Den første teller ikke engang, for det er lesesirkelboken for april – Wilkie Collins’ The Moonstone fra 1868. Ifølge T. S. Eliot er boken “The first, the longest, and the best of modern English detective novels.” Man kan jo innvende mot Eliot at “første og lengste” ikke er det mest overbevisende man kan si om en bok man ønsker å anbefale. Ettersom Eliot tok kvelden i 1965, har han dessuten gått glipp av nærmere førti år med engelsk krim han kunne ha sammenliknet med – og funnet både lengre og bedre enn – The Moonstone. Men ifølge baksideteksten er en pukkelrygget tjenestejente og en trupp indiske sjonglører blant de mistenkte, og da kan det neppe være dårlig.

Andre bok er Harper Lees Drep ikke en sangfugl (To kill a Mockingbird), 1001-bok og moderne amerikansk klassiker. Romanen ble utgitt i 1960, vant Pulitzerprisen, og omhandler rasisme i sørstatene på 1930-tallet. “Skyt så mange skjærer dere vil, men husk at det er en stor synd å drepe en sangfugl” sier vel det meste om rasetenkningen boken tematiserer. Ifølge The Telegraph er dette tidenes beste roman. Den noe mystiske forfatteren har ikke utgitt noe etter Sangfuglen, nekter å gi intervjuer og snakker ikke med fans. Dette er alt man får. Jeg gleder meg.

Jeg har fått et par leseeksemplarer fra vårlisten til Schibsted forlag. Serbisk-amerikanske Téa Obrehts debutroman Tigerens kone har fått svært mye oppmerksomhet i det store utland, og jeg ble nysgjerrig etter å ha lest Clementines anmeldelse i november. Ikke for det, Clementine skriver så godt at jeg blir nysgjerrig på alle bøkene hun skriver om, enten hun anbefaler eller ikke. Men denne tror jeg er fin. Anmelderen i damebladet Marie Claire (som jeg ikke visste skrev om annet enn mote) mener at boken er “skrevet i en ironisk, klassisk og frodig stil som minner om Tolstoj”. Alle mine yndlingsord i en og samme setning.

Den andre boken er Leif GW Perssons første kriminalroman, Grisefesten, utgitt på svensk i 1978 og nå også oversatt til norsk. Jeg har aldri klart å bestemme meg for om jeg har lyst til å lese noe av Persson, fordi jeg ikke kjenner noen som har lest og anbefalt bøkene hans, og fordi de virker som nokså typisk skandinavisk krim og lett forsvinner i mengden i mitt kaotiske boksinn. Min evinnelige svakhet for første bøker i serier kom meg imidlertid til unnsetning, og jeg planlegger å lese Grisefesten og mange andre krimromaner i mars som oppvarming til påskekrimmen – som varer helt til 17. mai. Også i denne baksideteksten fant jeg noen lovende stikkord: Frekt postran, nettet strammes til, de store skurkene, en utspekulert plan. Sånt kan jeg like.

Da jeg annonserte at jeg skulle innføre store begrensninger i bokshoppingen i år, iverksatte Bokklubbene krisetiltak. Først var det stort salg, som jeg allerede har skrevet om, og som sannsynligvis var myntet på flere enn meg. Men jeg kjøpte tydeligvis ikke nok, for i slutten av januar fikk jeg gavekort, slik at jeg kunne skaffe meg Steve Sem-Sandbergs roman De fattige i Lodz (finner ikke de korrekte polske tegnene i wordpress), som jeg lenge har ønsket meg, til en slikk og ingenting. Romanen handler om den jødiske ghettoen som ble opprettet i Lodz av nazistene; nærmere bestemt om “tysk utryddelse, men også om jøders undertrykkelse og utnytting av jøder”. Jeg blir aldri lei av å lese bøker lagt til andre verdenskrig, og derfor var denne et must i boksamlingen. (Og et svært rimelig must, skal det sies.)

