Alltid Alice

Lisa Genovas Alltid Alice er en sjeldent sterk og gripende roman om det å få Alzheimer i en alder av femti år, og hvordan det er å leve med en sykdom som gradvis utsletter hukommelse og identitet.

Alice Howland er en vellykket professor i psykolingvistikk ved Harvard universitet. Hun er femti år og lykkelig gift med forskeren John. Sammen har de tre voksne barn. Hun har en hektisk hverdag, men nyter hvert sekund av forskningen, foredragene og forretningsreisene. Eneste skår i gleden er at hennes yngste datter Lydia vil bli skuespiller istedenfor å følge i foreldrenes og søsknenes akademiske fotspor. Og at Alice i det siste har vært usedvanlig glemsk. Alice er sikker på at hun bare er sliten, og at det er overgangsalderen som har satt i gang for fullt. Selv om hun glemmer stadig flere ting hun aldri før har glemt, klarer hun stort sett å berolige seg selv med at ingenting er galt. Inntil hun under en løpetur en dag står midt på Harvard Square, en kilometer unna hjemmet og jobben hun har hatt i flere tiår, og ikke husker veien hjem. Alice oppsøker lege, og får diagnosen tidlig Alzheimers sykdom.

Språk

Både Alice og ektemannen John håndterer diagnosen som ekte vitenskapsfolk: Fornektelse inntil hundre prosent sikker; det kan ikke være, det er usannsynlig, så lenge det ikke finnes hundre prosent sikker diagnostisering, og så videre. I mellomtiden blir Alices hukommelsestap stadig mer omfattende. Hun glemmer ting hun har brukt timer på å forberede, forstår ikke sine egne huskelister, og begynner å blande sammen døtrene Anna og Lydia når hun snakker med dem i telefonen. Enda verre er det å få vite at sykdommen er arvelig og at Alice kan ha gitt det fryktede genet videre til barna sine.

Sykdommens fulle konsekvenser går opp for Alice idet hun leser et skjema hvor hennes pårørende etter hvert skal vurdere funksjonen hennes.

Det verste kom under overskriften “Kommunikasjon”. Tale nesten uforståelig. Forstår ikke hva folk sier. Har sluttet å lese. Skriver ingenting. Har mistet språket. […] Hun så på radene med bøker og tidsskrifter i bokhyllen, stabelen med avsluttede eksamensoppgaver som lå på skrivebordet og skulle rettes, epostene i innboksen, det røde, blinkende beskjedlyset på telefonen. Hun tenkte på bøkene hun alltid hadde ønsket å lese, de som prydet den øverste hyllen på soveværelset, de hun regnet med å få tid til senere. Moby Dick. Hun hadde eksperimenter å utføre, artikler å skrive og forelesninger å holde og delta på. Alt det hun gjorde og elsket, alt det hun var, krevde språk. […] Og hun visste at hun en dag kom til å se på mannen sin, barna sine og kollegene, ansikter hun hadde kjent og vært glad i bestandig, og ikke kjenne dem igjen.

Kommunikasjon og språk er selve essensen i Alices liv og selvforståelse. Ironien i at nettopp hun, som er spesialist i psykolingvistikk og forsker på sammenhengen mellom psykologi og språk, snart skal miste evnen til selv å snakke og forstå, er vanskelig å forsone seg med.

Og Alice har heller ingen planer om å gjøre det. Hun legger en plan for hva hun skal gjøre den dagen hun blir så dårlig at sykdommen overskygger livskvaliteten. I mellomtiden bestemmer hun seg for å nyte hvert øyeblikk fullt ut. Hun har ingen tid å miste.

Livets gleder

Det som gjør boken så utrolig sterk, er at det for Alice og leseren skal vise seg å være vanskeligere å måle livskvalitet enn man skulle tro på forhånd. Alice setter seg mål for hva hun skal oppleve. Hun vet at hun aldri vil få oppleve at barnebarna vokser til og blir store. Men hun skal holde sitt første barnebarn i armene, kjenne lukten av spedbarn og vite at det er hennes barnebarn. Og hun skal spise is. Ekte is, med fløte. Hun kommer til å glemme hvordan man spiser is uten å søle, men inntil det skjer skal hun spise mye is og nyte det.

Arbeid, status, reising, selvstendighet, intelligens – alt det Alice på forhånd tror at hun ikke kan leve uten, får sine motpoler i gleden som ligger i å spise is i solen og holde et barnebarn i armene. Hvis man mister en sans, forsterkes de andre. Er man blind, utvikler man ekstra god hørsel. Er man døv, blir man ekstra god på å lese menneskers mimikk og kroppsspråk. Er man dement, ja, da finnes det også måter å kompensere på. Boken viser på en troverdig og gripende måte at man ikke slutter å være menneske selv om man blir dement. Bokens gjennomgående spørsmål er: Hva er det egentlig som gjør at livet er verdt å leve? Hvor mye av det som gir livet mening kan fjernes før livet blir meningsløst? Hva er egentlig livskvalitet?

