Bernhard Schlink – Høytleseren

Michael Berg og Hanna Schmitz har et kort, intenst og hemmelig kjærlighetsforhold en sommer etter krigen. Han er 15 år, hun er 35. Så forsvinner hun sporløst, og Michael ser henne ikke igjen før han som jusstudent flere år senere følger en rettssak mot krigsforbrytere. Hanna har arbeidet som vakt i en fangeleir under krigen, og står tiltalt for medvirkning til folkemord. Hun har en hemmelighet med stor betydning for utfallet av rettssaken, men for å hjelpe henne må Michael i så fall avsløre at de kjenner hverandre fra før, noe han ikke uten videre ønsker å gjøre.

Tematisk sett er Høytleseren delt i to. Kjærlighetsforholdet mellom den unge Michael og den mye eldre Hanna innleder romanen. I hovedsak tilbringer de tiden med å bade sammen, ligge med hverandre, og ved at Michael leser bøker høyt for Hanna. Michael får sin erotiske oppvåkning, hva Hanna får er mer uklart. Så forsvinner Hanna, årene går, og refleksjonene rundt andre verdenskrig introduseres. Under rettsprosessen mot Hanna er det strafferettslige skyldsspørsmålet for leserens del underordnet spørsmålet om hvem Hanna er, eller mer nøyaktig hvilke valg hun har tatt som har ført til anklagen mot henne. Samtidig tar boken opp gapet mellom generasjonene i etterkrigstidens Tyskland, gjennom Michael og hans jevnaldrendes følelse av fremmedgjøring og avstand til den – i deres øyne – mer eller mindre skyldige eldre generasjonen.

I utgangspunktet er romanens poeng å flette sammen kjærlighetstemaet med refleksjoner rundt skyld og straff i etterkrigstidens Tyskland. Det er en strålende idé, siden det trekker en ellers prinsipiell diskusjon ned på jorda og tvinger en til å se nyanser der hvor man nok har mest lyst til å være kategorisk fordømmende. I så måte er Hanna Schmitz en perfekt karakter. Hun er mystisk og vanskelig å få tak på, både for Michael Berg og leseren. Ikke før i romanens siste kapitler får man vite nok om Hanna til at man ser sammenhenger, og det man får vite er gripende og trist.

Høytleseren hadde potensiale til å bli en stor leseropplevelse for meg, men ble dessverre en gedigen nedtur. Hanna Schmitz er som sagt en svært interessant karakter, og de beste delene av boken er de delene som fokuserer på henne. Uheldigvis er Michael Berg et av de kjedeligste bekjentskapene jeg har gjort i verden (både litteraturens og virkelighetens), og som romanens jeg-person ødela han alt. Han er en flat og distansert karakter som mangler kontakt med sine egne følelser, og det er utvilsomt meningen at personligheten hans skal bære i seg noe av tidsånden. Men han er så flat som karakter at hele leseropplevelsen ble kjedelig. Selv refleksjonene rundt skyldsspørsmål i kjølvannet av andre verdenskrig ble noe intetsigende, fordi de var plassert i hodet på Michael Berg. Kjærlighetshistorien fikk jeg ingenting ut av. Den sedvanlige mann møter kvinne-historien blir ikke interessant kun på grunn av aldersforskjell, og jeg er usikker på hva som var poenget med den utover å skape en plottmessig forbindelse mellom Michael og Hanna. Rettsprosessen ble også småkjedelig å følge fordi Schlink ikke hadde noen nye tanker å komme med. At mennesker har en tendens til å finne syndebukker etter katastrofer, er intet nytt. Ei heller at man leter etter syndebukker fordi man da slipper å ta ansvar selv, og kan sove godt om natten i visshet om at man har bidratt til å bekjempe verdens ondskap. For meg var Høytleseren en bok som ble utgitt tyve år for sent, som verken hadde en god historie eller spennende tanker å by på.

Jeg har lagt merke til at dette er en bok svært mange liker. Det gjør meg nysgjerrig, for jeg klarer ikke å skjønne hvor appellen ligger. Noen har for eksempel sagt at de syntes kjærlighetshistorien var nydelig, uten å presisere hva det var som gjorde den nydelig. Noen har fremhevet refleksjonsnivået, men ikke gitt eksempler på hva det var ved boken som var så reflektert. Andre har beskrevet den som spennende, men hva var det man da leste videre for å finne ut av? Hva var det som stod på spill? Ble min leseropplevelse ødelagt av at jeg skjønte Hannas hemmelighet for tidlig? Var hemmeligheten en forutsetning for at boken skulle fungere? For meg er Høytleseren et av de ytterst få tilfellene hvor jeg tror at filmen er mye bedre enn boken.

