Måned: september 2011

Sigrid Undset – Den lykkelige alder

Novellen «Den lykkelige alder» fra samlingen med samme navn ble utgitt i 1908, året etter at Sigrid Undset debuterte med romanen Fru Marta Oulie. Den er enda en av Undsets lange noveller som jeg ikke helt skjønner hvorfor kalles novelle istedenfor roman, men uansett: God er den. Kanskje litt for god, for dette var en novelle som satte seg fast og fortsatt nekter å slippe taket. Undsets analyse av det drømmende, lengtende menneske er tidløs, og minst like relevant i dag som for hundre år siden, og gir solid belegg for Undsets påstand om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

Uni Hirsch er en ung foreldreløs kvinne som kommer til Kristiania full av rastløshet, lengsel og store planer. Drømmen er å slå gjennom som skuespiller, og hun nekter å gi opp selv om det skal godt gjøres for en ung ubemidlet kvinne uten kontakter eller utdannelse å komme gjennom nåløyet. Uni forlover seg med Kristian, og det tærer på forholdet deres at de ikke har råd til å gifte seg og derfor heller ikke kan bo sammen. Men Kristian har forståelse for at Uni ikke kan gi opp drømmen så lenge hun ikke har forsøkt, og ønsker ikke at hun skal ende som en konvensjonell og ulykkelig husmor på grunn av ham. Årene går, og Uni lykkes faktisk med å bli skuespiller ved et av Kristianias teatre.

Det er bare det at når Unis drøm går i oppfyllelse, så gir det henne ingen tilfredsstillelse. Hun tør ikke innrømme det for noen, later bare som om hun er fornøyd med livet ved teatret. Men det Uni egentlig har lengtet etter, den dype følelsen av mening og utfoldelse, finner hun ingen steder. Selv livet som skuespiller har sine rutiner, og Uni går fort lei av å spille den samme rollen kveld etter kveld, måned etter måned. Men hva skal man drømme om og lengte etter når den eneste drømmen man hadde har gått i oppfyllelse? Når det ikke finnes noe større og bedre å drømme om?

Tittelen «Den lykkelige alder» viser til tidsånden karakterene lever i. Det er mulig å komme seg opp og frem her i verden, hvis man bare står på selv og har litt flaks. Man trenger så visst ikke å tråkke i foreldrenes konvensjonelle fotspor hvis man ikke ønsker det. Tittelen viser samtidig til karakterens unge alder. De har hele livet foran seg, og det er nå de må velge hva det skal fylles med. Men det er der tittelens ironi kommer inn i bildet. For disse unge menneskene er slett ikke lykkelige, og slites i stykker mellom stram økonomi og kummerlige levekår på den ene siden, og utferdstrang, lengsel og store drømmer på den andre. Unis venninne Charlotte oppsummerer det godt:

«Jeg har aldri vært forelsket. Kan ikke bli det. Man blir ikke nøysom av å vente – er det ikke sant, Uni? Man går og tar på forskudd i sine drømmer – dynger på og dynger på. Til sist er alt som livet kan by på, for lite. Vi går alene – stirrer ned i oss selv, speider og undersøker, dikter og drømmer -.»

Eventyrlysten, behovet for selvrealisering, de store kravene til hva livet skal være – til slutt er det vanskelig å skille mellom hva som er naturlige lengsler og hva som er narsissisme. De tre kvinnelige karakterene i novellen, Uni, Charlotte og Birgit har ulike forventninger til livet, men må alle kjenne på følelsen av avmakt og skuffelse når de ikke får det de vil ha. Det blir umulig å slå seg til ro med noe av det de har, for bevisstheten om alt det de ikke har er like stor, om ikke større. I mellomtiden går årene, og i det intense ønsket om å leve, men å leve riktig, ender de opp med å gjøre det motsatte:

«Dette fortærende lyset. De lyse aftener – man synes man skulle leve dem, hver en – for det er straks sankthans – så slukner det like fort. Så er det gult, løvet, noen dager. Så regner det vekk. Så er det jul igjen. Og så kjenner man nesten med det samme, fra søndag til søndag, på lyset, på føret, nu kommer våren. Ungt løv, lyse aftener – bare at vi er blitt et år eldre. Og tiden rinner over oss, og vi ligger som lik under vannet – lever ikke.»

