Raske og langsomme lesere

Forrige uke begynte jeg på ferielektyren, og fullførte to bøker: Jo Nesbøs Gjenferd og Janet Evanovich’ Sizzling Sixteen. Jeg avsluttet dessuten min finlesing av Raymond Chandlers Den lange søvnen, og begynte på J.R. Wards Mørkets elsker på søndag. En sjeldent effektiv leseuke til meg å være, med andre ord.

Lørdag var det lesemaraton, og jeg holdt ut i 16 timer. Det var kjempegøy å lese så mange timer i strekk, og jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville holde ut halvparten så lenge. Det ga meg ideen til å ha en privat lesemaraton light med jevne mellomrom for å få fortgang i lesingen og diverse leseprosjekter. Jeg planlegger å ha en runde i høst hvor jeg leser tolv timer både lørdag og søndag, men sover mellom øktene. På den måten får jeg utnyttet de 24 timene skikkelig. Det mest positive med å være med på lesemaraton, var at jeg for en gangs skyld ikke hadde noe annet jeg skulle gjøre den dagen enn å lese. Jeg trenger flere slike dager.

I løpet av lesemaratonet leste jeg Jo Nesbøs Gjenferd, og jeg tror det er første gang at jeg har lest en bok på 450 sider på en dag. Siden andre deltakere leste dobbelt (eller tre ganger) så mye som meg, fikk det meg til å tenke på det å lese raskt versus det å lese langsomt.

Jeg er en langsom leser i dobbelt forstand. Jeg leser sakte, og jeg leser i relativt korte intervaller. Det er sjelden jeg ikke klarer å legge fra meg en bok til fordel for andre aktiviteter, og det er sjelden at boken fenger meg så mye at jeg setter opp tempoet og må sluke setninger for å komme videre. Mange dager har jeg ikke tilstedeværelse nok til å lese i det hele tatt. Som regel fokuserer jeg på de tre største ulempene jeg kommer på med det å lese langsomt: (1) Jeg rekker å lese betydelig færre bøker enn det jeg har lyst til. (2) Jeg holder på med bøker altfor lenge og bøker jeg ikke liker kjempegodt kan okkupere uforholdsmessig mange dager av mitt liv. (3) Det blir vanskeligere å lese etter innfallsprinsippet, for jeg har alltid to tredjedeler igjen av boken jeg leser for tiden, og kan sjelden kjenne etter hva jeg virkelig ønsker å lese.

Men i fjor leste jeg en artikkel i enten VG eller Dagbladet om det å lese langsomt, med vekt på fordelene. De gikk i hovedsak ut på at man får med seg mer av det man leser, at man ikke glemmer boken så fort, og at man får tid til å reflektere over stoffet underveis. Artikkelen var en tankevekker for meg, siden jeg alltid har betraktet snegletempoet mitt som et gigantisk handicap, eller en slags lesesykdom jeg burde prøve å kurere.

Likevel var det ikke før under lesemaratonet at jeg skjønte hvorfor den raske lesemåten ikke nødvendigvis er så mye bedre, i hvert fall ikke for meg. Jo Nesbø er en av mine favorittforfattere, og jeg pleier alltid å lese bøkene hans raskt. Men raskt for meg når det gjelder en bok på 450 sider, betyr ca tre dager. Til sammen brukte jeg nok ikke mer tid på den, det er snarere det at jeg ville ha fordelt leseøktene over flere dager. Lesetempoet er det uaktuelt å skru opp. Hvis jeg ikke får med meg noe av det jeg leser og aldri har tid til å reflektere over noe av innholdet før etterpå, kan jeg like gjerne la være å lese. Etter at jeg er ferdig med en bok begynner jeg dessuten å tenke på neste bok i bunken altfor fort.

Det jeg oppdaget under lesemaratonet, var at jeg til tross for å lese i mitt sedvanlige tempo begynte å få problemer med å huske referanser til det som hadde skjedd tidligere i boken. Jeg måtte stoppe opp, tenke meg om, og ble usikker på om det virkelig hadde skjedd i denne boken, om det hadde skjedd i en annen Nesbø-bok, i en annen bok av en annen forfatter, om det minnet meg om en samtale jeg hadde hatt med noen, eller rett og slett bare pirket borti en tanke som har streifet meg en eller annen gang. Jeg rakk aldri å sortere inntrykkene mine underveis, og jeg rakk ikke å fordøye noe ordentlig. Det handlet ikke om tempoet jeg leste i, men om det at jeg aldri tok fri fra boken mens jeg leste.

Nå, noen dager etter lesemaraton, har jeg store problemer med å huske stort av boken. Jeg husker til en viss grad slutten og karakterene, samt et par detaljer som gjorde inntrykk. Ellers er de 450 sidene en grøt av informasjon, og jeg har spesielt vanskelig for å huske hvordan boken var strukturert. Jeg kan også huske at det var flere ganger jeg måtte legge boken fra meg fordi jeg ble så sterkt følelsesmessig berørt at jeg hadde behov for en time out, men jeg husker ikke helt hvorfor.

