Den lange søvnen

Den lange søvnen (1939) var Raymond Chandlers første roman, og både mannen og boken har hatt stor innflytelse på krimsjangerens utvikling i ettertid. Filmen The Big Sleep med Humphrey Bogart i hovedrollen som den hardbarkede privatdetektiven Philip Marlowe er i seg selv en klassiker innen film noir. Jeg har jukset som vanlig og lest Olav Angells norske oversettelse fra 1954.

Philip Marlowe får i oppdrag av den søkkrike general Sternwood å løse en utpresningssak mot generalens yngste datter Carmen, til tross for at generalen har mer enn nok penger til å betale det beskjedne beløpet. Carmen og storesøster Vivian er to villstyringer som stadig havner i trøbbel, ofte på grunn av penger. Hele familien er nokså tvilsom, godt oppsummert av Vivian selv: “Sternwoodene har penger. Det eneste vi greier å kjøpe for dem, er bråk”. Marlowe aner raskt at pengeutpressingen av Carmen ikke er den egentlige grunnen til at han har fått oppdraget, men at Sternwood i stedet ønsker å finne den forsvunne svigersønnen, brennevinssmugleren Rusty Regan. Marlowe begynner å nøste opp trådene i saken, som er mer kompleks enn man skulle tro. I mellomtiden dør bokens bifigurer som fluer, og det er ingen enkel sak å skjønne hvem som lurer hvem.

Høydepunktet med boken ble for meg tidskoloritten. Barske menn i hatt og frakk som kjederøyker og drikker store mengder whiskey, vakre kvinner med smaragdgrønne øyne og dårlige vaner, biljakter langs Sunset Boulevard, hasardspill, utpressing, kruttrøyk og kjappe replikker; dette er virkelig det gode, gamle Hollywood. Miljøet passer perfekt til Chandlers nedstrippete og kjølige språk, og jeg skjønner godt hvorfor han er anerkjent som en ypperlig stilist. Han kombinerer ofte det rent deskriptive med litt overraskende bilder: “Øynene hennes ble smalere helt til de bare var en svak grønnaktig stripe, som et skogstjern langt inne mellom trærnes skygger.” Slike kombinasjoner tilfører teksten spenst, siden Chandlers stil ellers er sober og svært lite poetisk. Jeg falt dessuten pladask for tekstens tørre humoristiske innslag: “Han hørtes ut som en mann som hadde sovet godt og ikke hadde altfor stor gjeld”, “Jeg tok av meg solbrillene og dasket dem lett mot innsiden av den venstre hånden. Hvis det er mulig å veie nitti kilo og se ut som en homo, så gjorde jeg mitt beste”, «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Foruten å være tøff i kjeften, hard på flaska og en geskjeftig privatdetektiv, er det ikke mye vi får vite om Philip Marlowe. Derfor stiller jeg meg noe skeptisk til at Chandler hedres for sine gode personskildringer. Samtlige karakterer i boken er svært lite troverdige, og da spesielt kvinnene. Carmen Sternwood beskrives som umoden og barnslig på grensen til å være tilbakestående, uten at jeg fikk inntrykk av at det helt var meningen. I Chandlers univers er kvinnene først og fremst seksualobjekter, og deretter en kilde til masse bry og mas for mannfolkene som må rydde opp i kaoset de steller i stand. Umodne, manipulerende, bortskjemte, forfengelige og fjollete; Chandlers syn på kvinnekjønnet er ikke helt patent. Men siden de mannlige karakterene heller ikke er spesielt nyanserte eller sympatiske, er det vanskelig å la seg provosere av de overdrevne kjønnsstereotypiene boken byr på. I Den lange søvnen er det kort sagt plottet og stilen som er i fokus.

Jeg likte boken godt nok til at jeg absolutt kunne tenke meg å lese Chandlers nest mest kjente roman om Philip Marlowe, Det lange farvel. Jeg fikk dessuten lyst til å lese Dashiell Hammett, en annen svært anerkjent forfatter av hardkokt krim fra samme periode som Raymond Chandlers bøker. Likevel er det i mine øyne ingen tvil om at krimsjangerens utvikling i ettertid har vært av det positive slaget.

