Måned: juli 2011

Gjenferd

Harry Hole er tilbake i Oslo etter tre år i Hong Kong. En ung rusmisbruker er blitt skutt i brystet og drept, og drapsmannen er arrestert. Det ser ut til å være en opplagt sak. Et oppgjør mellom to narkomane, en uvesentlig hendelse ingen bryr seg om. Likevel er Harry tilbake i Oslo for personlig å etterforske saken. Gutten som er arrestert for drapet er nemlig Oleg Fauke; sønnen til Harrys store kjærlighet Rakel, og den eneste gutten som noen gang har kalt Harry for pappa.

Harry jakter på sannheten om hva som egentlig skjedde den ettermiddagen i juli da Gusto Hanssen ble drept. For å finne svaret må Harry skaffe seg oversikt over det nye rusmiljøet i Oslo, hvor alt dreier seg om det nye stoffet som omsettes på Plata. Stoffet kalles fiolin, og har satt omsetningen av heroin ut av spill. Fiolin er sterkere, men medfører færre overdosedødsfall, noe politikerne og allmennheten er svært fornøyd med. Bakmannen kalles Dubai, en skygge ingen har sett, men som allerede har fått et rykte på seg som får alle involverte i omsetningen av fiolin til å holde kjeft. Advarslene Harry mottar er tydelige: Hvis han ikke lar saken være i fred, kommer han til å dø.

Gjenferd er en utrolig god kriminalroman. Som svoren Nesbø-tilhenger er jeg aldri i tvil om hvorvidt bøkene hans kommer til å falle i smak. Spørsmålet er heller hvor godt jeg kommer til å like den siste boken sammenliknet med de tidligere bøkene om Harry Hole. I Gjenferd er spenningsnivået så konstant at det egentlig aldri stiger. Det er der fra første til siste side. Selv om jeg begynner å gjenkjenne noen av Nesbøs grep, klarer han fortsatt å dra noen overraskelser opp av hatten til slutt. Jeg kan ikke annet enn å nikke anerkjennende, og tenke at han var smartere enn meg denne gangen også. Og det er nøyaktig det en god krimforfatter skal være. Men Nesbø er etter min mening mer enn “bare” en god krimforfatter. Han er en intelligent forfatter, som på sitt beste forteller historier som det er viktig å lytte til.

Gjenferd er en sterk reise inn i Oslos tunge rusmiljø, en brutal og nådeløs virkelighet de fleste av oss bare ser bruddstykker av utenfra. Nesbøs perspektivveksling minner meg om filmen “Traffic” (2000), fordi vi får innblikk i alle de involverte leddene av narkotikahandel og -misbruk. Smuglerne, bakmennene, politikerne, selgerne, brukerne og de pårørende veves alle inn i romanen, med sine historier og grunner til å være der de er. Hvem som tjener på andres elendighet, og hvordan elendigheten sprer seg. Lest som kriminalroman klarer Jo Nesbø det veldig få krimforfattere klarer: Å forene who dunnit-krim med psykologisk krim. Spenningen er jevn fra første side fordi leseren både lurer på hvem som er morderen, og hva som er motivasjonen bak drapet. Det viktigste spørsmålet i romanen var for meg likevel: Hvor gikk det galt med Oleg Fauke?

Svaret får vi gradvis, gjennom den avdøde Gusto Hanssens siste tanker. Han ligger på gulvet i narkoreiret, skutt i brystet, og skal snart dø. Unggutten tenker tilbake på sitt eget liv, i de siste sekundene før han mister bevisstheten. Gustos fortelling er opprørende lesning. Han er fosterbarn, sjeldent vakker, og har klare antisosiale trekk. Han elsker ingen, men er en mester i å lese andres følelser. Innsikten bruker han til å ødelegge alle han kommer tett nok inn på, ved å manipulere, stjele og misbruke andres kjærlighet. Det nærmeste han kommer følelsen av kjærlighet i løpet av sitt korte liv, er rusen.

I litteraturens verden har Gusto visse fellestrekk med Goethes Mephistopheles, som lokker Faust på avveie og utløser fortvilelse og undergang. En skikkelse som alltid ser halve sannheten klart, men bare den kyniske, destruktive delen. I virkelighetens verden er Gusto en psykopat. For ham er andre mennesker brikker i et spill han kan bruke til egen vinning. Andres medfølelse og sårbare punkter er hans inngangsportal til utnytting, og konsekvensene flirer han av.

