Uke 37

Mens andre bokbloggere melder om pauser og manglende inspirasjon, er det ingenting jeg heller vil enn å lese bøker og blogge om det. Men jeg har ikke tid! Dessverre. Jeg holder på med layout av tidsskrift for tiden, og skriver på en artikkel om Ibsens Gengangere og en annen artikkel om barnebøker med triste temaer. Det er forresten første gang jeg skriver om barnebøker, så jeg er veldig spent på resultatet. Men selv om det ikke blir så mye blogging, blir det tid til litt lesing innimellom. Den siste tiden har jeg lest flere gode bøker som jeg ikke kan blogge om før anmeldelsene er blitt trykket. Det gjelder både Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar!. Begge bøkene var veldig gode. Jeg gir aldri bøker terningkast på bloggen, men på Bokelskere ga jeg begge bøkene terningkast fem. Charlotte Roches Våtmarksområder likte jeg også veldig godt, men jeg hadde så mange tanker da jeg leste boken at det ikke blir enkelt å skrive et innlegg jeg kan si meg fornøyd med.

Akkurat nå leser jeg i altfor mange bøker samtidig, noe jeg ellers aldri gjør. Men når man har det travelt og lite sammenhengende lesetid og -ro, er det greit å kunne ha en bok for enhver anledning. Knut Hamsuns Sult er neste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og den leser jeg i mens jeg spiser. Rettere sagt, jeg må spise mens jeg leser den, siden jeg blir så sulten av å lese om matmangel. Mens hovedpersonen i Sult blir tynnere og tynnere, går det altså andre veien med meg. Heldigvis er det en kort roman, og den skal blogges om allerede nå på søndag. Da slipper jeg forhåpentligvis å panikkstarte på en eller annen slitsom lavkarbodiett som sier at poteter er satan selv. Foreløpig er jeg positivt overrasket over Sult, og synes den er en av Hamsuns bedre.

Nadine Gordimers Bevareren var lesesirkelbok i Labbens lesesirkel før sommeren, men jeg ble aldri ferdig med den. En dag forrige uke hadde jeg lyst til å lese noe, men fant ingen bøker blant mine tre-fire hundre uleste som fristet. Hvordan det er mulig, skal jeg ikke spekulere i, men jeg tenkte da at jeg like gjerne kunne lese i en bok jeg ellers ikke har lyst til å lese i. Som sagt så gjort, og plutselig hadde jeg lest 40 sider helt uten problemer. Imponerende!

På senga har jeg hentet frem Gunvor Hofmos samlede dikt, og holder på med hennes debutsamling Jeg vil hjem til menneskene fra 1946. Jeg snakker ofte om at jeg ikke liker lyrikk og at jeg ikke har kompetanse til å lese dikt, men begynner å skjønne at det kommer helt an på hvilke lyrikere jeg leser. Som med romaner, kan man ikke bare plukke frem en hvilken som helst bok og regne med å like det man leser. Gunvor Hofmos dikt får jeg veldig mye ut av, og Hofmo er nå blant mine Tre Store Norske 1900-talls-lyrikere sammen med Inger Hagerup og Halldis Moren Vesaas. Målet mitt er å lese tre diktsamlinger i år. Neste år tror jeg at jeg skal øke til én samling i måneden, til sammen tolv.

Jeg har også begynt å lese på en av debutantene mine, Øyvind Strands Gjørme – en kjærlighetshistorie, fra 2010. Det er opprivende og hjerteskjærende lesning om angst og ensomhet, og foreløpig kan boken kun leses i små posjoner. Men du verden, så imponert jeg er over at dette er verket til en debutant. Og så blir jeg både overrasket og nedslått over at jeg hittil ikke har hørt noe om boken bortsett fra hos Aroundbooks. Men det er kanskje ikke så overraskende likevel, siden de fleste bokhandlene nå er så like og ensformige i utvalg at det er vanskelig å finne frem til noe annet enn bestselgere. Jeg var innom Ark på Grünerløkka forleden og konkluderte med at jeg gjør rett i å handle bøker på nett. Målet mitt er ikke å finne noe smalt og sært, men jeg vil gjerne ha en mye bredere oversikt over hva som finnes enn det jeg får hos de fleste bokhandlene. Takk og pris for bokblogger, hvor jeg kan finne frem til bøker jeg ellers ville gått glipp av.

Et par nye bøker har jeg selvsagt fått siden sist, og begge er anskaffet etter anbefalinger fra andre bokbloggere. John Boynes Gutten i den stripete pyjamasen og Marit Kaldhols søkeord: ayotzintli leste jeg om på henholdsvis Boklesebloggen og Les Mye. Begge bøkene er ungdomsbøker, så her utvides repertoaret mitt i alle retninger.

