Min søster Ellie

Jeg er som regel ikke spesielt sjangerbevisst når jeg leser bøker. Men etter mange års litteraturstudier legger jeg selvfølgelig merke til det når jeg leser sjangeroverskridende tekster. Teksten kan jo bare være sjangeroverskridende i den grad leseren har et mer eller mindre bevisst forhold til hvilken sjanger man leser og forventer å lese, og fordi de fleste tekster har sine karakteristiske sjangertrekk. Vellykket sjangeroverskridelse er igjen noe jeg forbinder med Nobelpriser i litteratur og stormende jubel fra kresne litterater.

At Amanda Eyre Wards roman Min søster Ellie skulle føre til noen form for sjangerforvirring hos meg, var mildt sagt en overraskelse. Den blir presentert av forlaget som en underholdningsroman, og er utgitt i serien «litterære drops». I bokhandelen var den plassert under kategorien chick lit. Etter i tillegg å ha lest Beates innlegg om boken, gikk jeg trygt ut fra at dette kom til å være like forutsigbar underholdning som å se «Bridget Jones’ dagbok» i reprise for femte gang. Men den gang ei. Tvert imot opplevde jeg at det å lese denne boken bød på en uvant kombinasjon av interesse og frustrasjon, på grunn av bokens salige blanding av trekk fra underholdningsromaner og det jeg vil kalle drama – lånt fra filmens verden i mangel av et mer presist litterært begrep. Min søster Ellie befinner seg nemlig i et sjangermessig ingenmannsland.

Hovedpersonen i Min søster Ellie er Caroline Winters, som sammen med sine to yngre søstre Madeline og Ellie vokser opp med en alkoholisert og mildt sagt usympatisk far, og en modellvakker, alkoholisert og bitter mor som har meldt seg helt ut og tilbringer dagene i senga. Etter en konfrontasjon med voldelig utfall mellom Caroline og faren når Caroline er femten, bestemmer de tre søstrene seg for å rømme til New Orleans for å starte et nytt liv uten foreldrene. Alt er pakket og klart, og jentene skal møtes etter skolen for å reise i foreldrenes bil, som Caroline stjeler etter skoletid mens moren ligger og sover. Men når Caroline og Madeline kommer for å hente Ellie på barneskolen, er hun sporløst forsvunnet.

Handlingen i boken starter femten år senere. Ellie ble aldri funnet og Caroline er nå bosatt i New Orleans. Hun er singel, har innfunnet seg med at hun alltid kommer til å være det, og drikker whiskey som vann. Hun har droppet en lovende karriere som pianist til fordel for en jobb som servitrise i en shabby bar. Hun er selvironisk og barsk, av det slaget som selvsagt skjuler en sårbar kvinne som er livredd for intimitet. På obligatorisk julebesøk hos moren i New York blir det stor oppstandelse når søsteren Madeline ber om å få erklære Ellie som død. Ikke bare er mamma Winters uvillig til å gi opp håpet om at datteren fortsatt lever; hun har funnet et bilde av ei jente som er prikk lik Ellie i et magasin. I motsetning til de andre bildene moren har funnet og klamret seg til opp gjennom årene, må Caroline innrømme at jenta faktisk likner veldig på søsteren. Så mye at hun ikke får puste. Etter mye om og men bestemmer Caroline seg for å kjøre til Montana, hvor bildet er tatt, for å spore opp jenta hun velger å være overbevist om at er den forsvunne søsteren. Parallelt med kapitlene om Caroline og jentenes barndom får vi lese brev fra skrivebordet til Agnes Fowler, en «mystisk» jente i Montana som leseren mistenker må være den forsvunne Ellie.

Det er mulig at jeg har lite kunnskap om sjangeren, men jeg forbinder underholdningsromaner og chick lit med dagdrømmende og gjennomsnittlige jenter som trasker forhåpningsfullt gjennom et liv mer eller mindre fylt av shopping, iskrem og paraplydrinker, på evig jakt etter Drømmemannen og størrelse 34. Det sier jeg helt uten å være nedlatende mot sjangeren, for jeg synes det er fantastisk å kunne slappe av med bøker som er, nettopp, «litterære drops». Bøkene lærer deg sannsynligvis ikke så mye (utover at Drømmemannen muligens er han du kaller din beste venn, eller at han har bodd i leiligheten ved siden av din de siste seks årene), men de er underholdende og herlig avkobling etter en lang dag hvor alt har gått dit høna sparker.

