Måned: mai 2011

Stafett

Det er min tur i stafetten som Dipsolitteraten startet for et par uker siden. Hver blogger som får stafettpinnen tilføyer et eget avsnitt til førstepersonsfortellingen man har fått overlevert. Du trenger ikke å oppgi hvilken bok du har sitert. Slik ser fortellingen ut så langt, inkludert mitt bidrag:

«Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: “Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går” til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv. Men nå var dagen over og jeg kunne kjenne klærne som om de var stivnet på meg mens jeg gikk sammen med de andre tilbake til husene. Overallen som var det eneste vi fikk utenom en genser, og jeg hadde hørt noen si at det bare ville bli en litt tykkere genser til vinteren, og det var alt. Og vi sto i kø for å komme inn og vaske oss i dusjen, og ingen fikk ta av seg før de var inne i dusjrommet, og da jeg endelig kunne ta av meg overallen, var den som en kald klump av gjørme.

For meg var den største fornøyelsen på reisene, å komme dit og handle, om og om igjen, vente bak disken mens kniplinger knapper spenner ble pakket inn i papir og folk i køen glodde på en liten femåring som kjøpte strømpebånd og kammer og blanke knapper for en knapp månedslønn til en voksen, summen ble skrevet utenpå pakkene eller på en egen kvitteringsblankett, den ene delen ble dyttet inn i pakkene, den andre fikk jeg. På noen steder kom den første kvitteringen fra et kassaapparat, men ellers foregikk betalingen på samme måte; når vi hadde fått kvitteringen, måtte vi stille oss i en annen kø, kassakøen, der vi ventet foran et støyende kassaapparat for å få betalt summen som stod på kvitteringen, da fikk vi en annen kvittering, med den ble vi sendt til disken vi kom fra, og mot denne kvitteringen fikk vi endelig pakken med varene vi hadde kjøpt. Det passet bra til denne galskapen, hvordan jeg lekte fin dame på handletur, og fordi vi hadde mange rubler fikk jeg leke med ordentlige penger, leke butikk i en ordentlig butikk og leke fin dame som gjorde ordentlige innkjøp. Jeg ble sittende med en tilfeldig side fra kokeboken oppslått, og så falt jeg i tanker, som vanlig, hadde jeg nær sagt, det er teateret igjen, selvfølgelig, som spiller meg et lite puss. Det er ikke noe mer å si.

Nå skjønner jeg at jeg var svært ung, mellom femten og atten, da jeg fikk det ansiktet som varslet om det som alkoholen skulle gi meg i moden alder. Alkoholen fikk den funksjon som Gud ikke fikk, dens funksjon ble også å drepe meg, å drepe. Jeg fikk alkoholens ansikt før alkoholen. Den kom bare og bekreftet det. Det var satt av rom for den i meg, jeg visste det, pussig nok visste jeg det før tiden. På samme måte som det var rom i meg for begjæret.»

Jeg sender stafettpinnen videre til Karin!

Selvangivelse, eller I love your blog award

Tusen takk til Siljes skriblerier som ga meg med denne “selvangivelsen”, eller “I love your blog award”, som den også kalles. Silje: I love your blog, too!

Reglene er som følger:

  1. Lenk til den som ga deg prisen.
  2. Besvar spørsmålene.
  3. Gi prisen videre til ti bloggere.

Hvorfor begynte du å blogge? Jeg begynte å blogge fordi vi i oppstarten av Tidsskriftet Biblioteket fikk ymse råd om at det var lurt. Dermed tenkte jeg lenge på blogging som en del av mine øvrige redaktørplikter, og en plikt det var altfor lett å sluntre unna. Så ble jeg syk i desember og trengte noe hobbyrelatert og hyggelig å drive med på dagtid. Da ble jeg fort bitt av basillen og nå synes jeg at blogging er like gøy som å lese.

Hvilke blogger følger du? Alle som står på listen over blogger jeg liker, leser jeg alle innleggene til. Pluss at jeg stikker innom mange andre blogger av og til. Men fellesnevneren er at alle blogger mye om bøker.