Men et usselt gavekort var fortsatt ikke nok. Jeg fikk tilbud om å motta en helt gratis bok, og valgte Ragnar Hovlands Sveve over vatna fra 1982, som har rukket å bli en gammel traver på ønskelisten min. Godt fornøyd som jeg var, ble jeg forbløffet over å oppdage at tilbudet om gratis bok fremdeles stod ved lag etter at Hovlands bok var mottatt. Mystisk. Denne gangen var jeg fornuftig, og valgte en bok jeg skal bruke som premie i lesesirkelen. Det kan bli for mye av det gode, selv for meg. Sier jeg, mens jeg venter i spenning på neste knakende gode tilbud.

1. Hvor gammel er du om fem år? 36 år og endelig voksen.

2. Hvem var du rundt minst to timer i dag? To rampete katter.

3. Hvor høy er du? Offisielt 1,70. Uoffisielt kanskje noe lavere. Jeg kan ha jukset bittelitt sist gang jeg ble målt.

4. Hva var den forrige filmen du så? Det må ha vært “Burn After Reading”. Jeg er villig til å overse at Brad Pitt ikke er så kjekk som alle skal ha det til når han spiller dum. George Clooney, derimot, svikter aldri. Filmen var forresten også god.

5. Hvem ringte du sist? Mamma, i går kveld.

6. Hvem ringte deg sist? Mamma, i går kveld. (Hun måtte bytte telefon på grunn av dårlig batteri.)

7. Hva stod på den forrige sms’en du fikk? “Hei! Kommer med ved nå:-)” Fin melding å få en iskald vinterdag.

8. Foretrekker du å ringe eller sende sms? Kommer an på om jeg vil skravle eller bare gi en beskjed. Aller helst sender jeg mail, det er lettere å skrive enn sms.

9. Er dine foreldre gift eller skilt? I år har de vært gift i 32 år. Flinke folk!

10. Når så du mammaen din sist? Tredje nyttårsdag, da juleferien var over.

11. Hvilken farge har du på øynene? Blågrønne. Av og til grå. Det avhenger av lyset. Og fargen på klærne.

12. Når våknet du i dag? Litt før kl 11 da en liten pus vekket meg for å ligge på armen min og kose. Herlig start på dagen.

13. Hva er din favorittjulesang? Vanskelig spørsmål, for jeg elsker julesanger. Av de norske julesangene står det mellom “Her kommer dine arme små” og “Det hev ei rose sprunge.” Johnny Cash sin versjon av “Little Drummer Boy” er en storfavoritt, jeg begynner alltid å grine når den fattige lille trommisen sier at han ikke har noen ordentlig gave å gi til Jesus, men at han kan spille på trommen sin istedet. Aww! Og så blir jeg veldig blid av å synge til Connie Francis’ “Winter Wonderland” mens jeg pakker inn julegaver.

14. Hva er din favorittplass? Så lenge jeg har det bra, liker jeg meg mange steder. Men aller best liker jeg meg hjemme eller på en sandstrand i sol og varme. Med bok.

15. Hvilken plass liker du minst? Oslo City før jul. Hvis man leter lenge nok, finner man definitivt inngangen til helvete i en bortgjemt krok.

16. Hvor tror du at du er om ti år? Forhåpentligvis et sted jeg trives.

17. Hva skremte deg mest om natten som liten? ALT skremte meg om natten som liten. Men Bob fra Twin Peaks står øverst på listen.

18. Hva fikk deg til å le hardt sist? Forrige helg, da jeg så et klipp på youtube fra Britain’s Got Talent med noen deltakere som utmerket seg med en helt forbløffende mangel på talent.

19. Hvor stor er sengen din? 1,60.

20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar. Stasjonær er for gamlinger og IT-folk.

21. Sover du med eller uten klær? Det kommer an på årstiden og om selskapet er firbeint eller tobeint.

22. Hvor mange puter sover du med i sengen? To-fire.

23. Hvor mange land har du bodd i? Norge.

24. Hvor har du bodd? Ørnes og Oslo (Tåsen, Grünerløkka og Gamlebyen).

25. Liker du sko, sokker eller barbeint? Sko ute, sokker inne, barbeint overalt om sommeren.

26. Er du sosial? Ja, så lenge jeg får tilstrekkelig med kvalitetstid alene. Men jeg hater tomprat og mingling, og er derfor nokså kresen på selskapet. Mitt indre liv er atskillig mer spennende enn mitt sosiale liv.

