Luigi Pirandello – Donna Mimma

I utgangspunktet er jeg kritisk til novellesamlingen Karavane. Den skal visstnok inneholde det ypperste novellekunsten i verdenslitteraturen har å by på, men likevel består den stort sett bare av noveller skrevet av Døde Hvite Menn. Det vitner ikke akkurat om vilje til å lage en samling fra – nettopp – verdenslitteraturen. Det er snarere et tegn på at begrepet verdenslitteratur radbrekkes for å få de døde hvite mennenes prestasjoner til å virke enda større. Innen postkolonial teori finnes det mange ord man kan bruke for å beskrive en slik begrepsbruk, og alle ordene er stygge. Å samle klassiske, vestlige noveller på ett sted er en god ting. Men da kan man ikke kalle det verdenslitteratur og samtidig utelate halvparten av kontinentene. Afrika er dessuten representert gjennom to hvite forfattere. Spar meg. Den kulturelle sammensetningen i samlingen kunne til og med blitt godkjent av Hitler. De kvinnelige representantene er selvfølgelig like få som de er forutsigbare: Doris Lessing, Alice Munro og Joyce Carol Oates. Ellers er det bare gutta boys, de som hersker tryggest på tronen i den vestlige kanon. Men nok om det. Novellene har så langt vært svært gode. Ikke alle er glimrende, men de er likevel langt over gjennomsnittet. Så får jeg heller finne verdenslitteraturen et annet sted.

I «Donna Mimma» befinner vi oss i en liten siciliansk landsby tidlig på 1900-tallet. Donna Mimma er jordmor, og har tatt imot hvert eneste barn i landsbyen i 35 år. Hun er en institusjon i samfunnet, en kvinne som for barn og voksne er omgitt av en aura av eventyr og mystikk. Den dypt religiøse Donna Mimma er så bluferdig og gammeldags at hun dekker over fødselens prosaiske slit ved å fortelle ungene at hun i nattens mulm og mørke kjøper spedbarn i Palermo for pappas penger, og frakter dem hjem i en praktfull bærestol.

Men en dag får Donna Mimma en konkurrent i en ung, ugift jordmor med eksamen fra universitetet. Den unge kvinnen er ikke det minste beskjeden eller bluferdig, selv om hun ikke engang har født barn selv. Hun sprader rundt i kort skjørt og hatt og kaller en spade for en spade, til Donna Mimmas store forskrekkelse og forargelse. Dessverre for Donna Mimma melder den unge jordmoren fra til myndighetene om at Donna Mimma arbeider uten formelle kvalifikasjoner, og Donna Mimma blir pent nødt til å reise til Palermo for å ta eksamen, til tross for tårer og fortvilelse.

Det som er interessant med denne novellen, er at den kombinerer en hverdagslig overflate med en litt uhyggelig undertone. Donna Mimma takler ikke å forlate landsbyen hvor hun er en eventyrlig og viktig skikkelse. I storbyen Palermo og på universitetet er hun bare en gammel og gammeldags kone som tiden har reist fra. Hun forstår ikke vitenskapen, og klarer ikke å relatere den til sin lange erfaring. Men hun vender til slutt tilbake til landsbyen med vitnemål og nymotens hatt. Der oppdager hun at den unge jordmoren ikke bare har tatt hennes plass; hun har stjålet hennes identitet. Den unge kvinnen har erstattet hatten med gammelmodige klær, og forteller barna om da hun kjøpte dem for pappas penger i Palermo og brakte dem hjem i bærestol.

Det uhyggelige og fascinerende ved novellen ligger i tanken på at identitet faktisk lar seg stjele på et mer intrikat vis enn gjennom kun å stjele noens kredittkort og personlige opplysninger. Donna Mimma mister alt. Den unge kvinnen tvinger først Donna Mimma til å forlate konteksten som gjør henne til den hun er. Ved universitetet erstattes erfaringene hennes med vitenskapelige begreper Donna Mimma ikke skjønner noe av. Hun blir en ubrukelig jordmor. Når hun vender tilbake til landsbyen oppdager hun at den unge kvinnen har stjålet både klesdrakten og eventyrene hennes, og det er ikke lenger noen som har bruk for Donna Mimma. Det er ikke engang noen som skjønner at hun har mistet noe.

Pirandello skildrer Donna Mimmas undergang utrolig godt. Den nye jordmorens tyveri av Donna Mimmas identitet er kalkulerende og litt nifs, og Donna Mimmas avmakt er total. Men Pirandellos fortellerstil falt ikke helt i smak. Jeg er så inderlig lei av litteratur med modernistisk tilsnitt, selv om det er skrevet i modernismens gullalder aldri så mye. Jeg falt ofte ut av sammenhengen fordi jeg ikke skjønte om jeg leste dialog, monolog eller tanker. I en ellers kronologisk og tradisjonelt oppbygd novelle slet jeg også med å koble hendelsene til tid og sted. Litt sånn: Jeg skjønner hva som blir sagt, men hvem er det som sier det, og til hvem? Og hvor? Slike uklarheter gjør meg mer irritert enn nysgjerrig, Nobelpris eller ikke. For ja, Luigi Pirandello vant Nobelprisen i 1934. Mest kjent er han nok for skuespillet Seks personer søker en forfatter, et skuespill jeg skal lese i høst. Men tilbake til «Donna Mimma«. I tillegg til identitetstematikken tar novellen opp overgangen fra det religiøse til det vitenskapsbaserte samfunnet på en tankevekkende måte. Formell kunnskap vs. erfaring, åndelighet vs. pragmatikk, teori vs. praksis, idé vs. virkelighet. Pirandello viser hvordan fremskritt er et relativt begrep.  

4 thoughts on “Luigi Pirandello – Donna Mimma”

  1. Heldigvis kan jeg slappe av når du omtaler noveller. Sjansen er mindre for at jeg styrter av sted og legger i bunker. Jeg vente til alle novellene kommer i samling – eller enda bedre til novelleomtalene kommer i samling.
    Men jeg liker noveller altså – bare ikke alltid å lese dem, ofte for symbolsk og fortettet.

    1. Novellene i Karavane har så langt vært rett på sak uten typisk symbolsk fortetting. Men du trenger jo ikke lese dem i det hele tatt når jeg allerede har avslørt hva de handler om. Veldig snedig. Glad at du liker novelleomtalene, for hvis jeg skal klare Boklesebloggens novelleutfordring i år, har jeg fortsatt 32 noveller igjen å skrive om…

  2. Excellent. Hvis jeg krysser ut alle bøkene som du har lest – og du gjør det samme, tror du vi tjener inn noen måneder på 1001 lista da. Som det er nå blir jeg ferdig rundt 80, hvis jeg leser 30 i året
    , dvs nærmere 500år i den farten jeg holder.
    Det sier seg selv at framgangsmåten må revurderes.
    Forslag – krysse av for lest bok hver gang man leser en omtale, som gjør boka overflødig??

    1. Det er en strålende idé! Bortsett fra at vi har lest mange av de samme bøkene, og det da sannsynligvis blir slosskamp når vi skal avgjøre hvem som må ta ansvar for de kjipe bøkene. Men det kan kanskje avgjøres med loddtrekning eller stein, saks, papir? Ellers er forslaget om å krysse av bøker når man har lest omtale en løsning som gjør det mulig å lese alle 1001 bøker på et par år. Så fremt vi finner noen som har blogget om Det gyldne esel, Nils Klim og Mannen uten egenskaper. God plan, men ikke vanntett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s