Måned: april 2011

Gode bøker, nytt i bokhyllen og lesesirkel

For første gang i år leste jeg forrige uke to bøker fra begynnelse til slutt. Ikke bare det, men bøkene var veldig gode. Hvis jeg hadde hatt for vane å gi terningkast, ville jeg ikke havnet under femmeren på noen av dem. Bøkene det er snakk om er Birger Baugs andre kriminalroman Paradis tapt, hvor plottet er lagt til Oslos tunge rusmiljø. Utrolig spennende bok, og umulig å legge fra seg. I går begynte jeg på Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker, som er andre debutant ut i debutantutfordringen. Og jeg klarte faktisk ikke å legge den heller fra meg før jeg hadde lest alle novellene. Glimrende samling, så det er bare å sikre seg et eksemplar hvis man ikke allerede har den. Anmeldelse av begge bøkene kommer om ikke lenge, så fremt jeg fortsatt har ånden over meg.

Siden jeg var så godt i gang i går, begynte jeg likeså godt på Harry Potter og de vises stein før jeg la meg. Og har allerede rukket å lese en god del om McSnurp og Humlesnurr og Voldemort. Her går det unna! Det må være våren.

Noe nytt i bokhyllen ble det også forrige uke. Jeg fikk enda en hovedbok i Bokklubben (er det hovedbøker annenhver uke nå?), denne gangen var det en av Colin Dexters kriminalromaner om Inspector Morse. Veien gjennom skogen heter den. Min mor er den personen jeg kjenner som har lest mest krim, og hun er stor fan av Colin Dexter. Derfor tror jeg at dette er enda en god kandidat til påskekrimmen, selv om jeg nå begynner å bekymre meg for overvekt på flyet. Note to self: Husk kredittkort.

Andre nye bok er Gjørme – En kjærlighetshistorie av romandebutant Øyvind Strand, som Aroundbooks skrev helt uimotståelig om for noen uker siden. Jeg måtte i hvert fall bare ha boken, og nå er den min.

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselsfull og råtten smak i munnen, og det finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.

Først nå kom jeg til å tenke på at denne boken teller i debutantutfordring, så da ligger jeg an til å lese hele sju debutanter i år. Og kanskje blir det enda flere. Ikke verst.

Siste punkt på ukens agenda er at jeg har fundert litt på om jeg kanskje muligens skal opprette en slags samlesningslesesirkelgreie basert på boken 1001 bøker du må lese før du dør. Vagheten i formuleringen skyldes at jeg ikke har klart å bli enig med meg selv om hvordan den eventuelt kan organiseres. Å lese flere av de 1001 bøkene er et av mine litterære forsetter for 2011, men jeg har oppdaget at det er mye morsommere å lese bøker noenlunde samtidig med andre.

Samlesningslesesirkelgreia vil kunne fungere omtrent slik: Jeg annonserer god tid i forveien at jeg skal starte på en av bøkene som er nevnt på listen. Jeg kommer til å velge en bok som er med på 2006/2008/2010-listen pluss den norske utgaven. Først og fremst skal jeg velge ut bøker som finnes i norsk oversettelse, og som enten er forholdsvis korte eller blir regnet som lettleste/underholdende. Det blir med andre ord IKKE Robert Musils Mannen uten egenskaper. Siden jeg utvilsomt er blant de tregeste bloggerne, vil nok alle som ønsker å bli med ha god tid til å kjenne etter om de vil lese boken, skaffe seg et eksemplar, og lese ut boken innen fristen. Og man trenger selvsagt ikke være med på alle bøkene. Min oversikt over bøkene finner du her. Jeg kommer tilbake etter hvert med det som forhåpentligvis er en mer håndfast plan.

I mellomtiden: Ha en inspirerende og flott leseuke!

Drøm

“De sovende hjerner arbeider vel alltid efter samme lover – leker med inntrykk som ligger igjen som spon og fliser efter dagens arbeid”

Etter å ha lest flere av Sigrid Undsets vanvittig lange noveller, ble jeg først litt i villrede over hva jeg skulle tenke om novellen “Drøm”, som bare er knappe fem sider lang og noe kryptisk. Men lest mot de tre andre noveller i Den lykkelige alder gir den mye mening. Det handler om den uimotståelige, men destruktive erotikken som Undsets kvinneskikkelser ikke ønsker å motstå, selv om de kan.