27. Hva er din favorittis? Mövenpick Maple Walnut og Haagen Dazs vaniljeis. Den deler jeg ikke med noen.

28. Hva er din favorittdessert? Creme Brulée og eplekake. Og is jf. punktet over.

29. Liker du kinamat? Absolutt! Jeg er generelt glad i mat. Og dessert.

30. Liker du kaffe? Ja. Med melk.

31. Hva drikker du til frokost? Først kaffe. Når jeg spiser, drikker jeg melk.

32. Sover du på en spesiell måte? Aner ikke, jeg sover.

33. Kan du spille poker? Det kan jeg. Jeg har ikke spilt så mye, men vant 50.000 kr og en leilighet fra min læremester. Han skylder meg fortsatt premien min, sniken.

34. Liker du å kose? Så klart, det gjør vel alle. Spørsmålet er hvem man liker å kose med, når og hvordan. Siden det faller utenfor spørsmålet, svarer jeg ikke.

35. Er du et avhengighetsmenneske? Sannsynligvis, siden jeg er en dedikert røyker. Derfor har jeg alltid funnet det klokt å holde meg langt unna opiater, organisert gambling og rømmedressinger.

36. Kjenner du noen med samme bursdag som deg? Nei, men avdøde pave Johannes Paul II ble født på samme dag seksti år før meg. Vi ble dessverre aldri kjent, men han velsignet meg på Petersplassen under et besøk i Roma før han døde. Jeg regner med at den ikke gjelder siden jeg verken er katolikk eller kristen, men hyggelig var det likevel.

37. Vil du ha barn? Absolutt. Gjerne en hel flokk. Men først må jeg venne meg av med å stilne masing med godteri, eller blir de bare tjukke og kravstore med råtne tenner.

38. Kan du noen andre språk enn norsk? Engelsk flytende. Mye tysk. Noe fransk. Litt spansk. Tulledansk (finnes noe annet?). Dessverre dårlig i gresk, belgisk og nederlandsk, mine favorittspråk.

39. Har du noen gang vært i en ambulanse? Ja. Men jeg satt oppreist, og kunne like gjerne tatt taxi.

40. Foretrekker du havet eller et basseng? Basseng ved havet, hvis det er mulig. Men havet er aller best.

41. Hva bruker du helst penger på? Hehe, ja, den var fryktelig vanskelig, gitt. Bortsett fra bøker? Øl. Ikke det jeg bruker mest penger på, men det jeg helst bruker penger på.

42. Eier du dyre smykker? Sannsynligvis. Jeg vet ikke hva de koster, men eksen min var utrolig flink til å kjøpe flotte smykker.

43. Hva er ditt favorittprogram på TV? Jeg ser lite på tv, men blir glad hvis en eller annen variant av CSI går når jeg først skal sløve litt. Boardwalk Empire likte jeg veldig godt, men det ble flyttet til et annet tidspunkt og jeg fant aldri ut når. Michael McIntyres stand up er en annen favoritt.

44. Kan du rulle med tungen? Nei. Jeg har mange recessive gener.

45. Hvem er den morsomste personen du kjenner? Vanskelig å velge, for jeg kjenner mange svært morsomme folk. Humor er en dyd i mine øyne, spesielt hvis den er intelligent og langt over streken.

46. Sover du med kosedyr? Ja, to levende pelskledde.

47. Hva har du som ringelyd? Så ordinær ringelyd som mulig. Eller lydløs. Jeg har et ambivalent forhold til telefoner, og liker ikke at folk ringer meg sånn helt uten videre. (Hører dere, all verdens telefonselgere?)

48. Har du klesplagg fra du var liten? Ja, mamma har tatt vare på de fineste klærne. Favoritten min er hvite tresko med Ole, Dole og Doffen-motiv på. De ble for små for fort. Jeg er bitter ennå.