Og ifølge Charlotte er de heller ikke alene om å fortæres av lengsler, hun mener det er menneskets lodd. Så er da også Charlotte den som går mest drastisk til verks av de tre.

Da jeg leste novellesamlingens første novelle, «Et halvt dusin lommetørklær», hvor lille Birgit blir avspist med en billig gave fra sin egoistiske far, tippet jeg at det ikke kom til å ende godt for den lille jenta senere i livet. I «Den lykkelige alder» er Birgit blitt voksen, 23 år, og opptrer som bikarakter i novellen hvor hennes kusine Uni Hirsch står i fokus. Jeg hadde dessverre rett i at det går dårlig med Birgit, selv om hennes forventninger til livet er helt annerledes enn Unis. Birgit har vært kjæreste med en ung løytnant i flere år, og ligger an til å få et godt liv som hustru og mor – akkurat det Birgit ønsker. Men løytnanten gjør det slutt når han treffer en annen, og nøysomme, beskjedne Birgit er ikke sterk og selvhevdende nok til å kunne gå videre i livet. Dette ene nederlaget blir så stort at det knekker henne fullstendig:

«Birgits lille skjebne, den var slutt med at løytnant Gurstad hadde slått opp. Livet ville ikke komme til henne mere.

[…]

Som om hun ganske hadde resignert for seg selv, Birgit med sine treogtyve år, ydmyk, var beredt på å nøyes med å se på de andre leve – arbeide pene ting til andres hjem, elske andres barn».

Det er trist og opprørende å lese om kvinnenes skjebne, fordi den i og for seg ikke kan knyttes opp mot noen urettferdighet eller samfunnsmessig skjevhet. Tvert imot går det dårlig fordi kvinnene ikke helt klarer å forsone seg med seg selv, men kjemper en ambivalent kamp mot egne lengsler. De mangler evnen til å virkelig leve det livet de har valgt, og blir værende i et limbo av urealiserte drømmer. Kanskje er det først og fremst det at karakterene har et så uavklart forhold til seg selv og sitt indre liv som gjør det opprørende å lese. Men det er også det som gjør at novellen fortsatt oppleves som relevant. Og det er kanskje det som gjør den så god.

Bookcrossing og høstbøker fra Cappelen Damm

Selv om jeg alltid skriver disse innleggene en uke på etterskudd, er det enkelte ting man ikke kan vente med å si. Som for eksempel at jeg har møtt Moshonista!!! Eller Ingalill, som hun også heter. Den store begivenhet fant sted i går på Book crossing-møte på Oslo S, og det var en positiv overraskelse. Selvfølgelig ble jeg ikke overrasket over at Ingalill viste seg å være et hyggelig og spennende bekjentskap, de kostelige innleggene hennes skriver seg tross alt ikke av seg selv, men hun var så sprudlende og blid at jeg ble sjarmert i senk. Hvis Ingalill er representativ for hvordan damene bak mine favorittblogger er på ånkli, bør vi samle troppene for et bloggtreff snarest! Dessuten fikk jeg bok, Erica Jongs Fear of Flying, som er en av 1001-bøkene. Dog en sømmelig versjon uten det uanstendige rompemotivet på omslaget. Ingalill kunne for øvrig by på et par overraskelser, hvorav dialekten bare var en av dem. Hvis du er nysgjerrig på hva de andre overraskelsene var, bør du bli med på møte i oktober. Du kommer kanskje til å angre på at du traff meg og fjerne bloggen min fra listen din i all stillhet, men du kommer ikke til å angre på at du traff Ingalill. Så sånn er det.

Book crossing-møte virket i utgangspunktet som en god idé, men var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Å sitte rundt et bord med en variert stabel tilgjengelige bøker foran seg og snakke om litteratur med trivelige mennesker – kan det bli bedre? Nei, jeg tror ikke det. Første onsdag i måneden er herved satt av til møter. Da kan jeg dessuten kvitte meg med deler av overskuddslageret som nødvendigvis oppstår når man helt mangler impulskontroll over mange nok år.