Favorittmakeupmerke? Jeg har vekslet mellom Chanel, YSL, Lancôme og Dior inntil jeg oppdaget at alle tester på dyr. Så nå er det adios til samtlige av merkene og bonjour til Clinique og Estée Lauder. Hvis du er opptatt av dyrevelferd, og det bør du være, kan du ta sjekke NOAHs oversikt. Her får du ikke bare en oversikt over kosmetikk som er og ikke er testet på dyr; oversikten inneholder dessuten en liste over produsenter av vaskemidler, tannkrem og ulike hygieneprodukter, og hvorvidt de tester på dyr.

Favoritt klesmerke? H&M. De har alt jeg trenger, billig, og selger over nett. Jeg elsker kanskje å kjøpe bøker, men jeg hater å kjøpe klær jeg må prøve utenfor mitt eget hjem. Jeg er dessverre litt bekymret over at klærne produseres under fryktelige vilkår, og er på utkikk etter en alternativ løsning som passer både samvittighet og lommebok.

Ditt må-ha makeup-produkt? Foundation og mascara. Og den deilige håndkremen min fra L’Occitane. Jeg prøver å avansere med øyenskygge, kajal, leppestift osv, men som regel vinner latskapen en knusende seier over forfengeligheten.

Favorittfarge? Har alltid vært rød, lilla og rosa, men etter at jeg sluttet å farge håret mørkt, ble mine favorittfarger plutselig blått, brunt og hvitt. Merkelig, men dette med vår, sommer, høst og vinter-typer har kanskje noe for seg.

Parfyme? Alt fra Bulgari. Eller Bvlgari, som det skrives på flasken. Nydelig! Jeg fikk fem miniatyrflasker i reisegave i helgen, og alle lukter fantastisk, helt fantastisk. Den jeg bruker nå heter Omnia Crystalline og lukter virkelig krystallinsk. Ellers er det ikke noen tvil om at jeg er jente hvis du sjekker badehyllen min: Parfymene har navn som Lolita, Feminine, Womanity, Angel og Princess. (Kanskje jeg skulle vært rosablogger likevel?)

Favorittfilm? Jeg har ikke fått noen ny favoritt på mange år, siden jeg sjelden har samvittighet til å prioritere film over bøker, og får akutte anfall av ADHD når jeg setter meg foran tv’en. Og når jeg ser film, foretrekker jeg egentlig drittfilmer. Men tidligere favoritter er “Piano”, “Lock Stock and Two Smoking Barrels”, “Den fabelaktige Amelie fra Montmartre”, “Sex og Lucia”, “O Brother Where Art Thou” og Monthy Pythons “Holy Grail”. Drittfilmfavoritter er “Dødelig våpen”, “Die Hard I”, “Don’t Mess With the Zohan”, “Alene hjemme I” og “Dodgeball”. Sistnevnte inneholder mine to yndlingsreplikker fra filmhistorien (ikke les hvis du ikke tåler vulgaritet): “You’re just about as useless as a cock flavored lollipop” og “watching you play dodgeball is like watching a bunch of retards trying to hump a door knob”. Hvilken språklig presisjon! Hvilken kreativ bruk av similer!

Hvilket land vil du besøke og hvorfor? Hvor finner jeg verdens vakreste strand? Fiji? Seychellene? Maldivene? Brasil? Dit vil jeg i hvert fall dra, på ubestemt tid. Med meg i kofferten vil jeg ha med et lass med bøker, deriblant boka Livet i fjæra, en bok om levende organismer i grunt saltvann. (Takk for tipset, Peter!)