Bare så det er sagt, det er ikke boken, det er meg. For boken var bra, veldig bra, et soleklart terningkast seks var min vurdering da jeg hadde lest siste side. Problemet er bare at all informasjon om boka er lagret i et tilfeldig kaos i hodet, og jeg er redd for at jeg derfor kommer til å ha glemt den helt i løpet av et par uker. Når folk spør, vil jeg kunne si at den var god og at jeg likte den, men jeg vil ikke kunne si noe om hvorfor.

Jeg har i det minste konkludert med at anmeldervirksomhet ikke er noe for meg. Å lese bøker andre har valgt ut for meg i et altfor raskt tempo, å skrive strengt kortfattet om det etterpå (med eller uten terningkast), innenfor en latterlig kort deadline, for veldig dårlig betaling? Nei, takk.

Men det har fått meg til å stille meg selv følgende spørsmål: Er det viktigste for meg at jeg skal ha lest boken? Eller er det at jeg skal la den få bety noe for meg? Selvfølgelig, de aller fleste vil svare at det er spørsmål nummer to som er det “riktige” å svare ja på. Det jeg da lurer på, er hvordan dere raske lesere der ute, som klarer å lese fort og mye samtidig som boken blir lagret i langtidshukommelsen, i tillegg til at dere får tid til å reflektere ordentlig underveis – hvordan i alle dager får dere hjernen, følelsene og konsentrasjonen til å jobbe så fort og strukturert? Eller er det slik at rask lesing nødvendigvis innebærer – som jeg mistenker – at det bare er svært få bøker som får lov til å leve videre i dere med sin fulle tyngde etter at boken er ferdiglest? At bøker virkelig må kjempe med tusenvis av andre inntrykk for å være minneverdige, enten man likte leseropplevelsen eller ikke? Ja, hvilke tanker har dere om de bøkene dere leser og har lest? Hvor blir det av dem i mengden?

Svar utbes, både fra raske og langsomme lesere.

24 thoughts on “Raske og langsomme lesere”

  1. Jeg leser i gjennomsnitt to bøker i uken. Det føles ikke veldig raskt for min del. Tre og en halv dag er mer enn nok for å få et varig inntrykk og for at bøkene skal feste seg i minnet. Det hjelper nok også at jeg ikke har behov for at de dårlige eller gjennomsnittlige bøkene skal bli værende i minnet. Noen bøker er fort glemt, fordi de ikke er gode nok til å huske på.

    Det er to år siden jeg leste «Tyvenes By» av David Benioff, men jeg kan likevel gi deg en ganske detaljert oversikt over handlingen. Og viktigere, jeg husker følelsen jeg fikk da jeg leste den. Det samme gjelder en av mine store favoritter, Frankenstein, som det er enda flere år siden jeg leste.

    Det kan selvfølgelig også hende at jeg leser de beste bøkene saktere enn de jeg liker mindre. Jeg vet at jeg leser f.eks. ungdomsbøker raskere enn andre bøker, rett og slett fordi de er lettlest og fordi jeg ikke føler jeg går glipp av fantastisk språk hvis jeg ikke dveler ved hver setning (det finnes unntak).

    Enkelte bøker, som «Brodeck’s Report» må jeg lese sakte fordi språket er så nydelig. Jeg vil sluke alt av sitater og visdom. Men jeg har et ganske raskt lesetempo, og sakte for meg er gjerne ikke sakte for deg.

    Jeg kan lese raskt hvis jeg leser høyt også. En gang jeg gikk på vgs hadde vi norsktime, og læreren ville jeg skulle lese et avsnitt fra en tekst. Det var ikke lenge til timen var over, og læreren mente jeg burde lese ganske raskt. På gøy fant jeg ut at jeg skulle lese så raskt jeg bare klarte, og de fleste i klassen ble sjokkert over tempoet. De fortalte meg etterpå at overraskelsen kom ikke av at jeg leste raskt, men at jeg leste riktig. I et raskt tempo hoppet jeg ikke over ord eller klusset til setninger, men leste setningen som de skulle være (dog uten særlig innlevelse hehe). I det tempoet fikk jeg likevel ikke med meg veldig mye av historien, så jeg leste det nok en gang til etterpå.

    Fordelen med å lese sakte, med pauser er nok at du husker alle bøker godt. Du husker nok de dårlige bøkene du har lest mye bedre enn jeg gjør. Men hvis jeg tar for mange pauser i bøkene sliter jeg med å holde følge med historien. Eller, kanskje ikke hvis jeg tar korte pauser, men litt lengre pauser kan ødelegge mye (med mindre boken er meget minneverdig).

    Jeg syns mitt lesetempo virker for meg, og jeg tror også at ditt lesetempo er det beste for deg. Derfor er det kjekt å høre at du kan se de positive sidene ved å lese sakte, ikke bare de negative. Dessuten tror jeg uansett at de av oss med et raskere lesetempo også tenker at vi trenger å leve i tusenvis av år for å rekke gjennom alle bøkene vi vil lese. Jeg forstår meg ikke på kunder som kommer inn i butikken og sier at de har lest alt, de klarer ikke å finne seg nye bøker. Da har de ikke lest alt, de har bare en veldig begrenset oppfatning av hva som er verdt å lese.

