Skinndød

Det er ikke mange forfattere som får så mye oppmerksomhet rundt sin debut som det Thomas Enger har fått med Skinndød. I forbindelse med lanseringen av boken annonserte forlaget Gyldendal at det var det beste krimmanuset de hadde mottatt fra en debutant noensinne, og at de allerede hadde gitt Enger kontrakt på seks romaner. Dette første presse- og publikumsfrieriet er blitt etterfulgt av jevnlige oppdateringer på hvilke land boken nå er solgt til, og for hvilke beløp. Siden min litteraturinteresse i hovedsak er rettet mot selve boken, og jeg ikke bryr meg nevneverdig om verken salgstall, gjeve litteraturpriser eller hvilke språk boken er oversatt til, skal jeg la Gyldendals markedsstrategier ligge og heller fokusere på hva boken handler om.

Unge Henriette Hagerup blir funnet steinet til døde i et telt på Ekeberg-sletta, med avhugd hånd og piskemerker på ryggen. Drapsmetoden tyder på æresdrap, og Hagerups muslimske kjæreste blir raskt politiets hovedmistenkte. Samtidig er nettjournalist Henning Juul tilbake på jobb etter en brann hvor han fikk store skader, og sønnen Jonas døde. Henning får i oppgave å dekke drapssaken for nettavisen, og er snart like aktiv som politiet i etterforskningen. Særlig etter at den mistenktes bror blir skutt og drept med Henning som eneste vitne. Etter hvert dukker det opp slående paralleller mellom drapet på Hagerup og et filmmanus som hun arbeidet med før hun ble drept. Morderen må ha kjent Hagerup godt nok til å få lese manuset, og til å hate henne intenst nok til å ville drepe henne på bestialsk vis.

Det Enger først og fremst lykkes med i Skinndød, er å etablere en hovedperson med troverdig motivasjon som jeg blir interessert i, og har lyst til å følge videre. Henning Juul er en fin kombinasjon av offensiv, sarkastisk journalist, og ensom ulv i dyp sorg etter sønnens død. Siden han ikke er politimann, er det viktig at han har solide grunner for å engasjere seg så til de grader i en etterforskning som han strengt tatt ikke har noe med. Henning har imidlertid journalistens usvikelige pågangsmot med teft for et skikkelig scoop, og trenger å tenke på noe annet enn sønnen. I tillegg har han strengt tatt ikke så mye å tape, siden han har oppfattet seg selv som skinndød i de to årene etter brannen. Jeg skulle likevel ønske at Henning var en enda tydeligere beskrevet person – både på det ytre og indre plan – fordi jeg av og til blir litt usikker på om han er ment å være sympatisk eller ikke. Etter å ha lest boken husker jeg faktisk ikke engang hvordan han skal se ut, bortsett fra at han har skjemmende brannsår i ansiktet. Men han er absolutt en karakter det går an å lage spennende bøker om.

Mordplottet i boken er velkomponert med passe utforutsigbare vendinger, og fremdriften i handlingen er god. Jeg skulle ønske at avsløringene underveis ble presentert på en litt mer dramatisk og spennende måte, men det fungerer likevel godt. Det effektive språket bidrar dessuten til å gjøre boken svært lettlest, og det liker jeg. Enger klarer å flette sammen mordplottet og Juuls privatliv til en helhet hvor begge deler virker like relevante, selv om jeg nok holder en knapp på privatlivet. Det er en uvanlig opplevelse for meg, for jeg pleier å synes at skildringen av hovedpersoners privatliv i krim er et nødvendig onde, omtrent like spennende som pauseunderholdningen mellom to akter. At Enger klarer å gjøre det mer interessant enn mordplottet, kan skyldes at han allerede har tankene festet på hvordan serien skal utvikle seg videre, og der vil sønnens død utvilsomt spille en stor rolle.

Romanens største styrke, og som lover godt for de neste fem bøkene, er at den inneholder en fin balanse mellom det humoristiske og det vemodige. Balansen bidrar til å gjøre boken nyansert og særpreget, og jeg håper at den om noen år kommer til å være et rendyrket kjennetegn ved Engers bøker. Beskrivelsen av Juuls første møte med naboen i etasjen over er et godt eksempel på det humoristiske:

En eldre mann er på vei oppover da Henning titter ut. Mannen peser, har bare shorts på seg. Ingenting på overkroppen. Til å være en eldre mann, sikkert over 70 år, ser Henning at mannen har muskler i massevis fremdeles. […] Mannen kommer ned mot Henning og rekker ut hånden.

– Gunnar Goma. Jeg har hatt en bypassoperasjon. Fire årer. Han peker på et stort arr midt på brystet. […]

– Det er derfor jeg peser. Jeg holder på å trene meg opp igjen. Så jeg kan tilfredsstille elskerinnene mine, he-he.

– Henning Juul.

– Jeg bruker ikke underbukser heller.

– Takk for opplysningen.

– Vi må ta en kaffe en dag.

[…] Kaffe er godt, men han tenker at han neppe kommer til å drikke kaffe med Gunnar Goma. Selv om han kjenner at han egentlig har litt lyst.

Sære naboer uten underbukser er fantastisk i bøker; kanskje fordi de er desto mer slitsomme i virkeligheten. Jeg håper virkelig Juul tar den kaffen med Gunnar i bok nummer to – Fantomsmerte.

Samtidig er det en trist undertone i boken som forsterkes etter hvert som leseren får vite mer om hva som egentlig skjedde i brannen for to år siden. Først var jeg redd for at tragedien ville fungere som et trykkende mørke som skulle holde Juul i et vedvarende eksistensielt vakuum, men på slutten av romanen har han oppnådd innsikter han ikke hadde i starten:

Det er vanskelig å være takknemlig for det jeg fikk, tenker han, det er vanskelig å huske hver dag, hvert øyeblikk, istedenfor å fortape seg i øyeblikkene som aldri ble noe av […] Han skal ikke låse vekk sorgen, for han trenger å kunne kjenne på den. Men ikke der. Ikke nå. Det vil komme en tid. Blott en dag, et øyeblikk om gangen. Til jeg, Jonas, når ditt gode land.”

Jeg synes Enger klarer å få frem en sår vemodighet gjennom det som egentlig er en merkelig miks mellom patos og enkelhet. Og når siste side kommer med en (for meg) svært overraskende opplysning om omstendighetene rundt brannen som skal lede opp mot neste bok, må jeg innrømme at jeg gleder meg til fortsettelsen.

Takk til Gyldendal forlag for leseeksemplar.

2 thoughts on “Skinndød”

  1. Bra tekst om bra bok. Svært enig i hva som er styrken med boka, og du trekker fram eksempler som er strålende litteratur. Skulle ønske alle anmelderne gjorde en like grundig jobb som deg.

    MVH Torgeir

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s