Hundreåringen og Våtmarksområder

Denne uken har vi i redaksjonen av Tidsskriftet Biblioteket vært på pressekonferansene hos Aschehoug og Gyldendal i forbindelse med presentasjonen av høstens bøker. Ikke overraskende ble konklusjonen vår at det finnes altfor mange bøker, og altfor liten tid å lese på. Særlig når man er litt som Albert Åberg, og «skal bare» gjøre andre ting helt til man sovner. Da blir man både inspirert og motløs samtidig av å få presentert så mange forlokkende bøker. Og ennå har vi ikke vært hos Cappelen Damm… Men nå foregriper jeg begivenhetene, og kommer heller tilbake til bøkene jeg sikler over i forlagskatalogene i innlegget neste uke.

Forrige uke begynte jeg på Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Jeg har ikke kommet langt, fordi jeg stort sett bare skal bare, skal bare, skal bare alle andre ting enn det jeg egentlig har lyst til – å lese bøker, men jeg har allerede falt helt pladask for boken. Selv om hendelsene i boken så langt er herlig absurde, er det først og fremst måten historien er fortalt på som er morsom.

På tross av at Hundreåringen er den mest sitatvennlige boken jeg har lest på en stund, har jeg klart å plukke ut en av mine favoritter. Det omhandler hundreårige Allans far, en mann som i løpet av sitt korte liv rakk å mene det meste, som «begynte på venstresiden, fortsatte med å hylle tsar Nikolai II og rundet av tilværelsen med en eiendomstvist med Vladimir Iljitsj Lenin.» (Det var ikke sitatet, altså. Beklager.) Allans far reiste til Russland for å styrte tsaren, ombestemte seg, og kjøpte seg deretter tolv kvadrat russisk jord for å dyrke jordbær, uheldigvis dagen før Lenin forbød privat eiendomsrett. I raseriet over forsøket på å nasjonalisere hans eiendom, ble faren rasende og erklærte krig, med lite hell:

Ifølge tjenestemannen hadde i alle fall Allans far spikret opp et plankegjerde rundt et jordstykke på ti-femten kvadratmeter og proklamert området som selvstendig republikk. Allans far hadde kalt den lille staten sin for Det Sanne Russland, og deretter dødd i de påfølgende tumultene som oppsto da to regjeringssoldater kom for å rive ned plankegjerdet. Allans far hadde da tatt til knyttnevene i sin iver etter å beskytte sitt lands grenser, og det hadde vært plent umulig for de to soldatene å få ham i tale. Til slutt visste de ingen annen råd enn å plassere en kule mellom øynene på Allans far, slik at de kunne få arbeidsro. – Kunne du ikke ha dødd på en litt mindre enfoldig måte? sa Allans mor til telegrammet fra legasjonen.

Herlig, herlig. Hvis ikke dét overbeviste deg, sukker jeg resignert og melder pass. Da blir du neppe overbevist over den andre boken jeg fryder meg over om dagen, heller. Charlotte Roches Våmarksområder er blitt stemplet som så utrolig ekkel av de fleste jeg har hørt uttale seg om boken, at jeg ikke ble nysgjerrig på den før etter å ha lest Moshonistas strålende omtale av den. I tillegg til å inneholde en god del (mildt sagt) inngående beskrivelser av hemorroider, opprør mot ymse former for (intim)hygienehysteri og utsvevende seksuell adferd, er boken faktisk (i mine øyne) hysterisk morsom.

Den atten år gamle Helen forteller om sine tanker og erfaringer med tabubelagte emner på en så rett frem og selvfølgelig måte at boken er forfriskende lesning. Og hvem har vel ikke, som Helen, hørt den velkjente leksjonen om hvorfor det alltid er så viktig å ha på seg rent undertøy til enhver tid, selv om man ikke har planer om å kle av seg? Her er Helens synspunkter om morens fanatiske underbuksepolitikk:

