Leseåret 2010

Det er sant som det står skrevet på Migrating Coconuts, nemlig at bokbloggere elsker å kopiere hverandres lister. En av de aller fineste oppdagelsene jeg gjorde da jeg begynte å blogge var nettopp at det finnes andre som meg som synes det er kjempegøy å lage boklister. Jeg blir aldri lei av å lese andres lister, og jeg blir aldri lei av å lage mine egne. Og hva er vel mer naturlig enn å oppsummere leseåret 2010 før man med brask og bram kaster seg over 2011?

Dessverre var 2010 et labert leseår for meg, med kun 33 leste bøker. Mye av skylden for det ligger i tidsskriftet Biblioteket, som jeg startet tidligere i år. Det sier seg kanskje selv at når man bestemmer seg for å starte tidsskrift med egne sparepenger uten å ha noen tidligere erfaring som redaktør, så tar det mye tid å få til alt. I tillegg til alle de spennende redaktøroppgavene med å finne bidragsytere og lese manus, er det utrolig mye jobb med salg, økonomi, søknader, layout og distribusjon. Når jeg i tillegg har en vanlig jobb, er det ikke mye tid til overs til å lese bøker. Men tidsskriftet går over all forventning, og da gleder jeg meg bare over de bøkene jeg tross alt har hatt tid til å lese.

Det første halve året leste jeg stort sett bare krim, siden tidsskriftets andre nummer skulle være et krimnummer. Jeg er veldig glad i å lese krim, særlig når jeg har for lite tid og tilstedeværelse til å kunne fordype meg i noe som krever mye ettertanke. Dessverre var det få av krimromanene jeg leste i 2010 som var virkelig gode. Det tapte symbol av Dan Brown, Det knuste vinduet av Jeffery Deaver, The Scarpetta Factor av Patricia Cornwell var blant krimromanene som var helt greie, men ikke på langt nær kan forklare hvorfor disse forfatterne håver inn millioner på bøkene sine. Jeg tviler i hvert fall på at noen av disse bøkene vil sikre dem nye lesere. Årets beste krimbøker var for meg Hodejegerne av Jo Nesbø (ikke like spennende som Hole-bøkene, men utrolig forfriskende og annerledes), og Straff av Birger Baug, som jeg skrev om tidligere i høst. Men det er jo gledelig å kunne si at enkelte norske krimforfattere skriver fletta av sine utenlandske kolleger.

Det er vanskelig å kåre årets kjedeligste bok, for det er dessverre mange av de 33 bøkene som kjemper om prisen. Etter nøye overveielse er de nominerte: Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, Veronika vil dø av Paulo Coelho, og Tribunefeber av Nick Hornby. Jeg vil ikke argumentere for at noen av disse bøkene var dårlige, men de passet ikke for meg. Den gamle mannen og havet handler om en gammel fisker som tilbringer tre dager i en liten fiskebåt på slep etter en gigantisk sverdfisk. For meg er dette like interessant som å lese en bok om en gammel dame som stirrer på potteplantene sine i en uke. Det minner meg om grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre Moby-Dick, hvor kaptein Ahab jakter utrettelig på hvalen som tok beinet hans. Gud hjelpe meg, for en kjedelig tematikk. Joda, man kan tolke historien så allegorisk som man bare vil, men Hemingway insisterte selv på at det bare var en historie om en gammel fisker. Jeg er enig. Veronika vil dø var kjedelig fordi hovedpersonen Veronika virket om en konstruert karakter og jeg aldri klarte å tro på henne. Dermed klarte jeg heller aldri å engasjere meg i livet og tankene hennes, og dette er en bok som trenger engasjement for å fungere. Neida, jeg er ingen motstander av Paolo Coelho, og det kan godt hende jeg leser Alkymisten en dag. Den siste nominerte er Tribunefeber av Nick Hornby, rett og slett fordi jeg er for lite fotballinteressert til å kunne interessere meg for en bok som utelukkende handler om Hornbys mangeårige besettelse for Arsenal. Hornby er ellers en forfatter som kan gjøre nesten hva som helst interessant fordi han skriver så morsomt. Men bare nesten hva som helst. Vinneren av årets kjedeligste bok? Det må bli Hemingway. Jeg blir alltid sur når min forkjærlighet for verdenslitteraturens store klassikere leder meg på ville veier.

Apropos klassikere: Jeg fikk lest usedvanlig få klassikere til meg å være i 2010, og det er derfor ingen vits i å kåre noen favoritter.  Men jeg er godt fornøyd med at jeg fikk lest flere av klassikerne som har stått lengst ulest i bokhylla: Markens grøde av Knut Hamsun, Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov, og Den fremmede av Albert Camus. Omtaler kommer så snart jeg har hatt noen inspirerte øyeblikk.