Dessverre er Gusto også en troverdig karakter, og det er det som gjør boken så opprørende. I hovedsak finner man mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser (psykopater) to steder i samfunnet: I rusmiljøer/fengsler, og på toppen av samfunnsstigen. Hvor de ender opp handler om hvorvidt de er ressurssvake eller -sterke. Dette er nok et faktum Jo Nesbø også er klar over, for den kriminelle rusmisbrukeren Gusto har ganske riktig sine tvillingsjeler godt plassert på solsiden i det dystre samfunnet boken skisserer. Og de har mye å tjene på andres undergang. Makt og penger. Enten eller. Mest sannsynlig både og. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha fått innblikk i en verden som er alt annet enn fiktiv.

Gustos historie avdekker samtidig Olegs historie og binder ungguttene sammen gjennom deres farløse skjebner. Gusto har aldri kjent sin far, men det har Oleg. Valget Harry Hole og Rakel Fauke tok om å holde seg unna hverandre på grunn av hendelsene i Snømannen, viser seg å ha vært en større belastning for Oleg å takle enn risikoen for å bli drept av en potensiell seriemorder. Voksne beslutninger er ikke alltid så velfunderte som de ser ut til. Oleg har tolket Harrys fravær som et svik, og spørsmålet er om det nå er for sent å rette opp i.

Gjenferd er en eksemplarisk utført kriminalroman, men den forteller samtidig en viktig historie. Da spørsmålene om hvem og hvorfor til slutt ble besvart, var det et svar som både knuste hjertet mitt og reparerte det samtidig. Jo Nesbø er for lengst utkåret til Norges ubestridte krimkonge, men jeg synes det er på tide at han rett og slett får status som god forfatter. Observasjonsevnen og refleksjonsnivået som kommer til uttrykk i de beste romanene hans fortjener å bli lest for mer enn bare spenningens skyld. Gjenferd er en slik roman.

Raske og langsomme lesere

Forrige uke begynte jeg på ferielektyren, og fullførte to bøker: Jo Nesbøs Gjenferd og Janet Evanovich’ Sizzling Sixteen. Jeg avsluttet dessuten min finlesing av Raymond Chandlers Den lange søvnen, og begynte på J.R. Wards Mørkets elsker på søndag. En sjeldent effektiv leseuke til meg å være, med andre ord.

Lørdag var det lesemaraton, og jeg holdt ut i 16 timer. Det var kjempegøy å lese så mange timer i strekk, og jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville holde ut halvparten så lenge. Det ga meg ideen til å ha en privat lesemaraton light med jevne mellomrom for å få fortgang i lesingen og diverse leseprosjekter. Jeg planlegger å ha en runde i høst hvor jeg leser tolv timer både lørdag og søndag, men sover mellom øktene. På den måten får jeg utnyttet de 24 timene skikkelig. Det mest positive med å være med på lesemaraton, var at jeg for en gangs skyld ikke hadde noe annet jeg skulle gjøre den dagen enn å lese. Jeg trenger flere slike dager.

I løpet av lesemaratonet leste jeg Jo Nesbøs Gjenferd, og jeg tror det er første gang at jeg har lest en bok på 450 sider på en dag. Siden andre deltakere leste dobbelt (eller tre ganger) så mye som meg, fikk det meg til å tenke på det å lese raskt versus det å lese langsomt.

Jeg er en langsom leser i dobbelt forstand. Jeg leser sakte, og jeg leser i relativt korte intervaller. Det er sjelden jeg ikke klarer å legge fra meg en bok til fordel for andre aktiviteter, og det er sjelden at boken fenger meg så mye at jeg setter opp tempoet og må sluke setninger for å komme videre. Mange dager har jeg ikke tilstedeværelse nok til å lese i det hele tatt. Som regel fokuserer jeg på de tre største ulempene jeg kommer på med det å lese langsomt: (1) Jeg rekker å lese betydelig færre bøker enn det jeg har lyst til. (2) Jeg holder på med bøker altfor lenge og bøker jeg ikke liker kjempegodt kan okkupere uforholdsmessig mange dager av mitt liv. (3) Det blir vanskeligere å lese etter innfallsprinsippet, for jeg har alltid to tredjedeler igjen av boken jeg leser for tiden, og kan sjelden kjenne etter hva jeg virkelig ønsker å lese.