Nok om det.

For et par uker siden presenterte Cappelen Damm sin bokhøst 2011. Jeg var til stede sammen med min medredaktør Annika, og fikk enda flere bøker å lengte etter. Endelig fant jeg noen nye norske utgivelser som jeg vet at jeg ikke kan gå glipp av, og alle tre er faktisk debutantutgivelser. Bokomtalene er hentet fra forlagets nettsider.

Sondre Midthun er blant høstens skjønnlitterære debutanter, og romanen Kom aldri nærmere er nettopp utgitt. Sondre Midthun er fra Ørnes i Nordland, samme bittelille sted som meg, og bare det er nok til å sikre boken en plass på leselisten min. Hvis jeg tilføyer at Sondre en periode bodde i nabohuset og at jeg satt barnevakt for ham da han var liten, ja da er det i hvert fall ikke noe å lure på. Nå spør du deg sikkert om jeg var en slik barnevakt som insisterte på å lese fra Dostojevskijs samlede på sengekanten og om det er der den litterære innflytelsen kommer fra. Men nei, vi leste bare Donald-blader, så Sondre må ha blitt forfatter til tross for mitt forsøk på å korrumpere hans barnesinn med populærkulturelle distraksjoner. Jeg tror imidlertid ikke man trenger å være like inhabil som meg for å bli nysgjerrig på boken hans.

Kom aldri nærmere begynner en sommerdag idet faren, under familiens hytteferie, drukner sønnens hund i et tjern. Et barns perspektiv på verden endres i takt med en familie og et vennskap som gradvis går i oppløsning. Hvordan gjenopprette det ødelagte? Hvor langt kan en ung gutt gå i fortvilelse og savn? Sønnen minnes for alltid de fatale skundene ved hytta, og sytten år senere returnerer han til bygda for et endelig oppgjør med faren. Kom aldri nærmere er en roman om ødeleggelsen når den inntreffer, og bivirkningene den skaper. Det handler om tap, sorg og en plaget fars altomsluttende terror.

Andre verdenskrig er et tema jeg aldri blir lei av, og en av debutantene som allerede står på prioriteringslisten for høsten er Ragnhild Koldens debutroman fra 2010, I krig og kjærleik, hvor temaet nettopp er andre verdenskrig. En annen debutant som skriver om temaet, om enn fra en annen vinkling, er Marianne Terjesen. Hennes første roman, For Leas skyld, kommer ifølge forlagets nettsider i midten av september.

For Leas skyld er en gripende og velskrevet episk roman om noen unge jøder i Europa rundt annen verdenskrig. Vi følger to unge søstre som må flykte fra Tyskland for å bo hos en tante og onkel i Budapest. Den yngste dør, mens den eldste, Miriam, etter mange dramatiske år kommer som båtflyktning til den nyopprettede staten Israel. Hit kommer også tre unge kamerater fra Wien. Arkitekten Peter har store visjoner for byen Haifa, og han og Miriam blir kjærester. Men verken Peter eller Miriam klarer å dele fortiden. Romanen viser hvordan mennesker bærer historien med seg. Hvorfor er situasjonen i Midt-Østen blitt så håpløs? Forfatteren er beundringsverdig balansert, hennes medfølelse og forståelse svikter aldri. En sjeldent aktuell roman med et stort leserpotensiale. Marianne Terjesens mor var jøde, og måtte flykte fra Tyskland 16 år gammel. Hennes bestefar var byarkitekt i Haifa.

Casper André Lugg debuterer i høst i 20 under 30-serien med diktsamlingen Lite rekviem. Jeg er ikke særlig bevandret i lyrikkens verden, men prøver å gjøre noe med det. Bortsett fra at tittelen på denne samlingen er nydelig og trist, har jeg veldig lyst til å lese den fordi den handler om en sønn og hans døende far. «Samlingen kretser om ulike tapserfaringer, men er vel så mye et språkarbeid som et sorgarbeid. Diktene dreier seg blant annet om hvordan et barn tilegner seg språket i møte med verden, og om hva som får vokse og hva som brytes ned i relasjonen mellom den døende og den gjenlevende. Lite rekviem er en vakker og stillfaren diktsamling, fra en svært lovende, ung poet.»