Still og besvar det siste spørsmålet selv: Hvor tøffe er kattene dine? Svar: De er veldig tøffe. Blant annet fordi de tar sine rovdyrinstinkter på alvor og insisterer på å bidra i matveien. På søndag fikk jeg en litt uvant oppgave da Sabeltann (verdens tøffeste gutt) fanget en liten spurv og tok med seg hjem. Problemet var bare at den fortsatt levde og gjemte seg bak den ene bokhyllen (enda en god grunn til å ha maaaaange bøker: Man kan faktisk redde liv). Jeg måtte stenge Sabeltann inne på et rom, mens jeg prøvde å finne ut hvordan man klarer å fange en spurv uten å skade den, og hvordan man klarer å få den ut. Heldigvis var spurven smart, og klarte med litt hjelp av en pinne og litt Harry Potter-aktig vifting å finne veien ut i verden igjen på egenhånd. Sabeltann var snurt, men han klarte tross alt å drepe den lille musen han tok med seg levende hjem i påsken. Og jeg må ikke glemme like tøffe Scarlet, som har bidratt til kosten med en skjærevinge, en upillet reke og noen skikkelig feite mark. I tillegg til pinner, løv, veps, fluer og humler. Katters blinde flekk i bakhodet? De har ikke helt satt seg inn i hva mennesker liker å spise.

Jeg gir denne videre til: Alle som finner lenker til egen blogg under “blogger jeg liker”. Siden jeg har inntrykk av at denne prisen har sirkulert i bloggland en stund (og åpenbart ikke er beregnet på bokbloggere), vet jeg at jeg har lest mange besvarelser rundt omkring og har ikke oversikt over hvem som har besvart og ikke. Derfor: Jeg gir prisen videre til DEG, og så er det bare å besvare i vei dersom du ikke allerede har gjort det.

Nytt i bokhyllen og Don Quijote

Når man blogger om bøker får man mange hyggelige og morsomme kommentarer. Bokblogglesere ser ut til å være velsignet fri for trangen til å si: «Å ja? Så du likte den boken? Det er bare fordi du er STYGG!! Jeg HATER trynet ditt” til hverandre, i motsetning til blant annet rosabloggernes og Dagbladets lesere. Den kommentaren jeg hittil har ledd mest av fikk jeg fra Karinforrige ukesoppdatering. Hun etterlyste noe vantro hvilke bøker jeg hadde kjøpt siden sist; prøvde jeg muligens å underslå at jeg hadde utvidet dødsboet, og hadde hun nå ødelagt hele opplegget mitt? Men det er faktisk HELT SANT! Jeg kjøpte ingen bøker uken etter påske!

Før du rekker å tenke at det var da voldsomt til selvdisiplin, kan jeg berolige deg med at det var fordi jeg var bortreist. Forrige uke var jeg imidlertid på plass i Oslo igjen, og klarte å utvide dødsboet med hele fire nye bøker. Men det var likevel ikke snakk om å gå amok, for alle bøkene kom i hus av mer eller mindre fornuftige grunner.

Edvard Hoems Mors og fars historie var for eksempel hovedbok i Bokklubben, og som jeg har nevnt før: Det er noe helt annet å være en aktiv bokkjøper som trykker på knapper, enn å være en passiv bokkjøper hvis eneste last er at hun lar være å trykke på knapper. Dessuten er Bokklubben i krise, så jeg liker å tenke på meg selv som en slags velgjører som mottar gratis bøker som takk for de sjenerøse pengegavene jeg donerer.

Baksidetekst: Edvard Hoem skriv om det foreldra hans ikkje snakka om, korleis mor hans og far hans trefte kvarandre i 1945, og kva det var som førte til at akkurat dei slo seg i lag. Edvard Hoems far var lekpredikant og heldt i krigens år 1940-45 meir enn sju hundre møte i det han kalla Dalenes dal, Gudbrandsdalen. Mora var kokke på Fåberg pleiehjem, og ho fekk ei dotter med ein tysk soldat i 1945. Ingen ville vel ha trudd at lekpredikanten og kokka ville finne kvarandre.