Så er tiden kommet til den hyggeligste delen, nemlig de bøkene jeg ble aller mest positivt overrasket over i 2010. To av bøkene var jeg helt sikker på at jeg kom til å mislike intenst, men i stedet endte jeg med å forelske meg helt i dem til tross for feil og mangler. Den jeg likte aller, aller best var Spis elsk lev av Elizabeth Gilbert. Jeg leser aldri bøker to ganger, men jeg kommer til å gjøre et unntak for den. Veldig snart. Jeg vil ikke engang si hvorfor den er så fantastisk før jeg kan skrive et eget laaaaaangt innlegg om den. Den andre boken er La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, som jeg skrev om i sommer. Intens leseropplevelse og veldig vakker. Den siste boken er Skyggen over steinbenken av Maria Gripe. Det er en bok som egentlig er beregnet for unge tenåringer, men som jeg aldri fikk lest da jeg var i riktig aldersgruppe. Jeg begynte å lese den fordi jeg i ren nostalgi ville gjenoppleve min barndoms fascinasjon over tv-serien basert på bøkene, men ble fort helt bergtatt av Gripes magiske verden av lys og skygger. Dette er virkelig en ungdomsbok man kan glede seg over som voksen uten å måtte forestille seg at man er yngre.

Det var det. Så er det bare å glede seg til alle bøkene som ligger og venter i 2011. Oversikt over hvilke bøker som er mine heldige utvalgte kommer snart. I mellomtiden gjenstår det bare å ønske alle medbloggere og lesere et fantastisk godt nytt år!

6 thoughts on “Leseåret 2010”

  1. Så morsomt at du likte Spis elsk lev🙂 Jeg storkoste meg med den jeg også. Ellers så er jeg enig med deg i at Hodejegerne er skikkelig god. Godt nyttår!

  2. Hehehe! En gammel dame som stirrer på potteplantene sine i en uke. Må innrømme at jeg også synes Den gamle mannen og havet var kjedelig. Husker jeg tenkte at, jaja, nå har jeg lest den. Jeg håper andre Hemingway-klassikere gir hakket bedre leseglede, for jeg har ikke tenkt å gi ham opp med det første.

    Jeg har ikke tenkt å lese Tribunefeber – hater fotball! Gadd ikke engang å se filmen. Lister er gøy, skal koke sammen en selv når jeg har litt mer tid. Godt, nytt år!

    1. Jeg leste «Farvel til våpnene» av Hemingway for et par år siden, og den likte jeg mye bedre. Jeg klarte aldri å forstå hovedpersonenes motivasjon, og syntes Hemingway har like store problemer med å skape virkelig troverdige kvinnelige karakterer som det Knut Hamsun har (kanskje ikke tilfeldig at Hemingway var inspirert av Hamsun?), men det var spennende å lese en konkret skildring av første verdenskrig, som ofte havner i skyggen av andre verdenskrig. Godt nyttår til deg også, og jeg gleder meg til å lese din liste!

  3. Ser vi har mye til felles hva boksmak gjelder! Leste Skyggeserien i fjor, nei forifjor, og jeg grøsset litt på ryggen. Ikke fordi jeg ble redd, men fordi jeg husket så godt hvor småskummelt det var å lese bøkene og se serien i barndommen. Helt nydelig serie! Agnes Cecilia er brillefin den også🙂
    La meg synge deg stille sanger gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjenner at jeg faktisk blir litt satt ut når jeg leser negative bokanmeldelser, så nå ble jeg glad… heh. Jeg stortutet av den, huttemegtu!
    Hornby derimot, digger jeg. -Men så liker jeg fotball også. Hemingway holdt jeg på å skrive opp på Må lese-lista mi, men ombestemte meg brått og brutalt da jeg leste din opplevelse av Boken hans…😉

    1. Ja, jeg har lagt merke til at vi har mange felles meninger om bøker, så jeg stoler veldig på dine anbefalinger:-) Maria Gripe er en forfatter jeg kommer til å lese mye av, merker jeg, og Agnes Cecilia står på listen sammen med den boken (husker ikke tittelen i farta) hvor noen ungdommer tar seg selv opp på bånd og oppdager en fremmed stemme på opptaket… Grøss! Det er mer stemningen enn selve handlingen som er skummel, men det er nifst likevel.

      Hehe, ja, jeg gråt så fælt av La meg synge deg stille sanger at moren min trodde jeg var midt i et nervesammenbrudd. Helt nydelig bok! Hornby er egentlig en av mine store favoritter, så jeg tror det bare ble feil tematikk for meg. Boken var absolutt ikke dårlig, jeg tror bare inntrykket av boken er direkte proposjonal med fotballinteressen. Og Hemingway ble for trått for meg. Argumentet om flott språk holder ikke for meg, det kan man få hos andre, mer spennende forfattere også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s