    1. Hvis du leser to bøker per uke høres det ut som du faller midt mellom rask og langsom, og nyter kanskje fordelene til begge? Ut fra omtalene dine virker det i hvert fall som du får med deg det du leser. Det du sier om at ikke alle bøker er verdt å huske er nok et poeng som jeg er for dårlig til å huske på. Det er de bøkene jeg egentlig burde avbryte, men som jeg har en tendens til å ville fullføre likevel, av grunner jeg ikke helt vet om er gode eller dårlige. Muligens fordi det noen ganger er verdt det.

      Så morsomt det du sier med å lese høyt, for det pleier jeg å gjøre hvis jeg sliter med å holde fokus (har gjort det et dusin ganger med Gordimer allerede, hehe). Men da må jeg også lese på nytt etterpå for å sjekke at jeg har fått med meg alt. Ofte har jeg fått med meg det vesentlige, mens nyansene har gått meg hus forbi. Det avhenger litt av boken hvorvidt nyansene er viktige, eller om de egentlig er bagateller som uansett ikke hadde betydning. Jeg har forsøkt å lese fortere for så å teste hvor mye jeg fikk med meg, og resultatet var såpass nedslående at jeg forkastet metoden. Men det kan hende det bedres med litt trening. Lengden på pausene jeg tar har som regel ingen betydning, med mindre de varer over flere måneder. Det er mer grunnen til at jeg tar pause som er viktig; om det er boken som ikke fenger, eller at noe annet kommer i veien. Jeg kan ha et opphold på en uke og likevel hoppe rett inn der jeg avsluttet dersom avbrytelsen skyldtes noe annet enn boken.

      Siste punkt klarer ikke jeg heller å forstå. Jeg blir helt rystet når jeg hører folk som kaller seg litteraturinteresserte si at de ikke finner noe å lese. Hvordan er det mulig?? Eventuelt de som sier at alle bøker kjeder dem. Nei, da vil jeg mye heller lese langsomt enn å føle en slik mangel på nysgjerrighet over alle de millioner bøker jeg ikke har lest.

      Gode svar, labben, jeg er glad jeg spurte:-)

  2. Dette var interessant lesing! Eg har også tenkt mykje på det med lesetempo, mest fordi eg ofte kjenner at eg ikkje får lese så mykje som eg gjerne vil lese. For meg er det i stor grad fordi eg ikkje setter av nok tid til lesing i kvardagen (ja, det å sette av tid til å lese, er ein kjempeide!) (skal det vere punktum etter parantes når det er utropsteikn inni?). (?) Uansett – eg plages innimellom over at eg ikkje føler eg får lese nok. Også tenker eg at eg skal lese fortare. Samtidig er det ofte dei bøkene som krev at eg les dei sakte, som gir størst inntrykk. Eg trur det er mykje i det du seier om å ha tid til å fordøye og ta inn inntrykka boka gir. Eg jobber litt med å legge bort effektiviseringstenkinga, når det kjem til fritidsaktiviteter som lesing. Eg trur ikkje det er om å gjere å lese så effektivt som mogleg, men snarare at det er viktig å få noko utav lesinga.

    1. JA!! Selvfølgelig, det var jo etter ditt Nesbø/lesetempo-innlegg at tanken tok form i mitt eget hode! Men før jeg hadde rukket å komme gjennom boken selv var tanken plutselig blitt min egen:-) Jeg setter heller ikke av nok tid til å lese i hverdagen, og det er noe jeg skal bruke høsten på å rette opp. Jeg var flink til det før, men så ble jeg voksen… (Vet heller ikke om det skal være punktum etter parantes, men jeg tror ikke det. (?)) Jeg prøver å minne meg selv på, når jeg stadig vekk kikker bort på «skal lese»-hylla, at jeg burde lese hver bok som om det var den eneste jeg noen gang skulle lese. Da tenker man kanskje ikke så mye på tidsbruken, eller lese sakte/lese fort, men heller «hva tenker jeg om dette?» Selv om boken er nokså dårlig, er det jo ingenting i veien for at man bruker tid på å formulere hva som gjør at den er dårlig, evt hva som kunne gjort den bedre, det synes jeg ofte er veldig interessant å tenke over. Men det er mulig jeg er for snill med bøkene jeg leser. Eventuelt for sta til å legge dem vekk.

  3. Jeg tror nok jeg er en midt i mellom leser, leser mellom en og to bøker i uka. Det varierer selvfølgelig, i travle arbeidsuker så blir det kanskje bare tid til en bok og i ferier så kan det bli opp mot tre. Jeg prøver uansett å sette av tid til lesing hver dag, om det så bare er på senga før jeg legger meg. Liker godt ideen din om å lese 12 timer en lørdag og en søndag, forresten, men samtidig ser jeg at jeg trenger pauser fra lesingen for å gjøre andre ting. I dag, for eksempel, har jeg lest – malt – lest – malt, og det har fungert fin – fint🙂

    Noen bøker sluker jeg fordi de er så spennende, men jeg føler ikke at det går på bekostningen av refleksjon og innhold. Andre bøker bruker jeg lengre tid på og dveler mer over for eksempel språket eller formen etc. De bøkene som tar lengst tid for meg er bøker som jeg ikke finner den røde tråden i, bøker som jeg hele tiden må gå tilbake og lese avsnitt på nytt og på nytt for å skjønne hva som skjer… det er nok bøker som jeg burde ha avbrutt, men det er ikke noe jeg er flink til heller. Og så klarer jeg bare å lese en bok av gangen. Jeg er ikke typen til å ha en bok på stua og en på nattbordet. Da går det trill rundt for meg! Nei, jeg må lese en bok fra begynnelse til slutt🙂

    1. Jeg er også sånn som vanligvis trenger pauser for å gjøre andre ting mellom lesingen, og det er nok mye av grunnen til at det tar sin tid. Jeg bør også bli flinkere til å sette av tid til å lese hver dag, for i så fall ville jeg nok kommet gjennom dobbelt så mye som jeg gjør nå, OG hatt glede av det:-) Før var jeg flink til å legge meg ekstra tidlig, slik at jeg fikk opptil et par lesetimer på senga før jeg sovnet. Nå har CSI tatt over den plassen, gitt.