Ellers har Cappelen Damm flere dokumentar-utgivelser som virker spennende og uhyre aktuelle. Blant dem er Ann Heberleins En liten bok om ondskap som ble utgitt i august.

Ann Heberlein undersøker og stiller spørsmål ved våre forestillinger om ondskap. Hvordan skal man kunne forstå personer som Anders Eklund, Marc Dutroux og Josef Fritzl som med vitende og vilje har begått avskyelige handlinger mot barn? Hvordan skal man se på barna som selv blir voldsutøvere: Harris og Klebold fra Columbine High eller Mary Bell? Hvordan var den institusjonaliserede ondskapen vi møtte i Abu Ghraib eller det tidligere Jugoslavia overhodet mulig? Mange spørsmål, men Ann Heberlein hjelper oss også med å formulere noen av svarene. Hun mener at ondskapen ikke er ubegripelig. Det eneste ubegripelige ved den er vår motvilje mot å gjøre mer for å stoppe den. Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres er alltid den store, stille massens likegyldighet. Ondskapen har sitt utspring i ulikhet og urettferdighet, og den henter næring fra menneskers redsel og maktesløshet.

I november kommer boken Europas skam av den svenske forfatteren Lisa Bjurwald på norsk. Omslaget til venstre er fra den svenske utgaven. «I boken oppsøker Bjurwald fremmedfiendtlige partier over hele kontinentet; fra vårt hjemlige Norden til Italia, via Øst-Europa, Nederland og Storbritannia. Over hele Europa tegner det samme bildet seg: Hatet for de fremmede lever videre i god behold, selv om man flere steder har valgt seg ulike fiender å peke på. I Tyskland møter forfatteren aktivister som omtaler Islam som «et virus som må bekjempes» – i Tsjekkia møter hun krefter som vil jage rom-folket ut av landet. Bjurwald passer også på å stille spørsmål ved miljøer som tradisjonelt har vært ansett som tolerante, blant annet også partier på venstresiden – der Israel-hatet for enkelte har utviklet seg til jødehat, ifølge forfatteren.

Effektivt og konsekvent går hun således i strupen på alle former for rasisme og fremmedfiendtlighet, og argumenterer for at mennesker i Europa nå må samle seg og danne en bred front mot hatet – uansett hvor eller i hvilken form det opptrer. Det største faren ved disse partiene er, i følge forfatter Lisa Bjurwald, ikke nødvendigvis at de står i fare for å få formell makt – men at de med sin ytterliggående retorikk bidrar til å etablere nye definisjoner og virkelighetsoppfatninger i den offentlige debatten, og dermed påvirker de andre, etablerte partiene i negativ retning. Bjurwald debuterte i 2009 med boken God dag, kampsyster! (skrevet sammen med journalisten Maria Blomquist), om kvinner i høyreekstreme miljøer. Bjurwald har ellers bakgrunn fra det antirasistiske tidsskriftet Expo, der den kjente forfatteren Stieg Larsson arbeidet i en årrekke. Bjurwald har i flere år metodisk avdekket og ført oversikt over de ytterliggående høyrepartiene i Europa.»

En av årets viktigste bøker?

En bok jeg under andre omstendigheter ikke ville ha sett to ganger på, er en bok jeg likevel er glad for at vi fikk utdelt på pressekonferansen. Barneoppdragelse er ikke noe jeg trenger å bekymre meg for riktig ennå, men det tror jeg strengt tatt ikke man trenger for å kunne lese (og la seg sjokkere) av Amy Chuas En tigermammas kampsang.

“Mange lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så mange mattegenier og toppmusikere. Vel, jeg kan fortelle dem det, for jeg har gjort det. Men det som skulle bli historien om at kinesiske foreldre er bedre til å oppdra barn enn vestlige foreldre, ble i stedet en bok om kulturkrasj, flyktig berømmelse og hvordan jeg ble ydmyket av en trettenåring.” Alle foreldre vil gjøre det som er best for barna. Tigermorens kampsang viser hvordan kinesiske mødre tenker diametralt motsatt fra vestlige foreldre om hva som er best for deres barn. Mens vestlige foreldre respekterer barnets individualitet og oppmuntrer dem til å forfølge sin egen lidenskap og bidrar med et miljø som hjelper dem til nettopp dette, tror kinesiske mødre at de beskytter barna best mulig ved å forberede dem for fremtiden og utstyre dem med ferdigheter, kunnskap og gode arbeidsvaner. Amy Chua forteller sin historie som tigermamma både levende, underholdene – og provoserende.