Men i fjor leste jeg en artikkel i enten VG eller Dagbladet om det å lese langsomt, med vekt på fordelene. De gikk i hovedsak ut på at man får med seg mer av det man leser, at man ikke glemmer boken så fort, og at man får tid til å reflektere over stoffet underveis. Artikkelen var en tankevekker for meg, siden jeg alltid har betraktet snegletempoet mitt som et gigantisk handicap, eller en slags lesesykdom jeg burde prøve å kurere.

Likevel var det ikke før under lesemaratonet at jeg skjønte hvorfor den raske lesemåten ikke nødvendigvis er så mye bedre, i hvert fall ikke for meg. Jo Nesbø er en av mine favorittforfattere, og jeg pleier alltid å lese bøkene hans raskt. Men raskt for meg når det gjelder en bok på 450 sider, betyr ca tre dager. Til sammen brukte jeg nok ikke mer tid på den, det er snarere det at jeg ville ha fordelt leseøktene over flere dager. Lesetempoet er det uaktuelt å skru opp. Hvis jeg ikke får med meg noe av det jeg leser og aldri har tid til å reflektere over noe av innholdet før etterpå, kan jeg like gjerne la være å lese. Etter at jeg er ferdig med en bok begynner jeg dessuten å tenke på neste bok i bunken altfor fort.

Det jeg oppdaget under lesemaratonet, var at jeg til tross for å lese i mitt sedvanlige tempo begynte å få problemer med å huske referanser til det som hadde skjedd tidligere i boken. Jeg måtte stoppe opp, tenke meg om, og ble usikker på om det virkelig hadde skjedd i denne boken, om det hadde skjedd i en annen Nesbø-bok, i en annen bok av en annen forfatter, om det minnet meg om en samtale jeg hadde hatt med noen, eller rett og slett bare pirket borti en tanke som har streifet meg en eller annen gang. Jeg rakk aldri å sortere inntrykkene mine underveis, og jeg rakk ikke å fordøye noe ordentlig. Det handlet ikke om tempoet jeg leste i, men om det at jeg aldri tok fri fra boken mens jeg leste.

Nå, noen dager etter lesemaraton, har jeg store problemer med å huske stort av boken. Jeg husker til en viss grad slutten og karakterene, samt et par detaljer som gjorde inntrykk. Ellers er de 450 sidene en grøt av informasjon, og jeg har spesielt vanskelig for å huske hvordan boken var strukturert. Jeg kan også huske at det var flere ganger jeg måtte legge boken fra meg fordi jeg ble så sterkt følelsesmessig berørt at jeg hadde behov for en time out, men jeg husker ikke helt hvorfor.

Bare så det er sagt, det er ikke boken, det er meg. For boken var bra, veldig bra, et soleklart terningkast seks var min vurdering da jeg hadde lest siste side. Problemet er bare at all informasjon om boka er lagret i et tilfeldig kaos i hodet, og jeg er redd for at jeg derfor kommer til å ha glemt den helt i løpet av et par uker. Når folk spør, vil jeg kunne si at den var god og at jeg likte den, men jeg vil ikke kunne si noe om hvorfor.

Jeg har i det minste konkludert med at anmeldervirksomhet ikke er noe for meg. Å lese bøker andre har valgt ut for meg i et altfor raskt tempo, å skrive strengt kortfattet om det etterpå (med eller uten terningkast), innenfor en latterlig kort deadline, for veldig dårlig betaling? Nei, takk.

