Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Datoen er 2. mai 2005. På aldershjemmet i Malmköping i Sörmland skal det snart feires at beboeren Allan Karlsson fyller hundre år. Men Allan Karlsson har slett ingen planer om å delta i feiringen. Han klatrer heller ut gjennom vinduet og forsvinner. Dette blir starten på en begivenhetsrik og heidundrende måned hvor Allan får både politiet og en kriminell bande på nakken der han reiser på kryss og tvers av Sør-Sverige. Gjennom tilbakeblikk til Allans yngre dager får leseren etter hvert vite at Allan har vært ute på action-fylte eventyr før. Mange ganger, faktisk.

Utenfor vinduet

“Riktignok er Allan gammel, men han er også en jævla lømmel som faen meg vet nøyaktig hva han gjør”. Uttalelsen kommer fra søster Alice, sykepleier og bestyrer ved aldershjemmet Allan har bodd på, i en samtale med politiet. Men i motsetning til hva Alice og resten av verden tror, er Allan Karlsson en mann som sjelden vet hva han gjør, eller hvorfor han gjør det. Og godt er det, for ellers hadde han aldri rotet seg borti så mange og så store problemer.

Det første Allan gjør utenfor vinduet er å stjele en koffert fra en ung mann på Malmköping stasjon som ber Allan om å passe på kofferten mens han er på toalettet. Som med alt annet Allan gjør her i livet, er det en ren impulshandling. Han setter seg på første og beste buss med mannens koffert, og reiser så langt som han kan komme for femti kroner. Han havner hos den sytti år gamle Julius Jonsson, en småkriminell kar som gjerne slår seg på lag med Allan for selskapets skyld. Men innholdet i kofferten er av en slik betydning at Allan ikke bare kan stikke av med den helt uten videre. Innen boken er kommet til side femti, har Allan og Julius klart å ta livet av en mann ved et uhell, og eksportert liket til Addis Abeba. I den elleville fortsettelsen av historien får Allan rikelige muligheter til å praktisere sin livsfilosofi: “Det er som det er, og blir som det blir”.

Et begivenhetsrikt århundre

Romanen veksler mellom Allans eventyr i Sverige etter at han klatrer ut gjennom vinduet, og tilbakeblikk på Allans liv fra han blir født i 1905. Allan har vært der det skjer mer enn én gang, og de stadig lengre kapitlene fra hans yngre dager er samtidig en reise gjennom forrige århundres store begivenheter. Allan kan ikke mye i denne verden, for han gikk bare tre år på skolen, men han ser mildt sagt muligheter der hvor andre ser begrensninger. Allan er glad i en dram og en djevel på sprengstoff, og har hatt flaks nok til å leve i et århundre hvor det å kunne sprenge ting (eller folk) i luften er en svært etterspurt egenskap. Ikke bare har han hatt en finger med i spillet når amerikanerne utviklet atombomben, han har også mye av skylden for at bombeoppskriften havnet i hendene på russerne. Allan har dessuten reddet livet til general Franco, fornærmet kamerat Stalin ved å be ham fjerne barten, og drukket tequila med visepresident Harry Truman den kvelden president Roosevelt døde. Bare for å nevne noe.

Allan har direkte og indirekte hatt skylden for flere av verdenshistoriens vendepunkter, men selv er han helt uinteressert i politikk. Han har tilfeldigvis og ofte havnet i selskap med store politiske personligheter, men alltid satt på autopilot og tatt seg en dram eller ti når de har prøvd å overbevise Allan om at deres politiske ståsted er det riktige. Derfor er det herlig ironisk at Allan gjennom sitt totale fravær av politisk engasjement har blitt involvert i storpolitiske begivenheter. Det er verdt å lese boken kun for å få med seg beskrivelsen av Allans rolle i nedrustingen mellom USA og Sovjetunionen og den påfølgende kalde krigen. Man kan kanskje spørre seg om ikke flere ville være interessert i å lese verdenshistorie dersom den ble skrevet i Jonassons ånd:

