Sizzling Sixteen

Når dusørjeger Stephanie Plums fetter og arbeidsgiver Vinnie blir kidnappet på grunn av en gamblinggjeld på 786000 dollar, er det opp til Stephanie og kollegene Connie og Lula å redde ham. De må enten skaffe den astronomiske summen innen en uke, eller prøve å redde Vinnie fra kidnappernes skjulested. Hvis de ikke lykkes, vil bakmannen drepe Vinnie for å statuere et eksempel i Trenton, New Jerseys kriminelle miljøer. Stephanies fetter Vinnie er av den svært tvilsomme sorten: “He gambled on everything, fornicated with everything”. Han ble kidnappet mens han befant seg i en penibel situasjon med en prostituert i Trentons horestrøk, og hans søkkrike mafiasvigerfar Harry the Hammer nekter derfor å punge ut løsepengene. Tvert imot lover han egenhendig å slå Vinnie i hjel dersom kidnapperne skulle komme på bedre tanker. Vinnie omgir seg ellers med “stiffed bookies, process servers, hookers with obviously active herpes, and a stream of perverted degenerates with quick-rich schemes hatched while under the influence of who-knows-what”. Det er derfor uaktuelt å anmelde saken til politiet, og Stephanie & co er de eneste som er villige til å risikere noe for å redde Vinnie.

Verken Stephanie, Connie eller Lula er særlig kvalifiserte for å hamle opp med brutale kidnappere, men det hindrer dem ikke i å prøve. De pønsker ut den ene idiotiske, dumdristige og livsfarlige planen etter den andre, og blant stikkordene for handlingen er stinkbomber, en Hobbit-festival, slaktekyr sluppet løs i Trentons gater, en alligator på flukt, en ølflaske med lykkebringende egenskaper, gatesalg av konfiskerte våpen og brownies med 60% ulovlige ingredienser, og ran av et begravelsesbyrå.

Samtidig må Stephanie ivareta sine vanlige dusørjegeroppgaver, som denne gangen består av å finne en sytti år gammel bigamist som rakk å gifte seg med fire damer før politiet tok ham; en narkolanger ved navn Chopper, som fikk tilnavnet fordi han kutter av fingrene til de som ikke betaler, og dessuten har et litt spesielt kjæledyr – alligatoren Mr Jingles; en usedvanlig høy og tjukk mann som blottet seg for tretten damer på to dager etter å ha tatt for mye viagra, og en mann som er rasende på den dårlige kvaliteten på toalettpapiret ved de offentlige toalettene i Trenton, og som protesterer ved å stjele alt dopapiret han kommer over i løpet av et år og oppbevarer det hjemme.

Med andre ord er det helt vanlige dager på jobben for Stephanie Plum.

        Connie, Stephanie og Lula fra filminnspillingen av første bok om Stephanie, One for the Money.

En av grunnene til at jeg vegrer meg for å kalle Plum-serien for krimbøker, er at krimplottet ikke har noen betydning for meg som leser. Det er graden av absurditeter som gjør bøkene til sjarmbomber og fantastisk underholdning. Alt er absurd: Karakterene, situasjonene, dialogene, logikken og handlingen.

For eksempel skal Lula og Stephanie i andre kapittel lete etter Vinnie i en falleferdig rønne av en bygård, eller som Lula sier det: “This is like where Dracula would live if he didn’t have any money and was a crackhead.” Likevel er de ved overraskende friskt mot før de – uten back-up – skal til å banke på døra til kidnapperne:

“Lula took her Glock out of her bag and stuffed it into her pants, snug to her backbone. She looked at me. ‘Don’t you want to get your gun ready to go?’

‘I don’t have a gun.’

‘What have you got?’

‘Hairspray.’

‘Is it firm hold? I might need some when we’re done here, depending on what we do for lunch.’

I dette tilfellet skjuler døren ingen kidnappere, men en gammel fyllik som stjeler Lulas smultringer. Det gjør man ikke ustraffet. Lula skyter hele magasinet i døra til gamlingen, og han dukker opp med ei avsagd hagle. Heldigvis kan Stephanie bruke hårsprayen til mer enn bare å fikse sveisen. Og som sagt, dette er bare andre kapittel.

I tillegg til den absurde verdenen Janet Evanovich har laget for karakterene sine, er Stephanies vingling mellom to menn sentral i bøkene. Hun har et lidenskapelig av og på-forhold til den barske drapsetterforskeren Joe Morelli. Den tidligere kvinnebedåreren har beholdt sjarmen og utseendet, men fått seg hus, hund og stasjonsvogn. Han og Stephanie er en perfekt match, bortsett fra at de i denne boken har gjort det slutt etter å ha hatt en opprivende krangel om toast. I stedet holder hun seg nå til mann nummer to, Ranger, som kan få ethvert kvinnehjerte til å banke fortere, selv om han ikke akkurat er av det stoffet som gode ektemenn er laget av:

“He’s former Special Forces, currently runs and partially owns a security firm, handsome in a dark, Latino kind of way, and is sex walking. […] Ranger can be addictive, and it’s a bad addiction for a traditionally raised woman like me, since his life plan doesn’t include marriage. For that matter, considering the number of enemies Ranger’s made, his life plan might not even include living.”

