Bernhard Schlink – Høytleseren

Michael Berg og Hanna Schmitz har et kort, intenst og hemmelig kjærlighetsforhold en sommer etter krigen. Han er 15 år, hun er 35. Så forsvinner hun sporløst, og Michael ser henne ikke igjen før han som jusstudent flere år senere følger en rettssak mot krigsforbrytere. Hanna har arbeidet som vakt i en fangeleir under krigen, og står tiltalt for medvirkning til folkemord. Hun har en hemmelighet med stor betydning for utfallet av rettssaken, men for å hjelpe henne må Michael i så fall avsløre at de kjenner hverandre fra før, noe han ikke uten videre ønsker å gjøre.

Tematisk sett er Høytleseren delt i to. Kjærlighetsforholdet mellom den unge Michael og den mye eldre Hanna innleder romanen. I hovedsak tilbringer de tiden med å bade sammen, ligge med hverandre, og ved at Michael leser bøker høyt for Hanna. Michael får sin erotiske oppvåkning, hva Hanna får er mer uklart. Så forsvinner Hanna, årene går, og refleksjonene rundt andre verdenskrig introduseres. Under rettsprosessen mot Hanna er det strafferettslige skyldsspørsmålet for leserens del underordnet spørsmålet om hvem Hanna er, eller mer nøyaktig hvilke valg hun har tatt som har ført til anklagen mot henne. Samtidig tar boken opp gapet mellom generasjonene i etterkrigstidens Tyskland, gjennom Michael og hans jevnaldrendes følelse av fremmedgjøring og avstand til den – i deres øyne – mer eller mindre skyldige eldre generasjonen.

I utgangspunktet er romanens poeng å flette sammen kjærlighetstemaet med refleksjoner rundt skyld og straff i etterkrigstidens Tyskland. Det er en strålende idé, siden det trekker en ellers prinsipiell diskusjon ned på jorda og tvinger en til å se nyanser der hvor man nok har mest lyst til å være kategorisk fordømmende. I så måte er Hanna Schmitz en perfekt karakter. Hun er mystisk og vanskelig å få tak på, både for Michael Berg og leseren. Ikke før i romanens siste kapitler får man vite nok om Hanna til at man ser sammenhenger, og det man får vite er gripende og trist.

Høytleseren hadde potensiale til å bli en stor leseropplevelse for meg, men ble dessverre en gedigen nedtur. Hanna Schmitz er som sagt en svært interessant karakter, og de beste delene av boken er de delene som fokuserer på henne. Uheldigvis er Michael Berg et av de kjedeligste bekjentskapene jeg har gjort i verden (både litteraturens og virkelighetens), og som romanens jeg-person ødela han alt. Han er en flat og distansert karakter som mangler kontakt med sine egne følelser, og det er utvilsomt meningen at personligheten hans skal bære i seg noe av tidsånden. Men han er så flat som karakter at hele leseropplevelsen ble kjedelig. Selv refleksjonene rundt skyldsspørsmål i kjølvannet av andre verdenskrig ble noe intetsigende, fordi de var plassert i hodet på Michael Berg. Kjærlighetshistorien fikk jeg ingenting ut av. Den sedvanlige mann møter kvinne-historien blir ikke interessant kun på grunn av aldersforskjell, og jeg er usikker på hva som var poenget med den utover å skape en plottmessig forbindelse mellom Michael og Hanna. Rettsprosessen ble også småkjedelig å følge fordi Schlink ikke hadde noen nye tanker å komme med. At mennesker har en tendens til å finne syndebukker etter katastrofer, er intet nytt. Ei heller at man leter etter syndebukker fordi man da slipper å ta ansvar selv, og kan sove godt om natten i visshet om at man har bidratt til å bekjempe verdens ondskap. For meg var Høytleseren en bok som ble utgitt tyve år for sent, som verken hadde en god historie eller spennende tanker å by på.

Jeg har lagt merke til at dette er en bok svært mange liker. Det gjør meg nysgjerrig, for jeg klarer ikke å skjønne hvor appellen ligger. Noen har for eksempel sagt at de syntes kjærlighetshistorien var nydelig, uten å presisere hva det var som gjorde den nydelig. Noen har fremhevet refleksjonsnivået, men ikke gitt eksempler på hva det var ved boken som var så reflektert. Andre har beskrevet den som spennende, men hva var det man da leste videre for å finne ut av? Hva var det som stod på spill? Ble min leseropplevelse ødelagt av at jeg skjønte Hannas hemmelighet for tidlig? Var hemmeligheten en forutsetning for at boken skulle fungere? For meg er Høytleseren et av de ytterst få tilfellene hvor jeg tror at filmen er mye bedre enn boken.