14 tanker om “Bernhard Schlink – Høytleseren”

  1. (Den ultralange stjernekommentaren jeg nettopp skrev forsvant i eteren, så prøvrer på nytt i forkortet utgave.)

    Det jeg prøvde å si var:
    – at innlegget ditt var så overbevisende at jeg ble både rødkinnet og skamfull, for jeg tror da jeg likte denne, måtte tilbake til eget blogginnlegg for å sjekke hva jeg egentlig mente, å jo, jeg likte den.

    Ikke pga kjærlighet, krig eller generasjoner.
    (bortsett fra at Mrs.Robinson aspektet, som jeg nå som snart middelaldrende omfavner lidenskapelig. Stjerneklart at eldre damer fortjener å boltre seg med yngre menn)
    , men fra et mer filosofisk ståsted om skyld, hemmeligheter og ansvar. Hva gjør man med det man vet om andre? Det som gjorde boka for meg var at helten handlet på en måte jeg selv ikke ville vært i stand til, respekt for valg og menneskeverdet til et menneske som selv gjennom ren ordrefølging ikke gjorde det samme?
    (eller var han bare redd?)

    Det var essensen, montro om jeg er blind for detaljer -)
    Nå, etter å ha lest omtalen din skjønner jeg ikke at det kan være mulig å like boka i det hele tatt (shhh)
    Filmen så jeg forresten i etterkant, og boka er alltid best,
    var det ikke sånn?

  2. Ha, da kan jeg i allefall la denne boka stå urørt i hyllene mine enda noen år, uten å få dårlig samvittighet! Jeg tror den faktisk har stått der i 13/14 år, den er bare blitt tatt frem i forbindelse med flytting 😀

    Jeg har egentlig ikke lyst til å se filmen heller, merker jeg… (Huff, nå er jeg negativ…) Og så innbiller jeg meg at jeg har hørt hva denne hemmeligheten til Hanna er, og da blir det jo ikke noe spennende, eller?

    Uansett, som alltid en veldig god omtale, Line 🙂 Tusen takk!

  3. @Ingalill: Da skal jeg sjekke innlegget ditt sporenstreks! Ingenting å bli skamfull over, for du har helt klart opinionen på din side:-) Kanskje jeg heller burde lest denne boken om tjue år, når jeg har begynt å se langt etter menn som er halvparten så gamle som meg? Strengt tatt ville det ha vært en femtenåring (som Michael Berg) i dag, men det er kanskje fortsatt forbudt? Med ørliten margin. Jeg tror forresten at det du likte ved boka (valg m.m.) er det folk har trukket frem som dens store kvalitet. Grunnen til at jeg ikke falt helt for problemstillingen er og blir Michael Berg, og at jeg ikke klarte å engasjere meg i noen av hans bedrifter fordi han var så upersonlig og kjedelig.

    @Silje: Ja, jeg kan i hvert fall ikke anbefale den! Men det kan selvsagt godt hende at du liker den bedre enn meg, det er til og med sannsynlig:-) Jeg syntes det ødela litt med hemmeligheten som jeg forstod for tidlig. Samtidig er det jo ingen krim, så strengt tatt skal leseropplevelsen jo ikke avhenge helt av en hemmelighet. Og takk selv for fine ord:-)

    @Bokelskerinnen: Var det ikke det jeg visste! 😉
    (Psst, Ingalill, det finnes ingen regel uten unntak, eller?)

  4. Jeg så filmen, og syns den var veldig bra! Som bokelsker skulle je jo da lese boken etterpå.. Den skuffet i forhold til filmen, jeg er helt enig i at Michael berg var forholdsvis flat som bokkkarakter. Men i filmen blir det mye bedre!! Min oppfordring er også mot normalen her: filmen er mye bedre enn boka 🙂

    1. Vanligvis ville jeg ikke ha ønsket å se filmen etter å ha blitt skuffet over boka, men jeg tror at filmen vil kunne overraske meg positivt. Historien vil nok være mye mer spennende hvis jeg slipper å være inni Michael Bergs hode, og heller kan se ham utenfra. Så filmen skal sees ved første anledning! 🙂

  5. Jeg har også denne i hylla, men ulest. Nå ser jeg fram til å lese den for å se om vi er enige! Men omtalen din gjør den ikke så veldig fristende, så det er mulig det tar litt tid.

    Er i gang med «Kaptein Corellis mandolin» nå. Herlig!