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? iPod’en min.

50. Flørter du mye? Avhenger av humøret. Men jeg flørter mye når jeg er i godt humør og stemningen er god.

51. Kan du bytte olje på bilen? Hvilken bil?

52. Har du fått en fartsbot noen gang? Har ikke sertifikat engang.

53. Hva var den forrige boken du leste? Øystein Wingaard Wolfs Brighton Blues. Nå leser jeg Charles Dickens’ Store forventninger.

54. Leser du avisa? Sjelden på papir. Nettaviser etter innfallsmetoden.

55. Abonnerer du på noe magasin? Nei. Får likevel.

56. Danser du i bilen? Lenge siden sist, men ja, hvis musikken er god, sjåføren rutinert og ikke lar seg distrahere av det. Jeg er nemlig en svært pysete passasjer, til tross for at pappa er yrkessjåfør og jeg er oppvokst i svære biler på dårlig føre.

57. Hvilken radiostasjon hørte du på sist? Hører ikke på radio, men jeg tipper at det var p3, som mamma av og til hører på.

58. Hva var det siste du skrev ned på et papir? Regnestykke over karakterpoeng fra videregående til jeg skal søke Samordna opptak. Jeg ligger godt an, ser det ut til.

59. Når var du i kirken sist? For halvannet år siden i en begravelse. Siden jeg ikke er kristen, er jeg aldri i kirken med mindre det er i anledning andres bryllup eller begravelse.

60. Er du lykkelig? Enkelte dager, ja. Det kommer seg.

Sånn. Nå må jeg vaske badet og se hvem som vinner Grand Prix. Hvis du mot formodning lurer på mer, får vi ta det over øl og dessert en annen dag. Adieu!

Bokklubbene hadde superjanuarsalg, eller hva det het, blant annet på spesialutgaver fra serier jeg har abonnert på tidligere. Novellesamlingen Karavane, som jeg har kommet halvveis i og skrev mye om i fjor, kjøpte jeg i tilfelle Labben klarer å lese alle lesesirkelbøkene i år og skal premieres. Hun ligger godt an så langt og har ønsket seg boken. I tillegg til novellene som finnes i min eldre utgave, er det lagt til noveller av Thomas Hardy, Leonid Andrejev, James Joyce og Jean-Paul Sartre. En novelle av Conrad Aiken er fjernet. Novellene av F. Scott Fitzgerald og Alice Munro er byttet ut med andre noveller av samme forfattere. Jeg er ikke kommet til Aiken, Fitzgerald og Munro ennå, og vet derfor ikke om dette er dumt eller ei. Men jeg synes det er rart at Robert Musils “Grigia” fikk bli med i revidert utgave; jeg hadde satset på at den bare var en glipp redaktøren angret like mye på som meg. Det var i alle fall en gyselig novelle. Uansett er alle mine favoritter så langt med i den nye, og da skal jeg ikke klage for høyt.

I samme serie som Karavane – Bokklubbens Mestermøte – fant jeg Tolstojs Ivan Iljitsj’ død, klassiker og 1001-bok. Jeg leste Tolstoj for første gang i fjor, novellen “Herre og dreng”, skal lese Anna Karenina i år og Krig og fred neste år. Ivan blir enten en forberedelse til de to mursteinene, eller et pausenummer mellom dem. Amalie Skrams ufullendte roman Mennesker fikk jeg også tak i i praktutgave, så nå mangler jeg bare Lucie før jeg regner Skram-samlingen min som komplett. Jeg har aldri lest noe av Skram, og burde muligens ventet med å sikre meg alle bøkene hennes til jeg visste om de var noe for meg. Men hvis jeg ikke liker dem, kan jeg alltids satse på å få unger som jeg kan tvinge til å skrive særemne om Skram. I så fall kommer de til å takke meg for at de slipper å bruke ukelønnen sin på å kjøpe Skram-bøker, slik at de (sin mor opp av dage) heller kan bruke ukelønnen sin på andre bøker.