Bøkene jeg kaller drama er fra en mer gjenkjennelig virkelighetens verden, hvor karakterene er nyanserte og har psykologisk dybde, med skjebner som i beste fall ikke slipper taket i deg med det første. I hvert fall ikke hvis forfatteren er dyktig. Det er interessante bøker, som kan innby til refleksjon og gi leseren nye perspektiver på eget og andres liv. For meg ligger den store forskjellen mellom chick lit og drama ikke primært i bøkenes kvalitet, men i funksjonen den er ment å ha. Med det mener jeg at det kan være en like stor utfordring å skrive en bok som får en hel verden til å sukke og fryde seg, og på å forandre perspektivene til et utvalg lesere. For meg er forskjellen mellom chick lit og drama vesentlig.

Etter min mening hører Min søster Ellie egentlig hjemme i kategorien drama. Det er verken underholdende eller avkoblende å lese om omsorgssvikt, alkoholisme og håpløshet. For meg er det nettopp dét boken handler om; desperate mennesker, ensomme mennesker, avmakt og frustrasjon – delvis skjult bak ironi og kjappe replikker. Det er karakterene, ikke leseren, som flykter fra virkeligheten i Min søster Ellie. Caroline drikker gjerne alene, hun drømmer ikke om en bedre fremtid, og karakterene hun møter er enten mislykkede eller livredde for å bli det; de er sørgende eller desillusjonerte.

Et av minnene Caroline har fra sin ungdomstid er: «Vi sniffet linjer med Ritalin etter å ha kuttet dem med barberbladene til fedrene våre på interiørmagasinene til mødrene våre». Man kan skrive en hel bok rundt en sånn setning. Men Ward gjør det bare delvis. For hun går ikke ordentlig inn i stoffet eller karakterene sine, men holder seg på overflaten. Karakterene hennes er interessante, men det er ikke noe bak dem å reflektere over. Plottet er forsåvidt godt nok, men hun bruker det ikke til noe. Hun skaper verken spenning rundt løsningen på gåten eller spenning rundt hvorfor det ble sånn. Hun gir meg verken underholdning eller noe å reflektere over. Dessverre, må jeg vel si, for med relativt enkle grep kunne hun ha lykkes med begge deler.

Det mest skjemmende med boken er likevel at den språklig sett virker litt som et uferdig manus. Blant annet er den full av uklarheter som denne: «Han stoppet ved en benk i sola. […] Han satte seg ned og åpnet kurven.» Neste side: «Anthony la seg bakover på teppet med en albue bak hodet.» Setter Anthony seg først på benken, for deretter å legge seg på et pledd? Eller var det bare viktigere å nevne benken som han ikke satte seg på fremfor pleddet? Og hvor kom pleddet fra? En liten detalj, ja vel, men det er forvirrende og skaper avbrudd i lesingen når jeg hele tiden må korrigere mitt mentale bilde av hvordan ting ser ut, og det gir inntrykk av slurv og manglende bearbeidelse.

Wards overflatiske måte å behandle interessant tematikk på er sannsynligvis det som har ført til merkelappen underholdningslitteratur, selv om den ikke passer. Mye av dette tenkte jeg på da jeg leste boken, og jeg bestemte meg etter hvert for at det derfor ville være best å prøve å lese den som ren underholdning. Caroline har tross alt møtt sin drømmemann, Anthony, som eier en spritbutikk (beleilig for Caroline), og er en typisk kjekkas av italiensk opprinnelse. Men forholdet mellom dem passer bare ikke inn i eventyrformularet. Anthony mistet sin høyt elskede kone ellevte september, og viser tegn til å være en sympatisk, oppriktig og reflektert mann. Selv om jeg riktignok aldri får helt taket på hvorfor han er det, fordi jeg blir overlatt til å stole på eventyrformelen selv når romanen ikke bruker den. Anthony er nyansert nok til å fremstå som et menneske, ikke en stereotyp drømmeprins, men han mangler dybden som kunne ha gjort ham interessant som litterær karakter.