Men det har fått meg til å stille meg selv følgende spørsmål: Er det viktigste for meg at jeg skal ha lest boken? Eller er det at jeg skal la den få bety noe for meg? Selvfølgelig, de aller fleste vil svare at det er spørsmål nummer to som er det “riktige” å svare ja på. Det jeg da lurer på, er hvordan dere raske lesere der ute, som klarer å lese fort og mye samtidig som boken blir lagret i langtidshukommelsen, i tillegg til at dere får tid til å reflektere ordentlig underveis – hvordan i alle dager får dere hjernen, følelsene og konsentrasjonen til å jobbe så fort og strukturert? Eller er det slik at rask lesing nødvendigvis innebærer – som jeg mistenker – at det bare er svært få bøker som får lov til å leve videre i dere med sin fulle tyngde etter at boken er ferdiglest? At bøker virkelig må kjempe med tusenvis av andre inntrykk for å være minneverdige, enten man likte leseropplevelsen eller ikke? Ja, hvilke tanker har dere om de bøkene dere leser og har lest? Hvor blir det av dem i mengden?

Svar utbes, både fra raske og langsomme lesere.

Sizzling Sixteen

Når dusørjeger Stephanie Plums fetter og arbeidsgiver Vinnie blir kidnappet på grunn av en gamblinggjeld på 786000 dollar, er det opp til Stephanie og kollegene Connie og Lula å redde ham. De må enten skaffe den astronomiske summen innen en uke, eller prøve å redde Vinnie fra kidnappernes skjulested. Hvis de ikke lykkes, vil bakmannen drepe Vinnie for å statuere et eksempel i Trenton, New Jerseys kriminelle miljøer. Stephanies fetter Vinnie er av den svært tvilsomme sorten: “He gambled on everything, fornicated with everything”. Han ble kidnappet mens han befant seg i en penibel situasjon med en prostituert i Trentons horestrøk, og hans søkkrike mafiasvigerfar Harry the Hammer nekter derfor å punge ut løsepengene. Tvert imot lover han egenhendig å slå Vinnie i hjel dersom kidnapperne skulle komme på bedre tanker. Vinnie omgir seg ellers med “stiffed bookies, process servers, hookers with obviously active herpes, and a stream of perverted degenerates with quick-rich schemes hatched while under the influence of who-knows-what”. Det er derfor uaktuelt å anmelde saken til politiet, og Stephanie & co er de eneste som er villige til å risikere noe for å redde Vinnie.

Verken Stephanie, Connie eller Lula er særlig kvalifiserte for å hamle opp med brutale kidnappere, men det hindrer dem ikke i å prøve. De pønsker ut den ene idiotiske, dumdristige og livsfarlige planen etter den andre, og blant stikkordene for handlingen er stinkbomber, en Hobbit-festival, slaktekyr sluppet løs i Trentons gater, en alligator på flukt, en ølflaske med lykkebringende egenskaper, gatesalg av konfiskerte våpen og brownies med 60% ulovlige ingredienser, og ran av et begravelsesbyrå.

Samtidig må Stephanie ivareta sine vanlige dusørjegeroppgaver, som denne gangen består av å finne en sytti år gammel bigamist som rakk å gifte seg med fire damer før politiet tok ham; en narkolanger ved navn Chopper, som fikk tilnavnet fordi han kutter av fingrene til de som ikke betaler, og dessuten har et litt spesielt kjæledyr – alligatoren Mr Jingles; en usedvanlig høy og tjukk mann som blottet seg for tretten damer på to dager etter å ha tatt for mye viagra, og en mann som er rasende på den dårlige kvaliteten på toalettpapiret ved de offentlige toalettene i Trenton, og som protesterer ved å stjele alt dopapiret han kommer over i løpet av et år og oppbevarer det hjemme.

Med andre ord er det helt vanlige dager på jobben for Stephanie Plum.

        Connie, Stephanie og Lula fra filminnspillingen av første bok om Stephanie, One for the Money.

En av grunnene til at jeg vegrer meg for å kalle Plum-serien for krimbøker, er at krimplottet ikke har noen betydning for meg som leser. Det er graden av absurditeter som gjør bøkene til sjarmbomber og fantastisk underholdning. Alt er absurd: Karakterene, situasjonene, dialogene, logikken og handlingen.

For eksempel skal Lula og Stephanie i andre kapittel lete etter Vinnie i en falleferdig rønne av en bygård, eller som Lula sier det: “This is like where Dracula would live if he didn’t have any money and was a crackhead.” Likevel er de ved overraskende friskt mot før de – uten back-up – skal til å banke på døra til kidnapperne:

“Lula took her Glock out of her bag and stuffed it into her pants, snug to her backbone. She looked at me. ‘Don’t you want to get your gun ready to go?’

