg kjøpte på forsommeren).

    1. Som regel venter jeg til krimforfattere har gitt ut noen bøker før jeg gidder å lese, for jeg synes terskelen for å gi ut krim i Norge blir bare lavere og lavere. Hvis man ser utviklingen av forfatterskapet an, blir det forhåpentligvis lettere å skille mellom de helt greie og de gode. Men Baug skrev en veldig god artikkel om krim for tidsskriftet Biblioteket i fjor og da ble jeg nysgjerrig på om bøkene hans var like gode. Det var de, så jeg kan trygt anbefale dem! Dessuten er de utrolig lettleste, og det liker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s