Kindred

«Slavery is a long, slow process of dulling»

Octavia Butlers Kindred er en av mine favorittbøker, selv om jeg egentlig ikke er interessert i verken science fiction eller fantasy, og boken er en kombinasjon av disse to sjangrene. Kindred handler om afroamerikanske Dana Franklin, som feirer 26-årsdagen sin med å flytte inn i ny leilighet i California sammen med sin hvite ektemann Kevin når hun plutselig blir forflyttet nesten 200 år tilbake i tid til en plantasje i Maryland. En ung gutt, Rufus, er i ferd med å drukne, og Dana klarer å redde ham i siste liten. Rufus’ far, plantasjeeieren Tom Weylin dukker opp, og retter geværet sitt mot Dana. Så er hun igjen tilbake i sitt eget hjem i 1976. Dette er den første av flere tidsreiser Dana gjør. Hver gang Rufus havner i livsfarlige situasjoner, blir Dana forflyttet tilbake i tid for å redde ham. Etter hvert skjønner hun at hensikten med redningsaksjonene er å holde liv i Rufus inntil han i voksen alder kan gjøre slavejenta Alice gravid med Hagar, Danas tipptipptippoldemor. Tidsreisene handler altså om å sørge for at familielinjen hennes blir skapt slik at hun selv kan bli født.

Det å holde liv i Rufus er ikke enkelt; han har en egen evne til å rote det til for seg selv. Etter hvert som Danas opphold i Maryland blir stadig lengre, settes også hennes eget liv i fare. Hun får føle på kroppen hvor lite en slavekvinne er verdt, hva straffen er for å prøve å rømme, og hvor farlig fort selv et moderne, frigjort menneske venner seg til et nedrig liv i fangenskap. Oppgaven med å sørge for unnfangelsen av Hagar er heller ikke spesielt hyggelig: Selv om Rufus ikke er så brutal som en slaveeier har mulighet til å være, bruker han rå makt uten å nøle når han anser det som nødvendig, også mot Dana og Alice, som han er følelsesmessig knyttet til. Men selv om Dana føler med Alice, kan hun ikke gjøre annet enn å redde Rufus og hjelpe ham med å ligge med Alice, siden hennes eget liv avhenger av det.

Dette er ikke en kjærlighetshistorie med lykkelig slutt:

“I was beginning to realize that he loved the woman – to her misfortune. There was no shame in raping a black woman, but there could be shame in loving one.”

I tillegg til at det er spennende å lese hvordan historien utvikler seg, er det utrolig fascinerende å følge romanens veksling mellom 1800-tallets idéer om slaveriet, og en moderne afroamerikansk kvinnes tanker om sin egen verdi. Boken er en kontinuerlig kollisjon mellom nåtidens og fortidens tanker om rase:

«Does Dana belong to you now?»

«In a way,» said Kevin. «She’s my wife.»

«Wife?» Rufus squealed. […] «Niggers can’t marry white people!» […]

«Where we come from,» I said, «it’s vulgar and insulting for whites to call blacks niggers. Also, where we come from, whites and blacks can marry.»

«But it’s against the law!»

Og så videre.

Men utover i boken blir kontrasten mellom fortid og nåtid gradvis visket ut etter hvert som Dana skjønner at slaveriets vilkår er noe man før eller senere tilpasser seg:

«We get better food later on after the white folks eat,» said Luke. «We get whatever they leave.»

Table scraps, I thought bitterly. Someone else’s leftovers. And, no doubt, if I was here long enough, I would eat them and be glad to get them.

Når hun ser slavebarn som leker ved å dramatisere en slaveauksjon, innser hun at det er lettere å godta slaveri enn hun hadde trodd: «I never realized how easily people could be trained to accept slavery». Dana oppdager at idéer om frihet, likeverd og respekt blekner når man har mer enn nok med å overleve. Kindred er like spennende som en krimroman og like lærerik som en historiebok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s