Sameland

Sameland er en humoristisk røverroman og forfatterdebuten til Magne Hovden, som ifølge bokomslaget er både litteraturagent, oversetter, fraktmegler og gullgraver. I Sameland møter vi Roy og Leif, som er bosatt i Kirkenes og drømmer om raske penger og lite arbeid. Begge jobber i Posten, og planlegger det ene ville prosjektet etter det andre i håp om å skulle bli rik i en fei. Ideen til Sameland får Roy i forbifarten når han møter eksen sin på Sparkjøp og får lyst til å imponere henne. Hun har nemlig forlatt ham til fordel for filmstjernen Frode, «korpikken» som fortsatt blir gjenkjent etter Heftig og begeistret på grunn av «glamourfaktoren» som «gjør damene svimle av lyst», til tross for at han er «en femtito år gammel optiker med måne». Men ideen til et sameland fester seg, og plutselig har Roy og Leif det travelt med å forberede åpningen av et samisk opplevelsessenter. De er ikke samer, og vet ingenting om samer eller samisk kultur. Blant annet kaller de en sjaman for «sametrollmann», og sliter litt med å skille mellom den samiske kjøttgryten giros og den greske retten gyros. Den totale uvitenheten forhindrer dem likevel ikke i, med friskt mot, å ville videreformidle den autentiske samiske opplevelsen til rike, japanske turister, som – beleilig nok – heller ikke kan noe om samisk kultur. Men som Leif bestemmer seg for: «I Sameland kan alt gå an».

Leif er en storsjarmør som harver over det meste han treffer av damer, men samtidig drømmer om ei jente han kan holde i hånden. Når det er sagt, tror Leif at han ville ha vært en dyktig regissør av både pornofilmer og romantiske komedier, og er en hyppig gjest i senga hos gifte kvinner i overgangsalderen. Han går heller ikke av veien for å ligge med Gerd for å få låne samedrakter til Sameland av henne, til tross for at «rumpen hennes svaiet naken foran ham som en kritthvit sviske delt i to av en sløv kniv. Han kunne se tynne blodårer forgreine seg over den som et slags absurd kunstverk». Roy er derimot sjenert sammen med jenter og dagdrømmer om Torhild, som han ikke tør å snakke med når hun kommer innom Posten uansett hvor mange kjappe replikker han har øvd inn på forhånd. Når han skal prøve seg på henne i fylla på byen, gjør han det ved å spørre om hun pleier å pille seg i nesen.

Når Sameland er morsom, er den veldig, veldig morsom. Det er den nærmest konsekvent når Hovden etablerer de snodige karakterene sine, og i en del absurde dialoger mellom dem. Som denne samtalen, hvor Leif reflekterer over kråkenes kjærlighetsliv:

«Tror du kråker blir kåte? Tror du de flyr rundt og begjærer jentekråkene, kikker på dem og kjenner at sevja stiger, eller tror du det bare er en funksjonell greie, som å drite?»

«Herregud.»

«Tror du det er noe de gjør bare fordi det er programmert i dem, at de bare lander på kjerringkråka og dunker løs, uten å nyte det?»

[…]

Roy ristet på hodet, som for fysisk å kvitte seg med bildet som hadde dannet seg av lidderlige kråker i saftige tretopporgier.

Roy og Leif har selskap av andre, enda merkeligere karakterer. Som Geir Hilmar, en bekjent av Roy og Leif som også har tenkt å bli rik i en fei. I stedet for å satse på mer eller mindre kløktige planer som et sameland, planlegger Geir Hilmar å bli rik ved å rane en pengetransport. Han har forberedt seg godt ved å barbere av seg alt kroppshår, etter å ha sett en dokumentar på Discovery Channel om DNA og biologiske spor:

Han var trettisju år gammel, kortvokst og veide 117 kilo, og uten kroppshår så han ut som et stort, ekkelt spedbarn. Det gjensto tre uker av ferien hans, og han regnet med at tilstrekkelig med hår ville vokse ut på hodet innen han måtte tilbake på jobb. Han hadde vært snauklipt før. Kroppen, som hadde vært stedvis dekket av tjukt, svart hår, var han mindre bekymret for. Han hadde ikke vært naken foran andre mennesker siden 1999, da han etter å ha drukket nitten øl spaserte gjennom en familiecampingplass i Luleå og ble anholdt av svensk politi.

