Knut Hamsun – Sult

«Det var i den tid jeg gik omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…» Man kan trygt gi Knut Hamsun æren for å ha skrevet den mest kjente åpningssetningen i norsk litteraturhistorie. Den navnløse mannlige hovedpersonen går en periode rundt i Kristianias gater, sulten og elendig. Hans forsøk på å livnære seg ved å levere artikler til byens aviser er som regel mislykket, og det lille han tjener på sine skriverier forsvinner så altfor fort. Han blir stadig tynnere og sykere, og plages sterkt av nerver og angst. Han sulter etter medgang og anerkjennelse, og håper på bedre tider. Men først og fremst sulter han.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese i Sult var at det er visse likhetstrekk mellom Sult-helten og Ingvar Ambjørnsens Elling. Jeg hadde forventet at hovedpersonen skulle være en forvirret sjel, men ikke en som var gått helt fra sans og samling. Sult-helten har kanskje peiling på mye og mangt av intellektuelle og litterære spørsmål, men virkelighetsoppfatningen er ikke like stø. Han projiserer egne oppfatninger og mistanker over på andre, lar seg mer enn gjerne provosere av antatte fornærmelser, og fremstår som nokså handicappet sosialt. Han dikter opp historier om andre i vilden sky og lyver så han tror det selv. I anfall av delirium fremkalt av både sult og mat raver han byen rundt etter innfallsmetoden og ringer på tilfeldige dører, diskuterer med seg selv, og innleder de merkverdigste samtaler med folk han møter tilfeldig.

Tidlig i boken kommer han i snakk med en blind gammel mann om hvor han bor, og Sult-helten lyver så det renner av ham. Han dikter opp en husvert ved navn Happolati, som visstnok skal ha levd som en sultan. Han smører på så tjukt han kan, men oppnår ikke den ønskede reaksjon hos den gamle mannen, som bare jatter med. Da klikker det for ham:

Helvedes pine, mand, tror De kanske at jeg sitter her og lyver Dem kapitalt fuld? ropte jeg ute av mig selv. Tror De kanske ikke engang at det gives en mand ved navn Happolati? Jeg har aldrig set på maken til trods og ondskap hos en gammel mand! Hva fan går det av Dem?

[…]

Jeg sat tilbake og så på hans ryg som gled mere og mere bort og syntes å lute mere og mere sammen. Jeg vet ikke hvor jeg fik det indtryk fra, men det forekom mig at jeg aldrig hadde set en uærligere, lastefuldere ryg end denne, og jeg angret ikke at jeg hadde skjældt mennesket ut før han forlot…

Litterært sett er det spennende å følge hovedpersonen gjennom de alltid raskt skiftende sinnsstemningene, og jeg har ingen problemer med å se hvor radikalt ny denne måten å skrive bøker på var sammenliknet med den solide realismen Hamsuns samtidige forfattere holdt seg til. Hamsuns språk er perfekt egnet til å beskrive en mann som veksler mellom bunnløs fortvilelse og euforisk lykke, stolthet og ydmykelse, sinne og skam, og som veksler så fort at jeg blir tidvis svimmel av å skulle følge karakteren inn i alle avkroker av hans tanke- og følelsesliv. Det er en litterær prestasjon, og boken fortjener sin plass i verdenslitteraturen.

Så hvorfor er jeg ikke fra meg av begeistring?

Kanskje fordi Sult-helten representerer en form for asosial væremåte som irriterer meg, og fordi boken ikke egentlig går i dialog med noe. For Sult-helten er andre mennesker en slags tilskuere hvis oppgave primært sett består i å bekrefte hans ego. Han har et enormt behov for å fremstå som rikere, mer respektabel og større enn han er. Dette behovet går langt utover en fattig manns behov for selvrespekt og det å kunne fremstå som et menneske som er verdt noe i andres øyne. Han vil være bedre enn andre, og setter sin egen stormannsgalskap foran både liv og helse. Siden han sjelden er interessert i noe annet enn sitt eget sinn, går relasjonene til andre mennesker i hovedsak ut på å finne ut om de er på hans side (tror på løgnene hans, behandler ham med ærefrykt og anerkjennelse, bukker og nikker og holder opp døra for ham), eller om de «motarbeider» ham (ser at han er fattig, spør om personlige ting, går foran ham på gaten, eller bare befinner seg i hans nærhet).

