Lang dags ferd mot natt

Når man leser skuespill er det ikke alltid like lett å få karakterene til å bli levende og troverdige. I hvert fall ikke de skuespillene som er beregnet på fremføring (overraskende mange dramaer er såkalte lesedramaer og kan ikke fremføres i sin helhet uten overnattinger: Peer Gynt og Faust er kjente eksempler). Fordi man bare har replikker å forholde seg til, og kanskje noen nøkterne sceneanvisninger, er det opp til leseren å få levende mennesker med ekte tanker og (forhåpentligvis) forståelige handlinger ut av det sparsomme materialet. Det er ikke helt enkelt, spesielt siden karakterer (som de ekte menneskene de skal forestille å være) ofte sier noe helt annet enn det de mener.

Selv liker jeg Ibsens samtidsdramaer veldig godt, ikke minst av den praktiske årsak at de er så til forveksling like at man forstår alle hvis man har forstått ett. Et skuespill som minner meg ikke så rent lite om Ibsens er Lang dags ferd mot natt (1956) av den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill. Skuespillet regnes som nobelprisvinnerens mesterverk, og er utvilsomt en tragedie. I typisk Ibsen-stil foregår alt på ett sted på en dag, med få karakterer, og det er fortidige hendelser som styrer karakterenes liv og tanker.

Lang dags ferd mot natt handler om en dag i den dysfunksjonelle familien Tyrones liv, hvor faren James og sønnene Jamie og Edmund er alkoholikere, og moren Mary er avhengig av morfin. Mary er akkurat kommet hjem fra avrusning, og familien befinner seg i det forfalne sommerhuset sitt. Mennene er livredde for at Mary skal sprekke, og Mary er livredd for at Edmund skal ha fått tæring. Frykten fører til rusmisbruk og krangling. Familiemedlemmene er i strupen på hverandre konstant, men klarer ikke å kommunisere uansett hvor mye de anklager, kjefter og kritiserer.

Tragedien til familien Tyrone er ikke rusmisbruk i seg selv. Som med rusmisbruk generelt er det snarere hva misbruket er et symptom på: frustrasjon, skuffelse, avmakt og behov for lindring eller flukt. For Tyronene er det fortidens hendelser og deres manglende evne til å glemme eller tilgi som resulterer i avhengighet av alkohol og morfin. I Ibsens dramaer har det meste allerede skjedd når vi møter karakterene for første gang. Tragedien består i at alt er for sent, og det gjenstår bare for karakterene å erkjenne at det er for sent. I Lang dags ferd mot natt er det streng tatt ikke for sent ennå, for det er ingen ytre betingelser som ikke lar seg endre. Det er derimot karakterenes personlighet som gjør at man likevel skjønner at det kommer til å ende dårlig for familien, fordi de aldri vil klare å ta nødvendige grep om livene sine og allerede har gitt opp. Tittelen på Bertrand Besigyes diktsamling Du dør så sakte at du tror du lever (1993) er en passende beskrivelse på familien Tyrone.

Det som gir Lang dags ferd mot natt en ekstra tragisk dimensjon, er at stykket er sterkt selvbiografisk – som forfatterens dedikasjon viser:

«Til Carlotta på vår tolvte bryllupsdag. Kjæreste: Jeg gir deg originalmanuskriptet til dette skuespillet om gammel sorg, skrevet med tårer og blod. Det kan synes som en sørgelig upassende gave på en dag da lykken skal feires. Men du vil forstå. Den er ment som en hyllest til din kjærlighet og ømhet, som ga meg den tro på kjærligheten som gjorde meg i stand til endelig å møte mine døde ansikt til ansikt og å skrive dette stykket – skrive det med dyp medfølelse og forståelse og tilgivelse for alle de fire hjemsøkte Tyronene.»

Eugene O’Neill hadde tæring, moren hans var avhengig av morfin, og både han selv, faren og storebroren var alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. Lang dags ferd mot natt er et skuespill det skal gjøre vondt å lese. Det er vanskelig å felle en dom over karakterene, fordi O’Neill lykkes så godt i å formidle sin medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykket har den tristeste siste linjen jeg har lest i et drama, når Mary tenker tilbake på ungdomstiden sin:

«Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.»

One thought on “Lang dags ferd mot natt”

  1. Tilbaketråkk: Uke 16 « Lines bibliotek

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s