“Drøm” handler om en ung kvinnelig jeg-persons utvikling fra barn til kvinne, sett gjennom drømmene hennes. Først er det stillestående og uberørte landskap hun drømmer om; landskap som hun senere, i våken tilstand, kan føle en slags hjemlengsel etter. Landskapene er steder hvor hun har vært, men som hun aldri igjen kommer til å nå. I tolvårsalderen har hun sin første erotiske drøm, dog erotisk i ordets absolutt videste forstand. Hun drømmer at hun lykksalig venter på noen, at mannen dukker opp bak henne. Hun kan i ettertid ikke huske ansiktet hans, bare den overveldende følelsen av at hun eksisterte. Den tredje drømmen har hun i sekstenårsalderen, og der er tonen en annen, illevarslende. Skikkelsen som dukker opp minner meg mest av alt om Heath Ledger som The Joker:

“Det lignet ansiktet på en spillemann med trekkspill vi barn kalte ‛den spedalske’. Et ansikt utav hvis huds døde hvithet alle trekk syntes fortært; kun rundt øynene var der levende, røde sårrender, og munnen var som en smal, blodig rift”.

Mens jeg-personen står og ser på, griper mannen noen redde småspurver fra en busk og klemmer dem i hjel i hånden så det knaser, mens blodet renner.

“Og hans munn kalte uten lyd på meg, og hans øyne med de blodige sår omkring befalte meg å komme tvers gjennom mur og vegg […] Han hadde løftet sitt hvite, fortærede ansikt og så opp på meg, smilte med sin smale, blodige munn og sine såre øyne, lo og kalte taus og løftet sin ene, blodige hånd. Og jeg visste jeg måtte lystre – den hånd som ville knuge meg sønder og sammen, som den hadde knuget de redde spurvene”.

Idet hun i drømmen hopper ut av vinduet til mannen, bråvåkner hun.

“Jeg undret meg på, den gang, hva den drømmen betydde. For jeg var viss på den betydde noe. Det ansiktet – jeg har kalt det dødens ansikt, og livets ansikt og kjærlighetens ansikt.”

De har et ambivalent forhold til livet og kjærligheten, disse kvinneskikkelsene til Sigrid Undset. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de gjerne har romantiske og vakre forestillinger om seg selv og verden inntil virkeligheten innhenter dem med en solid ørefik. Den truende og skremmende mannen som kommer til å knuse henne er for så vidt et godt bilde på hvordan noen av mannsskikkelsene til Sigrid Undset virker når man kommer bakom den ofte blendende fasaden og oppdager at de er pillråtten innvendig. Men jeg-personen vet samtidig utmerket godt hva hun går til, og gjør det med – bokstavelig talt – åpne øyne. Som en uavvendelig skjebne som likevel er selvvalgt. Spørsmålet er kanskje hvem som er mest destruktiv av de to: Mannen som knuser spurver og kvinner, eller kvinnen som ikke kan motstå ham.

For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle google på jakt etter andres synspunkter på novellen. Det jeg fant, var verdt søket. På en nettside som heter «Kjerringøy litteratur» var novellesamlingen Den lykkelige alder omtalt, og «Drøm» ble avspist med følgende karakteristikk:

I den neste novellen «Drøm» handler det kun om merkelige drømmer som personen det handler om tror må ha en mening.

Det er fantastisk, helt fantastisk. Jeg har ikke sett noen avfeie litteraturens grunnprinsipper på den måten siden ungdomsskolen. “Er det ikke nok at man må lese litteratur? Må man tolke den også? Nei, nei, dette kan virkelig ikke være av betydning, alt er jo bare rart! Ikke realistisk i det hele tatt, liksom. Alle vet jo at drømmetydning bare er fjas, det er jo ikke ekte!”.

Jeg ler og ler, men innvendig gråter jeg.

Forglemmegei

Kurt Hanssen debuterte i mars med krimromanen Forglemmegei, etter å ha anmeldt krimromaner for Dagbladet i en årrekke. Hanssens debut er enda et tilskudd til den norske politikrimtradisjonen. Men politietterforskerne Brede Monsen og Rikke Lindstad jobber ved Sandvika politikammer i Bærum, noe som gjør at Hanssens miljø skiller seg klart ut fra de Oslo-baserte krimromanene.

23 år gamle Kamilla Kaspersen er på vei til orgelundervisning med organist Rasmus Bech i Bryn kirke i Bærum. Utenfor kirken hører hun Bech spille en vemodig melodi som hun aldri har hørt før. Hun blir stående utenfor for å lytte til den usedvanlig fengslende musikken, som plutselig avløses av at noe faller over tangentene og lager forferdelig støy. På vei opp til galleriet for å undersøke hva som har skjedd, blir Kamilla nesten veltet overende av en ukjent skikkelse på vei ned trappen. Oppe på galleriet finner hun Rasmus Bech liggende over orgelet, med knust bakhode.