Sult-helten er den første i en serie av mange Hamsun-karakterer som sjokker rundt i en slags sjelelig feber, og har fornuften permanent utkoblet. De er nedgravd i sine egne følelser, tanker, impulser og usikkerhet, og klarer ikke å forholde seg til andre om det så står om liv. Likevel ligger skylden alltid hos noen andre enn dem selv; i Sult-heltens tilfelle er det både Gud, hvermann og tilfeldig forbipasserende. Han er på randen av sultedøden, men kaster penger etter folk så fort han får noen kroner, fordi det er viktigere å fremstå som en mann som ikke mangler noe enn å holde liv i seg selv. Det er altså ikke av barmhjertighet at han gir vekk penger, men på grunn av tanken på hvordan han fremstår for andre mennesker, og i Guds øyne. Likevel er han rasende på Gud som gir ham så harde prøvelser.

Irritasjonen jeg opplever av å lese om Sult-helten går ikke ut på at han er en mann hvis evne til fornuft er sterkt begrenset, for det kan i seg selv være uhyre interessant å følge. Jeg bare skjønner ikke hva historien egentlig skal tjene til, bortsett fra å være et velskrevet innblikk i en fortvilet og forvirret hjerne som aldri klarer å bestemme seg for noe. Som sagt, opplever jeg ikke at boken egentlig går i dialog med noe. Den mangler nyanser og flere perspektiver, og det skyldes ikke at romanen er skrevet i førsteperson. Det skyldes først og fremst at Sult-helten ikke er interessert i noe særlig annet enn seg selv og sine egne ustabile luner.

Knut Hamsun er den forfatteren jeg har det mest ambivalente forholdet til. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg har et elsk/hat-forhold til bøkene hans, for jeg har aldri elsket noen av dem. Det er heller det at jeg har lurt på hvorfor jeg misliker noen av bøkene hans så sterkt mens jeg synes andre er fin lesning. Siden i fjor høst har jeg lest Markens grøde, Benoni, Rosa og nå Sult, og jeg tror jeg har funnet svaret på hvorfor jeg aldri kommer til å melde meg inn i Knut Hamsuns fanklubb. De bøkene jeg har likt er Markens grøde, Benoni og Sværmere. De bøkene jeg ikke har likt er Pan, Victoria, Rosa og Sult.

Førstnevnte bøker har et mer tilbakelent forhold til hovedpersonene. Vi får innblikk i hvordan de tenker, men ser dem såpass fra utsiden at det går an både å sympatisere med dem og riste på hodet av dem. Sistnevnte bøker har derimot et så tett forhold til hovedpersonene at de insisterer på å trekke leseren inn i deres selvsentrerte, navlebeskuende indre verden, mens de virrer rundt i livet og syter og bærer seg over alskens krenkelser og ulykker. Det er altfor ensformig, altfor uinteressant, altfor enkelt. Dessuten er det en liten tilleggsirritasjon i at Hamsun nok har påvirket mye av den navlebeskuende norske litteraturen som er blitt skrevet i ettertid, sannsynligvis av forfattere som mener de gjør kulturen en velgjerning ved å fremstille all verdens nevroser i romanform. Uten å være like inderlige, troverdige eller språkmektige som den godeste Knut.

For noen år siden sa Ebba Haslund i et intervju i Bokprogrammet på NRK om Hamsun vs. Undset at Hamsun skriver gode bøker, men at han ikke rekker Sigrid Undset til knærne engang. Hvorfor? Fordi han mangler dybden som Undset har. Jeg er helt enig. Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet. Det er gode beskrivelser, men ikke så mye mer enn det. Sult er en stor litterær prestasjon fordi den er nydelig skrevet, troverdig og fengslende. Men den innbyr ikke til ettertanke, i hvert fall ikke hos meg.

16 thoughts on “Knut Hamsun – Sult”

  1. Denne anmeldelsen viser igjen hvorfor jeg liker bloggen din så godt! Du er så grundig og god i omtalene dine, og gir oss virkelig noe å strekke oss etter.

