Poirot løser gåten

Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. Uansett: Boken heter egentlig Poirot’s Early Cases (1974) og består av femten noveller.

For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. Novellene er nemlig brukt som utgangspunkt for manus i BBCs produksjoner, blant annet “Mordet på seiersballet”, “Mysteriet i Cornwall” og “Kløverkonge”. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.

I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres.

Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét.

En mann for sin bart

«Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings?»

I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings:

Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt.

Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler:

«Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min – en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min – jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg – ja, jeg tror virkelig det – at tiden er moden for å stusse barten min – og når det er gjort, må den pomadiseres.»

Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere.

De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis (skandale!), for ikke å snakke om menn uten mustasje! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn.

Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen:

«Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning – ja, han foreslo til og med at jeg – jeg skulle – jeg kan nesten ikke få meg til å si det – skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje?»

Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode.

Kaptein Hastings og Frøken Lemon

Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. Da kan han komme med utbrudd som dette: “Gode Gud, Poirot! De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?!” Og bli helt sjokkert når det viser seg at den vakre unge damen det er snakk om har myrdet opptil flere nære slektninger uten den minste antydning til anger.

Men i samlingens siste novelle – “Gror det godt i hagen din?” – får man en pekepinn på hvorfor Poirot setter så stor pris på sin gode venn. Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over:

Poirot sukket. “Å, hvor jeg savner min venn Hastings. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige – men bare det var en rettesnor.”

En tvilsom kompliment. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot.

Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot:

Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. […] Hun var nærmest den fullendte maskin, fullstendig og vidunderlig uinteressert i enhver form for menneskelige problemer. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten.

Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer.

12 thoughts on “Poirot løser gåten”

  1. Dette skal jeg printe ut til min Poirot-elskede samboer, så klarer jeg (=du) ham kanskje til å få lyst til å lese (Poirot)bøker. Det er år og dag siden jeg leste noe av Agatha Christie, men den gang foretrakk jeg helt klart Miss Marple. Kanskje jeg nå, i voksen (pøh) alder, lettere kan falle for Poirots sarkasme og pedanteri?

    1. Hehe, samboeren min elsker også Poirot, så det er feststemning i hjemmet hver gang David Suchet dukker opp på skjermen:-) Men han leser heller ikke bøkene, og jeg må nøye meg med høytlesning når jeg finner gullkorn.

      Det er rart du sier det, for de fleste Agatha Christie-lesende mennesker jeg kjenner, foretrekker Miss Marple. Jeg er nok så frelst på Agatha Christie at jeg digger bøkene hennes uansett hvem som er hovedperson, men Poirot er og blir favoritten. Kanskje kjenner jeg meg igjen i pedanteriet hans? Der hvor han steller med barten sin, steller jeg tross alt like iherdig med bøker og boklister.

    1. Tusen takk, Geir! Jeg kan forsikre deg om at jeg kommer til å lese så mye Poirot og se så mange episoder på tv i påsken at jeg nok tar meg av din andel også. Agatha Christie er blitt min største påsketradisjon, og det blir rett og slett ikke påske uten. Men jeg gleder meg til å høre om hva du leser/ser på tv istedet!

  2. Av en eller annen grunn liker jeg best Poirot på TV og miss Marple i bokformat, men hvis jeg skal velge (og det kan jeg jo) liker jeg ofte de romanene som ikke har de to i hovedrollen. En favoritt er De kom til Bagdad, som handler om ei jente som på grunn av sin nysgjerrighet havner i Bagdad. Fikk den i en bokklubb da jeg vokste opp og leser den titt og ofte (og nå fikk jeg lyst til å lese den igjen!). En annen bok jeg også liker godt av Christie er også Hvorfor spurte de ikke Evans? .

    Forøvrig rart det der med menn og Christie-bøker. Min samboer ser også Poirot på TV, men det kunne aldri ha falt han inn å lese bøkene. Hmmm…

    Forøvrig viser jo omslaget det vi diskuterte her forleden, om at norske forlag er dårlige på omslag….

    1. De kom til Bagdad har jeg ikke lest ennå, så den noterer jeg meg bak øret. Hvorfor spurte de ikke Evans? har jeg sett filmatiseringen av, og den likte jeg også godt. Heldigvis begynner man å blande sammen plottene etter hvert, så jeg har oppdaget at det ofte går an å lese boken selv om jeg har sett filmen allerede. Det må bare gå litt tid mellom slagene.

      Blant mine favoritter er Stevnemøte med døden, som var den første Christie-boken jeg leste. Jeg husker ennå den enorme tilfredsstillelsen av at jeg hadde mistenkt alle karakterene, bortsett fra morderen. Da var jeg solgt.

  3. Kjempeflott innlegg!🙂 Godt og presist skrevet om Christie

    Hadde forøvrig Doktoren mister en pasient på pensum i år (eller, The Murder of Roger Ackroyd som den heter på engelsk), og anbefaler den varmt.

  4. Strålende innlegg. Jeg er en stor Poirot tilhenger, humoren som du sier, pedanteriet, sarkasmen, og så er det helt fritt for vår tids forelskelse i sosialrealisme (avdankede, skilte, gretne detektiver med alkoholproblemer). Nei, da foretrekker jeg Poirot som snurrer på barten! Stilisert, behersket og perfekt🙂

    1. Tusen takk! Selv om jeg liker sosialrealistisk krim godt, synes jeg at den mer stiliserte krimmen er grovt undervurdert. Ikke bare er Poirot en herlig karakter, men bøkene er så befriende fri for psykiatriske diagnoser og blodig alvor. Poirot er kort og godt en stilig herremann som aldri går av moten:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s