Blant de tingene Amy Chuas to små døtre aldri fikk lov til å gjøre er: Overnatte hos venner, bli med venner hjem for å leke, være med i skuespill på skolen, se på tv eller spille pc-spill, velge hvilke aktiviteter de ville være med på i tillegg til skolen, få dårligere karakter enn A, å ikke være beste elev i alle fag bortsett fra gym og drama, spille noe annet instrument enn piano eller fiolin, og å ikke spille piano eller fiolin. Boken kunne etter mitt skjønn like gjerne hatt tittelen «Lær hvordan man ikke skal oppdra barna sine», eller «Er du helt sikker på at du ønsker at barnet ditt skal genierklæres?»

Apropos barn: En barnebok jeg tror jeg kan fryde meg stort over til tross for langt fremskreden alder er Lammet som ikke ville bli får av Torgeir Rebolledo Pedersen. Boken forventes utgitt i oktober. Ifølge forlagets nettsider er dette en herlig, underfundig, klok og temmelig springende diskusjon av dyrenes plassering i verden (A-dyr, B-dyr, C-dyr, X-dyr, Y-dyr, Z-dyr …). Alt sammen diskutert av den kloke hunden med doktorgrad i gjeting og den strengt tatt ganske dumme gjeteren, som på sin side er veldig god i leting. Sammen har de ikke mindre enn 66 sprelske sauer som de skal gjete opp på fjellet, mens de diskuterer tingenes tilstand … Lammet som ikke ville bli lår er noe så sjeldent som en dialogisk billedbok om dyrenes plassering i verden. Kraftfullt og lekent illustrert av Per Dybvig.

Vi fikk også utdelt en ungdomsbok på pressekonferansen, Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten. Den ble nettopp utgitt, men jeg har allerede hørt mange lovord om den. De jeg kjenner som har lest boken, mener at den er en flott leseropplevelse også for voksne.

Søstrene Nanna og Fride har i flere år levd i en bunker med faren, etter at en mystisk sykdom har rammet det meste av livet på jorden. En dag angripes faren av sykdommen, og jentene må forlate bunkeren og dra til byen de bodde i før, i håp om å finne medisin.

Høsten er først og fremst en bok om livet og kjærligheten, tross det dystre bakgrunnsteppet. En sterk og varm fortelling om mot og håp.

Som om ikke dette er nok bøker å plassere på den stadig voksende prioriteringslisten min, som nå er så lang at jeg snart må lage en egen prioriteringsliste for prioriteringslisten, fikk jeg forrige uke tilsendt hele ni bøker i premie fra Bokelskerinnen. 17. mai og julaften på en gang! Jeg vant premie i hennes debutantutfordring etter å ha lest Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. Heldigvis rakk jeg å åpne pakken før jeg stormet av gårde til bakgårdssalg hos forlagene for å raske til meg alt armene kunne bære, så jeg slipper å bruke denne uken på å snekre nye bokhyller. Mer om hvilke bøker jeg fikk kommer i neste ukes innlegg.

Ha en fin leseuke og en inspirert bokhøst!

Bernhard Schlink – Høytleseren

Michael Berg og Hanna Schmitz har et kort, intenst og hemmelig kjærlighetsforhold en sommer etter krigen. Han er 15 år, hun er 35. Så forsvinner hun sporløst, og Michael ser henne ikke igjen før han som jusstudent flere år senere følger en rettssak mot krigsforbrytere. Hanna har arbeidet som vakt i en fangeleir under krigen, og står tiltalt for medvirkning til folkemord. Hun har en hemmelighet med stor betydning for utfallet av rettssaken, men for å hjelpe henne må Michael i så fall avsløre at de kjenner hverandre fra før, noe han ikke uten videre ønsker å gjøre.