      Det er ytterst få bøker jeg sluker, men det kan være fordi jeg ofte leser bøker som jeg – nettopp – sliter med å finne den røde tråden i. Særlig i begynnelsen av en bok kan jeg ha store problemer med å komme inn i handlingen, og da går det veldig sakte. Kanskje er det helt feil å tenke at det er jeg som er en langsom leser; kanskje er jeg egentlig superrask, jeg må bare slutte å lese Hamsun og Undset?😉

  4. Det hender jeg prøver å lese saktere enn det som er mitt normale lesetempo. Det er veldig ubehagelig, og i hvert fall for meg er det ikke slik at jeg får med meg mest når jeg leser saktest. Eller raskest for den del. Det hender jeg skumleser i en rasende fart hvis jeg bare skal få med meg det mest nødvendige (f.eks for å sjekke om en artikkel er aktuell for lesning), men det er bevisst bruk av teknikk. Jeg leser slik det faller meg naturlig, og det er også slik jeg leser best🙂 Da snakker jeg skjønnlitteratur da.

    1. Jeg misunner deg og labben den hjernefunksjonen som gjør at dere leser bedre i et visst tempo og får med dere mer, for jeg får en sånn «klore på tavla»-følelse hvis jeg prøver å lese fortere. Bedømt ut fra mitt naturlige lesetempo, er lesing en unaturlig aktivitet for meg;-)

      Men jeg har lest at det finnes teknikker som trener opp oppmerksomheten slik at man kan lese fortere uten å lese dårligere, og det høres ut som dere behersker den kunsten allerede. Kanskje dere kan tjene dere rike på å lage en leseselvhjelpsbok for sånne som meg?

      1. Den evnen du misunner, den har du selv: Det er vel egentlig bare å la den naturlige leserytmen bestemme. Man leser best når automatikken slår inn og man kan konsentrere seg om andre ting. At tempoet er litt annerledes er jo sjelden veldig viktig. Det er praktisk å lese fort i noen sammenhenger. Andre ganger er det direkte upraktisk. Jeg har også stor forskjell i lesehastighet etter hva jeg leser, men det regner jeg med de fleste andre har.

      2. Hvis det bare hadde handlet om lesing etter lystprinsippet, ville jeg sannsynligvis aldri tenkt over lesetempoet mitt. Da er det viktigste kvalitet, ikke kvantitet, og hvem bryr seg vel om man leser en eller femten bøker i måneden så lenge man trives med lesingen? Problemet oppstår mer i jobbsammenheng. Som du sier, er det praktisk å kunne lese fort i noen sammenhenger. De fleste jobber man kan ha som litteraturviter innebærer at man må kunne holde seg oppdatert og at man må lese veldig mye på kort tid, enten man er anmelder, konsulent, redaktør eller forsker. Leser man langsomt, blir det fort til at lesingen spiser opp alt man har av fritid og helger. Da har man en kjempestor fordel hvis man har høy lesehastighet uten at man slurver.

  5. Denne må jeg gruble på. Kom nettopp hjem etter 4t kjøretur på jakt etter sementmaskin, så jeg føler meg litt frynsete.
    Jeg har til nå lidd av den (vrang)forestillingen at er boka god, går det fort, er den dårlig/kjedelig/ikke for meg, går det sakte
    , men etter å ha lest innlegg og kommentarer aner det meg at det er for lettvint og svaret nok er mer komplisert.
    Intensjonen er viktig, hvorfor leser du, hva er poenget, osv.

    Jeg som leser som en tv-slave, zipzap og neste, bryr meg ofte svært lite om hva jeg sitter igjen med. Ofte, når jeg skriver om bøker det er mnd-er siden jeg har lest, som har blitt fortrengt av stadig nye opplevelser, blir jeg fascinert av hva jeg husker og hva som er glemt. Jeg liker å innbille meg at essensen sitter igjen. Så hvis det eneste jeg husker er at noen døde i badekaret og buksa til Patrick var for trang, – så er det det viktigste.

    Hva jeg elsket og hva som fikk meg til å gråte.
    Hat og kvalme. Overraskelser og fiffige vendinger.
    Husker jeg ingenting skylder jeg på forfatteren -)

    1. Hehehe, denne leseteorien bør du utbrodere og utgi i pamflettform! «Reading according to Ingalill». Generelt kan man si at det går altfor lang tid mellom hver gang en bokomtale snakker om trange bukser. (Jeg skal forsøke å få det med når jeg skriver om Mørkets elsker. Stakkars Wrath!)