    Victoria er en av favorittbøkene mine. Jeg leste den som tenåring og falt pladask. Kanskje på grunn av den ulykkelige kjærligheten den skildrer, og måten Hamsun beskriver følelsene mellom de to elskende. Kjenner at jeg fikk lyst til å ta den fram og lese den igjen, men er samtidig litt redd for at det skal ødelegge den første leseopplevelsen jeg hadde av den.

    1. Nå synes jeg at du er god og grundig selv, så det tar jeg som et virkelig stort kompliment. Tusen takk:-)

      De jeg kjenner som har falt pladask for en av Hamsun-bøkene henter den som regel frem igjen med jevne mellomrom. Jeg har ennå til gode å høre at de har angret på det, jeg tror de bare liker boken bedre for hver gang. Hamsun skriver jo godt, så jeg tror det skal godt gjøres å like den dårligere med årene hvis man først har likt den. Håper du henter den frem igjen og skriver om den!

  2. «Der Undset går under overflaten, pirker og plukker i karakterene sine og vrenger dem ut og inn, holder Hamsun seg stort sett på ett plan og nøyer seg med å kjæle med karakterenes irrasjonalitet».

    Åh, nå lo jeg godt!

    Jeg kjenner at jeg egentlig ikke har noe behov for å lese mer av Hamsun. Hvorfor skulle jeg ha det, når jeg bare kan lese dine omtaler av bøkene hans, og slik få en hel haug med innsikt og latter gratis? Jeg får heller gjøre noe med den flaue saken at jeg ennå ikke har lest et kvider av Undset.

    1. Hehe, jeg syntes den formuleringen var i drøyeste laget, men den kommer fra hjertet og jeg har hørt at ærlighet er en dyd, så da så. Hvis du ønsker å droppe Hamsun og heller lese mine frustrerte omtaler, er det bare å glede seg. Jeg har ennå ikke skrevet om Markens grøde, og har fortsatt Landstryker-trilogien og Mysterier på leselisten. Faren er imidlertid til stede for at jeg blir hjernevasket underveis og plutselig begynner å skrive fanatiske vekkelsesinnlegg hvor jeg genierklærer mannen. Hvilken skrekkinngytende tanke.

      Undset er en helt annen sak. Sigrid skriver minst like godt som Knut, men tekstene hennes gir motstand hele veien. Hun er skarpsindig, klok og nådeløs. Og ikke minst: Hun kjæler ikke med noe.

  3. Jeg trodde du skulle like denne boken etter å ha lest ukenytt. Men jeg kan skrive på bloggen min om en bok før jeg er ferdig med den og fortelle hvor bra den er for den har vært det hittil. Da blir det verre å skrive bokomtale av boken og ta tilbake det jeg sa.

    Jeg har ikke lyst å lese noe Sult etter denne bokomtalen. Det hadde jeg ikke før heller. Det virker som en skikkelig gjespe bok. Jeg blei også faktisk provosert av Sult helten etter å lest denne bokomtalen.

    1. For meg er det litt komplisert dette med å like bøker eller ikke. Jeg syntes det var en velskrevet, interessant og god bok. Den fascinerte meg, og det var ikke vanskelig å engasjere seg for innholdet. Samtidig irriterte helten meg fordi han var så intens og irrasjonell, selv om jeg ofte sympatiserte med ham. Det jeg landet på til slutt, var at fremstillingen var for ensidig og at det var for lite å tygge på i etterkant.

      Når det er sagt, tror jeg ikke dette er boken for deg. I hvert fall hvis jeg skal vurdere ut fra de bøkene du har omtalt positivt og negativt på bloggen din:-) Det er kanskje ikke så mye å gjespe over i Sult, men provoserende synes jeg absolutt den er.

  4. Til jul ønsker jeg meg ditt ordforråd. Nå som jeg har lest Bokelskerinnens kommentar ønsker jeg meg også Victoria. Den likte jeg veldig godt i min tid, Sult likte jeg mindre, og Markens grøde formelig hatet jeg. Pan får jeg hetetokter av, og På gjengrodde stier lånte jeg – for deretter å levere den tilbake ulest.

