Det knuste vinduet

Krimforfatteren Jeffery Deaver har alltid hatt en høy stjerne hos meg fordi han er en mester på alt som er gøy i underholdningskrim: Intrikate plot, utspekulerte seriemordere, heseblesende tempo, og overraskende vendinger på løpende bånd. Plottene er som regel like lite sannsynlige som plottene i Frøken Detektiv, men du verden så spennende det er likevel. Sammenliknet med den mer alvorlige og samfunnskritiske skandinaviske krimlitteraturen, er Deavers bøker for røverromaner å regne, ikke ulik Dan Browns Robert Langdon-bøker.

Det knuste vinduet er åttende bok i serien om kriminalisten Lincoln Rhyme og etterforsker Amelia Sachs. For de som ikke kjenner serien, er Rhyme en godhjertet grinebiter som ble lenket til rullestolen da en brakk nakken i en arbeidsulykke før serien startet. I seriens første bok Knokkelsamleren (1997) brukte han dagene på å surmule og planlegge sitt eget selvmord. Inntil han traff politikvinnen Amelia Sachs (vakker, fartsgal, skarpskytter) i forbindelse med en sak, og søt musikk oppstod.

I Det knuste vinduet utforsker Deaver skrekk-scenariet med en drapsmann som bruker moderne datateknologi og informasjonssamfunnet for alt det er verdt for å komme tett inn på mennesker – og drepe dem. Deretter planter han beviser hos en uskyldig utvalgt, og får ham dømt for forbrytelsen. Men når Lincoln Rhymes fetter Arthur blir arrestert for mordet på en kvinne han ikke engang kjenner, skjønner Rhyme raskt at det er en iskald og utspekulert morder på ferde – «Mannen som vet alt». Mistanken om at morderen må ha tilgang til enorme mengder digital informasjon om mennesker, fører etterforskningen raskt til SSD; et stort selskap som opererer i et etisk grenseland ved å innhente alle tenkelige opplysninger om mennesker for så å selge dem videre til høystbydende. Opplysningene gir for eksempel bedrifter en indikasjon på hvem de skal rette markedsføringen sin mot. Og de gir bokens morder anledning til å stjele identiteter, og til å finne drapsofre og intetanende syndebukker.

Lincoln Rhyme er en av mine store krimhelter av to grunner. For det første minner han meg litt om en av mine andre krimhelter, Hercule Poirot, fordi han er like sær, gretten, kravstor og sylskarp. På samme måte som Poirot og hans ‘små grå’ oppklarer mordgåten like enkelt som andre legger puslespill, er det ikke mye som unnslipper Lincoln Rhymes årvåkne oppmerksomhet. Se for deg et typisk Poirot-mysterium. Poirot står bøyd over en mystisk flekk på gulvteppet til en «gammel hurpe» som nettopp er blitt «kverket» (slik hennes nonchalante, og nå også styrtrike, nevø vil omtale hendelsen). Poirot undersøker flekken, smaker på den, og utbryter «Mon dieu, Hastings! Det er kakao! Dette forklarer alt!» Hvorpå Poirot styrter mumlende ut av rommet mens Hastings – igjen – tenker at det har rablet helt for ham. Lincoln Rhyme er på liknende måte i stand til å dra de utroligste konklusjoner ut av – i hvert fall for meg – meningsløs informasjon:

Til slutt forelå resultatene, og Mel Cooper [krimtekniker] forklarte analysen mens han skrev detaljene ned på den hvite tavla.

– Det vi har her, er vermikulitt, gips, syntetisk skum, glasstøv, malingspartikler, fibre av stålull, glassfiber, kalsittbiter, papir, kvartspartikler, lavtemperaturforbrenningsmateriale, metallspon, krysotylasbest, og noen kjemikalier. Det ser ut til at det dreier seg om polisyklisk aromatiske hydrokarboner, parafin, olefin, naften, oktaner, polyklorinerte bifenyler, dibensodioksiner – ikke ofte man treffer på dem [så sant, så sant]– og dibensofuraner. Pluss litt brominert difenyleter.

– Trade Center, sa Rhyme.

– Tror du?

– Jepp.

Det er vel en underdrivelse å anta at Rhyme var naturfagslærerens yndlingselev. Ved hjelp av et skarve mikroskop og en lynrask gjennomgang av sin mentale database klarer han å lokalisere morderens tilholdssted til området rundt Trade Center, og ennå er vi ikke engang halvveis i romanen. Ikke spesielt troverdig, men desto mer fornøyelig.

Den andre grunnen til at Rhyme er en av mine krimhelter, er at det går stadig bedre med ham hvor det med andre krimhelter går i strak nedoverbakke.  Han har gjenvunnet følelsen i en av fingrene, og holder den lamme kroppen i toppform ved å bruke avansert treningsutstyr. I denne boken får han igjen kontakt med sin fetter Arthur, som han tidligere var bestevenn med, men som sluttet å ta kontakt da Rhyme ble lam. Han og Amelia tenker på å få barn sammen i fremtiden en gang, og han er rett og slett strålende opplagt og klar til å ta fatt på et ny og innviklet sak.

