Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Dionisio Vivo er en ung professor i filosofi som gjør seg bemerket gjennom sine “Coca letters”; en serie leserbrev trykket i landets mest prestisjetunge avis hvor han går til angrep på konsekvensene av landets omfattende kokainindustri. Den gjengse oppfatningen i befolkningen er at produksjonen av kokain er et gode for landet, fordi kokainkartellene tjener store penger og sikrer arbeidsplasser for mange. Men Dionisio avslører at lederne av kartellene også står bak utallige kidnappinger, drap og overgrep mot lokalbefolkningen. Blant annet avslører han at kartellene ødelegger landsbyer i mils omkrets rundt plantasjene ved å kidnappe småjenter til gjengvoldtekter og betale foreldrene med narkotika. De som gjør opprør mot overgriperne blir drept. Kokainkartellene turer frem som de vil, men presidenten nekter likevel å erklære unntakstilstand i håp om å kunne motta bestikkelser som kan redde landet fra konkurs.

Dionisios leserbrev går ikke upåaktet hen i en befolkning som er lei av vold, borgerkrig og korrupsjon. I et land hvor aviser er den eneste formen for kultur befolkningen har råd til, blir Dionisio snart utpekt som en frelserskikkelse på lik linje med Jesus. Brevene setter landet på hodet, men selv lever Dionisio helt upåvirket av dramatikken rundt ham. Han er forelsket i Anica, og drømmer bare om en fremtid med henne. Kokainherren i Dionisios eget distrikt, El Jerarca, er fast bestemt på å få en slutt på Dionisios brevskriving. Etter at en stor mengde lemlestede lik er blitt dumpet i Dionisios hage uten at han gir seg, setter El Jerarca leiemordere på saken. Men Dionisio er en vanskelig mann å myrde. For hvert drapsforsøk han kommer uskadet fra, vokser mytene om at Dionisio er en udødelig trollmann som det er livsfarlig å forsøke å drepe. Både Anica og politivennen Ramon prøver forgjeves å advare ham til å være mer forsiktig. For sent oppdager Dionisio at det finnes andre måter å ta livet hans på enn å drepe ham.

Señor Vivo and the Coca Lord (1991) er andre bok i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika med sterke likhetstrekk med Colombia. De andre bøkene heter The War of Don Emmanuel’s Nether Parts (1990) og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman (1992). Etter å ha lest to av de tre bøkene har det dannet seg et sterkt inntrykk av at forfatteren her tar opp de tre store maktinstitusjonene i Sør-Amerika som er velkjente for sine overgrep, maktmisbruk og korrupsjon. I første bok var temaet det korrupte og dysfunksjonelle samspillet mellom det militære og politikerne. I denne boken er det den store kokainindustrien med deres ubegrensede makt over lokalbefolkningen. I siste bok er det de katolske biskopene og kardinalene, som svikter sine trossamfunn og heller lever et luksuriøst og utsvevende liv. Bøkene er tungt politiske, man mangler helt den dystre og alvorstunge stemningen som ellers preger slike bøker. Den politiske analysen presenteres heller i form av skarp satire, hvor menneskelig tåpelighet fremstilles i all sin komiske og grelle prakt. Bøkene bærer dessuten preg av en så sterk humanisme og et så glødende engasjement at man kan holde ut selv de mest forferdelige skildringer av elendighet, tortur og vold.

Señor Vivo and the Coca Lord er en glitrende blanding av tragedie og komedie. Ofte er det i de delene hvor bifigurer beskrives at Louis de Bernières’ grep om språket og skarpe blikk for menneskelig atferd kommer til sin rett. Siden det samtidig er de delene det er mulig å avsløre uten at man ødelegger for potensielle lesere, lar jeg Dionisio, Anica og Ramon være i fred til fordel for deres mer perifære medkarakterer. Som her, når den ubarmhjertige skjebnen til unge prostituerte indianerjenter i landets El Dorado beskrives:

 “Indian girls with drooping breasts and malnourished stomachs, with dead eyes and the assurance of an early grave, gave away their favours to drunks in return for home-made rum and a few centavos. As they died of syphilis and influenza their little babies were abandoned by the river to what wild animals were left, and new girls arrived who had been rounded up by armed canoes or bribed with promises of beads and powerful husbands wearing cloaks made out of the pelts of pure black jaguars. After many rapes and beatings the girls would learn that they could suffer the present and forget the past with a bottle to their lips and a man with glassy eyes and a tubercular cough heaving between their thighs.”