‘I don’t have a gun.’

‘What have you got?’

‘Hairspray.’

‘Is it firm hold? I might need some when we’re done here, depending on what we do for lunch.’

I dette tilfellet skjuler døren ingen kidnappere, men en gammel fyllik som stjeler Lulas smultringer. Det gjør man ikke ustraffet. Lula skyter hele magasinet i døra til gamlingen, og han dukker opp med ei avsagd hagle. Heldigvis kan Stephanie bruke hårsprayen til mer enn bare å fikse sveisen. Og som sagt, dette er bare andre kapittel.

I tillegg til den absurde verdenen Janet Evanovich har laget for karakterene sine, er Stephanies vingling mellom to menn sentral i bøkene. Hun har et lidenskapelig av og på-forhold til den barske drapsetterforskeren Joe Morelli. Den tidligere kvinnebedåreren har beholdt sjarmen og utseendet, men fått seg hus, hund og stasjonsvogn. Han og Stephanie er en perfekt match, bortsett fra at de i denne boken har gjort det slutt etter å ha hatt en opprivende krangel om toast. I stedet holder hun seg nå til mann nummer to, Ranger, som kan få ethvert kvinnehjerte til å banke fortere, selv om han ikke akkurat er av det stoffet som gode ektemenn er laget av:

“He’s former Special Forces, currently runs and partially owns a security firm, handsome in a dark, Latino kind of way, and is sex walking. […] Ranger can be addictive, and it’s a bad addiction for a traditionally raised woman like me, since his life plan doesn’t include marriage. For that matter, considering the number of enemies Ranger’s made, his life plan might not even include living.”

Evanovich har en fortid som forfatter av romantiske bøker, noe som er lett å se i kreasjonene Morelli/Ranger. Merkelig nok er de troverdige karakterer, selv om de har distinkte drømmemann/superhelt-trekk. Troverdige i bokens univers, vel og merke. De er tøffe, modige og kjekke, morsomme og smarte. Og med jevne mellomrom er de fast bestemt på å sjarmere Stephanie til sengs.

Men et minus med serien som med denne boken begynner å bli et problem, er at Evanovich har gått seg helt fast i Stephanies vingling. I de første ca ti bøkene utviklet Stephanie forholdene sine til både Morelli og Ranger, og Evanovich åpenbarte sitt store talent for å skrive dampende romantikk med humoristisk snert. Det var verdt å lese bøkene bare for å få vite hva som kom til å skje videre med Stephanie og Morelli/Ranger. Men Stephanie er nå kommet til det punktet hvor vinglingen begynner å bli kjedelig, og hun enten må velge en av dem, eller ha forhold til begge to. I virkelighetens verden ville det første alternativet nok ha vært anbefalt, men et av privilegiene ved å være romankarakter må da være å kunne få i både pose og sekk? Men neida, Stephanies moral forbyr henne det:

“I loved them each in different ways, and I was too traditional and Catholic to just enjoy them. How sick is that? I wasn’t a practicing Catholic, but I had guilt. And I was stuck with all these rules about relationships. And then there was my mother, who I suspect was mortally afraid I’d end up with Ranger. And my grandmother, who probably thought I was an idiot not to be sleeping with both of them.”

Som leser kan jeg ikke annet enn å være enig med Stephanies bestemor, og undrer meg over hvorfor Evanovich er så opptatt av at Stephanie skal ha en prydelig amerikansk jentemoral samtidig som både Lula og bestemoren er over gjennomsnittlig opptatt av nakne menn. Dessuten bryr Stephanie seg lite om hva moren synes om dusørjegerjobben, så hvorfor skal hun la henne ha innflytelse over kjærlighetslivet? For meg fremstår Stephanies skrupler mer som forfatterens måte å sikre seg mot at prektige amerikanske lesere skal ta anstøt, men det passer ikke helt inn i resten av romanuniverset, som er så til de grader preget av sex, vold, dop og banning. Hvis man ønsker å lese bøker med en oppbyggelig moral, er ikke Stephanie Plum-serien et godt valg.

