Wakefield

Novellen «Wakefield» av Nathanael Hawthorne er hentet fra novellesamlingen Twice-Told Tales (1837). Den er også første novelle i novellesamlingen Karavane.

Nathanael Hawthorne er en forfatter jeg kjenner fra før gjennom romanen The Scarlet Letter og novellene «The Minister’s Black Veil» og «Young Goodman Brown». En av Hawthornes forfedre var dommer under hekseprosessene i Salem, og Hawthornes skyldfølelse over dette skal visstnok ha inspirert mange av tekstene hans. De handler i hvert fall om synd, skyld og skam, og er gjerne lagt til 1600-tallets strengt puritanske Salem. Hovedpersonene er ofte veldig religiøse og eksentriske menn, noen ganger prester, som blir så besatt av sin egen synd – virkelig eller innbilt – at de tilbringer hele livet avsondret fra andre mennesker; mistenksomme, fordømmende eller på randen av nervesammenbrudd. Gjennom dyrkelsen av sin egen skyld ødelegger de livene til sine nærmeste, men andres smerte betyr ingenting for dem. De er forfengelige, fordømmende og ensporet, og står for en form for religiøse vrangforestillinger som vår egen Arne Garborg tar opp i romanen Fred.

«Wakefield» føyer seg inn i rekken Hawthorne-noveller med en mildt sagt eksentrisk mannlig hovedperson, selv om handlingen her er lagt til London og herr Wakefield verken er prest eller religiøs. Fortelleren innleder novellen ved å erindre en fortelling han en gang leste i en avis, om en mann han kaller Wakefield. Wakefield forlater en dag sin kone og sitt hjem i London under påskudd av å skulle reise bort noen dager, for så å bli borte i tjue år. I mellomtiden har han bodd i nabogaten, hvor han kontinuerlig har holdt øye med både hjemmet og fru Wakefield:

Og efter dette store avbruddet i sin ekteskapelige lykke – han var blitt erklært for død, boet hans var gjort opp, navnet var slettet av erindringen, og hans kone hadde forlengst resignert og funnet seg til rette i enkestanden – gikk han en kveld rolig inn av døren, som om han bare hadde vært borte en dag, og var en kjærlig ektemann til sin død.

Fortelleren inviterer deretter leseren til å reflektere litt over hvilken type herr Wakefield kan ha vært, som fikk det for seg å gjøre noe så originalt. For de som kjente Wakefield, ville han ha vært den siste man kunne ha mistenkt for noe sånt. Bare konen hans ville nølt litt, siden hun har observert en utvikling av enkelte trekk i hans ellers så passive personlighet – tegn til egoisme og forfengelighet.  Kvelden Wakefield forsvinner og gjemmer seg i en leilighet i nabogaten, advarer fortelleren «dåren» mot å holde seg unna sin kone:

Fjern deg ikke så meget som en uke fra din plass i hennes fromme hjerte. […] Det er farlig å skape en kløft i menneskelige forhold; ikke fordi den blir så stor og gaper så lenge – men fordi den lukker seg igjen så fort!

Men Wakefield holder seg altså unna i tjue år, selv om han aldri vet hvorfor han holder seg unna, eller hvor lenge han skal gjøre det. Først er det nysgjerrigheten over å observere hvordan hans forsvinning vil påvirke det lille universet som kretser rundt ham selv, særlig det å vite hvordan kona vil ta det: «Han vil ikke gå hjem igjen før hun er halvdød av engstelse». Når hun så er halvdød av engstelse og får besøk av først apotekeren og deretter legen, og det er uklart hvorvidt hun fortsatt lever, tenker Wakefield simpelthen at «hun ikke må forstyrres i denne kritiske situasjonen».

Årene går, og Wakefield tenker stadig at han når som helst kan vende tilbake til hjemmet. Fortelleren mener derimot at «de døde har nesten like stor mulighet til å gjense sine jordiske hjem som Wakefield i sin frivillige forvisning.»

Han bruker dagene til å tenke på kona og til å følge med hjemmet, og det går mange år før Wakefield skjønner at han kanskje er en smule avsondret. Selv da går det ikke opp for ham hva han har gjort:

Han hadde klart, eller rettere sagt, han hadde slumpet til å løsrive seg fra verden – forsvinne – oppgi sin plass og sine privilegier blant levende mennesker, uten å bli innlemmet blant de døde […] I tankene var han hele tiden ved sin kones side foran kaminen hjemme, men fikk aldri kjenne hennes hengivenhet eller varmen fra ildstedet.

Tjue år etterpå spaserer han så tilbake til huset og kona med den største selvfølgelighet.

Å si at Wakefield er en mann preget av sykelig forfengelighet og svært merkelige forestillinger om livet, er neppe å ta hardt i. Hva novellen skal bety, er en annen sak. Hawthornes tekster er mer allegoriske enn realistiske, og de inneholder alltid et moralsk budskap. Mer generelt handler budskapet om at den største synden av alle er ikke å delta i det menneskelige felleskap; å sette sin egen individualitet høyere enn medmenneskeligheten. Det synes jeg passer godt til «Wakefield» også. Wakefield tilbringer tjue år i absolutt troskap til sin kone, men ikke én gang i løpet av den tiden streifer det ham at hun savner ham, bekymrer seg for ham, eller sørger over ham. Selv når hun nesten engster seg til døde, vil han ikke gripe inn i den «kritiske situasjonen»; når hans egen hjemkomst er det eneste hun venter på. Tilfredsstillelsen over sitt eget morbide prosjekt overskygger alt annet, og han tar det selvfølgelig helt for gitt at hun vil ta imot ham med åpne armer den dagen han finner det for godt å komme hjem. Jeg skulle virkelig ønske at denne novellen ble avsluttet ved at kona slamret døra igjen i ansiktet hans.