Rhymes stigende formkurve tror jeg skyldes Jeffery Deavers iboende ønske om at det skal gå bra for alle gode mennesker, og en like stor aversjon mot å drepe mennesker – selv om det er snakk om fiktive drap på fiktive karakterer. For det er nemlig et interessant paradoks ved Deavers bøker at romanene innledes med en gal seriemorder uten skrupler, bloddryppende drap, og politiets intense jakt for å stoppe ham før han slår til neste gang. Men ved romanens slutt er det likevel mistenkelig få lik å holde styr på. I mitt innlegg om Cornwells Scarpetta nevnte jeg at jeg synes bøkene til Patricia Cornwell for tiden er mer kvalmefremkallende enn underholdende, fordi hun velter seg i beskrivelsen av grove voldshandlinger. Deaver baserer sine bøker på like psykopatiske seriemordere som Cornwell, men i bøkene hans er voldshandlinger sterkt nedtonet. I Det knuste vinduet avslører Deaver seg når Rhyme leter etter tidligere forbrytelser som «Mannen som vet alt» kan ha begått:

Jeg forklarte ham situasjonen, og han nevnte uten videre to saker som kunne stemme med den profilen vi hadde. Den ene dreide seg om tyveri av noen skjeldne mynter verdt rundt femti tusen. Den andre var en voldtekt.

– Voldtekt?

Dette introduserte et dypere og mer bekymringsfullt element.

Voldtekt er med andre ord mer bekymringsfullt enn et knivdrap? Neppe. Men i Deavers bøker er lidelse noe som utsettes til det ikke lenger kan unngås, og til og med da blir vi forskånet for mange av de blodige detaljene.

Deavers uvilje mot å ta livet av karakterer skaper imidlertid et spenningsproblem når man har lest flere av bøkene hans. Det karakteristiske Deaver-grepet består kort fortalt ut på å sette karakterene i livsfare, avslutte kapitlet, ny scene, en totalt overraskende vending hvor Rhyme har foregrepet begivenhetene i siste liten, og karakteren reddes. I Deavers første bøker i Rhyme-serien utviklet han dette grepet til neglebitende perfeksjon (og det er derfor jeg kaller det Deaver-grepet istedenfor Dan Brown-grepet, for Deaver gjør det så mye bedre). Men dette grepet kan bare brukes et visst antall ganger før leseren lærer seg at det som regel er falsk alarm. De få gangene det er ekte, dreier det seg dessuten om en karakter vi ikke har rukket å knytte noen følelser til, og du skal være en usedvanlig empatisk leser for å engste deg over skjebnen til «hva-var-det-nå-han-het-igjen».

Det er synd, for i Det knuste vinduet legger Deaver opp til en mer subtil og grøssende spenning ved at morderen har tilgang til så mye informasjon om Rhyme og co. «Mannen som vet alt» foretar en svært treffende observasjon innledningsvis når han slår fast at i dagens teknologiske samfunn tror vi på data, ikke mennesker. Når han finner ut hvem som jakter på ham, bestemmer han seg naturlig nok for å rydde dem av veien. Det gjør han ved å få avstengt strømmen i Rhymes bolig (og etterforskningens hovedkvarter), fingere narkotikatestene etterforsker Sellito rutinemessig har tatt, slik at de gir positivt utslag og fører til umiddelbar suspensjon, og å føre opp betjent Pulaskis amerikanskfødte kone opp på en liste over mistenkelige innvandrere i USA, slik at hun blir arrestert av immigrasjonsmyndighetene. Og hvor mye Sellito og Pulaski enn argumenterer for det absurde i situsjonen, blir de ikke trodd så lenge dataene viser noe annet.

«Mannen som vet alt» lammer dermed etterforskningsteamet, som plutselig får mer prekære ting å bekymre seg over enn en skarve seriemorder. Og han setter Rhymes liv i fare fordi ingen av hjelpemidlene hans fungerer, og han blir smertelig bevisst sårbarheten som funksjonshemningen hans innebærer. Å følge opp denne tråden til siste slutt ved å spille på morderens modus operandi ville understreket plottet og skapt en riktig fin spenning. I stedet forlater Deaver denne situasjonen relativt fort, og tyr i stedet til det gamle «Amelia-blir-kidnappet-av-morderen»-trikset. Men vi har skjønt det nå: Amelia kommer ikke til å dø.

I tillegg er det noe skuffende over løsningen av mordgåten. Driven i Jeffery Deavers romaner er alltid basert på at leseren skal lure på hvem, hvem, HVEM??? som er morderen – og jeg har til dags dato ikke klart å gjette riktig. Men denne gangen følte jeg ingen tilfredsstillelse ved oppklaringen. Selv om jeg – som vanlig – ikke klarte å gjette hvem den skyldige er, sitter jeg igjen med følelsen av at jeg ble lurt på en kjedelig måte, fordi det var flere mistenkte som hadde vært mye bedre mordere. Det knuste vinduet er et must for alle som liker Rhyme-serien, for her skjer det alltid noe nytt, men for nye lesere vil jeg heller anbefale å lese de tre første bøkene Knokkelsamleren, Kistedanseren (1998) og Insektgutten (2000), særlig sistnevnte.

One thought on “Det knuste vinduet”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s