      Jeg har også til en viss grad tenkt at tempo har noe med god/dårlig å gjøre, og motsatt enn det andre har nevnt så langt. Hvis jeg bruker lang tid, er det ofte fordi jeg ikke liker boken så godt (les: Gordimer), og det at jeg sluker en bok er for meg et sjeldent adelsmerke. Men hva blir konklusjonen da? At noen leser de gode bøkene saktere enn ellers, mens bøker jeg leser sakte i mine øyne ikke er så gode? Hæ? Forvirringen er komplett. Er det slik at mitt raskeste lesetempo tilsvarer raske leseres langsomste tempo? Ja! Sånn må det være. (Eller det kan være så enkelt som at vi ikke liker de samme bøkene. Men jeg har ingen tro på enkle løsninger.)

  6. Veldig bra innlegg. Etter å ha lest det i går så har jeg også tenkt litt på dette. Eller egentlig så startet jeg med å tenke på dette under lesemaratonet.

    Jeg synes både Labben og Bai hadde flere gode poeng. Blant annet sier Labben at ikke alle bøker trenger man å huske. I tillegg skriver Bai at det er leseopplevelsen som er viktig. Det er jeg helt enig i, men jeg vil også tilføye noen andre tanker.

    Jeg er en relativt kjapp leser. Det gjelder ikke bare bøker, men jeg har merket at når jeg feks er på møter og vi får utdelt sakspapirer og vi skal ta 10 minutter slik at alle får lese over, så er jeg ferdig lenge før andre. Slik var det når jeg studerte også. Jeg fant ut at dette var ganske fint, da jeg kunne ta grunnfag i historie m.m. ved siden av siviløkonomstudiene mine. Da lest jeg først kjapt gjennom en bok, fikk en oversikt også begynte jeg å henge på detaljer. For meg fungerte det bra.

    Når jeg leser skjønnlitterære bøker så blir det mye annerledes naturligvis. Jeg leser kanskje over gjennomsnittet med bøker, men jeg er usikker på om det bare har med lesehastigheten å gjøre. I det siste har jeg funnet ut det har mye med når man tar seg tid til å lese. Eksempel, etter at jeg har knekt lydbokkoden så blir omtrent dagen ødelagt hvis jeg glemmer av øredingsene mine når jeg drar på jobb. På en vanlig arbeidsdag kan jeg høre på lydbok 1,5–3 timer dagen (reisetid, evnt kjøkkentid, evt ærend). Litt avhengig av bok også, det er ikke alltid jeg gidder å høre på når ejg feks skal på butikken. Vi hører også på lydbok når vi kjører bil og det blir fort noen bøker i løpet av året når man har familie spredd i hele landet. Nå er ikke lydbøker det samme som å lese, men alternativet er så mye kjedeligere.

    For en 4-5 år tilbake lest jeg mye mer. Det var før jeg møtte samboeren min, før jeg fikk barn og før jeg fikk en blogg å vedlikeholde. Nå hverken kan eller VIL jeg lese like mye. Men jeg vil fortsatt lese. Etter at jeg begynte å jobbe igjen i vår har jeg (og samboeren min) brukt mye tid på å skape rom for lesingen i hverdagen. Heldigvis trenger ikke huset være shinet for at jeg skal kunne lese en bok. Jeg ser nesten aldri på TV (bortsett fra VM i ymse grener, OL og Tour de France). Vi følger med på noen serier, de samler vi opp og ser de en gang i uken. Jeg har ett par kvelder i uken hvor jeg bare leser. Jeg tar ganske hyppige pauser- men så kan det fort gå et par dager før jeg leser noe igjen. Om jeg leser en god bok eller en spennende bok så prøver jeg å snike inn lesing ellers også. Herom dagen leste jeg en så spennende krim at jeg leste på jobben mens jeg ventet på pcen skulle starte.

    Jeg bruker mye tid å starte en bok og starten. Å starte en bok er som å skulle ta en togtur sammen med en bekjent man knapt kjenner. Vil det gå bra, vil vi gå overens, alt det der…

    Jeg leser aldri mer enn en bok i gangen (bortsett fra en lydbok da). Det blir altfor rotete og jeg vet at om jeg starter med en bok til når jeg leser en så blir den første bare ignorert. Jeg klarer tydeligvis ikke å ha to tanker i hodet…

    Hvordan jeg leser har mye med hva jeg leser. Av og til leser jeg for å bli underholdt. Da leser jeg fort, det er ikke slik at jeg nødvendigvis føler for en lang og dypere analyse av boken. Jeg trenger ikke å forstå alt, jeg vil bare bli underholdt.

    Av og til bruker jeg tid på korte bøker, som feks Elskeren. Fordi ejg nesten vil smake på hver setning. Det rare er at det er ikke nødvendigvis disse bøkene jeg husker best, de som i utgangspunktet skulle gi meg noe. Kanskje hodet mitt rett og slett ikke er mottagelig for mer seriøs litteratur. Det er også helt greit at jeg ikke forstår alt i boken, jeg har alltid hatt tro på lange linjer og oversikt og ikke nødvendigvis alle detaljer.

    Jeg blir også stresset av alle de bøkene jeg kunen tenkt meg å ha lest, men samtidig så prøver jeg tenke på alle de bøkene jeg har lest. Det fine med å faktisk lese noen bøke ri løpet av året er at om man bruker noen timer på en bok man ikke helt er fornøyd med så er det ikke så farlig. Skal man lese fem bøker i året bør disse være gode tenker jeg.