Ifølge mor er det viktigste for en kvinne som kommer på sykehus, å ha på rent undertøy. Hovedargumentet hennes for overdrevent rent undertøy er: Om man skulle bli påkjørt og havne på sykehus, trekker de det av en. Undertøyet også. Å, herregud. Hva om de da fikk se at fitta har etterlatt et normalt slimspor… Ja, hva da? Jeg tror mor forestiller seg at alle på sykehuset da ville gå og snakke om hvilken møkkete sjuske fru Memel er. Pen utapå, sur nedentil. Den siste tanken mor ville hatt før hun døde i en ulykke, ville være: Hvor mange timer har jeg hatt på denne trusa? Har den spor allerede? Det første leger og sykepleiere gjør med et blodig ulykkesoffer før gjenopplivingsforsøket, er å kaste et blikk ned i den blodstenkede trusa for å få greie på hva slags kvinne de har med å gjøre.

Man kan si mye om graden av ekkelhet i Roches bok, men morsom er den. Man skal imidlertid gi seg mens leken er god, før man begynner å sitere de andre bøkene man fortsatt holder på med, som for eksempel Bevareren og Buddenbrooks, og heller si noe om hva som skal leses under helgens lesedugnad. Hvor langt jeg kommer i de ulike bøkene er ikke godt å si, men de heldige utvalgte er: Hundreåringen og Våtmarksområder, Karen Blixens Den afrikanske farm, Heidi Lindes Nu, jävlar!, og noen noveller fra Karavane. Det blir bra. 24 timers lesing fordelt på to døgn. Det skal jeg klare.

Ha en givende lesehelg alle sammen!

8 thoughts on “Hundreåringen og Våtmarksområder”

  1. Hadde veldig lyst til å være til stede på pressekonferansene, men fikk det ikke til. Satser uansett på gode presentasjoner på arrangementene for bokhandlerne utover høsten. Av det jeg forløpig har sett er jeg helt enig med deg; altfor mange spennende bøker og altfor liten tid til å lese dem alle!

  2. Det var et fristende sitat fra Hundreåringen, men jeg er fremdeles på gjerdet, flis i stumpen, muligens sitter jeg helt til du har skrevet omtalen og jeg blir tvunget til å revurdere. Jeg føler det er litt Live at the Apollo, man vet standup (som regel, ehh av og til) er moro, men det er ikke alltid man orker å utsette seg for lattersalvene eller verre, det stive gliset, hvis vitsene blir for underbukse.

    (legg merke til den elegante overgangen)
    Helen og hennes underbukser. Morra mi lider også av angst for at jeg skal bli påkjørt med skitne truser, mer enn et solid bevis for den påkjørtes kvinnegris, er det en direkte reflection over hennes oppdragelse. Du har altså mislyktes hvis datteravkommet blir tatt på fersken med skittentruse.
    I Helens case kan jeg nesten være enig med mora, hvis hun i det hele tatt gikk med truser, tør jeg ikke engang tenke på tilstanden.

    Det fryder meg at du liker den. S’pecially fordi det virker som ditt avglemte utsvevende fortidsliv gjør deg i stand til å se humor, også der jeg ble småkvalm, men når jeg tenker tilbake, skjedde det bare et par ganger, uten at jeg skal utdype akkurat hvor grensa går -).

    (Vemmelsen er mer programmessig enn dypfølt)

  3. @Bokelskerinnen: Ja, det er gjerne i forbindelse med slike bokarrangementer at man skulle ønske at døgnet hadde mange flere timer:-)

    @Ingalill: Få underbuksevitser i Hundreåringen så langt, og det er mer humring enn lattersalver. Men: Hvorfor alltid kaste seg over bøker når man godt kan vente til man får lyst en gang i fremtiden? Timing is essential. Når det gjelder Helens mor er jeg enig, bortsett fra at det faktisk stod ok til med underbuksene da hun ble innlagt på sykehuset. Det er en artig moral bak det hele: Hvis mor bekymrer seg slitsomt mye, hvorfor ikke gi henne en grunn til det?