Under åstedsgranskingen oppdager politiet strimler av et noteark i hånden til Rasmus Bech, som om han har tviholdt på notene for å forhindre at drapsmannen skulle få tak i dem. Men det virker ikke som noe særlig til spor. For hvordan skulle noter kunne være sentralt i en drapssak?

Politioverbetjent Brede Monsen og førstebetjent Rikke Lindstad står overfor en sak hvor de potensielle motivene for drap spriker i alle retninger, uten at noen av dem virker særlig overbevisende på Monsen. Innimellom kapitlene om etterforskningen av drapet på Rasmus Bech får vi lese utdrag fra dagboken til en tidligere organist i Bryn kirke fra 1975, som skal vise seg å ha betydning for saken.

Kurt Hanssen har gjort nytte av sine studier ved orgelkonservatoriet i Tromsø til å skape et annerledes og interessant plott. Selv om han gir leseren mulighet til å se sammenhengene underveis, tok det lang tid før jeg klarte å se dem. Hanssen skriver levende og engasjert om musikk, enten det er klassisk musikk eller den musikken som Brede Monsen hører på hjemme mens han mimrer over ungdomstidens musikalske ambisjoner.

Min hovedinnvending ligger i at romanens dramaturgi ikke er så god som plottet åpner for. Spenningskurven er svak, og handlingen bygger seg aldri opp til klimakser underveis. Leseren skjønner stadig mer av hva som har skjedd, men Brede Monsen og politiet henger ikke like godt med. Det er litt rart, for Brede Monsen er en etterforsker med god intuisjon, og han kunne med fordel ha vært mer offensiv i etterforskningen. For eksempel blir en helt sentral vitneobservasjon avslørt av to utenforstående, selv om politiet allerede har avhørt vitnet. Det kaller jeg slapt politiarbeid. Jeg undrer meg også over hvorfor politiet ikke følger opp hovedvitnet Kamilla Kaspersen tettere, og snakker med henne flere ganger for å undersøke om hun husker mer enn hun allerede har sagt. Ikke minst er det rart at ingen tenker over at drapsmannen kan være interessert i Kamilla, og at politibeskyttelse kan være lurt.

Men til tross for en slak spenningskurve med tanke på plott og avsløringer, er det ingenting å utsette på drivet i romanen. Boken var utrolig fengende og jeg ville hele tiden lese videre. Delvis skyldes det at Brede Monsen er en herlig selvironisk hverdagsmann som sliter blant annet med en uønsket skilsmisse og overvekt, og har større sans for brødskiver og noe godt å drikke enn turer i skog og mark. Monsen er ingen barsk politihelt som lever for å redde verden, men blir derimot dårlig av å se døde mennesker. Og han påvirkes lett av situasjonen han befinner seg i. For eksempel reagerer han slik på den vellykkede og kjekke komponisten Severin Storms ekteskapelige lykke med en mye yngre kone: “Brede smilte anstrengt. Litt for mye strømlinjeformet bærumslykke nå. Han trengte et ondt spørsmål for å ødelegge stemningen.”

Hanssen bruker dessuten relativt lite plass på å etablere Monsen og Lindstad som karakterer innledningsvis, og det gjør at jeg rekker å bli nysgjerrig på dem før han lar meg komme tettere innpå.

Hanssen skaper også svært godt driv med sitt lette, ledige og ofte humoristiske språk. Likevel synes jeg at forfatter og forlag burde ha gått noen runder til med skikkelig språkvask, for noen av Hanssens språklige særegenheter blir litt borte i for eksempel avsnitt hvor en del kommaer med fordel kunne vært byttet ut med punktum. Det skaper et litt for muntlig preg, og gir tidvis inntrykk av at ikke alle deler er like gjennomarbeidet.

Dessverre, må jeg si, for Hanssen behersker et språklig grep som svært mange andre forfattere mislykkes med, nemlig å etablere karakterer gjennom dialog. Som i denne samtalen mellom Brede Monsen og den flåsete og godlynte kollegaen Birger Schølberg:

“Hadde jeg visst at man fikk så god råd av å lage musikk, skulle jeg ha fortsatt med pianotimene hos fru Jenssen i Grønnegata i Tromsø.”

“Var du noe flink, da?” spurte Brede.