    Ut fra innlegget ditt tenker jeg at du får mye igjen for de bøkene du leser, og at det er viktig for deg. Omtalene dine er grundige og gjennomtenkte, det liker jeg. Det viktigste er at du koser deg med bøkene du leser.

    PS! I denne überlange kommentaren så må jeg bare på slutten le av Labben sine kunder. Ingenting å lese… Labben burde selge de 1001 bøker og be de komme å klage når de er ferdige med den.

    1. Wow, dette er første gang jeg har fått en kommentar som kanskje er like lang som selve innlegget! Stor stas:-)

      Forslaget ditt til labben er genialt. Enda bedre: Hun bør anbefale dem å starte med Mannen uten egenskaper, Moby Dick og Ulysses (gjerne på originalspråket), og check in and report når de har kommet gjennom dem. Da blir det stille en stund, tenker jeg.

      Ut fra det du sier, har du veldig god leseteknikk. Det med å lese fort gjennom teksten først for å få oversikt kan være en god idé hvis man leser en skjønnlitterær bok som man sliter med å komme inn i. Først lese raskt til man forstår, deretter gå tilbake og lese roligere. Ikke dumt, det skal jeg prøve. Det kan også fungere godt i starten av en bok, for å komme fortere i siget. Og så tror jeg det er et poeng det med å velge å lese for å bli underholdt. Hvis jeg enten på forhånd eller tidlig i boken skjønner at det er en bok uten undertekst, bør det ikke være noe i veien for å lese fort. Jeg skal prøve det på resten av vampyrkrigerboken!

      Det du sier om detaljer kan nok være mye av forklaringen til at du leser fort og jeg langsomt, for jeg er veldig detaljorientert når jeg leser. Jeg kan stoppe opp utallige ganger bare for å gruble over bruken av ord og vendinger, beskrivelser jeg ikke forstår eller synes er merkelige, osv. Noen ganger er det positivt at teksten byr på motstand. Andre ganger er det bare utrolig irriterende, særlig hvis jeg får inntrykk av at forfatteren kompliserer ting for å være snobbete.

      Jeg husker heller ikke såkalte seriøse bøker så godt, og har en hypotese på hvorfor det er slik: Hvis en bok er god på grunn av språk, struktur og abstrakte tanker, er den vanskelig å huske etterpå siden langtidshukommelsen min ikke klarer å holde fast på noe som er såpass begrepslig. Hvis boken er god på grunn av handling, karakterer eller spenning, er den lettere å huske fordi jeg danner meg tydelige bilder av innholdet mens jeg leser, og bilder er lettere å huske enn begreper. Så kanskje handler det ikke så mye om seriøs litteratur vs. underholdningslitteratur, men snarere om hva det er som dominerer leseropplevelsen.

      En ting jeg også har tenkt på som gjelder hvor lang tid man bruker på å lese en underholdningsroman, er at jeg synes det er spennende å tenke over hvorfor «slukebøker» appellerer så sterkt til så mange lesere. F.eks. med Wards vampyrkrigerbok bruker jeg like mye tid på å analysere hvilke mannsskikkelser vår kultur tydeligvis fremhever som de mest attraktive, som jeg bruker på å la meg rive med. Bare i omvendt rekkefølge. Først sluker jeg kapitlene, deretter går jeg tilbake for å lage meg mine egne kulturteorier. Jeg begynner å skjønne hvorfor jeg bruker så lang tid på hver eneste bok;-)

      Kanskje er det derfor jeg aldri klarer å legge vekk bøker heller. For å sitere Margaret Atwood: «The answers you get from literature depend on the questions you pose.» Hvis jeg ikke får noe ut av boken jeg leser, går jeg alltid ut fra at jeg leser den feil og prøver en ny innfallsvinkel. Det fungerer nesten alltid.

  7. Nå er jeg våken, og har ikke mer å tilføye enn alle de kloke sjelene som allerede har ytret seg. (bare litt)

    Digresjon. På bokelskere har jeg ofte lest personer som klager over at de ikke opplever bøker like sterkt som de gjorde i barndom/ungdom, der de levde seg inn i historier, glemte seg bort med de lo og trillet tårer. Nå sliter de med å gjenskape situasjonen og går derfor lei bøker eller forkaster som dårlige fordi de ikke gjenskaper samme ekstase.
    – jeg har det litt på samme måte, får ei bok meg til å lese vilt, uhemmet med alle føleleser i kok til morgengry, stempler jeg den uten videre som ei god bok – helt uavhengig av andre kriterier.

    Jeg kan lese sakte, smake, tenke og notere – og likevel kalle det ei god bok, men ikke med samme lidenskap. Jeg kan lese sakte og se at boka er god, i form, struktur og språk, men likevel forkaste den som dårlig.

    Fort/sakte er her helt subjektive begreper, men summen for meg blir at lesefarten er knyttet opp mot min personlige opplevelse av ei bok, noen ganger høna, oftest egget, og andre ganger er det godt å bli tvunget til å forandre tempo. Mange sier jo også at bokopplevelsen blir anderledes andre gang man leser ei bok. Det tror jeg på. Andre gang tar man det med ro.