Tematisk sett er Høytleseren delt i to. Kjærlighetsforholdet mellom den unge Michael og den mye eldre Hanna innleder romanen. I hovedsak tilbringer de tiden med å bade sammen, ligge med hverandre, og ved at Michael leser bøker høyt for Hanna. Michael får sin erotiske oppvåkning, hva Hanna får er mer uklart. Så forsvinner Hanna, årene går, og refleksjonene rundt andre verdenskrig introduseres. Under rettsprosessen mot Hanna er det strafferettslige skyldsspørsmålet for leserens del underordnet spørsmålet om hvem Hanna er, eller mer nøyaktig hvilke valg hun har tatt som har ført til anklagen mot henne. Samtidig tar boken opp gapet mellom generasjonene i etterkrigstidens Tyskland, gjennom Michael og hans jevnaldrendes følelse av fremmedgjøring og avstand til den – i deres øyne – mer eller mindre skyldige eldre generasjonen.

I utgangspunktet er romanens poeng å flette sammen kjærlighetstemaet med refleksjoner rundt skyld og straff i etterkrigstidens Tyskland. Det er en strålende idé, siden det trekker en ellers prinsipiell diskusjon ned på jorda og tvinger en til å se nyanser der hvor man nok har mest lyst til å være kategorisk fordømmende. I så måte er Hanna Schmitz en perfekt karakter. Hun er mystisk og vanskelig å få tak på, både for Michael Berg og leseren. Ikke før i romanens siste kapitler får man vite nok om Hanna til at man ser sammenhenger, og det man får vite er gripende og trist.

Høytleseren hadde potensiale til å bli en stor leseropplevelse for meg, men ble dessverre en gedigen nedtur. Hanna Schmitz er som sagt en svært interessant karakter, og de beste delene av boken er de delene som fokuserer på henne. Uheldigvis er Michael Berg et av de kjedeligste bekjentskapene jeg har gjort i verden (både litteraturens og virkelighetens), og som romanens jeg-person ødela han alt. Han er en flat og distansert karakter som mangler kontakt med sine egne følelser, og det er utvilsomt meningen at personligheten hans skal bære i seg noe av tidsånden. Men han er så flat som karakter at hele leseropplevelsen ble kjedelig. Selv refleksjonene rundt skyldsspørsmål i kjølvannet av andre verdenskrig ble noe intetsigende, fordi de var plassert i hodet på Michael Berg. Kjærlighetshistorien fikk jeg ingenting ut av. Den sedvanlige mann møter kvinne-historien blir ikke interessant kun på grunn av aldersforskjell, og jeg er usikker på hva som var poenget med den utover å skape en plottmessig forbindelse mellom Michael og Hanna. Rettsprosessen ble også småkjedelig å følge fordi Schlink ikke hadde noen nye tanker å komme med. At mennesker har en tendens til å finne syndebukker etter katastrofer, er intet nytt. Ei heller at man leter etter syndebukker fordi man da slipper å ta ansvar selv, og kan sove godt om natten i visshet om at man har bidratt til å bekjempe verdens ondskap. For meg var Høytleseren en bok som ble utgitt tyve år for sent, som verken hadde en god historie eller spennende tanker å by på.

Jeg har lagt merke til at dette er en bok svært mange liker. Det gjør meg nysgjerrig, for jeg klarer ikke å skjønne hvor appellen ligger. Noen har for eksempel sagt at de syntes kjærlighetshistorien var nydelig, uten å presisere hva det var som gjorde den nydelig. Noen har fremhevet refleksjonsnivået, men ikke gitt eksempler på hva det var ved boken som var så reflektert. Andre har beskrevet den som spennende, men hva var det man da leste videre for å finne ut av? Hva var det som stod på spill? Ble min leseropplevelse ødelagt av at jeg skjønte Hannas hemmelighet for tidlig? Var hemmeligheten en forutsetning for at boken skulle fungere? For meg er Høytleseren et av de ytterst få tilfellene hvor jeg tror at filmen er mye bedre enn boken.

Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement

Madame Tellier driver et bordell i den franske landsbyen Fécamp. De fem prostituerte som jobber for henne er svært populære damer, og byens respektable herrer finner veien til Madame Telliers etablissement stort sett hver kveld. Men en dag kommer herrene til lukkede dører. Huset er tomt og stille, lampen over døren slukket. Herrene vandrer byen rundt i sin fortvilelse, mens sjømenn på land går amok utenfor de stengte dørene. Madame Tellier har reist til hjembygden Virville, hvor hennes niese og guddatter skal til sin første nattverd. Madame Tellier tar like godt med seg de fem prostituerte for å feire guddatterens store dag. I Virville blir de fem damene mottatt med stormende jubel, og landsbygdas innbyggere er fra seg av beundring over de fargerike og flotte damene. Under nattverden blir den ene prostituerte, Rosa, så rørt over minnet av sin egen første nattverd at hun begynner å gråte. Gråten sprer seg som ild i tørt gress i den lille kirken, og plutselig er hele menigheten i hellig ekstase. Presten blir så lykkelig over dette miraklet som skjer foran hans egne øyne at han retter en spesiell takk til de sterkt troende damene som har reist langveis fra for å være et fromt forbilde for menigheten. Etter en vellykket nattverd reiser de tilfredse damer tilbake til Fécault, hvor det blir et lykkelig gjensyn med byens respektable herrer. Champagnen flommer, det danses lystig, og med jevne mellomrom må parene ut på soverommet et lite ærend. Herrene får attpåtil rabatt når kvelden er omme, med Madame Telliers begrunnelse og novellens siste ord: «Det er ikke høytid hver dag».

Novellen ble utgitt i 1881, og den norske oversettelsen av Carl Hambro er trykket i novellesamlingen Karavane. I min begrepsverden er dette mer en fortelling enn en novelle, men morsom er den uansett. Guy de Maupassant var Gustave Flauberts elev, noe det er svært enkelt å se ut fra denne novellen. Likhetstrekkene mellom «Madame Telliers etablissement» og Flauberts «En enkel sjel», som jeg skrev om her, er mange. Begge beskriver det franske bondelandet på 1800-tallet på en levende og sjarmerende måte. Religiøs fromhet er et sentralt tema, om enn på svært forskjellig vis. Men det er ikke minst den nydelige og presise språkføringen som binder dem sammen; stilen som er så karakteristisk for den franske realismen på 1800-tallet, og som jeg også gjenkjenner fra Honoré de Balzacs bøker. De skriver så vakkert at handlingen blir mindre vesentlig for leseropplevelsen.

Det historiske suset ved novellen var et av høydepunktene, i tillegg til ironien. Jeg fant egentlig ikke noe budskap jeg fant det nødvendig å tenke over, men ironien var morsom. Mennenes fortvilelse over å finne Madame Telliers bordell stengt gir inntrykk av at bordellet fungerer nærmest som en hjørnesteinsbedrift i byen. Uten bordellet går alt i oppløsning. I tillegg er det festlig å lese om innbyggerne i den lille landsbygden Virville, som forveksler damenes vulgære og fargesprakende kjoler med rikdom, status og fromhet. Og det komiske høydepunktet er selvsagt prestens takknemlighet over damenes fromme eksempel. Han kaller den falne kvinnen Rosa «et fromhetens lam», og mener det er på grunn av damene at dagen er blitt guddommelig. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor ironien er rettet. Enten er det presten og den naive menigheten som lar seg blende av ytre omstendigheter og skuer hunden på hårene. Eller den er rettet mot samfunnet generelt, som ser på prostituerte som lite hederlige og korrumperte kvinner uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Kanskje er det en blanding, for det er ikke mye fromhet å spore i de lettlivede og lystige damene. Men de skal ha for at deres lettsindighet i det minste sprer lykke og glede blant de salige kundene deres. En glede som er sterkere og mer oppbyggelig enn noen religiøs tro?

Uansett var dette en herlig novelle. Først og fremst fordi Guy de Maupassants prosa er nydelig, men også fordi det er noe eksotisk og sjarmerende ved å lese om vanlige folks gjøren og laden i 1800-tallets Frankrike. Guy de Maupassants lengre fortellinger/romaner er godt representert på 1001-listene. Jeg gleder meg til å lese mer.