Hvis Louis de Bernières hadde gjennomført denne stilen i hele boken, ville den vært uutholdelig å lese. Han er en forfatter som vet hvilke knapper han skal trykke på for at budskapet hans skal nå frem, og det er til tider hjerteskjærende lesning. Men heldigvis er Louis de Bernières også en forfatter med et grunnleggende positivt budskap i bøkene sine, og han har en upåklagelig sans for humor. Det er nesten verdt å lese bøkene bare for å få med seg noen av de forskrudde og eksentriske skapningene hans. Som den nakne admiralen, en bifigur som har fått tilnavnet sitt fordi admiralen som ung mann formulerte en teori om at det å gå med klær ville ødelegge sædkvaliteten, og dermed har gått naken hjemme og bare hatt på seg klær utenfor sin egen eiendom (inntil han blir så senil at han glemmer å ta på seg klær uansett hvor han skal). Kona hans har vært så beskjemmet over admiralens nakenhet at hun har utviklet en overdrevet høflighet, og hun dør til slutt i forferdelse over mannens skammelige nudisme:

“She felt the obligation to make up for him by affecting exquisitely old-fashioned manners. She would break into compliments so lyrical and embroidered that some people thought that she was sarcastic, others that she was being ironical, and others were reminded of funeral orations over the catafalques of national heroes. She had been engaged for years in a shadowy academic project that took up nearly all her time, and would speak at length about her archival delvings without ever intimating the subject of her burrowing. When, after her death, her papers were finally sorted, it transpired that she had for twenty years been collecting all references to rabbits in European literature since the time of the Romans. Her executors never found out what she had been on the point of proving when she had died of mortification at her desk with her pen in her hand, and the word ‛Conclusion’ written at the head of an otherwise blank sheet of paper.”

Den nakne admiral med frue har lite med handlingen for øvrig å gjøre, men er et godt eksempel på hvor mye fortellermessig overskudd Louis de Bernières legger i selv de karakterene han bare såvidt sveiper innom.

Mer sentrale karakterer i boken blir imidlertid også skildret i sin pinlige latterlighet. Landets overhode, president Veracruz, figurerer i trilogien som et skrekkens eksempel på hvor talentløs en president kan være, og han er så idiotisk at man nesten blir glad i ham til tross for den hårreisende inkompetansen han besitter. Kortversjonen er at han får George Bush til å fremstå som en klok, sindig og reflektert president. Langversjonen er at president Veracruz får de fleste av meningene sine fra damebladene som presidentfruen leser. Presidentfruen møtte han for øvrig på et bordell i Havana, og han bruker mesteparten av kontortiden sin på å utforske seksuell alkymi, en form for seksuell magi som blant annet har resultert i at presidentfruen har nedkommet med en sort jentekatt (i et mørkt øyeblikk sender han en forespørsel til landets rettsmedisinske institutt om de kan ta en prøve av katten for å bekrefte farskapet). Når de ekteskapelige gleder kommer i veien for arbeidet som president, stenger han likeså godt kontoret. President Veracruz er et overhode som står i veien for all politisk reformasjon i landet, men som likevel anses for å være så maktesløs at kokainkartellene ikke gidder å bestikke ham engang – til tross for at de til og med bestikker hans unge bimbo-stripper-trofé-frue. Veracruz lever lenge i håpet om at kokainkartellene vil inngå et økonomisk samarbeid, slik at han kan få den korrumperte og rævkjørte statsøkonomien på fote igjen. Når de ber ham om å “go fuck yourself”, er det en mildt sagt overraskende omstendighet som får ham til likevel å ville imøtegå amerikanernes ønske om å motarbeide kartellene. Han har nemlig hørt om en fantastisk operasjon amerikanerne utfører, hvor man får bygget inn en penispumpe i kroppen, slik at man alltid er klar til dyst:

“The ingenuity and the humanitarian nature of the concept, however, altogether changed his perception of the United States, and he began to regard that enterprising country as a model of civilization. This predisposed him to a greater sympathy towards the demands of their government that something should be done to crush the coca cartels.”

Men selv om president Veracruz blir aldri så mye sympatisk innstilt til ønsket om å knuse kokainkartellene, er det likevel de sivile i landet, deriblant Dionisio Vivo og hans disipler, som må ta på seg oppgaven med faktisk å knuse dem.

