Harry Potter og de vises stein

Harry Potter blir som spedbarn avlevert hos herr og fru Dumling etter at foreldrene hans er blitt drept av den fryktelige trollmannen Voldemort. Fru Dumling har for lengst tatt fullstendig avstand fra søsteren Lilli på grunn av hennes magiske evner, og familien blir svært lite begeistret over å finne lille Harry Potter på trappen. Harry vokser opp i skyggen av den bortskjemte og ufordragelig fetteren Dudleif, og bor i et trangt lite kott under trappen. Livet hans er kjedelig og trist inntil kjempen Gygrid dukker opp på hans elleveårsdag med invitasjon til å begynne på trolldomsskolen Galtvort. På togreisen til skolen møter han Ronny Wiltersen, som blir hans første venn. Harry oppdager til sin store forbløffelse at alle vet hvem han er, og at han er viden kjent som den eneste som har overlevd Voldemorts svartekunster. Det blir et skoleår helt utenom det vanlige når Harry skal lære sine første trolldomskunster, ri på sopelime, og spille trollmannssporten rumpeldunk. Midt oppe i hans nye hverdag kommer han dessuten på sporet av at noe farlig og mystisk er skjult på Galtvort, og at en av professorene på skolen er ute etter å stjele det. Harry Potter får bruk for både mot, trolldomskunster og vennskap når han tappert bestemmer seg for å stanse tyven.

Med unntak av Ringenes herre og Sagaen om Isfolket har jeg lest svært få bøker hvor hovedpersonene sysler med trolldom og magi. Kanskje nettopp derfor ble jeg veldig sjarmert av det fargerike universet J. K. Rowling har skapt rundt Harry Potter. Boken er full av litt snodige karakterer som enten er snille og eksentriske eller slemme og ekle, og de er skildret med mye hjertevarme og humor. Kapitlene er strukturert rundt spesielle hendelser i løpet av Harrys liv med Dumlingene og hans første skoleår på Galtvort, og er både lystige og skumle. Mine favorittlinjer fra boken ble talen rektor Humlesnurr holder på Harrys første dag på Galtvort:

Albus Humlesnurr hadde reist seg, og der sto han og strålte ned mot elevene med armene utstrakt, som om ingenting kunne gledet ham mer enn å se dem alle der. «Velkommen!» sa han. «Velkommen til et nytt år på Galtvort! Før vi begynner på selve banketten, vil jeg gjerne få lov til å si et par ord. Og her kommer de: Dåsemikkel! Bælje! Snurrepiperi! Klyp! Takk for oppmerksomheten.» Han satte seg igjen.

Ikke bare innvies Harry i alskens trylleformularer og urtologi, beskyttelse mot svartekunster og magihistorie; selve skolen er svært fantasifullt innrettet:

På Galtvort var det ett hundre og førtito trapper i alt: brede og staselige eller smale og skrøpelige, noen som førte til et nytt sted hver fredag, noen med et forsvinningstrinn halvveis oppe som det gjaldt å huske på å hoppe over. Og så var det dører som nektet å åpne seg før en spurte pent eller kilte dem på akkurat det rette stedet, og det var dører som slett ikke var dører, bare vegger som lot som. Dessuten var det veldig vanskelig å huske hvor noe var, for det virket som om allting stadig flyttet på seg. Personene på portrettmaleriene forsvant ustanselig på besøk til hverandre, og Harry var sikker på at rustningene vandret rundt av seg selv. Og spøkelsene var sannelig ingen hjelp. Det var alltid et ekkelt sjokk når et av dem plutselig kom glidende gjennom døra en skulle til å åpne.

Hele boken gir inntrykk av å være et overskuddsprosjekt, og er en bok man blir glad av å lese. Som jeg nevnte for noen uker siden, tror jeg likevel at jeg ville fått mye større utbytte av å lese boken hvis jeg selv var yngre, eventuelt sammen med et barn. Mye skyldes at skillet mellom god og ond blir så ekstremt tydelig, men i hovedsak skyldes det at det tross alt er en bok som først og fremst er beregnet for barn, med en elleveårig gutt i hovedrollen. Da blir det litt vanskelig å leve seg ordentlig inn i historien, selv om det var en smal sak å la seg underholde. Jeg er derfor ikke helfrelst etter første Harry Potter-bok, men jeg er helt klart sjarmert nok til å se frem til å lese Harry Potter og mysteriekammeret.

4 thoughts on “Harry Potter og de vises stein”

  1. Jeg elsker Harry Potter – både filmene og bøkene – hele det eventyrlige universet, og det var fra starten bare for min egen del. Jeg har barn nå, men hadde ikke da den første boka kom.
    Senere er jeg blitt enda mere glad i Harry Potter, siden jeg ser hva bøkene har betydd for egne og andre barns leselyst og fantasi. Jeg har lest alle bøkene, og særlig den siste var god. Jeg fikk lyst til å lese alle sammen på nytt!

    1. Jeg kan virkelig tenke meg at barn (og for den saks skyld også voksne) får leselyst av disse bøkene. Selv ble jeg veldig spent på å se filmen da jeg hadde lest ut boka, og har lyst til å se alle filmene etter hvert som jeg leser bøkene. Jeg ser dessuten frem til å komme lenger ut i serien, når bøkene blir mer omfangsrike. Kanskje blir jeg enda mer glad i den første boken når jeg får barn:-)

  2. Flott anmeldelse! Det er lenge siden jeg leste den første Harry Potter – boka nå, men jeg husker at jeg ble veldig betatt av J.K Rowlings univers og den lille trollmannen Harry. Når det er sagt, så synes jeg kanskje det er den «svakeste» av bøkene – den er veldig bra, men jeg synes at serien bare ble bedre og bedre (og mørkere og mørkere) etterhvert.

    1. Da høres det ut som jeg har mye å se frem til! Jeg hadde forventet meg en mørkere tone i boken, og ble litt overrasket da den var så eventyraktig snill. Forventningen min kom kanskje av ting jeg har lest og hørt om de senere bøkene, men som ikke passer så godt på den første. Mørkere og mørkere høres ut som en utvikling i riktig retning:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s