Straff

Forfatter Birger Baug debuterte med krimromanen Straff i 2008. Boken introduserer politietterforsker Halvor Heming, en hovedperson som i motsetning til de fleste av sine litterære krimkolleger er lykkelig gift og omsorgsfull trebarnsfar, forfriskende fri for elskerinne, rusproblemer, ensomhet og gamle traumer. Heming får ansvaret for en uvanlig sak når en mann blir funnet død i garderoben på Vestkantbadet i Oslo. Mangelen på en åpenbar dødsårsak tyder på at dødsfallet har en naturlig forklaring. Det viser seg imidlertid snart at det dreier seg om et utspekulert og sjeldent merkelig drap. Sporene peker entydig i retning av en gammel kjenning av politiet, men den mistenkte er som sunket i jorden. Før politiet klarer å lokalisere ham, skjer enda et drap. Politiet oppdager en forbindelse mellom de to drapene og den mistenkte; et grovt tilfelle av mobbing i 1982 som endte med at mobbeofferet Kris tok livet av seg ved å hoppe fra danskebåten.

Straff er en engasjerende og sjeldent effektivt fortalt krimroman som det var helt umulig å legge fra seg. Nå er jo krimsjangeren generelt kjent for sin effektive språkføring og plottfokuserte oppbygging, men Baug skriver effektivt selv til krimforfatter å være. Med sine 250 sider inneholder romanen ingen overflødige deler, og det er dermed heller ingen steder hvor det virker naturlig å ta en pause. Likevel sitter jeg ikke igjen med inntrykket av at romanen manglet noe, at romanens plottfokus gjør karakterene mindre troverdig eller at det høye tempoet ødelegger muligheten for innlevelse. Tvert imot er Straff faktisk en krimroman jeg ble sterkt følelsesmessig berørt av. Den er hva jeg vil kalle en samfunnsengasjert krim der hvor andre krimromaner «bare» har et samfunnsaktuelt tema. For å si det mer presist: Det hører selvsagt sjangeren til å tematisere alt som defineres som kriminelt – overgrep, vold, prostitusjon, smugling, ran, osv. – men som regel blir tematikken enten brukt som et rent påskudd til å lage en spennende bok, eller menneskelige tragedier blir skildret med en så kjølig distanse at det er vanskelig å sympatisere med ofrene.

I Straff fortelles den gamle historien om mobbeofferet Kris parallelt med nåtidens etterforskning. Kris er i 1982 en ensom og venneløs gutt på 13 år som blir utsatt for grov mobbing av en guttegjeng i klassen. Han holdes fast mens en av guttene kaster en hoggorm på ham, de henger ham i renneløkke fra et tre, og ødelegger den nye sykkelen hans slik at han faller av i fart og nesten slår seg i hjel. Kris forteller ingen om mobbingen, og holder det skjult for moren fordi hun fortsatt sørger over Kris’ far, som døde noen år tidligere. Kris vil ikke at hun skal bekymre seg for ham også, når det likevel ikke er noe hun kan gjøre. Til slutt orker han ikke mer, og tar livet av seg ved å hoppe fra danskebåten når han, moren og hennes samboer er på vei til Danmark for å feire bursdagen hans.

Som romanens tittel antyder, er det historien om Kris og konsekvensene av mobbingen boken handler om. Begreper som skyld og straff er viktige stikkord, blant annet gjennom referanser til Dostojevskijs klassiker Forbrytelse og straff. Den empatiske skildringen av Kris’ ensomhet, strev med å unngå mobberne, og iherdige forsøk på å skjule mobbingen for andre, gjør at det skal godt gjøres å distansere seg fra ham og kun forholde seg til ham som en viktig del av et plott. For selv om Kris er en fiktiv skikkelse, er det dessverre ingenting fiktivt over det han opplever. Straff er samfunnsengasjert krim i ordets rette forstand, fordi de personlige tragediene i romanen er fortalt med et engasjement som gjør at de føles viktig i seg selv.

Og til tross for sympatien for Kris: Dette er en veldig spennende krimroman, hvor Kris trekkes inn i etterforskningen som mer enn en gammel historie. Ikke bare er ofrene forbundet til ham, men også drapsmetodene henger sammen med måten Kris ble mobbet på før han tok livet av seg. Eller gjorde han egentlig det? Etterforskerne og leseren blir stadig mer usikre på hvorvidt Kris egentlig døde den gangen han kastet seg utfor danskebåten. Liket hans ble nemlig aldri funnet, og drapene likner mistenkelig på et hevntokt.

Jeg nevnte innledningsvis at etterforsker Halvor Heming er forfriskende fri for alle de lastene man forbinder med en krimhelt. Han er en stabil og normal mann, absolutt ikke perfekt, men han sliter med gjenkjennelige og vanlige problemer. Uansett hvor viktig etterforskningen er, må Heming hente den yngste sønnen sin i barnehagen hver dag klokka fire. Han lager middag, småkrangler med kona, megler mellom ungene og strever for å få tid til alt. Samtidig som dette gjør ham til en annerledes krimhelt, gjør det ham også sårbar, fordi han har noe å miste. Kona, ungene, jobben; Heming er ikke en etterforsker som fanatisk kan kaste seg inn i jakten på en drapsmann, eller uten videre prioritere jobben foran alt. Normaliteten i livet hans danner dessuten en fin kontrast til unntakstilstanden drapene han etterforsker utgjør. Dermed likner Halvor Hemings verden mer på den verden jeg kjenner igjen, enn det dystopiske og beksvarte samfunnet uten medmenneskelighet og håp som mange andre krimforfattere prøver å overbevise meg om er det ekte samfunnet. Heming er definitivt en etterforsker jeg er forberedt på å følge gjennom et dusin bøker.

Jeg vil helt klart anbefale Straff, og gleder meg til å lese andre bok om Halvor Heming, Paradis tapt, som kom i 2009. Her er det mistenkelig hyppige overdoser blant Oslos tyngste rusmisbrukere som danner utgangspunktet for plottet, noe jeg tror passer perfekt til engasjementet Baug skriver med.

4 thoughts on “Straff”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s