    1. Da gleder jeg meg til å lese hva du synes om både Michael Berg og kaptein Corelli! Jeg håper at du liker Høytleseren bedre enn meg, og Kaptein Corellis mandolin like godt som meg. Det er en herlig bok:-)

  6. Jeg likte denne boka veldig godt, og lurer på hvorfor jeg ikke så det samme som deg…
    Handlingen snur seg flere ganger, og tar opp skyld og tilgivelse på en fin måte, synes jeg. Kollektiv og individuell skyld settes opp mot hverandre. Kjærlighetsforholdet ser jeg ikke på som viktig i det hele tatt, annet enn det å lese høyt for hverandre er en fin ting. Da man diskutere underveis.

    1. Jeg lurer også på hvorfor jeg ikke så det samme som deg… Jeg er helt enig i at boken tar opp det du sier, men det bare overbeviste meg ikke/virket ikke interessant. Tror ikke det hadde noe med temaet å gjøre, men snarere hvordan forfatteren hadde valgt å fortelle historien på. Likevel godt å høre at ingen har trukket frem kjærlighetshistorien som et mål i seg selv, for det syntes jeg var ganske tamt. Litt rart når høydepunktet i et forbudt forhold er høytlesning;-)

  7. Hva var det jeg hadde tenkt å si, før tankene slo krøll og toget kom, jo:
    At jeg ikke likte filmen noe særlig!

    Ellers: var et skrekkelig moro med møte!
    Faktisk var du like veltalende som i skrift
    og det kan man ikke si om mange -)

    1. Å? Nå er forvirringen total. Er boken god eller ikke? Er filmen god eller ikke? What to think?! Hjernen min sier syntax error, og overlater filmavgjørelsen til skjebnen.

      Det var virkelig skrekkelig moro med møte! Hyggelige folk, hyggelig prat, jeg storkoste meg og blir fast inventar fremover. Jeg takker for vakkert kompliment, og parerer med at du er enda mer sprudlende og hyggelig enn jeg hadde forventninger om, og jeg hadde skyhøye, helt urealistiske forventninger:-) Gleder meg til neste møte!

  8. Takk for linken til dette innlegget, Line! Det er en stund siden du skrev dette, men det er sikkert lov til å komme med en kommentar likevel : ) Jeg skrev at det var lenge siden jeg hadde lest boka og at jeg ikke husket stort mer enn at den ikke innfridde forventningene. Når jeg nå leser det du har skrevet, begynner hjernen å jobbe og jeg kjenner igjen og kan absolutt si meg enig i mange av dine punker fra dengang. Som du skriver var aldri forholdet mellom de to særlig troverdig skildret. Man kan kanskje tilgi den 15-åring Michael for å være endimensjonal, men når han ikke gjennomgår noen særlig utvikling i løpet av boka, faller også bokas konsept fra hverandre.

    For konseptet et godt, særlig som en metafor på tyskernes (manglende) bearbeidelse av krigshistorien. Men når det gjelder forholdet mellom ung gutt og eldre dame funket den ikke på meg. Skal man ha en god skildring av det kan jeg absolutt anbefale den svenske filmen «Lust ock fägring stor» (Å leve det er å elske, på norsk, tror jeg) av Bo Widerberg.

    1. Kommentarer er alltid hyggelig, og særlig når de gir eldre innlegg en renessanse:-) Det jeg husker best fra boken nå var Michaels poeng om at det i hans oppvekst var vanskelig å få tilgang til materiale fra krigen – alt fra bilder fra konsentrasjonsleire og beretninger fra overlevende. De hadde vel en periode hvor fortiden helst skulle være fortid, og hvor alle ønsket å fokusere på fremtiden istedet. Men det er interessant å tenke på at vi i dag har en helt annen forutsetning til å ta stilling til krigens mange nyanser enn de hadde for 40 år siden, på grunn av det enorme kildematerialet vi har tilgjengelig. Det jeg lander på her er at bokens prosjekt er viktig og spennende, men at det er måten Schlink valgte å behandle det litterært som ikke fungerte for meg.

      Interessant at jeg påstår at boken ble utgitt tyve år for sent. I ettertid har jeg ingen anelse om hva jeg mente med det. Og så veldig morsomt å se fra kommentarene at jeg nettopp hadde møtt Ingalill for første gang! Jeg blir nesten nostalgisk her jeg sitter og mimrer tilbake… Det var bra du kommenterte, sånn at jeg ble påminnet om at jeg ifølge enkelte er like veltalende på ordentlig som i skrift, hehe. Smiger funker, hver gang!

Leave a reply to Hedda Avbryt svar