Noen som har lest? Dette er en bok jeg ikke ville kjøpt selv, men som jeg likevel nå er den (litt skeptiske?) eier av. Andre bok er kanskje et enda mer fornuftig kjøp, for det er Nadine Gordimers Bevareren. Den skal leses til Labbens lesesirkel, og er derfor omtrent like nødvendig å kjøpe som en pensumbok i et yndlingsfag. Hvis ikke måtte jeg ha stått over lesesirkelen, og da hadde Labben blitt svært lei seg. Nei, det går ikke, boken måtte kjøpes!

Baksidetekst: Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.

Dette er en bok jeg ikke ville ha kjøpt hvis det ikke var for lesesirkelen til Labben, men det gir meg gode assosiasjoner til studietiden, da jeg plutselig oppdaget fantastiske nye forfatterskap gjennom pensumlitteraturen. Nadine Gordimer er uansett en forfatter det er på høy tid at jeg leser noe av.

Tredje bok var noe mye hyggeligere enn et fornufts- eller impulskjøp; det var en gave fra Beate. Vi falt begge to pladask for Lisa Genovas debutroman Alltid Alice, som du kan se av både Beates og min anmeldelse. Vi var derfor spent da Genovas andre bok, Left Neglected, ble utgitt for et par måneder siden. Men Beate ble veldig skuffet over boken, av grunner du kan lese her, og ville derfor gi bort boken.

Baksidetekst: Sarah Nickerson is like any other career-driven supermom in Welmont, the affluent Boston suburb, where she leads a hectic but charmed life with her husband Bob, faithful nanny, and three children – Lucy, Charlie, and nine-month-old Linus. […]  A self-confessed balloon about to burst, Sarah miraculously manages every minute of her life like an air traffic controller. Until one fateful day, while driving to work and trying to make a phone call, she looks away from the road for one second too long. In the blink of an eye, all the rapidly moving parts of her jam-packed life come to a screeching halt. A traumatic brain injury completely erases the left side of her world.

Tusen takk for bok, Beate!

Siste nye bok er faktisk en lydbok, noe som er sjelden vare her i gården. Jeg har kjøpt Cervantes Don Quijote på lydbok etter å ha prøvd meg på papirutgaven to ganger uten å komme lengre enn til side 200. Lydboken varer 40 timer og 24 minutter, og jeg må si at det er en veldig forlokkende tanke å kunne fullføre en murstein i løpet av til sammen to knappe døgn. Hvis dette funker, og det skal det, vil jeg skaffe meg lydbokversjonen av både Melvilles Moby Dick og Dantes Den guddommelige komedie, for det er virkelig den eneste muligheten jeg ser til å komme gjennom dem. Klassikere på lydbok er jammen en god idé, og de er slett ikke dyre. Jeg fant mine her.

Nå skal jeg ut i solen og lese et eller annet. Jeg tror faktisk det blir Buddenbrooks, for det er noen uker siden jeg leste i den sist. Og så er det på tide å annonsere neste ukes store begivenheter. På tirsdag er det selveste 17. mai, noe jeg går ut fra at de fleste vet. Men på onsdag 18. har jeg bursdag, og torsdag 19. feirer jeg ettårsdagen for Lines bibliotek. Hvordan all denne herligheten skal feires aner jeg fortsatt ikke, så det er mulig det bare forbigås i all stillhet. Men feiringsforslag fra tidligere bokbloggjubilanter mottas med takk!

Ha en fortreffelig og lettlest uke!