“Nei, men herregud, lager ikke han her fyren sånn pling-plong, da? Man trenger vel ikke være flink for å få til det. Det holder med ti tommeltotter og en slegge. Og det klarer selv jeg å håndtere.”

Brede bare ristet på hodet.

“Uansett hvilken vinkel man studerer deg fra, så er du mer gorilla enn menneske.”

Slike dialoger er morsomme, effektive og troverdige. De gir romanen særpreg, og meg stor leserglede.

Totalt sett er underholdningsverdien i Forglemmegei upåklagelig, og langt bedre enn i debutromanene til Hanssens mer etablerte kolleger Jo Nesbø, Unni Lindell og Karin Fossum. Det er en utrolig lettlest og fornøyelig krimroman, og et veldig godt utgangspunkt for flere kriminalromaner med Brede Monsen i hovedrollen. Jeg leser gjerne mer av Kurt Hanssen.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.

Buddenbrooks og krim

I går skulle jeg egentlig ha blogget om Thomas Manns Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, men tankene mine har levd sitt eget omflakkende liv i noen måneder nå, og det er ikke alltid at de er like samarbeidsvillige når det gjelder å skrive blogginnlegg. Siden jeg ikke er halvveis i boken engang, er jeg heller ikke klar for å skrive et eget innlegg om den. Men å ta mine foreløpige inntrykk av boken med i ukesoppdateringen virker som et fornuftig kompromiss. For detaljer om hva Buddenbrooks handler om, sjekk positive omtaler hos Karin og Bokelskerinnen, og Labben for mindre positiv omtale.

Altså: Buddenbrooks er en imponerende roman, som ikke blir mindre imponerende med tanke på at Thomas Mann bare var 24 år da han skrev den. Boken er nærmest utmattende detaljert og omstendelig språklig, og det går treigt å lese. Men likevel er dette en bok jeg virkelig er enig i at fortjener klassikerstatus. Jeg har studert tysk ved universitetet, og må si at denne boken så langt har lært meg mer om tidsånden i de tyske småstatene på 1800-tallet enn selv den glitrende undervisningen på universitetet ga meg. Særlig entusiastisk ble jeg da jeg oppdaget at romanens omstendelige fokus på gester, klesdrakt, penger, tradisjon osv. faktisk speiler karakterene i romanen. Sagt med andre ord: Fortellerinstansen er like lite interessert i karakterenes indre liv som karakterene er selv. Det er et genialt grep, og for de som måtte være like interessert i narrativ teori (og praksis) som jeg selv er, vekker boken stor begeistring.

Nå merker jeg imidlertid at jeg begynner å ordlegge meg som Thomas Mann, og da er det på tide å skrive om noe annet.

Nytt i bokhyllen denne uken er den påskekrimmen jeg gleder meg aller mest til: Birger Baugs Paradis tapt. Hva jeg synes om Baugs debutroman kan du lese her. Jeg likte faktisk Straff enda bedre enn det jeg ser kommer til uttrykk i anmeldelsen, og jeg gleder meg veldig til å lese Baugs neste bok. Birger Baug tar opp samfunnsaktuelle temaer i krimromanene sine og jeg har stor sans for måten han gjør det på, fordi han kombinerer spenning med troverdighet. I første bok var temaet mobbing. I Paradis tapt er det samfunnets kanskje aller svakeste mennesker som står i fokus, nemlig de tunge rusmisbrukerne.

Et skjelett blir funnet på en ubebodd øy ytterst i havgapet langs Helgelandskysten. Snart blir det avdekket at to mennesker har oppholdt seg på øya i lang tid. Hvem de var eller hva de gjorde der, forblir et mysterium for lokalbefolkning og politi.

Sommeren fem år senere rår frykten blant Oslos mest nedslitte narkomane. Folk dør som fluer av overdoser, uten at noen kan forklare hva som er galt med stoffet som omsettes på gata.

Etterforskningsleder Halvor Heming, Kristine Holm og resten av etterforskningsgruppa ved Oslo politidistrikt jobber dag og natt for å nøste opp trådene. Men for noen er det ikke raskt nok, og Hemings høye idealer blir satt på prøve mot ondskapen i sin pureste form…

Dette blir en perfekt innledning til årets påskekrim, og så får heller de andre krimromanene hoppe etter Wirkola.

Den andre nye boken er jeg også spent på, for ENDELIG, etter TJUE ÅR, skal jeg få vite hvordan Kanonene på Navarone ender. Boken er skrevet av Alistair MacLean, og handlingen er lagt til andre verdenskrig.