    (psst, akkurat som jogging, man kan ikke løpe i samme tempo hver gang, da blir det stagnasjon og null fremgang.)

    1. Relevant digresjon, eller strengt tatt et veldig godt poeng.

      Jeg har alltid ment at ymse kvalitetskriterier som etter sigende skal være de riktige målestokker for å skille mellom god og dårlig litteratur ikke er brukbare så lenge de glatt overser leserens opplevelse av boken, og bare fokuserer på boken i seg selv. Litt sånn «das Ding an sich» og «das Ding für mich», hvis man skal si det med filosofiske termer. Sagt på enda en måte: Før man kan spørre seg hva som er god litteratur, bør man ikke først ha spurt seg om hvorfor vi leser? Er det viktigste at man skal være i stand til å dekode en tekst på bakgrunn av litterær kompetanse, eller er det viktigste opplevelsen man kan få ut av boken? Hvis det er sistnevnte som er viktig, er det ikke nødvendigvis så fruktbart å nærme seg alle bøker med allmenne kvalitetskriterier i bakhodet.

      Jeg tror at en forutsetning for at jeg skal kunne la meg rive med av en bok ofte er at jeg legger noen av de standardiserte kvalitetskriteriene på hylla og heller bedømmer boken ut fra hva jeg mener at den lykkes med. Underholdningsverdi gjør at den scorer høyt, selv om språket er så som så og den ikke er spesielt original. Og at jeg tillater meg selv å stemple en bok som dårlig selv om jeg ser at den er flinkt utført. Det er i hvert fall en måte å holde engasjementet oppe og litteraturen levende på. Kvalitetskriterier er ikke de ti bud, skrevet i stein, og takk og pris for det.

  8. Det finnes vel endel bøker som har øvelser for å få opp lesehastigheten. Nettsiden til en av dem er her: http://www.hurtiglesing.no/ Såvidt jeg har skjønt er det endel øvelser som går på det å øke lesehastigheten blant annet gjennom å «utvide synsfeltet». Du finner også endel tester der hvor du kan måle din egen lesehastighet i tillegg til å se hvor mye du faktisk får med deg.

    Det er sant at det er en fordel å kunne lese kjapt i jobbsammenhenger, spesielt når man jobber med tekst. Sannsynligvis vil du fint kunne lære det teknisk, for så å lese akkurat som du vil når det er fritidslesning. Jeg tror at nettsiden over (uten fullstendig å borge for dens kvalitet, men den ser ut til å inneholde interessante ting utfra det jeg har fått lest) i tillegg til å vise noen øvelser kan peke på svakheter i ens egen lesning (når det gjelder hastighet.) F.eks dette ikke å fokusere blikket, eller å mumle ord frem mens man leser.

    Det er egentlig veldig fascinerende dette med leseteknikker. Å skanne en tekst (jeg aner ikke om dette er den eksakte termen) har vært veldig nyttig for meg de gangene jeg f.eks skal plukke frem et sitat eller finne et bestemt ord eller en scene i en bok hvor jeg har glemt å merke den av. Da tror jeg rett og slett jeg programmerer hjernen min til å gjenkjenne ordet, så blar jeg i full fart gjennom boken. Det er sikkert en helt vanlig fremgangsmåte, men det er litt morsomt å sette ord på teknikker man bruker uten egentlig helt å tenke over det.

    Interessant emne for bloggpost!

    1. Å, supert tips! Jeg har vært innom siden før, sett at den så svært lovende ut, men så glemte jeg adressen før jeg hadde fått prøvd noen av teknikkene i praksis. Jeg husker at jeg konkluderte med sist at dette ville være nyttig for å kunne lese bøker jeg ikke har lyst til å lese eller skal vurdere eller anmelde, men bare for å kunne se de store linjene; tematikk, språk, struktur, osv. Det kan brukes på bøker man bør ha kjennskap til, men egentlig ikke interesserer seg for.

      Jeg tror også det må være mulig å utvikle flere leseteknikker til forskjellig bruk, men det kan godt hende at gode jobbteknikker med tiden kan virke positivt inn på fritidslesningen også. Det viktigste jeg ønsker å lære meg, er å holde på konsentrasjonen når hodet får lyst til å følge en uvesentlig digresjon eller at jeg mister tråden fordi et eller annet lugger i teksten. Det er både tidkrevende og utmattende, og hadde vært fantastisk å kunne kontrollere bedre.

      Det med scanning pleier jeg også å bruke for å finne igjen sitater, og det er ekstremt nyttig. Heldigvis husker jeg som regel om sitatet står på høyre eller venstre side, samt hvor på siden, og da kan jeg finne tilbake til det selv om jeg blar raskt gjennom boken. Det er ganske utrolig hvor mye hjernen kan få med seg selv om man ikke mobiliserer all konsentrasjon.

      Jeg skal prøve teknikkene og skrive om dem hvis de fungerer. Takk for tips!