Uansett: Caroline dumper Anthony så fort hun skjønner at han har hederlige intensjoner. Dette er enda et skudd i baugen for merkelappen chick lit: Det er hun som dumper ham, og selv da får man ikke et øyeblikk inntrykk av annet enn at han kommer til å vente tålmodig på henne. De kommer selvfølgelig til å finne hverandre til slutt, men Caroline må finne ut av livet sitt først. Og det er nettopp det: Jeg klarer ikke å lese dette som en romantisk roman selv når jeg prøver, for Caroline er ikke ute etter romantikk – hun vil ha søsteren sin, eller closure. Hun må kjøre til Montana for å lete etter søsteren, eventuelt gi henne opp for alltid, alt etter som. Menn har ingen plass i dette bildet før prosjektet hennes er fullført, og hun er ambivalent selv da.

Jenta Caroline finner i Montana er dessverre en usympatisk, ruset stripper med voldelig kjæreste, og «Ellie» er først og fremst opptatt av å bomme penger av Caroline. Ward skal ha mye ære for den ubehagelige måten hun klarer å skildre ting på, som Carolines inntrykk av strippeklubben Ellie jobber på: «Hele stedet dreide seg om vern, innså jeg, noe som fikk deg helskinnet gjennom de nakne, kalde nettene. Det er rikelig med strippeklubber i New Orleans, ikke misforstå, men den utilslørte fortvilelsen på Mulligan’s skremte meg. Menn så på Ellie som om de ville sluke henne. De så med smerte, med sinne». Enda en sørgelig historie blant mange, men Ward går ikke noe særlig i dybden her heller. Caroline innser at hun alltid har forestilt seg at dersom søsteren levde, kom hun til å være like sjarmerende og søt som da hun var liten. Hun er ikke forberedt på det hun finner, og bestemmer seg for å glemme «Ellie», og heller ta vare på søsteren hun har i New York – Madeline.

Men stripperen er selvfølgelig ikke Ellie. Som leser må du være nybegynner for ikke å skjønne at Agnes Fowler er Ellie, for hva har ellers brevene hennes i boken å gjøre? Det som er spennende er ikke hvorvidt Ellie lever, men snarere hvordan Ellie ble Agnes Fowler og endte opp i Montana. Og ikke minst: Hvordan kommer Ellie og Caroline endelig til å finne hverandre? Forklaringen som ligger bak Ellies forsvinning er den delen av romanen som Ward lykkes best i å løse. Jeg skulle bare ønske at hun hadde jobbet frem karakterene sine så godt at løsningen føltes som grunn god nok til å lese boken. Istedet leste jeg raskt for å komme til slutten, for i det minste å kunne nyte tilfredsstillelsen ved kvinnenes forhåpentligvis tåredryppende gjensyn. Men Ward snøt meg fullstendig for den tilfredsstillelsen. Boken slutter idet Caroline ser den ekte Ellie komme gående mot henne, og det var det.

Joda, jeg har fått alle forklaringer, men jeg vil lese forklaringene de gir hverandre. Det er bokens største feiltrinn lest som underholdningsroman, for der skal man virkelig kunne nyte slutten og det faktum at alt løser seg, som i eventyrene. Denne slutten er enda et trekk jeg forbinder med drama-sjangeren, hvor leseren kan forestille seg den ideelle slutt etter at siste side er lest, og forfatterens forklaringer bare ville vært forstyrrende. I en underholdningsroman forventer jeg derimot at forfatteren skal skrive det for meg, i noenlunde klartekst. Det var faktisk utrolig frustrerende å bli snytt for den slutten. Nå sitter jeg igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva det var jeg egentlig skulle få ut av Min søster Ellie.

6 thoughts on “Min søster Ellie”

  1. Jeg innbiller meg at denne boken fulgte med et eller annet ukeplad jeg kjøpte for et par år siden, og at en venninne av meg lånte boken før jeg leste den selv – og leverte den aldri tilbake. Når jeg leser omtalen din synes jeg egentlig det er like greit;)

    1. Så gøy! Jeg er enig med deg i at anmelderen må ha vært i det snille hjørnet den dagen. Og hva er en litterær slikkepinne egentlig for noe? En bok som erstatter godterier? Litt merkelig, det der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s