President Veracruz har for øvrig ansatt en utenriksminister som tidligere var eier av det samme bordellet i Havana hvor presidenten møtte sin kone. Utenriksministeren er ikke stort bedre enn presidenten, han får nemlig sine instruksjoner fra erkeengelen Gabriel. Budskap det er svært viktig at man følger til punkt og prikke, ellers vil det få ubehagelige konsekvenser: “If one ignores Gabriel’s messages, he becomes extremely unpleasant. I once did that, and for six months he gave messages consisting entirely of the most revolting obscenities”. Det hører selvsagt med til bokens magiske univers at Gabriels budskap faktisk er til å stole på, og at karakterene kan kommunisere med både engler, guder og døde mennesker på lik linje med – men som regel bedre enn – sin nabo. Mens man flirer av presidentens vanvittige påfunn og merkelige sans for logikk, skjønner man samtidig hvorfor ildsjeler som Dionisio Vivo er helt nødvendige for å skape endring i et land som har gått fullstendig av hengslene, og hvor de ansvarlige bare hever skyhøy lønn for å leve ut sine mest absurde tilbøyeligheter. Under den lattervekkende overflaten finner man alltid det urovekkende alvoret.

Louis de Bernières er en sjeldent dyktig historieforteller med et viktig budskap som appellerer like mye til både hjerte og hjerne. Han er inspirert av søramerikansk magisk realisme, og overnaturlige elementer blandes sammen med livets harde realiteter til en selvfølgelig enhet. Trilogien er en varm kjærlighetserklæring til det søramerikanske folk og deres kultur.

Det jeg har forelsket meg helt i ved Louis de Bernières forfatterskap, er de store kontrastene: Himmel og helvete, ondskap og kjærlighet, realisme og overtro, egoisme og nestekjærlighet, idioti og klokskap, rikdom og fattigdom, galskap og snusfornuft, vennlighet og forakt, feighet og mot. Louis de Bernières er ikke en forfatter for de som vil lese historiene til nøkterne mennesker som lever kjedelige A4-liv med lunkne følelser. Jeg unner alle lesere å oppdage hans fantastiske univers.

10 thoughts on “Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord”

  1. For en fantastisk flott omtale! Vi er veldig enige om denne boken🙂

    Jeg kan godt tenke at det ville vært bra å lest bok nr 1 først. Men selv uten å ha lest den fikk jeg utrolig mye ut av denne boken. Jeg falt helt for humoren (og som du nevner, mange av bi-karakterene) og ble fryktelig trist i slutten. En historie absolutt verd å anbefale!

    1. Takk! Ja, dette er første bok i lesesirkelen hvor deltakerne er enige i sin dom:-)

      Hvis du likte Señor Vivo, anbefaler jeg deg å lese Don Emmanuel. Den er også veldig brutal, men ikke like trist. Jeg syntes den var enda morsommere og satiren skarpere, men bøkene utfyller hverandre på en fin måte. Señor Vivo var til tider så trist at jeg vegret meg for å lese videre, men den var verdt det. Veldig vakker bok!

  2. Jeg liker at du trekker frem mange små detaljer og forklarer hva som gjør dem, og hele historien, så god. Nydelig omtale!

    Det ble for vanskelig for meg å skrive omtale av denne boken. Min ble derfor kort og lite detaljert. Følte jeg ikke gjorde annet enn å gjenta det jeg skrev om Don Emmanuel, for det er så gjeldende fremdeles. Dessuten leste jeg omtalen din, pluss Bente og Astrid Terese sin før jeg skrev min egen. Ikke et sjakktrekk. Men jeg er strålende fornøyd med alt det positive og alle de fine ordene som dere har skrevet om boken. Jeg håper vi inspirerer andre til å lese denne trilogien.

    1. Tusen takk! Jeg strevde fælt med omtalen, for det er så utrolig vanskelig å sette ord på hva som gjør boken så vidunderlig. Derfor trakk jeg like godt frem de små avsnittene som hadde satt seg helt fast i hukommelsen. Jeg skjønner godt at du ikke fikk det til, men du har tross alt skrevet en fantastisk omtale av Don Emmanuel!

      Jeg synes for øvrig det er fint at alle som leste den, likte boken veldig godt. Jeg håper også at vår enighet og omtalene våre overbeviser folk om at de bør lese trilogien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s