Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement

Madame Tellier driver et bordell i den franske landsbyen Fécamp. De fem prostituerte som jobber for henne er svært populære damer, og byens respektable herrer finner veien til Madame Telliers etablissement stort sett hver kveld. Men en dag kommer herrene til lukkede dører. Huset er tomt og stille, lampen over døren slukket. Herrene vandrer byen rundt i sin fortvilelse, mens sjømenn på land går amok utenfor de stengte dørene. Madame Tellier har reist til hjembygden Virville, hvor hennes niese og guddatter skal til sin første nattverd. Madame Tellier tar like godt med seg de fem prostituerte for å feire guddatterens store dag. I Virville blir de fem damene mottatt med stormende jubel, og landsbygdas innbyggere er fra seg av beundring over de fargerike og flotte damene. Under nattverden blir den ene prostituerte, Rosa, så rørt over minnet av sin egen første nattverd at hun begynner å gråte. Gråten sprer seg som ild i tørt gress i den lille kirken, og plutselig er hele menigheten i hellig ekstase. Presten blir så lykkelig over dette miraklet som skjer foran hans egne øyne at han retter en spesiell takk til de sterkt troende damene som har reist langveis fra for å være et fromt forbilde for menigheten. Etter en vellykket nattverd reiser de tilfredse damer tilbake til Fécault, hvor det blir et lykkelig gjensyn med byens respektable herrer. Champagnen flommer, det danses lystig, og med jevne mellomrom må parene ut på soverommet et lite ærend. Herrene får attpåtil rabatt når kvelden er omme, med Madame Telliers begrunnelse og novellens siste ord: «Det er ikke høytid hver dag».

Novellen ble utgitt i 1881, og den norske oversettelsen av Carl Hambro er trykket i novellesamlingen Karavane. I min begrepsverden er dette mer en fortelling enn en novelle, men morsom er den uansett. Guy de Maupassant var Gustave Flauberts elev, noe det er svært enkelt å se ut fra denne novellen. Likhetstrekkene mellom «Madame Telliers etablissement» og Flauberts «En enkel sjel», som jeg skrev om her, er mange. Begge beskriver det franske bondelandet på 1800-tallet på en levende og sjarmerende måte. Religiøs fromhet er et sentralt tema, om enn på svært forskjellig vis. Men det er ikke minst den nydelige og presise språkføringen som binder dem sammen; stilen som er så karakteristisk for den franske realismen på 1800-tallet, og som jeg også gjenkjenner fra Honoré de Balzacs bøker. De skriver så vakkert at handlingen blir mindre vesentlig for leseropplevelsen.

Det historiske suset ved novellen var et av høydepunktene, i tillegg til ironien. Jeg fant egentlig ikke noe budskap jeg fant det nødvendig å tenke over, men ironien var morsom. Mennenes fortvilelse over å finne Madame Telliers bordell stengt gir inntrykk av at bordellet fungerer nærmest som en hjørnesteinsbedrift i byen. Uten bordellet går alt i oppløsning. I tillegg er det festlig å lese om innbyggerne i den lille landsbygden Virville, som forveksler damenes vulgære og fargesprakende kjoler med rikdom, status og fromhet. Og det komiske høydepunktet er selvsagt prestens takknemlighet over damenes fromme eksempel. Han kaller den falne kvinnen Rosa «et fromhetens lam», og mener det er på grunn av damene at dagen er blitt guddommelig. Men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hvor ironien er rettet. Enten er det presten og den naive menigheten som lar seg blende av ytre omstendigheter og skuer hunden på hårene. Eller den er rettet mot samfunnet generelt, som ser på prostituerte som lite hederlige og korrumperte kvinner uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Kanskje er det en blanding, for det er ikke mye fromhet å spore i de lettlivede og lystige damene. Men de skal ha for at deres lettsindighet i det minste sprer lykke og glede blant de salige kundene deres. En glede som er sterkere og mer oppbyggelig enn noen religiøs tro?

Uansett var dette en herlig novelle. Først og fremst fordi Guy de Maupassants prosa er nydelig, men også fordi det er noe eksotisk og sjarmerende ved å lese om vanlige folks gjøren og laden i 1800-tallets Frankrike. Guy de Maupassants lengre fortellinger/romaner er godt representert på 1001-listene. Jeg gleder meg til å lese mer.

2 thoughts on “Guy de Maupassant – Madame Telliers etablissement”

  1. Høres herlig fornøyelig ut.
    Du har nok helt rett når du setter gleden over religiøs tro, for hva er vel gladere og frommere enn å – dele hele seg -)
    (Sikkert den de baserte Dolly Partons Texas horehus på.)

    Utifra det franske omslaget, leste du den på fransk?

    1. Hehe, nei, fransken min er dessverre ikke avansert nok til at jeg kan lese bøker på språket. Tysken min, derimot… Jeg leste faktisk Goethes Faust på tysk. Bare første bind, men likevel.

      Jeg tror at Maupassants poeng er nettopp det du sier; det er bra å dele på godene, og så trenger man ikke være så nøye på moralen. Etter at jeg la ut innlegget fant jeg en engelsk blogger som hadde skrevet om Maupassants forkjærlighet for horer. Siden han døde av syfilis, tror jeg forkjærligheten gjaldt både i litteraturen og i praksis.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s