    Jeg tror neppe det er mitt eget utsvevende liv som er grunnen til at jeg ikke blir kvalm, snarere at jeg i det nærmest totale fraværet av utagerende atferd har fått med meg en god del ekle tv-programmer. Jeg nevner spesielt det programmet med folk som har pinlige sykdommer, og det programmet med ungdommer som har kropp som en syttiåring i en alder av 24. Når man med egne øyne har sett noen som drikker andres oppkast, blir man liksom ikke så sjokkert over å lese om det i en bok. Ellers synes jeg det med vemmelse er interessant, for mye av det hun skriver om er vemmelig bare fordi man ikke er vant til det. Tenk, for eksempel, hvor mye «vemmelig» man må forholde seg til som helsearbeider. Det er ikke unormalt, bare uvant. Men jeg har ikke lest ferdig boken ennå, så det kan godt hende at jeg har noen kvalmende opplevelser i vente:-)

  4. Jeg tror jeg hadde likt faren til Allan, han hører egentlig litt ut som bestefaren min (han har ikke laget sin egen stat, men jeg er ganske sikker på at han har tenkt tanken opptil flere ganger)! Våtmarksområder tror jeg at jeg skal vente med, men jeg skal i allefall lese Ingalill sin omtale🙂

    Kjenner meg forøvrig igjen i det «skal bare» – greiene, tror det er noe med oppstart etter sommerferien – oppstart er både hektisk og utrolig bra, men jeg får ikke prioritert lesingen den første uka. Regner med at det blir mer dypdykk i bøker etterhvert, da🙂

  5. Ahh, pinligsykdomserien har jeg også sett, se der har du det, har aldri opplevd noe ubehag i forhold til det programmet, men spising av feite larver på robinson/fear factor er ekkelt. Kanskje der er forskjell på ting som går inn og ting som kommer ut ,, (ok jeg skal holde opp).

    , apppropppo dog
    feminisme
    I Erica Jongs feminismepamplett Fear of Flying har heltinnen Isadora en elsker med questionable hygiene og rumpevask, nivå lakenbremsespor, dette godtar heltinnen lystent, dog uten begeistring, men jeg som leser (very ung) synes det var det grusomste jeg hadde lest, ever, og i den grad jeg diskuterte boka med min tilsvarende jomfruelige bokelskervenninne, var det kun for å klage over dette punktet. Skitne grisemenn.
    Jeg klarer på langt nær og mønstre samme forargelse over Helen -)
    Utvikling?

  6. Jeg er også Skal-bare menneske. Det er så mange bøker jeg vil lese og mange bøker på vent, og selv om jeg prøver å lese mye så er det nesten alltid noe i veien. Pc og Tv stjeler utrolig mye tid for meg og plutselig er det natt. Men leser mye om natta for da har jeg både konsentrasjon og motivasjon til å lese en god del. Da blir jeg ikke forstyrret av alt annet.

  7. @Silje: Det høres ut som en kjempekul bestefar! Svogeren til oldemoren min havnet litt i samme kategori, han var «oppfinner» av mye rart. Og nokså sprø. Det er ikke lett å få lest så mye når man skal være supereffektiv på alle andre områder av livet. Men nå er jeg snart i gang med tredje time av lesedugnaden min, og så langt er det en kjempesuksess! Deilig med en lørdags formiddag hvor det bare skal leses:-)

    @Ingalill: Du har et poeng i forskjellen mellom inn og ut, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg har kommet frem til at jeg tåler ganske mye så lenge jeg slipper å lukte ting. Det er som regel lukt som gjør meg kvalm på et øyeblikk. Gud bedre, hva er det slags elsker? Fear of Flying har jeg ikke lest ennå, men jeg skjønner jo at jeg bør. Ikke på grunn av den grisete elskeren, dog. Kanskje noe av utviklingen kommer når man har hatt noen runder med bleieskift? Eller er det kanskje forskjell på grisemenn og grisejenter?

    @Rufsetufsa: Jeg vet, både pc og tv er store tidstyver for meg. Jeg prøver å løse tv-problemet ved ikke å slå på tv’n før kl ni på kvelden, men det nytter ikke når det er flere enn meg som har tilgang til fjernkontrollen. Og pc… Jeg bruker timevis bare på å lese andres bokblogger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s