Tanken på den tjukke, nakne Geir Hilmar som finner det for godt å sprade naken rundt på en svensk campingplass fremkalte så hissige latteranfall hos meg at jeg ikke klarte å slutte å le. For det er godt gjort å beskrive to karakterer på en så motbydelig måte, så effektivt, som Hovden beskriver Geir Hilmar og Gerd med samedraktene. Dessverre leste jeg utdraget på en flytur, og det var ubeskrivelig pinlig å le til krampa tok meg foran sidemannen, som utvilsomt trodde at jeg var gal.

Nåvel. Einstøingen Audun Gåsland er også en minneverdig karakter. Han hater samer og har bestemt seg for å vie livet sitt til å hisse opp stemningen i Finnmark mot samene ved å begå hærverk i samedrakt og legge skylden på samene. Han sager ned flaggstenger og skriver innlegg i avisen etterpå hvor han som «glad same» begrunner hærverket med:

Vi vil markere en gang for alle at Kirkenes, ja, hele Finnmark, er okkupert område ved å sage ned stengene som den skitne rumpekluten dere kaller et flagg, heises opp i. Jeg håper det svir riktig godt, og jeg håper det kommer til å fortsette å svi. For nå er det vår tur. Nå er det samenes tur.

Grunnen til at Audun hater samer, er at samer drepte hans beste venn, hunden Gonzo, da Audun var tolv år: «Gonzo hadde vært hans eneste venn. På grunn av en hodebunnssykdom i barndommen hadde Audun måttet gni inn skalpen med et illeluktende middel hver morgen. Og ingen ville leke med Stankskallen. Men Gonzo brydde seg aldri om lukten». Audun er i mine øyne noe sympatisk, fordi jeg alltid blir trist når dyr dør i bøker og etterlater sine eiere i sorg. Men komedien tar overhånd når man ser «Stankskallen» Auduns beslutning mange år senere om å skylde på samene selv når det er han selv som bryter loven:

Etter at han hadde utdannet seg til revisor og fått jobb ved økonomiavdelingen i Båtsfjord kommune, hadde han blitt avskjediget etter å ha «lånt med hjem» tre kontorstoler, en liten kopimaskin og en pc. Lederen for personalavdelingen var same.

Hva i alle dager skal han forresten med tre kontorstoler og en kopimaskin??

Hovden har utvilsomt et talent for slapstickkomedie, å skildre absurde dialoger mellom karakterer med liten eller ingen selvinnsikt, og deres til tider frastøtende ytre og atferd. Det som trekker litt ned med boken, er selve plottet og måten det avsluttes på. De morsomme dialogene og beskrivelsene føles etter hvert som hovedpoenget med boken, mens jeg tidvis får inntrykk av at plottet er et slags påskudd for å kunne befolke et univers med rare skikkelser. Det er synd, for rare karakterer burde føre til en ellevill slutt. Fordi man som leser selvfølgelig skjønner at prosjekt sameland er dømt til å mislykkes, burde humoren ligge i hvordan det gjør det. Siden Hovden underveis i romanen viste seg som en særdeles kreativ forfatter hva angår komiske og pinlige situasjoner, skulle jeg gjerne sett at alt kulminerte i en formidabel slapstick-slutt. Det gjør den ikke. Slutten er forutsigbar og er ikke spesielt minneverdig.

Likevel er Sameland en fornøyelig roman, og jeg vil gjerne lese mer av forfatteren. Romanen er et meget godt valg for lesere som synes det kan bli for mye inderlighet og høytidelig alvor i ny, norsk litteratur. Hvis du likte filmen «Kill Buljo», bør du lese denne boken. Hovden klarer på samme måte som filmen å basere en fortelling på mytene om finnmarkinger og samer hvor alle negative trekk forstørres, men hvor landsdelens usensurerte fyll- og underlivshumor kommer til sin rett. Samtidig som det er usedvanlig trivelig å lese en roman lagt til landets nordligste fylke, i et Kirkenes som er så forfriskende langt unna hovedstadslitteratur med kaffe latte og designerbutikker som det går an å komme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s