Jeg fikk tak i tre illustrerte barneklassikere som jeg burde ha lest for lenge siden, og som for alt jeg vet kan gi ungene fra avsnittet over den litterære tyngden de trenger for å skrive særemne om Skram. Johanna Spyris Heidi fikk jeg i julegave av mamma, men den var forkortet og på nynorsk. Nå fikk jeg tak i den komplette utgaven på bokmål, og da ender den andre opp som gave til noen som ikke er like nøye på målform og grove inngrep i originalteksten som meg. Carlo Collodis Pinocchio leste jeg selvfølgelig som barn, men bare den snille versjonen hvor Pinocchio ikke blir hengt i en skog. Nå er tiden snart moden til å lese den usensurerte versjonen, og illustrasjonene av Roberto Innocenti er så praktfulle at man kan finne estetisk glede selv i voldsscener mot et tredukkebarn. Siste bok er Jules Vernes Jorden rundt på 80 dager, 1oo1-bok og klassiker. Jeg er usikker på om boken regnes som barnebok, eller om det er en voksenbok også barn kan lese. Uansett er det kjekt å ha den som barnebok. Da blir det lettere å anta at den kan leses på et par timer, og innen jeg oppdager at det er umulig, er det for sent å snu.

Det var heldigvis nesten gratis. Et godt argument for de fleste mennesker, men Ingalill var merkelig nok ikke like imponert da jeg la ut om varpet mitt forrige lørdag. Ja ja. Nå skal jeg likevel ikke kjøpe flere bøker før langt uti mai. Bortsett fra på Mammut-salget, selvfølgelig. Og bøkene jeg allerede har bestilt. 1001-bøkene i lesesirkelen er også unntatt. Samt anmeldereksemplarer.

Hmmm. Den vanntette planen begynner å slå sprekker. Kan hende den bør revideres før 2013.

Men ikke et øyeblikk før.

God helg!

“Mamma står i den andre enden av rommet og gråter. De sier jeg er bipolar, et ord det ikke går an å forsvare seg mot. Dette er ikke første gang. Hver gang de sorte stormene kommer opp i hodet mitt, tar mamma meg med til sykehuset. Det er et slott uten prinser og prinsesser. I går ble jeg atten år, jeg gikk hjemmefra tidlig på dagen, spaserte langs stranden og kastet flate steiner ut i kanalen, så fiskeskøytene langt der ute, gikk så langt at jeg mistet meg selv.”

Daniels utgangspunkt er kanskje ikke det aller beste her i livet, men det forhindrer ham ikke det minste i å vandre rundt i Brightons gater med et åpent og nysgjerrig sinn, og hjertet fullt av lengsel og drømmer. Han skriver dikt som han smetter i lommene på de peneste damene, og spiller blues på et av munnspillene sine utenfor O’Briens marsjandise. Daniel er den uskyldigste og mest sjarmerende hovedpersonen jeg har møtt på lenge.

Brighton Blues har ikke noe plott i vanlig forstand. Boken er delt inn i korte kapitler på et par sider hver som handler om små episoder, små øyeblikk i Daniels liv den sommeren han fyller atten år. Denne oppstykkede formen passer utmerket til en forfatter som etter debuten i 1981 har utgitt flere diktsamlinger enn jeg klarer å telle, og språket er vakkert og byr ofte på en overraskende vri. Byen Brighton med sine måkeskrik, turister og varme strender danner en perfekt sommerlig ramme for Daniels ungdommelige livsglede. Enten han drar på fisketur og diskuterer bluesens historie med Greyhound, eller kysser Sophia i et bjørnebærkjerr, lever Daniel i fulle drag med alle sanser åpne. Han er kanskje erklært syk, men han finner mer lindring i kjærlighet, blues, vennskap og diktskriving enn han gjør i medisinene og legens nedslående dom. Først og fremst er han Daniel, atten år og forelsket.