Alice mister gradvis de egenskapene og evnene hun har vært så stolt over, men ikke alle forandringer er av det negative slaget. Alice har lenge hatt et vanskelig forhold til sin yngste datter Lydia fordi hun ikke vil utdanne seg. Alice og Lydia klarer ikke å slutte å krangle og har et anspent forhold. Men så blir Alice dement, og forholdet mellom dem utvikler seg i en helt annen retning.

Harvard-professoren Alice er sjeldent begavet og lynende intelligent. Men den demente Alice er faktisk mye klokere.

Perspektiv

I tillegg til at boken er tematisk interessant, er det en del fortellertekniske grep som bidrar til å gjøre boken spennende – og veldig lettlest. Boken bruker blant annet flere grep fra krimsjangeren, som her, på aller første side:

Allerede den gang, over et år tidligere, var det nevroner i hodet hennes, ikke langt fra ørene, som ble kvalt og drept, for stille til at hun kunne høre dem. Enkelte vil hevde at det hele skjedde så snikende at nevronene selv igangsatte et forløp som ville føre til deres egen tilintetgjørelse. Om det nå var molekylært drap eller cellulært selvmord, var de ute av stand til å varsle henne om hva som foregikk før de døde.

Romanen er like fortettet som en krimroman, og det gjør den vanskelig å legge fra seg. Genova sløser heller ikke med sidene. Istedenfor først å skildre Alices liv og relasjoner uberørt av sykdommen, for deretter å blande dem sammen, får vi fra første side innblikk i Alices liv gjennom sykdommen. Det er et effektivt grep å la sykdommen stå i sentrum, og det fungerer veldig godt.

I tillegg er romanens perspektiv uhyre interessant. Romanen fortelles i tredje person, men vi ser alt fra Alices synsvinkel. Innenfor hennes synsvinkel varierer det likevel: Noen ganger vet vi at Alice gjør feil uten at hun forstår det selv. Andre ganger aner vi like lite som henne, og følger henne i forvirringen og forsøkene på å forstå. Man kan kanskje si at bokens perspektiv langt på vei imiterer sykdommen den skildrer, og det tilfører et ekstra lag til romanen.

Lisa Genova har en Ph.D. i nevrologi fra Harvard, og jeg er imponert over hvor godt hun klarer å bruke fagkunnskap til å skrive viktig litteratur. Alltid Alice er en roman jeg vil anbefale på det sterkeste. Det er en sjeldent god bok som man lærer mye av å lese. Jeg skal definitivt få med meg Lisa Genovas neste roman Left Neglected, som handler om en ung mor som får hjerneskade. I mellomtiden bør du lese Alltid Alice.

7 thoughts on “Alltid Alice”

  1. Jeg er generelt sett skeptisk til sånne bøker. (Som i bøker som handler om hvor forferdelig det er å få alzheimer eller hjerneslag som femtiåring, eller kreft som tjueåring for den saks skyld.) Mye fordi mange av disse bøkene er er skildringer av faktiske situasjoner, gjerne skrevet av den rammede selv, eller et nært familiemedlem. Noe jeg sjeldent trives med å lese – det gir meg så inderlige lite, i forhold til en god roman, hvor også språket er på plass (så klart, det finnes sikkert bøker med selvopplevde historier, som også har godt språk. Jeg har bare inntrykk av at de er i et mindretall).

    Derfor ble jeg glad når jeg så at dette var en roman, og gleden økte på etter som jeg leste omtalen: den høres fantastisk ut! Jeg tror jeg må ta meg en tur på biblioteket sporenstreks.

    1. Helt enig. Jeg synes generelt sånne triste historier fra virkeligheten passer bedre i dokumentarform på tv, hvor historiene kan fortelles rett fram uten at hoved- eller bipersonene trenger litterære kvalifikasjoner. Ikke bare er språket sjelden på plass og derfor litt kleint å lese på grunn av misforholdet mellom innhold og presentasjon, men nærheten til stoffet er ofte ledsaget av en sentimental og/eller skjebnesvanger tone. Og så er innholdet så intimt at jeg føler meg slem og smålig hvis jeg finner feil ved boken. Det som er så fint med Alltid Alice er at Genova bruker gode skjønnlitterære grep for å fortelle, og da blir det straks annerledes.

      Ta deg en tur på biblioteket, og god fornøyelse! Jeg håper du vil like den like godt som jeg gjorde.

  2. Tilbaketråkk: Uke 18 « Lines bibliotek

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s