  9. Jeg har egentlig pålagt meg selv kommentarforbud resten av dagen
    , tror onde krefter herjer, føler meg litt amper og lar meg irritere av det meste, hadde jeg trykket send på alle
    » ahhh, hvorfor gjør enkle ting så vanskelig» kommentarer jeg har brainstormet iløpet av dagen, kunne det blitt riktig interessant -)

    Det eneste jeg ville si var at jeg tror du leser i helt riktig fart for deg, men kanskje har valgt langsomme bøker. Det er fint at du leser som du gjør for da kan vi i etterkant glede oss over kommende omtaler
    – om wrath, buksene og dypsindige kulturteorier om attraktive mannebein.

    Jeg gleder meg.

    1. Kan det være vampyrkrigerabstinenser? Hvis du er amper til noen av kommentarene/innleggene her på bloggen, er det bare å komme med det. Jeg har nettopp lest om hissige vampyrhanner som spytter ut «faen» og «for helvete» i annenhver setning, så takhøyden for aggresivitet er for øyeblikket ganske stor her i gården:-)

      Det er godt å høre at snegletempoet mitt kan komme noe/noen til gode, siden det tidvis er en pest og en plage for yours truly. Vi får se hvordan det blir med omtale av Wrath og buksene, siden han tilbringer stadig mer tid uten;-) Men da er vi samtidig over i de dypsindige kulturteoriene om attraktive mannebein, så det blir i hvert fall ett av to.

  10. Jeg lover å spare all min agressjon (og fanatisme) til dine innlegg,
    (eller løpeturene -).
    Mulig det er absitenser, den første engleboka til ward er så langt dødens kjedelig, og jeg er halveis. Det er foreløpig 2 bøker i serien, og jeg vet ikke om jeg skal være glad eller rasende over at jeg sannsynligvis står over framtidens fortsettelser.

    – også istedet for å bekymre deg over lesefart, kan du begynne å lese pop.litteraturen på engelsk. Jeg har en snikende mistanke om at ikke de samme kvalitetskrefter blir satt inn på å oversette vampyrsex som nobelvinnere, og det er sørgelig å nøye seg med nestbeste.

    1. Du har helt rett i at oversetteren av Ward neppe vil oversette Nobelprisvinnere noen gang, men det skal sies til hennes forsvar at man heller ikke trenger den type kompetanse for å oversette Ward/populærlitteratur. Jeg synes det beste med oversettelsen hittil er at det er god flyt og at dialogene ikke virker teite på norsk der man ville trodd at de skulle være det. Det verste med oversettelsen er at korrekturleseren ikke har gjort jobben sin (eventuelt at forlaget droppet korrekturrunden og håpet på det beste). Boken er nemlig full av trykkfeil og slurvefeil. Hundrevis av dem. Men siden jeg vet at det er mangel på korrektur, og ikke Ward, har det ikke påvirket leseropplevelsen så langt.

  11. Veldig interessant innlegg!

    Selv er jeg nok det man kan kalle en rask leser, ikke i den forstand at jeg får lest så mye – i likhet med deg er jeg alt for dårlig til å sette av tid i hverdagen til lesing, som regel bruker jeg flere timer av døgnet på å lese om bøker, enn jeg bruker til å lese i bøker. Ironisk. Men når jeg først leser, leser jeg fort, og gæli. Jeg orker nesten aldri å lese en setning to ganger, og jeg blar aldri tilbake for å finne ut av ting jeg lurer på, ei heller slår jeg opp fremmed ord i ordbøker. Om jeg taper noe på det? Klart, jeg mister en del detaljer, og en del bøker klarer jeg ikke å trenge inni, fordi jeg er for utålmodig. Det er aspekter ved bøker jeg går glipp av, fordi jeg leser for raskt og uvørnt. Fordeler? Tja, ofte hjelper tempoet meg også til å komme inn i bøker, jeg havner i en slags..flow..hvor mangel på fullstendig oversikt ikke betyr noe, og inntrykket og opplevelsen av teksten ikke påvirkes, men snarere blir sterkere.

    Jeg tror bøkene huskes like godt, uavhengig av lesetempoet mitt. Med untak av bøker som er så dårlige at jeg leser dem fort med vilje – to get over with it. God bøker leser jeg gjerne litt saktere, og husker handligen litt bedre fra. De aller aller beste bøkene jeg har lest – har jeg forøvrig slukt, alle sammen, lest ut i løpet av en natt, eller tre dager, litt avhengig av tykkelse. Dette er også de bøkene jeg husker best, både handlingsmessig – og i den forstand at jeg bare trenger å tenke på bøkene, for å huske hvordan de fikk meg til føle, hva de fikk meg til å tenke på, etc etc.

    1. Jeg har forsket litt på mine egne lesevaner de siste dagene og oppdaget at jeg som regel leser alle setninger minst to ganger. Da er det ikke så rart at det går sakte. Men prøver jeg å la det være, får jeg ikke med meg noe av det jeg leser. Nå prøver jeg ut en ny metode: Å lese fort gjennom avsnittet først, for så å gå tilbake å lese det grundigere andre gang. Det går faktisk fortere enn ellers. Nei, jeg trenger nok kurs i leseteknikk!

      Jeg sluker også de bøkene jeg liker best på få dager, og da virker det som om hjernen er programmert til å få med seg alt uansett hvor fort jeg leser. Det er utrolig hvor mye engasjement (og mangel på sådan) har å si for både tempo og hukommelse. Jeg hadde sikkert lest dobbelt så mange bøker hvis jeg valgte minste motstands vei, men det frister av en eller annen grunn lite.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s