Pessimisme og livets harde realiteter er ikke tilgodesett med særlig plass her. Episoder som kunne ha fått en sørgelig undertone, heller i stedet mot det kloke og humoristiske. For eksempel når Daniel går til skrifte for å få råd av sin noe underfundige prest, etter at han (i tillegg til sin bipolare lidelse) har fått en borderline-diagnose av legen:

“Pater, jeg er et fordømt menneske, begynner jeg. Jeg har fått borderline-diagnose av legen. Si meg hva jeg skal gjøre? Det romsterer på den andre siden, en hånd strekkes frem full av rosiner. Vær så god, min sønn, her er en liten ting til deg! Jeg får et bilde av jomfru Maria med rødt hår og babyen sin mot brystet, diende. […] Når det gjelder den border-tingen, så tror jeg du kan ta det med stor ro. Selv fikk jeg utallige diagnoser i barndommen, og de var så fæle at jeg rotet meg bort i et kloster, og her sitter jeg i dag og velsigner rosenkranser og små babyer! Jeg takker pateren og går ut i den klare høstluften, står lenge i en bladkiosk og leser om de store urskogene i Amazonas-jungelen. Jeg setter meg på en kafé i Middle Street og skriver et par desperate dikt om forurensning. Det er noe mas å være forelsket og ha borderline samtidig!”

Det finnes ingenting traust eller typisk norsk ved denne lille perlen av en roman, og det skyldes ikke at den er lagt til Brighton. Kanskje er det på grunn av den sterke livsgleden, som ellers er nokså vanskelig å finne i norsk litteratur? Brighton Blues er i alle fall en herlig bok som kan tine en frossen vintersjel på et blunk. Anbefales på det varmeste!

Anna Karenina: Tåler kjærligheten utroskap?

På torsdag arrangerte Riksteatret en debatt i forbindelse med sin kommende oppsetning av Tolstojs Anna Karenina. De tre hovedrolleinnehaverne Gørild Mauseth (Anna Karenina), Per Kjerstad (Vronskij) og Håkon Ramstad (Karenin) spilte to scener fra stykket, og deltok deretter i debatten med regissør Morten Borgersen, psykolog Frode Thuen og forfatter Vigdis Hjorth. Debatten ble ledet av journalist Fredrik Wandrup.

Anna Karenina dannet utgangspunktet for debatten – kjærlighetsforholdet mellom Anna og Vronskij, og Annas utroskap mot ektemannen Karenin – men diskusjonen var mer generell. Spørsmålet var: Tåler kjærligheten utroskap? Min ledsager for anledningen påpekte etterpå at de fleste debatter om utroskap er sterkt konvensjonelt ladet uten å gå særlig i dybden, og har en mer eller mindre moraliserende undertone. Kanskje skyldes dette at – som regissør Borgersen poengterte i debatten – begrepet ‘utroskap’ faktisk rommer svært mange forskjellige situasjoner som ikke uten videre kan sammenstilles. I så fall vil det være vanskelig å diskutere utroskap i generelle vendinger, spesielt fordi det forutsetter en like forenklende tanke om hva kjærlighet er, og hvorvidt man finner den i eller utenfor forholdet man er i.

Jeg tror at vi i stor grad fortsatt sitter fast i en gammeldags (og noe romantiserende) forestilling om at ekteskap/forpliktende forhold er det samme som et kjærlighetsforhold, noe som ikke nødvendigvis er tilfelle. Det kan være så ymse hvorfor folk ender opp i et forhold, selv om man selvfølgelig foretrekker å kalle det kjærlighet. Mennesker som lever i kjærlighetsfylte forhold og aldri ville vurdert utroskap, er neppe en fruktbar rettesnor for hvordan alle kan leve. Vigdis Hjorth var for øvrig innom en spennende tanke da hun sammenliknet den forelskede med forfatterens virke. Den forelskede dikter opp forestillinger om sin kjære på samme måte som forfatteren skaper sitt verk. I mange tilfeller er virkeligheten en helt annen. I mange tilfeller blir virkeligheten en annen, fordi folk forandrer seg, og kanskje ikke i samme retning.