Det blir stadig mer irriterende hvordan Stephanie blir saved by the bell akkurat når hun befinner seg i Rangers armer. I kraft av sine tidligere erfaringer som romanseforfatter burde Evanovich vite at man i lengden ikke kan basere spenning på noe som alltid bare nesten skjer. Etter seksten bøker har Stephanie kun vært til sengs med Ranger én gang, og da avsluttet hun attpåtil boken idet han kommer inn på soverommet hennes med ild i blikket og fagre løfter. Hvis Evanovich holder Stephanie unna et forhold med Morelli slik at hun kan flørte med Ranger med god samvittighet, er det ikke stort verken hun eller leseren sitter igjen med.

I Sizzling Sixteen løser Evanovich Stephanies (unødvendige) kjærlighetsdilemma ved å fokusere lite på det, og heller konsentrere seg om krimplottet. Men da fremhever hun samtidig en del av serien som ikke er spesielt interessant i seg selv, i stedet for det som alltid har vært seriens bærebjelke. Tidligere var det like mye fokus på Stephanies privatliv som på jobben, nå er det stort sett bare jobb.

Det innebærer dessuten at kollegaen og venninnen Lula får mer plass i romanen enn Ranger og særlig Morelli. Lula er seriens chick lit-innslag, opptatt av sko, klær, menn og merkverdige dietter. Men i motsetning til vanlig chick lit, hvor man som regel ler med heltinnen(e), er Lula en karakter man ler av. I denne boken er hun for eksempel på en diett hvor hun bare kan spise én av hver ting: En ert, en asparges, ett brød, en pizza. Salaten sliter hun mer med, siden hun ikke vet hvordan man teller salat:

“Like, what happens when you eat salad? Does it mean you eat one salad? Or does it mean you eat one piece of lettuce and one piece of tomato? It don’t matter a lot, since I don’t understand the whole salad obsession anyway. Lettuce don’t look like a food to me. And if you’re gonna eat a tomato, I say put it on a burger.”

Ikke overraskende legger Lula alltid på seg av diettene hun prøver. Man kan humre mye over Lulas mangel på logikk i enhver situasjon, men man blir litt lei i lengden. Lula er en mye mer karikert romanfigur enn Morelli, og en dårlig erstatning. Forhåpentligvis klarer Evanovich å løse Stephanies dilemma snart, for i så fall er jeg er klar for å lese seksten bøker til om Stephanie Plum. I motsatt fall bør hun heller la Stephanie ri inn i solnedgangen med Morelli og sette punktum for serien.

Hvis du først skal lese noen av bøkene om Stephanie Plum, og det anbefaler jeg helhjertet, bør du begynne med første bok, One for the Money. Ikke fordi bøkene ikke kan leses hver for seg, men fordi utviklingen av forholdene Stephanie-Morelli og Stephanie-Ranger – ved siden av den herlig absurde humoren – er grunnen til at bøkene er så fantastisk god underholdning.

Vinneren er…

Ida Sagberg/ziarah sier:! Gratulerer!!

Alle deltakere gjettet riktig på at sitatet er hentet fra Jane Austens roman Stolthet og fordom. Ida gikk av med seieren i loddtrekningen som jeg i valgredelighetens navn overlot til min kjære mor

Premien er en valgfri pocketbok. Legg igjen en kommentar om hvilken bok du ønsker deg, Ida, og hvilken adresse den skal sendes til. Kommentaren blir ikke synlig for noen andre, og slettes etter at jeg har notert meg bokønske og adresse.

Takk for alle svar, og fortsatt god lesekveld, folkens!

Konkurranse!

Det er min tur til å ha konkurranse, og utfordringen denne gang er å finne ut hvilken bok følgende sitat er hentet fra: «It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.»

Tips: Dette er åpningslinjen i en kjent klassiker, og boken er omtalt her på bloggen min. For å delta i konkurransen, legger du igjen en kommentar med forfatter og boktittel. Kommentarene vil ikke være synlig under konkurransen, og blir slettet etter at vinneren er trukket.

Vinneren kåres ved hjelp av god gammeldags loddtrekning, og annonseres her på bloggen om en drøy time. Premien er en valgfri pocketbok!

Lykke til!