På søndag er det lesesirkelblogging om Hamsun og jeg gleder meg til å lese hva andre bloggere synes om Sult. I mellomtiden: God helg!

13 thoughts on “Uke 37”

    1. Den ene handler om en bestefar som er dement, og de tre andre handler om døden. Jeg har ikke lest alle ennå, men de jeg har lest er veldig vakre. Mer kan jeg ikke røpe før tidsskriftet er i salg:-)

  1. Har du en jobb utenom tidsskriftet, eller kan du leve av tidsskriftet? Håper ikke dette er et ufint spørsmål, men det virker som en spennende jobb, og jeg ser for meg at det er fint å kunne jobbe med det på heltid.

    Så over til noe mer upersonlig: jeg venter i spenning på Hamsun-omtalene. De må nok være meget overbevisende for at jeg skal finne på å plukke opp Hamsun, men hvem vet, kanskje blir de det? =)

    Imponerende at du holder ut med Gordimer, jeg har gitt opp for lenge siden. Boyne sin bok er for øvrig god, den tror jeg du vil like.

  2. Gleder meg til både Sult og Våtmarksomtalen, spesielt den siste!
    Du har jernvilje når det gjelder Gordimer, og klisterhjerne, håper du kommer med en dypmoderne analyse av det vanntårnet med peacetegn, det var sikkert viktig (??)

    Her strekker heller ikke tiden til, vil helst bare lese, blogglysten kommer og går, så jeg lar den få leve sitt eget liv, omtalekøa får bare hope seg opp, rekker ikke 100% iår uansett.

    Nå skal jeg legge meg, har bare en dag og bli sunn på før Oslo Maraton, hadde helt glemt at vinflasker og sjokoladeposer er elendig opplading.
    Noen lærer aldri!

  3. @Labben: Jeg tjener ingenting på tidsskriftet, jeg har bare utgifter. Så jeg har en femti prosent «vanlig» jobb i tillegg. Men du har rett i at det er en spennende jobb:-) (Og det var ikke et ufint spørsmål!)

    Jeg vet ikke hvor overbevisende jeg føler for å være med Hamsun, for egentlig er jeg bare glad for hver eneste bokelsker som ikke er fra seg av begeistring. Det er litt for impresjonistisk og følsom-ung-mann for meg. Men Markens grøde er fin! Gordimer-boka har tatt seg litt opp nå som jeg er halvveis, og det var ikke et øyeblikk for tidlig. Skjønner godt at du ikke gadd fullføre!

    @Ingalill: Jernvilje og klisterhjerne, jepp jepp, men hvilket vanntårn mener du? Er det i Gordimer? Uansett hvor langt jeg kommer i den boka, er jeg aldri kommet så langt som til de tingene du husker. Er det fordi alt skjer de siste ti sidene? Forresten har jeg nettopp lest om ind(ian)erne.

    Tiden er noe herk, og jeg synes aldri jeg får lest noen av de bøkene jeg vil. Eller blogget om dem. Men 100% er vel et uoppnåelig mål for de fleste av oss, med mindre vi jukser og bare skriver et bittelite avsnitt? Og for min del synes jeg vin og sjokolade høres helt riktig ut på en fredag, og undrer bare på hvorfor du lar et skarve maraton komme i veien for vin og sjokolade hele helgen…? Uansett: Lykke til!🙂

  4. Ser frem til å lese artikkelen om barnebøker med triste temaer, når er det forresten magasinet kommer ut?

    Og så gleder jeg meg til å høre hva du og de andre synes om Sult – jeg leste tre Hamsunbøker på rappen i forbindelse med skole- og jeg er ikke alltid like god til å motivere meg til å lese ting jeg må lese, så opplevelsen ble litt så der.. Sult var den jeg likte best, mens de mannlige hovedrollene i Pan og Victoria ga meg helt fnatt🙂 Jeg tror nok jeg bør lese dem igjen på frivillig basis igjen, opplevelsen vil nok bli mye bedre da ( og så er jeg ikke 17 lenger heller…;-)).

    Før ble jeg forresten alltid sulten når jeg leste bøker som omhandlet anoreksi… , litt sånn apropos din Sult – opplevelse.

    Helt til slutt; Gutten i den stipede pysjamasen er helt fantatisk (og hjerteskjærende),
    .

    1. Det kommer ut nå i oktober, litt forsinket. Jeg håper du liker artikkelen om triste barnebøker, for jeg ble nemlig inspirert av din Farvel, Rune-tekst til å skrive om noen nyere utgivelser:-)

      Så langt liker jeg helt klart Sult bedre enn Pan og Victoria. Jeg får også fnatt av de mannlige hovedpersonene, de er så ustabile og sytete at jeg blir irritert av å lese. Hvis du skal lese noe mer av Hamsun vil jeg heller anbefale deg å lese noen av de lystige bøkene hans, de er morsomme! Sværmere og Benoni, for eksempel, de er mindre asosiale og har mye fin humor.