Harry Potter og de vises stein

Harry Potter blir som spedbarn avlevert hos herr og fru Dumling etter at foreldrene hans er blitt drept av den fryktelige trollmannen Voldemort. Fru Dumling har for lengst tatt fullstendig avstand fra søsteren Lilli på grunn av hennes magiske evner, og familien blir svært lite begeistret over å finne lille Harry Potter på trappen. Harry vokser opp i skyggen av den bortskjemte og ufordragelig fetteren Dudleif, og bor i et trangt lite kott under trappen. Livet hans er kjedelig og trist inntil kjempen Gygrid dukker opp på hans elleveårsdag med invitasjon til å begynne på trolldomsskolen Galtvort. På togreisen til skolen møter han Ronny Wiltersen, som blir hans første venn. Harry oppdager til sin store forbløffelse at alle vet hvem han er, og at han er viden kjent som den eneste som har overlevd Voldemorts svartekunster. Det blir et skoleår helt utenom det vanlige når Harry skal lære sine første trolldomskunster, ri på sopelime, og spille trollmannssporten rumpeldunk. Midt oppe i hans nye hverdag kommer han dessuten på sporet av at noe farlig og mystisk er skjult på Galtvort, og at en av professorene på skolen er ute etter å stjele det. Harry Potter får bruk for både mot, trolldomskunster og vennskap når han tappert bestemmer seg for å stanse tyven.

Med unntak av Ringenes herre og Sagaen om Isfolket har jeg lest svært få bøker hvor hovedpersonene sysler med trolldom og magi. Kanskje nettopp derfor ble jeg veldig sjarmert av det fargerike universet J. K. Rowling har skapt rundt Harry Potter. Boken er full av litt snodige karakterer som enten er snille og eksentriske eller slemme og ekle, og de er skildret med mye hjertevarme og humor. Kapitlene er strukturert rundt spesielle hendelser i løpet av Harrys liv med Dumlingene og hans første skoleår på Galtvort, og er både lystige og skumle. Mine favorittlinjer fra boken ble talen rektor Humlesnurr holder på Harrys første dag på Galtvort:

Albus Humlesnurr hadde reist seg, og der sto han og strålte ned mot elevene med armene utstrakt, som om ingenting kunne gledet ham mer enn å se dem alle der. «Velkommen!» sa han. «Velkommen til et nytt år på Galtvort! Før vi begynner på selve banketten, vil jeg gjerne få lov til å si et par ord. Og her kommer de: Dåsemikkel! Bælje! Snurrepiperi! Klyp! Takk for oppmerksomheten.» Han satte seg igjen.

Ikke bare innvies Harry i alskens trylleformularer og urtologi, beskyttelse mot svartekunster og magihistorie; selve skolen er svært fantasifullt innrettet:

På Galtvort var det ett hundre og førtito trapper i alt: brede og staselige eller smale og skrøpelige, noen som førte til et nytt sted hver fredag, noen med et forsvinningstrinn halvveis oppe som det gjaldt å huske på å hoppe over. Og så var det dører som nektet å åpne seg før en spurte pent eller kilte dem på akkurat det rette stedet, og det var dører som slett ikke var dører, bare vegger som lot som. Dessuten var det veldig vanskelig å huske hvor noe var, for det virket som om allting stadig flyttet på seg. Personene på portrettmaleriene forsvant ustanselig på besøk til hverandre, og Harry var sikker på at rustningene vandret rundt av seg selv. Og spøkelsene var sannelig ingen hjelp. Det var alltid et ekkelt sjokk når et av dem plutselig kom glidende gjennom døra en skulle til å åpne.

Hele boken gir inntrykk av å være et overskuddsprosjekt, og er en bok man blir glad av å lese. Som jeg nevnte for noen uker siden, tror jeg likevel at jeg ville fått mye større utbytte av å lese boken hvis jeg selv var yngre, eventuelt sammen med et barn. Mye skyldes at skillet mellom god og ond blir så ekstremt tydelig, men i hovedsak skyldes det at det tross alt er en bok som først og fremst er beregnet for barn, med en elleveårig gutt i hovedrollen. Da blir det litt vanskelig å leve seg ordentlig inn i historien, selv om det var en smal sak å la seg underholde. Jeg er derfor ikke helfrelst etter første Harry Potter-bok, men jeg er helt klart sjarmert nok til å se frem til å lese Harry Potter og mysteriekammeret.

Lesemaraton og status lesemål

«Helvetes mursteiner!»

