Bevareren

«Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.»

Jeg må innrømme at jeg ikke helt kjenner boken igjen ut fra baksideteksten. Mehring er ikke gift, han er skilt, og forholdet til elskerinnen er avsluttet før boken begynner. Jeg har heller ikke fått inntrykk av at Mehring er en mann som er innstilt på å forsvare sine privilegier for enhver pris.

Og privilegier er en sentral del av tematikken i boken. Søkkrike hvite sørafrikanere som har privilegier på bekostning av den lutfattige svarte delen av befolkningen. Mehring reflekterer stadig over forholdet mellom fattig og rik, spesielt fordi sønnen hans og den tidligere elskerinnen er opptatt av å ta avstand fra de hvites makt i Sør-Afrika. Men snarere enn å være en mann som forsvarer sine privilegier ut fra en overbevisning om at han fortjener det, eller at han er verdt mer enn de sorte afrikanerne, får jeg heller inntrykk av at Mehring betrakter sin livsform som et slags uunngåelig resultat av historiens utvikling, noe enkeltmennesker ikke kan bestemme over:

Hvor mange prosent av verdens befolkning sulter? Hvor lenge kan vi fortsette å komme ustraffet fra det? Da aristokratene ble utsatt for terror, innså de da at: nå er det vår tur. Snart, i denne generasjonen eller i neste, må det bli vår tur til å sulte og lide, hvorfor ikke?

Dessuten ser han hvor utilstrekkelig sønnens og elskerinnens idealisme er; hvor avhengige idealene deres er av den eksisterende maktstrukturen og at det er mye vanskeligere å skulle forandre samfunnet enn det de liker å tro.

Mehring er ikke en mann som har rett i sitt levesett eller i sine tanker, men han tar ikke helt feil, heller. En annen ting som underlig nok ikke kommer frem av baksideteksten, er at mye av tekstens perspektiv ligger hos de svarte tjenerne ved Mehrings farm. Særlig Jacobus, den eldre mannen som har ansvaret når Mehring er i byen. Jacobus som er avhengig av sin masters tillit for å kunne ha innflytelse over de andre tjenerne; han kan bruke tilliten til å oppnå fordeler for de andre, men ikke tøye det for langt.

Vekslingen mellom de to perspektivene får frem hvilke to forskjellige verdener de rike hvite afrikanerne og de fattige svarte afrikanerne lever i, og ikke minst hvordan de forholder seg til hverandre. Det er i forholdet dem i mellom at kompleksiteten ved urettferdigheten i Sør-Afrika kommer frem, og mangelen på gode løsninger glimrer med sitt fravær. De svarte tjenerne er dyktige til å manipulere og lyve, men gjør det i et forsøk på å klare seg. Problemene i “negerbyen” i nærheten av Mehrings gård er omfattende; alkoholmisbruk, arbeidsledighet, vold og folk som dreper eller blir drept for småpenger.

Helt adskilt fra slike problemer lever Mehring og hans like, men de kan ikke verne seg helt fra det. Som når en død mann blir funnet på Mehrings land. Politiet gidder ikke engang å ta liket med seg, men begraver det likeså godt på Mehrings jord.

Mer enn noe annet er det resignasjon som kjennetegner karakterene i boken. Det blir feil å si at Mehring ikke er i stand til å føle dypt for andre mennesker. Han virker snarere ute av stand til å opprettholde nære forhold, og det er noe annet. Han tenker mye på sønnen, og ønsker at de skal ha et nærere forhold enn det de har. Men sønnen er dypt kritisk til måten faren lever på, og vil ikke ha penger fra ham eller assosieres med ham på annen måte. Han insisterer blant annet på at tjenerne på gården skal kalle ham Terry, ikke master Terry. Mens Mehring elsker Afrikas jord, er sønnen mer opptatt av Afrikas mennesker. Det store gapet mellom dem skyldes den store forskjellen i verdenssyn, ikke mangel på kjærlighet.

Dette er ingen enkel bok verken å lese eller skrive om. Delvis skyldes det at det skjer eksepsjonelt lite på handlingsplanet. Derimot florerer det av beskrivelser av trær, siv, leire, gress og dyreliv i landskapet på Mehrings gård, noe som gjør at det går treigt å lese. Etter min mening kunne boken godt ha vært halvparten så lang uten at noe hadde gått tapt. Samtidig skaper alle naturskildringene et inntrykk av at det er nettopp Afrikas jord og landskap som er voldsomt, vakkert og evig, mens mennesker, kultur og samfunn trår inn i bakgrunnen. Sånn sett passer det narrative grepet godt til Mehrings verdisyn. Men det tyngste med boken er at det ofte er vanskelig å følge Mehrings tanker rent teknisk. Gordimer lar Mehring henvende seg til sønnen i tankene, for plutselig å komme på en samtale han har hatt med elskerinnen. Han veksler stadig vekk, og de mange skiftene er vanskelig å henge med på. De fleste avsnittene måtte jeg lese minst to ganger for å holde de ulike karakterene fra hverandre, og å sortere ut fortid fra nåtid. Grepet er utmattende, og overskygger tematikken. Det er synd, for utover det skriver Gordimer svært godt.

Jeg har lest Bevareren i forbindelse med lesesirkelen hos Migrating Coconuts, hvor du også vil finne lenker til andre som har skrevet om boken. Nadine Gordimer var forsåvidt et spennende nytt forfatterskap å oppdage, men hun er langt fra å være noen ny favoritt. Temaet hun skriver om er både viktig og interessant, men skrivemåten hennes passer ikke helt for meg, i hvert fall ikke i denne boken.

3 thoughts on “Bevareren”

  1. Jeg er pr.nå litt under halvveis, men har omtrent samme oppfatning som deg. Har også stusset på dette nebb og klør forsvaret over egen livsstil og leser han, som deg, som en mer resignert og sliten mann. Går ut ifra at det ligger an til opptøyer eller rebellion mot slutten, slik at han må ta en stand.

    Naturbeskrivelser sliter jeg alltid med og det eneste jeg greide å tenke på når han til stadige, vil, tenker på eller legger seg ned i den røde leirejorda er insekter & på ekte imperialistvis har jeg ennå ikke greid å skille de svarte fra hverandre.

    Good Job!

    1. Ja, jeg forventer meg egentlig opptøyer mot slutten, ellers rimer det bare ikke. Men boken og karakterene er så sedate så langt at jeg ikke klarer å se for meg action og drama i noen form. Jeg er heller ingen fan av naturbeskrivelser, og har lyst til å fortelle Gordimer at natur gjør seg best når man ser den, ikke leser om den. Sånn i tilfelle hun aldri har tenkt på det. Jeg for min del tenkte ikke på insekter, men på store feite slanger. Grøss! Jeg klarer å huske de svarte som Gordimer har gitt et navn, men ellers er det mange brødre, døtre og barn, og da kaster jeg inn håndkleet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s