      Det er rart hvordan man kan få slike kroppsopplevelser av å lese. Jeg elsker å lese romaner hvor mat nevnes, for jeg blir sulten da også. Særlig hvis det er kjøttsuppe. Eller noe med saus. Nå skal jeg spise kjøttboller i brunsaus mens den stakkars Sult-helten ikke har spist på tre dager:-)

  5. Jeg leste sult i bakrus. På et fly. Når jeg var 18 år gammel. Jeg likte den bedre enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men det hadde nok en del med at jeg innså at omstendigheten var helt grusomme å lese den i; slik at jeg ble overasket over å i det hele klare å lese den. I tillegg var jeg skrubbsulten, men såpass broderline kvalm at jeg ikke helt klarte tanken på å faktisk spise. Ganske passende.

    Noen har forøvrig stjålet forrige utgave av tidsskriftet fra mitt lokale bibliotek. Når neste utgave kommer ut skal jeg følgelig campe i magasinavdelingen, bare for å kunne overfalle vedkommende hvis det gjentar seg. (Det hadde kanskje vært lettere å påpeke for bibliotekarene at noen stjeler tidsskriftene, men jeg har en irrasjonelt frykt for bibliotekarer og pleier å late som om jeg er døvstum hver gang de forsøker å snakke til meg.)

    1. Det høres helt fryktelig, om enn passende, ut. På den eneste flyturen i bakrus jeg har hatt leste jeg min første bok av Janet Evanovich. Der var det verken sult, bakrus eller elendighet, bare en to meter høy transvestitt med blått hår og punchlines på løpende bånd, og gryende romanse mellom Stephanie og verdenslitteraturens kanskje kjekkeste mann. Jeg tror det var boken som berget meg.

      Jeg burde vel bli indignert over at noen har stjålet tidsskriftet fra biblioteket, men blir likevel ganske smigret over at noen gjør seg til kjeltring for tidsskriftets del. Jeg skal passe på å annonsere når neste nummer sendes til abonnentene, slik at du vet når du skal ta med telt og primus. Bibliotekarer er forøvrig ganske lumske, for de kan så forskrekkende mye. Best å holde avstand. Men du kan vurdere å legge igjen et anonymt tips når ingen ser deg?

  6. Når man leser disse kommentarene skjønner man jo hvorfor Sult er en klassiker. Jeg også, leste den sulten, et døgn uten å spise og full av irritasjon over vingling, syting og usikkerhet.
    Spesielt over de blanke bukseknærne han konstant væter.
    Husker det var en større diskusjon om dette da vi hadde den på pensum
    , hva kan det bety? tell me ohh wise professor.
    Besteforeldre people, er det ingen som skjønner at fattigdom var en skam i olden days, ingen på sultforelesing ihvertfall -))
    Fikk bare matte uforstående blikk etter mitt harme utbrudd.
    Så: blanke knær er ingen analysetrigger, husk det!

    1. Å herregud. Jeg irriterer meg over mye og mangt i boken, og tør ikke tenke på hvor irritert jeg hadde vært hvis jeg hadde lest boken på tom mage. Blanke knær er hans minste problem, etter min mening, men at han driver og SLØSER vekk pengene sine for å virke som en storkar, nei, det blir for mye for meg. At han skammer seg over fattigdommen er forståelig. At han gjør alt han kan for å forbli fattig, er noe annet. Akkurat som vimsekoppen i Forbrytelse og straff. Han dreper og stjeler, men bruker han pengene på noe fornuftig? NEI!! Hva skal man si til slike feberhete, irrasjonelle sløsenisser? Ta deg sammen, unge mann. Hør på tante.

      (Hvilken forelesning, forresten? Nordisk?)

  7. Den irritasjonen over hovedpersonen i Sult, har jeg ovenfor hovedpersonen i Lasso rundt fru Luna og Ute av verden. Jeg tenker litt ala; «det må da være mulig å ta seg sammen! Kvitt deg med jenten, bruk pengene fornuftig, flytt om alt blir for vanskelig!» Jeg har tydeligvis liten tålmodighet med følsomme, plagede, unge menn..

    1. Ah, da er jeg mentalt forberedt når jeg skal i gang med Lasso rundt fru Luna neste år! Jeg har utviklet allergi og nulltoleranse for unge plagede menn som hemningsløst dyrker sitt eget ego og sine sjelelige sår, og har av den grunn heller ikke lest Knausgård. Hvis jeg ikke får overdose av Mykle og enda mer Hamsun, kan det hende jeg prøver meg på Knausgård likevel. Men det frister lite foreløpig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s