10 thoughts on “Wakefield”

  1. Jeg har enda ikke lest noe av Hawthorne, men jeg har «The Scarlet Letter» i bokhyllen. Nysgjerrigheten min ble definitivt pirret av denne omtalen – tror nok Hawthorne er en forfatter jeg skal prøve meg på i løpet av året.

    Hovedgrunnen til at jeg ikke har lest «The Scarlet Letter» enda er at jeg så en filmatisering for noen år siden. Derfor kjenner jeg historien. Men jeg skjønner nå at det finnes mer å ta av enn kun den boken.

    1. «The Scarlet Letter» er en av mine favorittbøker fra 1800-tallet. Jeg kjente ikke til historien på forhånd og vet ikke hvor viktig det er for opplevelsen av boken, men Hawthorne skriver så ladet og symbolmettet at det ikke bare var plottet som gjorde den god. Det er dessuten mange fine refleksjoner over livet i boken som er verdt å få med seg. Men ellers er han jo kjent for sine fantastiske noveller, så det kan være vel verdt å begynne der!

  2. Eg har lese denne novella i morges, og eg må seie meg einig med deg – eg skulle også ønske kona avviste Wakefield då han kom tilbake. For ein type…

    Men det er ein spennande tekst. Eg liker måten ho er fortald på.

    1. Jeg har tenkt litt på det etter at jeg leste den, og har kommet frem til at irritasjonen over Wakefield og at kona ikke går fra ham kanskje er noe av poenget med novellen. Noen tekster blir bare mer interessante dersom slutten er litt «skjev» i forhold til hva man føler at den burde ha vært, eller at det er noe i teksten som ikke går opp. Wakefield er litt sånn. For å si det kronglete.

      Håper dette betyr at du kommer til å snuse på de andre Karavane-novellene også, for de er av slaget som det er morsomt å kunne diskutere med noen.

  3. Ja, eg fann endeleg mi utgåve av Karavane nå. På grunn av oppussing, står ikkje bøkene systematisert i bokhyller, så eg brukte litt tid på å finne ho. Men det er eit veldig spennande utval, og «Herre og dreng» gleder eg meg til.

    1. Gled deg dessuten til «En enkel sjel» av Flaubert, for det var en herlig novelle. Er spent på resten av novellene, for det er en fin kombinasjon av – for meg – kjente og ukjente forfattere.

  4. Nå var eg litt snar med å poste, eg skulle jo kommentere «Wakefield» også. Ja, eg trur det at det er ein del ting novella ikkje svarer på, er med på å gjere ho god. Først tenkte eg at her er det jo plass til ein heil roman, noko også forteljaren kommenterer. Eg vil vite meir, både om kva Wakefield og kona gjer, desse 20 åra. Og eg vil vite korfor han får komme tilbake på denne måten. Men det at ikkje alt er svara på på forhand, og at ikkje alt er ferdigtygd, er jo med på å skape ei spenning, og det er noko av dette som gjer at eg kjem til å hugse novella.

    1. Enig. Jeg synes det er noe eget med noveller som er så rik på problemstillinger at man ser for seg en roman, i motsetning til noveller hvor man så vidt får skrapt sammen en eneste problemstilling som tværes ut over for mange sider. Heldigvis har jeg ikke lest noen slike så langt i utfordringen, men det skyldes sannsynligvis at jeg har valgt fra øverste hylle.

      Jeg synes det er en interessant spenning mellom fortellerinstansen og hovedpersonen i «Wakefield», som er typisk for Hawthorne. Fortellerstemmen har til og med et nesten muntert eller jovialt preg som står i et underlig forhold til den asosiale Wakefield. Det er nettopp fordi ingen formildende omstendigheter eller nyanser introduseres i teksten at jeg blir litt satt ut. I en roman måtte spenningen ha bestått av helt andre spørsmål, og det hadde nok gjort historien mye «snillere».

      1. Det er nok noko i det du seier om denne spenninga mellom forteljar og hovudperson. Er det eit trekk ved litt eldre litteratur, at forteljaren er ein jovial og lesarvendt instans mellom lesar og tekst? Eg har inntrykk av at dette går igjen i tekstar frå 1800-talet. Det skaper jo ei interessant avstand til hovudpersonen, i alle fall.

        Eg må nok lese meir av Hawthorne. Eg likte skrivemåten hans.

      2. Absolutt, og det er spesielt mye brukt i satirer, hvor avstand til karakterene er essensiell. Thackeray bruker det i Vanity Fair, og Henry Fielding brukte det i sine romaner (de er fra 1700-tallet, fantastisk morsomme bøker). Litt usikker på om Dickens bruker det, men jeg innbiller meg det. Litt mer sentimentale varianter er vanlig i eldre amerikansk litteratur, hvor man appellerer til leserens moral gjennom følelser. Hawthorne er sannsynligvis påvirket av denne litt mer alvorstunge varianten, jf. de eksplisitt moralske rådene i teksten. Hvis du liker Hawthorne, bør du vurdere å lese The Scarlett Letter. Der er det stor patos, sentimental dramatikk og kvelende protestantisk skyldfølelse, men du verden for en roman!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s