Det er mye gøy som skjer i bokbloggsfæren for tiden, og det meste av det er i form av utfordringer. Ann-Helen på Migrating Coconuts tok forrige uke initiativet til å arrangere norsk lesemaraton, og lørdag 9. juli skal det leses 24 timer i strekk. Mer informasjon om denne galskapen finner du her. Jeg anbefaler alle bokelskere å melde seg på. Hvis du ikke klarer å holde deg våken under hele maratonet, kan det jo likevel være verdt å få med seg deler av det?

Så langt i år har jeg ikke lagt ut noen oppdatering på hvordan det går med de halsbrekkende lesemålene jeg satte meg for 2011. Jeg stakk hodet i sanden tidlig i januar, og håpet at målene enten ville være borte eller fullført innen jeg kikket frem igjen. Surprise, surprise, de er der fortsatt – i all sin gru.

Av mine til sammen nitten «off the shelf»-bøker har jeg kun lest to, Knut Hamsuns Benoni og Rosa. Jeg hadde for øvrig en egen utfordring innen «off the shelf»-utfordringen, nemlig å lese seks bøker av Knut Hamsun. Akkurat der ligger jeg jo faktisk fantastisk godt an. Jeg har riktignok ikke lest noen av de resterende «off the shelf”-bøkene ennå, men fire av dem (pluss Hamsun nr. 3) inngår i lesesirkelen som skal samlese de 1001 bøkene i løpet av sommeren og høsten. Håpet er med andre ord lysegrønt og henger fortsatt i snøret.

En annen del av årets utfordringer jeg ligger godt an med så langt, er debutantutfordringen. Riktignok har jeg ikke skrevet innlegg om Karine Nyborgs novellesamling ennå, men jeg har lest to av seks debutanter. På grunn av samme novellesamling er jeg dessuten ganske à jour med årets novelleutfordring, jeg må som sagt bare få skrevet innleggene. Til sammen har jeg lest tjue noveller i år.

Målsetningen om å lese én bok pr uke og blogge om dem ligger jeg derimot sørgelig på etterskudd med. Jeg har lest 13 av 17 bøker, og har kun blogget om 8 av dem. Men våren er jo tiden for dugnad, så jeg får satse på at det ikke bare gjelder luking av blomsterbed, rydding i bod og hysteriske forsøk på å komme i bikiniform på to uker.

Jeg har ikke lest noen diktsamlinger eller skuespill ennå, men det er heldigvis sånne bøker man kan lese på en ettermiddag eller tre. Dette målet var dessuten beskjedent, med bare tre verker pr sjanger. Om ikke før, skal jeg kunne klare å nå dette målet på selveste nyttårsaften. Kremt.

Forrige uke var jeg fortsatt mer opptatt av å se filmatiseringer av P.D. James’ krimromaner om Adam Dalgliesh enn jeg var av å lese, og denne gangen så jeg Shroud for a Nightingale. Siden jeg så ut til å befinne meg i en slags P.D. James-periode begynte jeg å lese Det svarte tårnet, bare for å oppdage at den er veldig treig og at jeg kanskje ikke befinner meg i en P.D. James-periode likevel. Men damen skriver godt (som de gjør, alle forfatterne som jeg sliter med å komme gjennom). Jeg har begynt på lesesirkelboken Elskeren, men har ikke kommet langt nok i den til å danne meg noe inntrykk av hvordan den er. Inntil videre har jeg stagnert i Buddenbrooks, og boken har fått sin faste og intenst tilstedeværende plass på stuebordet. Et slags ekstra familiemedlem, kan man si. Så nå har jeg startet på tre bøker og alle går like treigt. Det er med andre ord ikke bøkene, det må være meg det er noe i veien med.

Jeg har da muligens også fått mitt banesår som bokblogger, og troverdigheten min er i alvorlig krise. Ellikken: Jeg lover å skjerpe meg, og komme sterkere tilbake med noen GODE anmeldelser med ORDENTLIGE begrunnelser. Men først må jeg som sagt lese litt. Og komme i bikiniform. Gjerne begge deler samtidig.