«En dag, like etter at SALT II-avtalen var undertegnet, fikk Brezjnev det for seg at Afghanistan trengte hans hjelp. Og så sendte han elitetroppene sine inn i landet, og de kom umiddelbart til å ta livet av den sittende presidenten, slik at Brezjnev ikke hadde noe annet valg enn å utnevne en ny. President Carter ble selvfølgelig sur (mildest talt) på Brezjnev. Blekket på den andre SALT-avtalen hadde knapt rukket å tørke. Og så fikk Carter i stand en boikott av OL i Moskva, samtidig som han økte den hemmelige CIA-støtten til den fundamentalistiske geriljabevegelsen Mujaheddin i Afghanistan. Stort mer rakk ikke Carter å gjøre, for like etter overtok Ronald Reagan, og han var atskillig mer iltert anlagt når det gjaldt kommunismen i sin alminnelighet, og den gamle stabukken Brezjnev i særdeleshet.»

Stor underholdningsverdi

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant er en gjennomført humoristisk roman, og Jonas Jonasson har brukt de fleste triksene i boken for å få leseren til å humre seg gjennom de bortimot fire hundre sidene. Allan slentrer gjennom livet på lykke og fromme selv når det brenner rundt ørene hans. Fortelleren er like avslappet og muntert slentrende, med en lun humor som står i sterk kontrast til storpolitikk og alvorlige hendelser. Jo dårligere Allans og fortellerens perspektiver passer til hendelsene, desto morsommere blir det. Boken har et rikt persongalleri, både i fortid og nåtid, som med sine særheter, forfengelighet og varierende grader av dumhet står for kostelige replikker og latterlige situasjoner. Særlig morsomt er det at Jonasson har inkludert så mange historiske personer i romanen, og han behandler dem ikke akkurat med respekt. Humoren i boken ligger kort sagt både i hendelsene og måten historien fortelles på.

Innvendingen mot boken ligger i at Allans likefremme ro noen ganger blir litt for lik fortellerstemmen. Da flater historien ut, og humoren blir litt kjedelig. Allan har imidlertid selskap av mer eller mindre gale, eksentriske og pussige bifigurer mesteparten av tiden, og det er som regel de som redder boken fra å bli forutsigbar.

Det er ikke alle forfattere forunt å selge sin debutroman til nitten land. Med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant har svenske Jonas Jonasson klart nettopp det, og boken fortjener å nå ut til et stort publikum. Boken er absolutt anbefalt for lesere som er på utkikk etter noen timers underholdning og en god latter.

6 thoughts on “Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant”

  1. Jeg vet altså ikke hva det er med meg og den boka. Til og med nå etter en slik strålende skrevet omtale – føler jeg meg ikke kallet.
    Lånte den på biblioteket da den var ny. Leverte tilbake ulest. Kjøpte på salg. Ulest. I forrige uke lånte jeg til og med lydboka, ifall det ville friste mer, men så langt er det ingen forandring i leselysten.
    Det er jo absurd, da alle jevnt over er begeistret.
    Får si som du pleier.
    Det er noe i meg som minstenker at omtalen er bedre.

  2. Bra omtale, men vet ikke helt om det frister meg å lese boka. Jeg har også lånt den på biblioteket og levert den ulest tilbake, nemlig…

    Det ligger forresten en award til deg på bloggen min.

  3. @Ingalill: Du vet at det er lov til å hoppe over bøker man ikke har lyst til å lese? Eventuelt vente til du får lyst? Boken er kjempemorsom, men bare hvis man ønsker å lese den. Å presse seg til å lese underholdningslitteratur er bare dumt. (Hør på meg, da, så flink jeg er til å være fornuftig på andres vegne. Skulle tro jeg klarte å følge mine egne råd? Men neida.)

    @Anita: Tusen takk for award! Nå ble jeg kjempeglad!😀 Hundreåringen kan være en fin bok å ha i bakhånd til en dag man bare vil le og bli underholdt, det er nok da den passer best.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s