Uansett stusset jeg litt på at det ble vel mye fokus på om forholdet man er i kan overleve utroskap, når det jo (ref Anna og Vronskij) noen ganger er slik at kjærlighet er nettopp det man finner utenfor forholdet. At ikke alle forhold er liv laga, og at det for mange er utroskap som blir måten man enten oppdager det på, eller er det som skal til for at en av partene klarer å bryte ut av et kjærlighetsløst forhold. Det åpner jo i så fall for andre interessante spørsmål, nemlig hva det har å si for den nye kjærligheten at man innledet forholdet i smug? Kan man stole på at den som var utro ikke kommer til å gjøre det igjen? Kan man vite at det virkelig er kjærlighet og ikke bare en kjærkommen forandring? Eller at man forventer at kjærlighet skal være en evig forelskelse?

Frode Thuen hadde for øvrig kveldens morsomste poeng da han beskrev forskjellen mellom menn og kvinners måte å være utro på. Mens kvinner ofte innleder forhold til menn som gir dem mer oppmerksomhet enn partneren, er menn oftest utro med kvinner de treffer tilfeldig på fest, og som Thuen sa “ikke har hjerte til å si nei til”. Haha, det er jo også en måte å si det på. Det fikk meg til å tenke på opptil flere av Erlend Loes viljeløse karakterer, og jeg håper for menns skyld at det bare er en tafatt unnskyldning.

Det jeg fikk ut av arrangementet var først og fremst en sterk lyst til å lese Anna Karenina. Det passer jo utmerket, i og med at den er lesesirkelbok i juni. Jeg har også veldig lyst til å se oppsetningen på teater. Riksteatrets forestilling blir kanskje vanskelig å få med seg i og med at de stort sett spiller alle andre steder enn i Oslo. Men Nationaltheatret setter opp en annen versjon i vår med premiere 25. februar, og den burde være mulig å få med seg.

Avslutningsvis og helt avsporende lurer jeg på hvorfor skuespillere tilknyttet teateret fremdeles, i 2012, må snakke enten riksmål eller nynorsk på scenen? Hos de store institusjonsteatrene, vel å merke. Gørild Mauseth er fra Finnmark og Per Kjerstad fra Nordland. Er det ikke mer naturlig at skuespillerne snakker sin egen dialekt med mindre stykket krever at de snakker på en bestemt måte? På meg virker dette unødvendig gammeldags og kunstig, og slett ikke uten språkpolitisk betydning. I 2012 må det da være mulig å spille Anna Karenina med finnmarksdialekt, eller hur?

Charles Dickens

På lørdag dro jeg og Ingalill for å høre litteraturprofessor Tore Rem snakke om Charles Dickens i Litteraturhusets lørdagsforedrag. Jeg hadde Rem som foreleser i et kurs om viktoriansk litteratur på universitetet og vet at han har rykte for å være en svært spennende foredragsholder med god grunn. Spesielt når han snakker om Dickens, som han i sin tid skrev doktorgradsavhandling om. Han var tydeligvis forberedt på å holde et mye lengre foredrag enn det var tid til, og Ingalill og jeg var skjønt enige om at det for vår del gjerne kunne vært dobbelt så langt.

Foredragets hovedfokus var spørsmålene om hva det er som gjør Dickens så spesiell, hva det betyr at noe er ‘dickensk’, og hvorfor vi fortsatt leser Dickens to hundre år etter forfatterens død. Rem påpekte at Dickens i likhet med Shakespeare og Jane Austen er en forfatter som er populær blant både vanlige lesere og akademikere, fordi bøkene hans er komplekse samtidig som de fenger og underholder. Ifølge Rem kjenner nordmenn Dickens først og fremst i forkortet barnebokformat og gjennom tv-serier, og at han har et ufortjent rykte som traurig realist. De som har lest noen av Dickens romaner, vil nok si seg enig i at traurig realisme ikke er det som kjennetegner bøkene hans. Tvert imot, poengterte Rem, intensiverer Dickens virkeligheten og heller mer mot magisk realisme. For mange kan det dessuten være artig å vite at Dickens’ romaner, som i dag regnes som en selvfølgelig del av verdenslitteraturens klassikere, på 1800-tallet ble regnet som populærlitteratur, og poeten William Wordsworth var en av dem som uttrykte bekymring over at datidens studenter brukte mer tid på å lese Dickens enn på å lese klassikerne.