Evanovich har en fortid som forfatter av romantiske bøker, noe som er lett å se i kreasjonene Morelli/Ranger. Merkelig nok er de troverdige karakterer, selv om de har distinkte drømmemann/superhelt-trekk. Troverdige i bokens univers, vel og merke. De er tøffe, modige og kjekke, morsomme og smarte. Og med jevne mellomrom er de fast bestemt på å sjarmere Stephanie til sengs.

Men et minus med serien som med denne boken begynner å bli et problem, er at Evanovich har gått seg helt fast i Stephanies vingling. I de første ca ti bøkene utviklet Stephanie forholdene sine til både Morelli og Ranger, og Evanovich åpenbarte sitt store talent for å skrive dampende romantikk med humoristisk snert. Det var verdt å lese bøkene bare for å få vite hva som kom til å skje videre med Stephanie og Morelli/Ranger. Men Stephanie er nå kommet til det punktet hvor vinglingen begynner å bli kjedelig, og hun enten må velge en av dem, eller ha forhold til begge to. I virkelighetens verden ville det første alternativet nok ha vært anbefalt, men et av privilegiene ved å være romankarakter må da være å kunne få i både pose og sekk? Men neida, Stephanies moral forbyr henne det:

“I loved them each in different ways, and I was too traditional and Catholic to just enjoy them. How sick is that? I wasn’t a practicing Catholic, but I had guilt. And I was stuck with all these rules about relationships. And then there was my mother, who I suspect was mortally afraid I’d end up with Ranger. And my grandmother, who probably thought I was an idiot not to be sleeping with both of them.”

Som leser kan jeg ikke annet enn å være enig med Stephanies bestemor, og undrer meg over hvorfor Evanovich er så opptatt av at Stephanie skal ha en prydelig amerikansk jentemoral samtidig som både Lula og bestemoren er over gjennomsnittlig opptatt av nakne menn. Dessuten bryr Stephanie seg lite om hva moren synes om dusørjegerjobben, så hvorfor skal hun la henne ha innflytelse over kjærlighetslivet? For meg fremstår Stephanies skrupler mer som forfatterens måte å sikre seg mot at prektige amerikanske lesere skal ta anstøt, men det passer ikke helt inn i resten av romanuniverset, som er så til de grader preget av sex, vold, dop og banning. Hvis man ønsker å lese bøker med en oppbyggelig moral, er ikke Stephanie Plum-serien et godt valg.

Det blir stadig mer irriterende hvordan Stephanie blir saved by the bell akkurat når hun befinner seg i Rangers armer. I kraft av sine tidligere erfaringer som romanseforfatter burde Evanovich vite at man i lengden ikke kan basere spenning på noe som alltid bare nesten skjer. Etter seksten bøker har Stephanie kun vært til sengs med Ranger én gang, og da avsluttet hun attpåtil boken idet han kommer inn på soverommet hennes med ild i blikket og fagre løfter. Hvis Evanovich holder Stephanie unna et forhold med Morelli slik at hun kan flørte med Ranger med god samvittighet, er det ikke stort verken hun eller leseren sitter igjen med.

I Sizzling Sixteen løser Evanovich Stephanies (unødvendige) kjærlighetsdilemma ved å fokusere lite på det, og heller konsentrere seg om krimplottet. Men da fremhever hun samtidig en del av serien som ikke er spesielt interessant i seg selv, i stedet for det som alltid har vært seriens bærebjelke. Tidligere var det like mye fokus på Stephanies privatliv som på jobben, nå er det stort sett bare jobb.

Det innebærer dessuten at kollegaen og venninnen Lula får mer plass i romanen enn Ranger og særlig Morelli. Lula er seriens chick lit-innslag, opptatt av sko, klær, menn og merkverdige dietter. Men i motsetning til vanlig chick lit, hvor man som regel ler med heltinnen(e), er Lula en karakter man ler av. I denne boken er hun for eksempel på en diett hvor hun bare kan spise én av hver ting: En ert, en asparges, ett brød, en pizza. Salaten sliter hun mer med, siden hun ikke vet hvordan man teller salat:

“Like, what happens when you eat salad? Does it mean you eat one salad? Or does it mean you eat one piece of lettuce and one piece of tomato? It don’t matter a lot, since I don’t understand the whole salad obsession anyway. Lettuce don’t look like a food to me. And if you’re gonna eat a tomato, I say put it on a burger.”

Ikke overraskende legger Lula alltid på seg av diettene hun prøver. Man kan humre mye over Lulas mangel på logikk i enhver situasjon, men man blir litt lei i lengden. Lula er en mye mer karikert romanfigur enn Morelli, og en dårlig erstatning. Forhåpentligvis klarer Evanovich å løse Stephanies dilemma snart, for i så fall er jeg er klar for å lese seksten bøker til om Stephanie Plum. I motsatt fall bør hun heller la Stephanie ri inn i solnedgangen med Morelli og sette punktum for serien.

Hvis du først skal lese noen av bøkene om Stephanie Plum, og det anbefaler jeg helhjertet, bør du begynne med første bok, One for the Money. Ikke fordi bøkene ikke kan leses hver for seg, men fordi utviklingen av forholdene Stephanie-Morelli og Stephanie-Ranger – ved siden av den herlig absurde humoren – er grunnen til at bøkene er så fantastisk god underholdning.