    Derav konkluderer jeg at jeg er enig med deg i din Sigrid vs Knut-konklusjon (igjen jeg ønsker meg ditt ordforråd).

    1. Kanskje vi rett og slett kan bytte ordforråd? Jeg bytter mer enn gjerne med deg. Bortsett fra mitt rikholdige forråd av svulstige nordnorske banneord, det kan jeg ikke leve foruten. Jeg håper både du og Bokelskerinnen leser Victoria om igjen og blogger om den, så slipper jeg å være så ensom Hamsun-leser i Blogglandia. Det er godt å være flere på Sigrid-siden av debatten, for jeg har inntrykk av at mange heier på Knut bare fordi de ikke gidder å lese noe av Sigrid. Snøft.

  5. En fantastisk omtale! Du har satt ord på en del ting jeg også mener men som jeg ikke klarte å uttrykke skikkelig🙂 Spesielt rundt det som du kaller asosial oppførsel. Det irriterte meg gjennom hele boken. Det er greit at jeg-personen sulter, men betyr det at vi nødvendigvis blir ufyselige drittsekker for det? Hrmf!🙂

    Vel, nå er hvert fall omtalen min ferdig, om ikke annet…

    1. Tusen takk! Jeg gleder meg til å lese din omtale, og ikke minst finne ut hvilke ting du reagerte på ved boken:-) Han er irriterende, vår alles kjære, men likevel fikk jeg dyp sympati for ham til tider. Kanskje det var derfor han irriterte meg så mye, fordi jeg skulle ønske for hans del at han klarte å takle ting bedre.

  6. Vakkert og velskrevet
    og lærerrikt!
    , synes de fleste russiske helter (dvs, de få jeg har vært borti) oppfører seg på denne måten. Det kan hende jeg er ekstremt selvsentrert og forvirret selv, men dette med – dolkestøt i ryggen kontra fjær i hatten, for å bruke Catch22 terminologi, synes jeg er helt naturlig -)

    Jeg vet om ei dame som slo opp med sin store kjærlighet fordi det ble hvisket om at hun var ute etter pengene hans. Frivillig, men hun sluttet aldri å snakke om det, innvendig anger og besvergelser. Samme idiotien å kaste sine siste slanter etter rikfolk for at de ikke skal tro man er fattig.
    Stoltheten er farlig.
    Bland opp med ensomhet og ego, et dryss tidsånd og vips har du en sulten russisk helt.

    1. Du har helt rett, stolthet er farlig. Jeg blir så provosert av egosentriske karakterer som stadig blir like overrasket over at resten av menneskeheten ikke anerkjenner dem som verdens midtpunkt. Nå synes jeg at Raskolnikov var hakket verre enn Sult-helten, la oss for enkelhets skyld kalle ham Knut, men Knut kunne godt ha jekket seg ned noen hakk. Noen av ydmykelsene han ble utsatt for var fæle å lese om, mens andre var selvpåførte. Flere russiske helter har jeg ikke rukket å bli kjent med ennå, heller ikke Catch 22. Du har nevnt den før, og nå ble jeg igjen påminnet om at tiden går altfor fort og at jeg leser altfor lite. Men vakkert, velskrevet og lærerikt er ord jeg får trøste meg med mens jeg møysommelig pløyer meg gjennom 1001-listen og livet:-)

  7. Jeg skal være medsensor i særemnefremvisning i morgen, og en av elevene har ført opp denne siden som kilde. Nå koser jeg meg med teksten din og skjønner godt at han har valgt den (jeg trengte forøvrig ikke å lese dette for å forstå det). I fjor opplevde jeg at elever hadde ført opp min side som kilde, intetanende om at det var min blogg. Komisk;)

    1. Med tanke på alle som har skrevet om Sult opp gjennom årene føler jeg meg beæret over å bli lest i en sånn sammenheng. Så utrolig morsomt! Takk for at du sa fra, Lena, og takk for komplimentet. Tenk så pinlig hvis eleven din intetanende hadde kopiert noe fra bloggen din uten å oppgi deg som kilde… Enda godt at det var en elev av den ærlige sorten:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s