De romanene som ble trukket frem for anledningen er de som viser variasjonen i forfatterskapet hans: Fra den humoristiske debutromanen The Pickwick Papers, hvor hovedpersonene og plottet har mye til felles med Cervantes’ Don Quijote, og i likhet med forgjengeren tematiserer det gode mennesket, til den mer eksperimentelle romanen Bleak House, hvor Dickens ifølge Rem foregriper modernismen, samtidig som han kritiserer datidens rettssystem. Det begge romanene har til felles, er Dickens’ unike og detaljerte skisser fra datidens London, som går igjen i alle romanene hans. Ikke minst er språket hans fantastisk, noe Rem understreket ved å lese alle utdrag på engelsk.

Rem snakket mye om Dickens’ barneskikkelser, og hans evne til å se verden fra barnets perspektiv. Barneskikkelsene knyttes til forfatterens egne erfaringer fra barndommen, da faren havnet i gjeldsfengsel og Dickens måtte arbeide på en fabrikk. Dickens klarte å holde ydmykelsen fra barndommen skjult gjennom hele sin levetid, men han behandlet ofte tematikken i romanene sine. Scenen fra Great Expectations hvor Pip får kjeft av søsteren og Mr Pumblechook fordi han er så ulydig og utakknemlig, ble trukket frem som et eksempel på voksenverdenens aggresjon mot barn, og det forlatte og sårbare barnet. David Copperfield regnes som den mest selvbiografiske av bøkene.

Dickens er blitt kritisert fordi karakterene hans (og dermed også romanene) mangler psykologisk dybde. Rem poengterte imidlertid at Dickens ved å se så mange skikkelser fra utsiden, sier noe vesentlig om livet og storbyen; bruddstykkene, øyeblikkene, samtalene man får med seg i forbifarten. Og skikkelsene han skapte (totalt er det 13000 av dem!) er uforglemmelige og fascinerende selv om de ofte mangler psykologisk dybde. Kombinasjonen av romanenes mangfold, mylder av karakterer, perspektiver på London, og enorme innflytelse på ettertidens kultur, gjør at Dickens’ forfatterskap karakteriseres som kulturtekster, siden de er mye større enn romanene han først utga.

Tore Rem hadde for øvrig et par (for meg) svært gode nyheter. Bleak House utgis i år i ny norsk oversettelse av Aschehoug, noe han fortalte sist jeg snakket med ham. Men jeg visste ikke hvem oversetteren var, og hadde i mitt stille sinn krysset fingrene for at det var Ragnhild Eikli som hadde fått det ærefulle oppdrag. Og det er det. Jeg leser for øyeblikket Eiklis oversettelse av Store forventninger, og gleder meg stort til å lese hennes oversettelse av Bleak House senere i år. Den andre gode nyheten er at en ny filmatisering av Great Expectations er i produksjon og kommer senere i år. Flere av oss etterlyste en ny filmversjon av boken i forbindelse med lesesirkelen forrige søndag, så nå er det med andre ord bare å glede seg til premieren.

Tore Rem skrev en artikkel om publiseringsformen Dickens var med på å gjøre populær, nemlig serieformatet, i Tidsskriftet Biblioteket nr 4/2010. Han snakket ikke så mye om det på lørdag, men artikkelen anbefales for de som er interessert. Rem har også skrevet om Dickens i boka Dickens, Melodrama and the Parodic Imagination (2002). Hvis jeg ikke husker feil, er den basert på avhandlingen hans. I morgen er Tore Rem tilbake på Litteraturhuset for å snakke med tre norske forfattere som alle har et forhold til Charles Dickens: Tove Nilsen, Ole Robert Sunde og Ragnar Hovland. Mer informasjon om arrangementet finner du her.

Men i dag er selve dagen da årets Dickens-jubileum starter, og det er to hundre år siden denne fantastiske forfatteren ble født. Gratulerer med dagen!