I 1943 står 1200 soldater overfor et tilintetgjørende tysk angrep. Kanonene på Navarone må sprenges, og fem utvalgte menn får det umulige sabotasjeoppdraget. De må ta seg i land på øya Navarone, som ligger utenfor kysten av Tyrkia, og uskadeliggjøre kanonene. Nå er tiden inne til å ta tilbake øya.

Boka ble filmatisert i 1961 med Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven. Filmen ble nominert til 7 Oscars.

Det er filmen som har forårsaket min voldsomme entusiasme over endelig å skulle lese boken, for jeg så nesten hele filmen da den gikk som nattkino på NRK på slutten av åttitallet. Men jeg var så liten og filmen ble vist så sent at jeg sovnet akkurat da gutta hadde kommet til kanonene og helvete brakte løs. Jeg var rasende på mamma da hun vekket meg etter filmen, fordi hun ikke hadde pirket i meg med pinner for å holde meg våken. Og skjønte dermed ikke at det ikke var noen selvfølge at en åtte-ni-åring fikk være våken til over midnatt for å se en film som sannsynligvis ikke var beregnet på barn. Men mamma var fin sånn; jeg fikk se Dynastiet og Falcon Crest og Miami Vice og Die Hard og Twin Peaks og Dødelig våpen og Derrick før jeg skjønte hva det handlet om, og lærte mye om livet generelt ved å få lov til det. For eksempel hva utroskap, skilsmisse, narkotika, svindel, mafiadrap og korrupsjon er for noe. Tv’en i ene øret og mammas moralske forklaringer i andre. Man kan si hva man vil om denne typen barneoppdragelse, men det funket på meg. Hva man ikke lærer av tv og mamma! Jeg gleder meg derfor ekstra mye til påske i år, for da skal jeg hjem til mamma i Nord-Norge og vi skal lese masse krim.

Ellers har jeg fått en svært hyggelig oppfordring fra Dipsolitteraten i dag om å skrive et innlegg om hvorfor jeg startet Tidsskriftet Biblioteket og hvordan det er å drive et tidsskrift. En slik oppfordring kan jeg ikke motstå, og innlegg kommer så fort jeg får tenkt meg om.

Ha en fantastisk leseuke alle sammen!

En fremmed

Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen (med Valium, riktignok) enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også.

Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv.

Thanks for nothing, Google.

Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Hvis du tenker som meg, kan en karakter med så mange A’er i navnet neppe stå for noe positivt. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere.

«I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham»

Edele vemmes ved tanken på å ligge med Alf, men det er denne vemmelsen som gjør at hun ligger med ham likevel: “Hun følte det nesten som hun hadde gjort noe galt ved å nekte. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Til hun nesten lengtes – efter å vise ham, jo hun elsket ham, uten forbehold”. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. “Elskov” blir i hvert fall det som sakte men sikkert fører Edele til bunns:

Hun hadde lært å lenges efter hans kjærtegn. Efter den første tid, da det sved henne som en skam – at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg – den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. – Hun hadde kastet seg hen for å stoppe munnen på ham da han grep henne i å lyve.

Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne (selvpåførte) sår:

Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan. – Å, man vet så god beskjed om livet – bare man ikke står midt oppi det, i spinnet av tusen små tråder, med synet forvirret av de tusen små ting hvis rekkevidde man ikke kan se til ende når de yrer over og inn på en – myldret av tanker, hensyn, som drar til alle kanter. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. […]

De hadde samme sprog, ja, men hvert ord betydde noe forskjellig for dem: Elskov og vennskap, troskap og ære og lykke – for ham var det tunge, håndgripelige former, fylt med noe ensartet noe, som kunne fattes sammen i en norsk stil – for henne brøt det i tusen skiftende farver. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov.

Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. brev, og Edele er fortvilet over det hun nå oppfatter som en tapt kjærlighet.

Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen:

Man skulle aldri vise fra seg menneskers – nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt – man skal være stolt og huske på – det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom – det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk –. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor – at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet – bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk – spør ikke efter dens verd –.

Per foreslår at de skal gifte seg. Edele tar da innover seg konsekvensene av å være et “ødelagt” menneske uten noe å tilby en mann, spesielt ikke mannen hun elsker, i novellens dramatiske høydepunkt. Heldigvis – eller beklageligvis – er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre.

Jeg vil verken anbefale eller fraråde noen å lese “En fremmed”, for jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg egentlig synes om den. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig.

«En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder (1908).