16 thoughts on “Den lange søvnen”

    1. Tusen takk! Det hadde for øvrig vært gøy å lese omtalen til noen som mener at kvinneskikkelsene i denne boken er troverdige, men det tviler jeg på at vi klarer å oppdrive i denne omgang;-)

  1. «Likevel er det i mine øyne ingen tvil om at krimsjangerens utvikling i ettertid har vært av det positive slaget. »
    Amen til den du.

    Diskuterte det kjapt inne hos Silje, kan være at dette var starten på en ny type helter, men det er sannlig godt de har fått følelser og fortid i etterkant. Eller, noen følelser viste han – var det ikke noe han raserte etter en av disse kvinnene kom på uvelkomment besøk hos han? Tror egentlig jeg har sletta hele boka fra hukommelsen min.

    1. Det er jeg helt enig i. Detektiver kan så gjerne være hardbarkede og tøffe, men det blir kjedelig i lengden hvis det er alt de har å komme med. Jeg stusset også litt på noen av Marlowes følelser, for de kom helt overraskende på meg. Som når han i slutten av kapittel åtte går til sengs «full av whiskey og fortvilelse». Hvilken fortvilelse? tenkte jeg da. Den ble ikke utdypet verken før eller senere, og virket derfor helt malplassert. Mannfolk på tredvetallet var kanskje ikke så gode på følelser, verken forfattere eller karakterer…?

  2. Tror vi likte de samme tingene. Språket og 30-tallet.
    Kvinnebildene er som forventet, men i all sin stereotypi synes jeg de er spennende og forskjellige iform av ulike motiver for sin ‘likhet’.

    Jeg kommer også til å lese nr.2, den står jo også på lista
    og omtalen din var som allerede nevnt, grundig – jeg slenger på velartikulert og gjennomtenkt!

    (nordimer er på langt nær like moro)

    1. Takk for fagre ord! Det må også tilføyes at Gordimer på langt nær er like moro som kommentaren din.

      Jeg leste en gang en helt fortreffelig og skarp analyse av kvinneskikkelsene i blant annet Den lange søvnen i boken Before Reading av litteraturteoretikeren Peter Rabinowitz. Da fokuserte han nettopp på hva motivet for kvinneskikkelsenes likhet mon kunne være, og om det ikke tilfeldigvis kunne ligge lumsk og stinkende ideologi bak konstruksjonen av nikkedukkene? Chandler og hans likemenn kom ikke godt ut av det, for å si det sånn.

  3. Flott omtale! Den idylliserte ensomme halvalkoholiserte detektiven kan virke platt, det er jeg enig i, men det er språket og humoren som gjør boka for min del. Vil forøvrig anbefale Chandlers Farewell My Lovely, som jeg synes topper The Big Sleep på alle måter. Anbefaler også filmatiseringa av Hammetts The Maltese Falcon med Humphrey Bogart.

    1. Så bra at Farewell My Lovely er bedre, for den står også på 1001-listen. Siden jeg likte denne, vil den andre garantert falle i smak. Jeg tenkte kanskje å lese Malteserfalken i sommer, for mamma har den i bokhylla. Ble nysgjerrig på Hammett etter Chandler. Takk for tips!

      1. Hammett er visstnok tørrere enn Chandler, ikke like humoristisk. Han skriver vel også noe lengre bøker, om jeg ikke tar helt feil, men jeg har ikke lest noe av ham, så jeg skal verken anbefale eler fraråde🙂 Vi hadde filmatiseringa av The Maltese Falcon på pensum, men ikke boka, visstnok fordi den var for lang og filmen kommuniserte det viktigste foreleseren ville vi skulle ha med oss fra sjangeren. Ja, sammen med Chandler da.

      2. Bare ved å bla i boken har jeg også fått inntrykk av at Hammett er tørrere, men det kan jo fungere det også. Malteserfalken er ikke spesielt lang, ikke lengre enn tre hundre sider. Men det er klart: Hvis boken er tørr og kjedelig, er tre hundre sider litt av en prøvelse å komme gjennom…🙂 Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg har sett deler av filmen på tv. Ser for meg Humphrey Bogart i kjent stil, men klarer ikke å huske hvorfor jeg ikke så hele.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s